Jeg veit ikke

Du gikk omsider med på det. Eller jeg gikk med på det. Ett av de to.
   Fordi dette med sex hadde vært vanskelig lenge, hadde det ikke. Ingen av oss likte å snakke om det, ingen av oss ville være den som vedkjente seg det. Og når vi først hadde sex, så var det jo skikkelig bra. Det var vel det som var så vanskelig for den andre å forstå. Du skjønte ikke hvorfor, når det var så bra, vi ikke kunne ha sex oftere. Jeg skjønte ikke hvorfor, når det var så bra, det ikke holdt med en gang i blant, hva poenget var med å ha oss flere ganger i uka. Man spiser jo ikke godteri hver dag, liksom.
   Og så var det selvfølgelig dette med, hva skal jeg kalle det, bakgrunnen min, som det var umulig å late som at var noe annet enn hva den var. Vi hadde vært sammen i to og et halvt år, og jeg hadde ikke vært utro mot deg en eneste gang, bortsett fra den ene gangen som vi begge hadde blitt enige om at egentlig ikke teltes, og selvfølgelig kunne grunnen til det bare være at jeg elska deg så utrolig mye, men både du og jeg syntes det hørtes i overkant naivt ut. Vi var da fornuftige mennesker, var vi ikke. Empirien var ikke på min side, og kanskje var det lureste vi kunne gjøre å minske skadeomfanget heller enn å satse på at ingen skade noen gang kom til å skje. Om jeg først skulle treffe på et isfjell, var det greit å ha nok livbåter tilgjengelig, liksom.
   Å invitere en tredjepart inn i forholdet vårt var utelukka, aller mest fordi vi ikke hadde samme smak i det hele tatt. Det var det første jeg noterte i Excel-skjemaet.
   «Er det virkelig nødvendig å lage et Excel-ark», sa du ved siden av meg i sofaen, du satt sidelengs med beina trukket oppunder deg, armen hvilende langs sofaryggen.
   «Det samme sa eksen min om å skrive samboerkontrakt, men da det blei slutt, viste det seg at det kunne vært jævlig smart likevel», sa jeg.
   «Det er vel ikke helt sammenlignbart», sa du og klødde deg på halsen.
   «Det er ikke ikke sammenlignbart heller», sa jeg, jeg forminska dokumentet og forstørra det igjen, flere ganger, helt til du begynte å se i en annen retning.
   Det klikka i vannkokeren ute på kjøkkenet, du reiste deg for å finne kopper. Jeg lirka hendene innunder laptopen, varma fingrene.
   «Vil du ha svart eller grønn te», sa du, lyden av kroppen din som romsterte utafor synsfeltet mitt.
   «Har vi melk», sa jeg.
   «Nei», sa du.
   «Da vil jeg ha grønn, men da må du vente til vannet har nådd sånn søtti til åttifem grader», sa jeg.
   Jeg kopierte den ene setninga jeg hadde skrevet inn i skjemaet, forminska Excel, åpna Word, limte inn setninga i et tomt dokument.
   Jeg hørte lyden av skritta dine før jeg så deg, den mjuke bevegelsen i sofaen da du på nytt satte deg ned ved siden av meg, forsiktig så du ikke skulle skvulpe ut noe av teen, en kopp i hver hand.
   «Hva skjer?» sa du og stirra inn i dataskjermen på fanget mitt.
   «Du hadde rett, Excel blei litt for klinisk. Word er et mer passende program», sa jeg, «venta du til vannet hadde nådd sånn søtti til åttifem grader?»
   «Jeg har ikke brukt termometer, liksom», sa du.
   Jeg tok imot den ene koppen, dampen dogga på brillene mine, teen kunne umulig være noe særlig under nitti grader.
   Jeg visste ikke om jeg noen gang kom til å venne meg til varmen fra kroppen din på den måten jeg hadde vent meg til andres kropper i løpet av åra, og jeg visste ikke om det var en bra eller en dårlig ting. Det kom aldri til å føles helt og holdent trygt når du tok på meg, ikke engang i søvne, jeg hadde våkna mange ganger av at du la deg tettere inntil meg mens du sov, en arm over magen, ei nese i nakken, en støkk hver gang som ikke blei noe mindre da jeg innså at det bare var deg, for det var ingenting bare ved deg, du var altfor mye til å kunne være bare, du hadde så store følelser, så mye overskudd av alt det de fleste andre kun har basale verdier av, det var vanskelig å holde tritt med deg, så lett å ikke føle seg tilstrekkelig, selv om du igjen og igjen prøvde å overbevise meg om at jeg var nok, at du ikke trengte noe mer enn hva jeg hadde å tilby, men jeg klarte ikke å fri meg fra tanken om hvorfor ikke, hvordan i alle dager kunne noen med din apetitt mettes av noen som meg, jeg fikk det ikke til å stemme, og nå hadde vi omtrent ikke sex lenger engang, og det var fint, det var helt fint for meg, og du sa det var helt fint for deg òg, men hvordan i alle dager kunne det være fint.
   Ved siden av meg i sofaen satte du koppen mot leppene og slurpa teen forsiktig i deg, huden over kinnbeina dine som stramma seg.
   «Så altså», sa du da du merka blikket mitt på deg, «jeg tenker at det i utgangspunktet er lettere å forholde seg til hele greia hvis det er noen man ikke kjenner.»
   Jeg så på deg.
   «Jeg mener, vi kan ikke ligge med noen vi allerede kjenner», sa du, «det blir for rart om jeg plutselig skal møte noen på en fest og så veit jeg at det er noen du har ligget med, liksom. Jeg går ut fra at det gjelder andre veien òg.»
   «Men det er jo det første som blir vanskelig», sa jeg, «jeg klarer jo ikke å snakke med nye mennesker. Jeg klarer ikke å bruke datingapper. Jeg har aldri hatt en one-night-stand i hele mitt liv.»
   «Bortsett fra med meg», sa du.
   «Jammen det var jo ikke en one-night-stand, vi er jo bokstavelig talt kjærester, på hvilken måte er vi to en one-night-stand.»
   «Det var jo det som var planen da vi møttes», sa du, «at det skulle være en engangsgreie.»
   «Det var kanskje din plan, men det var ikke min plan», sa jeg.
   «Så du visste allerede i løpet av den første kvelden at det skulle bli oss to, liksom.»
   «Visste er vel å ta i, men jeg hadde jo ikke blitt med deg hjem hvis jeg ikke hadde følt at dette var noe helt spesielt», sa jeg.
   Du løfta teposen fra koppen din, kikka rundt deg for å finne et passende sted å legge den fra deg, du reiste deg halvveis fra sofaen og dro til deg en asjett som ingen av oss visste hvor lenge hadde stått på skrivebordet, la posen fra deg på asjetten, den blei liggende i en egenprodusert tepytt.

Dette er det siste jeg har skrevet, og det var i oktober. Jeg har lagra det i et nytt dokument som heter "novellegreier 2021", men jeg veit ikke om dette i det hele tatt er begynnelsen på ei novelle, kanskje er det begynnelsen på en roman isteden, men det virker veldig skummelt å tenke på det sånn, foreløpig virker noveller som et tryggere landskap for meg å oppholde meg i. Jeg har prøvd å skrive videre på det mange ganger, men det er vanskelig. Det er mye som er vanskelig. Jobbsøking, for eksempel. Jeg har blitt skrevet ut fra DPS, og er nå overlatt til IPS, og tidligere denne uka skulle vi levere CV'er til bedrifter, men jeg starta likeså godt økta med å få et angstanfall idet vi skulle til å gå inn i en Ark-butikk, så vi brukte en times tid på å få roa meg ned, før vi prøvde på nytt, bare at denne gangen var det jobbspesialisten min som tok seg av all snakkinga, og etter det blei vi enige om at det hadde vært nok dramatikk for en dag, så jeg dro hjem. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg blogger så lite, men jeg har ikke noe å si, det er så lite som engasjerer meg om dagen. Sist gang jeg følte at jeg brydde meg om noe, var da jeg spilte Subnautica, og jeg føler meg litt teit nå, men det minner om en slags kjærlighetssorg å ha fullført det, haha, for selv om det selvfølgelig bare er et spill, fylte det meg med mening og inspirasjon på den måten for eksempel enkelte bøker og enkelte typer musikk har evnen til. Jeg har levd lenge nok i kroppen min til å vite at jeg kommer til å føle det samme for noe annet igjen når tida er moden for det, men akkurat nå føles hverdagen min egentlig mest av alt prega av et fravær.

Jeg gruer meg litt til jul, for jeg syns jula er ei utrolig stressende tid, og det plager meg at det er sånn for meg, for jula skal liksom per definisjon være tida for ro. Jeg er lei av høye strømpriser og å alltid inngå kompromisser og alltid være litt kald uansett, jeg er lei av alle lydene leiligheten min lager, jeg er lei av å være redd for å være smitta med korona hver gang jeg snufser litt – og det er ganske ofte. Jeg er lei av å ikke fungere på den måten jeg har lyst til, og for at det ikke er noen behandling eller medisiner mot utfordringene mine. Jeg er så innmari lei av å ikke føle meg tilstrekkelig. 

Men jeg har i løpet av de siste ukene fått rydda leiligheten min, da. Og jeg har blitt flinkere til å meditere. Jeg er ikke helt der at det tillater meg å reise mellom parallelle dimensjoner ennå, men hvem veit, kanskje jeg kommer dit en gang.