Trettipunktersbloggutfordring #25: et bilde hvor du er kjempeglad/smiler

Jeg trur det eneste reelle alternativet her, er dette bildet som Trine tok av meg da vi kom på andreplass i Disney-quizen til Brød og sirkus i juni 2022:

Nei, dette er ikke meg som poserer for kamera, dette er min helt genuine reaksjon. Så er også andreplass den beste plasseringa vi har fått til dags dato, så gliset er på sin plass. 

Also wow, det er mange år siden jeg pleide å skrive blogginnlegg så korte som dette! 

Her kommer vinteren

Det var aldri meninga at det skulle gå såpass lang tid mellom dette blogginnlegget og det forrige, det har bare vært så aldeles for mye for meg de siste ukene. Det har vært såpass mye at jeg i samråd med sjukepleieren min har beslutta å ta ferie hele desember, altså ferie fra dyrepasserkarrieren min. Det føles feil å klage på at jeg får mange oppdrag og at businessen går bra, men ulempen med å ikke ha en arbeidsgiver som kan pålegge meg ferie, er at det – i hvert fall når man er meg – er vanskelig å rettferdiggjøre å ta ut ferie "bare fordi jeg er sliten." Som jeg må minne meg sjøl på at faktisk ikke er bare-bare. Som sjukepleieren min sa: jeg er uføretrygda av en grunn, og penga jeg får utbetalt er å regne som lønn for å ta vare på meg sjøl. Noen ganger må jeg høre noen andre si det, for jeg stoler ikke alltid på min egen dømmekraft.

Jeg er også tilbake på DPS. Jeg har vært litt bekymra for å ikke bli tatt på alvor der, men behandleren jeg har fått i denne omgang er veldig flink og virker å forstå hva jeg prøver å si, noe som på ingen måte alle gjør. Han trur at jeg har OCD, og har henvist meg til en OCD-enhet på Gaustad. Mens vi venter på at de skal svare på henvisninga, går jeg i samtaleterapi hos ham.

Og det er jo litt… kanskje ikke direkte morsomt, men hvert fall interessant, at jeg allerede blant annet i dette innlegget fra 2015 lurte på om jeg kunne ha OCD. Da jeg fikk autismediagnosen for tre år siden (tida flyr!!!), trudde vel både jeg og mine daværende behandlere at tvangstankene mine – og det meste annet som feiler meg, for den saks skyld – kunne forklares med autisme. Og det gir jo mening, for det er ingen hemmelighet at autister generelt liker regler og rutiner. Og dét i seg sjøl er det jo heller ingenting i veien med, men når reglene og rutinene kommer i veien for livskvaliteten, kan man kanskje begynne å snakke om at man har en sjukdom.

Som en såkalt artig liten synkronisitet, handler den nyeste sesongen av Heartstopper, som jeg ser i disse dager, i noe grad om OCD. Jeg har syntes at de to første sesongene var søte nok, men litt for lettbeinte til at jeg klarte å la meg engasjere på noe dypere plan enn det overfladiske, men jeg syns så langt – med forbehold om at jeg ikke har sett sesongen ferdig – at de behandler OCD-tematikken på en veldig riktig måte. Faktisk brukte jeg sjøl spiseforstyrrelser som en slags metafor for å forklare for behandleren min åssen tvangstankene oppleves for meg, fordi spiseforstyrrelser – som jeg til informasjon ikke har – er den måten å tenke på som for meg minner mest om åssen jeg har det.

Jeg har ikke så lyst til å snakke mer om dette akkurat nå, merker jeg, både fordi jeg offisielt sett faktisk ikke har blitt diagnostisert med OCD ennå, men også fordi jeg syns det føles innmari skamfullt og privat å snakke detaljert om symptomene mine, på en måte jeg overhodet ikke syns når det gjelder autismesymptomene mine. Kanskje fordi autisme faktisk ikke er en sjukdom, og ikke noe som "feiler meg", mens OCD absolutt er det. Symptomene mine gjør ikke bare at jeg framstår litt eksentrisk, men de innebærer ting jeg føler meg tvunget til å gjøre som jeg syns er oppriktig flaut og som jeg ikke har lyst til å dele med hele verden – hvert fall ikke nå, kanskje aldri. 

Her er en liten godbit fra journalen min:

Måtte le litt da jeg leste "men noe omstendelig." Jeg er sikker på at alle som har lest de skjønnlitterære tekstene mine – eller hallo, hva med bloggen min – kan si seg enige i det, haha.

Hvem veit, kanskje jeg klarer å komme sterkere tilbake i desember, etter å ha gitt meg sjøl en måneds lang ferie? Here's to hoping.

Fortid og nåtid og framtid

Hvis du har reist kollektivt i Oslo de siste dagene, er det ikke umulig at du har møtt på trynet mitt.

For halvannen måned siden blei jeg spurt om jeg ville være med i den nyeste kampanjen til Ruter, noe jeg takka ja til. Jeg må innrømme at selv om filmsett til dels er kaotiske omgivelser og at å delta på den måten jeg gjorde, stort sett består av mange timer venting og så noen få minutter faktisk handling, syns den delen av meg som drømmer om å lage film at det å være med på medieproduksjon på denne måten både er givende og inspirerende. Ikke minst syntes jeg det var overraskende kult å få se stedet der t-banene går for å sove:

Dette oppdraget viste seg også å by på en trivelig overraskelse i det at Lottie, som jeg trener med, var en del av produskjonsteamet. Den overveldende opplevelsen det tross alt kan være for meg å gjøre noe nytt og uvant, føles alltid litt tryggere når jeg treffer på et kjent og hyggelig ansikt. 

Litt morsomt var det også at kostymeansvarlig i utgangspunktet hadde bestemt seg for et forholdsvis nøytralt antrekk for meg, fordi hun syntes at min ellers så, vel, ekstravagante stil kunne være distraherende, så jeg hadde en sekk full av ensfarga plagg med meg. Da det blei min tur, endte vi likevel opp med å bruke vinterjakka jeg hadde utapå antrekket jeg egentlig skulle ha på meg, og som var tenkt at jeg skulle ta av meg når det blei min tur fordi det tross alt var ganske kaldt på innspillingsdagen. Jeg trur regissør og fotograf endte opp med å like kontrasten mellom den fargerike jakka og håret mitt og det grå industrielle interiøret på Ellingsrudåsen t-banestasjon. Det gjør hvert fall jeg.

Da jeg takka ja til oppdraget, tok jeg forøvrig ikke med i beregninga hvor sjølbevisst jeg skulle komme til å bli av å oppholde meg i Oslo sentrum i kampanjeperioden. Aller mest redd er jeg for et tenkt scenario der jeg ender opp med å sitte i nærheten av en plakat av meg sjøl og en full guttegjeng en sein fredag eller lørdag skal syns det er kjempegøy og vil prate med meg, hahaha. Jeg innser at det tross alt i så fall er en veldig uskyldig hendelse i det store og det hele, men nå er nå en gang å prate med fremmede veldig langt nede på lista over ting jeg liker best å gjøre.

Forøvrig har det blitt en liten diskusjon i den ene autismegruppa jeg er med i på Facebook angående bruken av ordet "Asperger" på plakaten. Jeg forstår at noen syns begrepet er problematisk, oppkalt etter en nazi-lege som det tross alt er, men inntil videre bruker vi fortsatt DSM 10 i Norge, og der er fortsatt "Asperger syndrom" en reell diagnose, til tross for at verden forøvrig egentlig har vedtatt at vi nå om dagen bare bruker autisme om hele spekteret. Sjøl bytter jeg litt på å si at jeg er autist og har Asperger, alt etter hva som føles naturlig der og da, men det er nå også en gang sånn at det er "Asperger syndrom" som det står i papirene mine at jeg har, og for hjernen min, som diagnosetypisk nok har en tendens til å tenke veldig konkret og bokstavelig, kan det i noen sammenhenger føles feil å kalle det noe annet enn hva den offentlige helsetjenesten har bestemt at beskriver meg.

Ellers av interesse i livet mitt, har jeg i det siste sendt inn et knippe søknader av ymse slag:

Altså søknader om uføretrygd og studieplass. Jeg føler på et slags press om å skulle syns at førstnevnte er et nederlag, at det er meninga at jeg skal syns det er trist, men at jeg etter nøye overveiing har akseptert at det er sånn. Men det er ikke sånn jeg føler det i hele tatt, jeg er egentlig bare letta og glad. Likevel virker det som at noen mennesker har litt problemer med at jeg syns det er en god følelse? Akkurat som at de syns at jeg bør skamme meg litt over det, eller at de syns at jeg ikke fortjener å bli ufør med mindre jeg sjøl syntes at det var et tøft valg? Jeg får på ingen måte disse vibbene fra mine nærmeste, men siden "hva driver du med, da?" er det vanligste smalltalk-spørsmålet i verden og jeg stort sett alltid blir spurt om det av behandlere og alt mulig annet, har jeg lagt merke til at folk nærmest virker litt snurte når jeg framstiller det å ha søkt om uføretrygd som et gode. Som det jo tross alt er! Hallo, jeg føler meg sinnssykt takknemlig som bor i et land som tar vare på innbyggerne sine på denne måten, så for meg er det litt underlig at enkelte tilsynelatende misliker mangelen min på skam. "Det er ingenting å skamme seg over" hører vi igjen og igjen, men når vi åpenbart ikke skammer oss, er liksom ikke dét riktig heller. Akkurat som at man med "det er ingenting å skamme seg over", heller mener "du skal skamme deg akkurat riktig mengde." Å bo i et land med våre velferdsordninger er ikke noe å skamme seg over, men derimot et stort privilegium som jeg er veldig heldig som har.

Og så har jeg altså søkt om studieplass på masterprogrammet i litterär gestaltning i Göteborg. I fjor søkte jeg på bachelorprogrammet deres og kom inn, men etter samtaler med både venner og sjukepleieren min sa jeg fra meg plassen. Jeg er mye mer motivert for en master etter å allerede ha vært gjennom tre år med forfatterstudier i Norge. Apropos det har jeg også søkt tredjeåret i Tromsø for tredje gang. Første gang jeg søkte fikk jeg ventelisteplass, andre gang jeg søkte fikk jeg nei. Nå som jeg allerede veit åssen det er å få den verste mulige tilbakemeldinga derfra, føler jeg meg egentlig greit rusta til å motta hvilken tilbakemelding som helst denne gangen. Som jeg sa til Unn her forleden: jeg er forberedt på det verste og blir kjempeglad for det beste.

Dager, tid, livet

Jeg er mer fraværende enn jeg vil være, både på bloggen og forøvrig. Hver eneste dag våkner jeg med en følelse av å henge bakpå, å være på etterskudd, å bare så vidt ha hodet over vannet. Jeg føler jeg bør vie mer oppmerksomhet til alle aspekter ved livet mitt, og i et forsøk på det, ender jeg opp med å forsømme alt litt. Foreldra mine klarer ikke helt å forstå åssen det kan være så mye på gang i livet mitt når jeg ikke engang har jobb, men en ADHD-hjerne står aldri stille, ikke engang med medisiner. 

Jeg har klipt meg. Det er egentlig lenge siden allerede, omkring halvannen måned siden, og om noen dager skal jeg faktisk tilbake igjen for en touch-up fordi klippen er i ferd med å bli for lang, fargen for blass. Men sånn så hvert fall sveisen ut da den var ny:

Om kort tid skal jeg på siste kurskveld med Bjarte Breiteig. Dere veit, det kurset jeg fikk sponsa av Nav. Det har faktisk gått over all forventning. Bjarte Breiteig er selvfølgelig like dyktig som han var da jeg hadde ham som gjestelærer i Tromsø, men også de andre kursdeltagerne har vist seg å være usedvanlig skarpe og kompetente lesere. Jeg har endt opp med å få enda mer ut av kurset enn jeg hadde håpa på, og jeg føler meg faktisk ganske så… inspirert? Til å jobbe med tekstene mine igjen? Til å prøve på nytt? Selv om all rosen jeg får på kurset helt ærlig sender tankene mine, nok en gang, i disse baner. Hvis jeg er så flink som alle skal ha det til, hvorfor radiostillheten når jeg sender tekstene mine til alle Norges forlag? På et vis en trøst i å vite at heller ikke de andre kursdeltagerne ser ut til å skjønne hvorfor. Har snakka litt med Susanne derfra de siste ukene, og det har vært veldig digg å kunne lette litt på trykket til noen som forstår. Jeg blir jo litt konspiratorisk og tenker at det hele sikkert handler om meg som person, at jeg ikke har det rette trynet, den rette personligheten, den rette karismaen. Kanskje handler det mest av alt om timing, hell og lykke. Noe som også er frustrerende, for i så fall er det jo ikke noe jeg kan gjøre. 

Kanskje annet enn å prøve igjen.

Med andre ord er jeg i disse dager i gang med å søke på litterär gestaltning i Göteborg, noe som er én av grunnene til at jeg har vært litt fraværende. Jeg veit ikke hva som er verst; å komme inn eller å ikke komme inn. Umiddelbart tenker jeg førstnevnte. For i så fall må jeg flytte til Göteborg. Jeg trur jeg kan like Göteborg veldig godt, men jeg vil jo egentlig ikke flytte fra verken leiligheten min, naboene mine, vennene mine eller Oslo. Det er så mye som må ordnes, så mye som må forandres på, så mye angst knytta opp mot det. Men jeg prøver å ta en dag av gangen, og i første omgang må jeg bare få ferdig søknaden min. Så kan jeg ta bekymringene mine etter hvert, om det viser seg at jeg har bruk for dem.

Og i morra skal jeg ha et veldig spennende møte med noen jeg kanskje skal starte skrivepodcast med. Det er skummelt og gøy. ADHD-hjernen min er kjempegira på å starte opp nye prosjekter, utforske nye greier, kaste meg ut i alt som er morsomt. Asperger-hjernen min vil holde fast på det vante, vil bli der jeg allerede er, er redd for det ukjente. Det er en evig drakamp, og i midten står jeg og er redd, gira, frustrert og sliten. Men det er gøy å møte noen som tilsynelatende er like engasjert som meg. Veldig ofte er jeg den mest engasjerte i enhver relasjon, har så lyst til å starte noe, brenner lyset i begge ender, og så lar andre seg blende av engasjementet mitt, men når det virkelig gjelder, får de kalde føtter og trekker seg unna, og jeg står igjen, like skuffa hver gang. Jeg føler jeg er Belinda Lindsey, og jeg har møtt utrolig mange utgaver av Tanya McQuoid opp gjennom.

Jeg veit ikke helt. Men det gjør jeg jo igrunn aldri.

Bow down to your alien overlord

Det er harde tider, men heldigvis går jeg nå på antidepressiva, og jeg merker stor forskjell. Det betyr ikke at jeg er glad, men det betyr at der jeg tenker er det ikke alltid mørkt. Akkurat nå tar jeg det jeg kan få. Og jeg tar en dag av gangen. 

Jeg har forresten tenkt på en ting. Da jeg posta siste episoden av Lunisand, lurte jeg på hva jeg skulle fylle det gjenværende tomrommet med, om noe overhodet. Er det noe stemning for å fortsette å poste mitt enda eldre prosjekt Aloha verden en gang rundt midten av måneden istedenfor Lunisand? Jeg ser nå at det er over et år siden sist jeg posta noe fra det, så om alle (haha! mine to – tre?) lesere har glemt det fullstendig bort, er det veldig forståelig. Og om det overhodet ikke er interessant, tar jeg det heller ikke ille opp; det er tross alt maaaange år siden jeg skreiv det, og ingen veit hvor dårlig det er bedre enn meg sjøl. Jeg aner ikke om noe av dette er gøy for andre enn meg sjøl, det er derfor jeg spør, og jeg gidder ikke ta meg bryet med det om ingen egentlig har lyst til å lese, så ikke vær redd for å være ærlig.

Jeg lasta ned Lensa her for noen dager siden ut av kjedsomhet. Mine umiddelbare favoritter blant avatarene den genererte for meg, posta jeg på Instagram. Siden den gang har jeg sett at en del har retta kritikk mot bruk av denne typen kunstige intelligenser fordi det går på bekostning av økonomien og publisiteten til faktiske menneskelige kunstnere. La det være sagt: jeg syns på ingen måte såkalt "kunst" skapt med en kunstig intelligens kan sammenlignes med noe skapt av et menneske. Det er heller ikke sånn at jeg stod mellom å betale en kunstner for å lage disse bildene eller la Lensa gjøre jobben, for meg var dette kun ment som underholdning ei natt jeg ikke fikk sove. Jeg ville aldri lent meg utelukkende på en kunstig intelligens til å designe noe profesjonelt til meg, og jeg ser på det mer som et artig og nyttig verktøy enn ei faktisk erstatning for the real deal. Minner også om at jeg for litt over et års tid siden anbefalte ti Instagram-kunstnere jeg sjøl har sansen for, så sjekk gjerne ut det innlegget om organisk kunst er mer din greie!

Siden Instagram har ei grense på ti bilder per post, og det tross alt får være grenser for narsissisme, fikk jeg bare posta en håndfull av alle bildene. Bloggen min, derimot, kjenner ingen grenser, verken hva angår det ene eller det andre, så jeg tenkte å benytte anledninga til å dele enda flere av dem her inne. Noen av dem ligner ikke på meg i det hele tatt, men gøy er det læll. Må innrømme at de jeg liker aller best er de som får meg til å ligne på en futuristisk polfarer:

Se så barsk! Men har jeg virkelig ei sånn tøff kløft i haka i virkeligheten, eller er det noe Lensa har funnet på for å gjøre meg kjekkere? Jeg trur det siste, men akkurat nå gidder jeg ikke å gå til nærmeste speil for å finne det ut, haha.

Futuristisk polfarer-bildene overlapper til dels med det knippet blant bildene som har fått meg til å ligne på hovedpersonen i et Final Fantasy-spill:

Blant bildene av meg jeg lasta opp for å generere disse portretta, var det bare kanskje ett, maks to, der jeg hadde på meg hodetelefoner. Likevel var visst akkurat dét en detalj som festa seg for godeste Lensa:

Andre gjengangere er at de har fjerna føflekkene mine (mest åpenbart er den jeg har på kinnet), gjort alveørene mine rundere i kantene og fjerna piercingene mine. Jeg skjønner at det er jo nettopp det disse appene gjør, altså å gjøre folk mer "attraktive" gjennom å viske ut særtrekka deres, men for meg er det likevel en irriterende påminnelse om at den rådende definisjonen av skjønnhet, er å ligne så mye som mulig på andre. 

Med det sagt er det jo kult å bli framstilt som en slags cyborg alien overlord eller en demigud, med glorie og det hele:

Eventuelt som, idk, leninistisk propaganda? 

De to illustrasjonene under er kanskje de som ligner aller minst på meg, men de ser jo stilige ut. Bortsett fra de veldig forstyrrende hendene? 

I tillegg til hodetelefoner, har denne kunstige intelligensen tilsynelatende en greie for skulderreimer, til tross for at jeg ikke kan huske å ha lasta opp et eneste bilde der jeg har på meg noe som kan tolkes i den retning.

Og her er noen flere for good measure: 

Life and all its lows

Ja, nei, dere, hvor skal jeg begynne. Det er så mye om dagen. Mye av alt. Jeg føler det er så mye jeg har lyst til å fortelle dere, men så har jeg ikke hatt tid før nå, og hjernen min hopper alltid fram og tilbake, så det er vanskelig å ordne det inn i et blogginnlegg som tross alt må ha en begynnelse og en slutt.

Og kanskje det er der jeg skal begynne. Med hjernen min som hopper fram og tilbake. Jeg hinta så vidt til det i dette innlegget, men da jeg var til utredning på DPS konkluderte de med at jeg ikke hadde ADHD til tross for at jeg oppfylte alle kriteriene til en ADHD-diagnose, fordi de mente at symptomene jeg hadde på ADHD kunne forklares med Asperger syndrom. Jeg har i etterkant snakka med venner om dette (og jeg fikk også ei melding av noen som hadde lest blogginnlegget), og det er veldig høy korrelasjon mellom ADHD og autismespekteret. Så jeg har bedt legen om ny utredning for ADHD, og nå har jeg blitt henvist til nevropsykolog nettopp for å finne ut om jeg kan ha ADHD. Faktisk kjenner jeg meg mye mer igjen i kombinasjonen ADHD og Asperger enn bare Asperger, for eksempel i det at jeg har en enorm utforskertrang og et stort eventyrinstinkt, samtidig som forandringer skremmer meg hinsides mye, så jeg blir sittende fast i inerti der jeg kjeder meg og føler meg utilfreds fordi jeg vil så mye mer alltid, men rutinebrudd skaper så mye angst for meg at jeg blir handlingslamma. Jeg har ikke fått svar på henvisninga ennå, men mitt største ønske er helt ærlig å kunne få medisiner som kan hjelpe meg med å takle hverdagen, for per akkurat nå er det liksom ingenting å hente hos helsevesenet, fordi "autisme ikke kan kureres", og det skjønner jeg jo, men jeg sliter jo likevel, liksom?? Jeg har på en måte bare fått en diagnose og så en implisitt beskjed om å finne ut av resten sjøl, men selv om jeg nå har fått ei forklaring, er jeg jo ikke på magisk vis i bedre stand til å håndtere alt av angst, depresjoner, tvangstanker og konsentrasjonsvansker. 

Konsentrasjonsvanskene mine, og vanskene mine med eksekutive funksjoner, har – kanskje overraskende nok – vist seg å være den største utfordringa mi når det gjelder aerial hoops. Dere veit, det som jeg snakka så vidt om her.

Og det er veldig gøy, altså! Aerial hoops, mener jeg, ikke konsentrasjonsvansker og vansker med eksekutive funksjoner. På en måte føles det veldig som at det er akkurat denne typen fysisk aktivitet kroppen min er utvikla for å drive med, men hjernen protesterer litt. Jeg har nå gjennomført det seks uker lange introduksjonskurset, og bildet er tatt på den siste dagen der, og jeg har gått videre til viderekomment nivå, men det jeg sliter mest med er altså ikke den fysiske biten, men den mentale. Og på nivå to er det større fokus på en sammenhengende rutine heller enn enkeltmoves, som vi dreiv mest med på introkurset. Og én ting er å se åssen treneren gjør det, men en annen ting er å så sjøl gå opp i ringen og huske i hvilken rekkefølge hvilket bein skulle hvor og så videre. Dessuten ser jo ting helt annerledes ut når man henger opp ned etter beina i en ring, kontra når man står på bakken og ser noen gjøre det samme. Og på introkurset var vi fem deltagere og det var seks ringer, mens på nivå to er vi tolv deltagere og det er fortsatt seks ringer. Ikke noe stort problem å dele en ring i utgangspunktet, men jeg er nok litt for vant til at treneren på introkurset så med én gang at jeg hadde problemer og kom bort for å hjelpe, mens nå er det naturlig nok litt flere som kniver om oppmerksomheten hennes. Forhåpentligvis er også dette ting som kommer til å bli bedre etter hvert som jeg lærer mer, for noe nevroplastisitet har da også jeg, men det bare føles litt kjipt å vite at hjernen min står i veien for noe jeg egentlig er fysisk i stand til.

En kjip ting som har skjedd: TR/ST-konserten som blei utsatt først én gang, og så én gang til på grunn av korona, og som jeg hadde gleda meg til i over to år, blei avlyst bare noen få uker før den egentlig skulle vært. Hele Europaturneen blei avlyst bare ei ukes tid før den skulle begynne, uten forklaring, unnskyldning eller i det hele tatt en vedkjennelse fra hovedpersonen, og akkurat dét er liksom det som skuffer meg mest. Liksom, jeg skjønner at ting kan skje, og jeg hadde ikke trengt mye, men på sosiale medier har han bare snakka om hvor mye han gleder seg til å spille konsertene sine i Amerika uten å nevne den avlyste Europaturneen med et ord. Jeg veit jeg er veldig bitter nå, men jeg syns faktisk den europeiske fanbasen fortjener bedre enn dette. Og her er en liten hemmelighet: jeg har drevet og tenkt på om dette kanskje er min egen feil fordi jeg de siste månedene har begynt å lefle med kaosmagi. Jeg har blitt advart om at man nettopp ikke bør lefle med kaosmagi; hvis man ikke veit hva man driver med, kan det ende opp med å backfire skikkelig. Og jeg veit ikke hvor mye jeg har snakka om det på denne bloggen før, men jeg klarer nesten aldri å glede meg til noe uten å også grue meg til det, bare fordi noe jeg gleder meg helt sinnssykt mye til nødvendigvis medfører en hel masse stress. Det blir rett og slett veldig mye som står på spill for meg, og derfor er jeg redd for at denne negative energien jeg har akkumulert har manifestert seg på denne måten. En liten del av meg, som jeg kanskje har trudd at var mindre enn den egentlig var, håpa konserten skulle bli avlyst sånn at jeg kunne gå tilbake til en behagelig stressfri tilværelse der lite står på spill, fordi comfortably numb er den mest lettvinte måten å være komfortabel på. Og hvis du akkurat nå tenker at det er lite sannsynlig at mine personlige tanker skal ha vært nok til å virke inn på en hel Europaturné der de ansvarlige ikke engang veit at jeg fins, så vil jeg bare si at 1. det er mer enn personlige tanker, for jeg skreiv dem ned i dagboka mi og ga dem dermed større kraft, og 2. objektiv virkelighet fins ikke. Og jeg anser meg ikke som en overtroisk person, og nettopp derfor er det kaosmagi virker så innmari besnærende på meg: det er tanken om at ingenting har noen iboende, objektiv kraft, men symboler, skikkelser og gjenstander kan tilføres kraft gjennom folk som trur på dem. 

Men mer om det en annen gang. Kanskje. Hvis det er stemning for det.

En annen kjip ting som har skjedd: jeg kom ikke inn på tredjeåret på forfatterstudiet i Tromsø. Jeg syntes det var en sinnssykt tøff beskjed å få, særlig fordi at sist gang jeg søkte der, kom jeg i det minste på venteliste. Jeg liker jo å tru at jeg har utvikla meg til det bedre som skribent, liksom, men nå fikk jeg bare en kort standardbeskjed om at jeg ikke var kvalifisert. Jeg kom for den saks skyld heller ikke inn på Gyldendals skriveskole, dog med et litt hyggeligere avslag:

Jeg er på en måte litt lei av å få høre hvor god jeg er til å skrive, men akkurat ikke god nok, som jeg har inntrykk av at ofte er tilfellet, men det er kanskje uansett verdt å sende dem resten av novellene jeg sitter på. Og jeg veit jeg høres sutrete ut, jeg er bare så lei av å få masse ros for skrivinga mi som ikke fører noen vei. Hvis jeg er så god som så mange skal ha det til, hvorfor ikke bare gi ut tekstene mine, liksom. Jeg er så avsindig lei av å ikke være forfatter. Skriving er den viktigste delen av identiteten min, og selv om de mener det godt, blir jeg litt irritert når folk ber meg om å ikke ta avslag personlig. Det er jo teksten din de snakker om, sier de, ikke deg. Vel, nå er jeg en sånn rar person som heller vil at det skal være meg enn teksten min, så den typen oppmuntring funker ikke på meg. Jeg vil heller at folk skal like teksten min enn personligheten min. Det er viktigere for meg å være en god skribent enn å være en god person. 

Men altså, jeg skal ta oppfordringa deres på alvor, altså. Ikke bekymre dere for dét.

En fin ting som, tross alt, har skjedd: jeg har nå, takket være Lars, den fineste hårfargen jeg noen gang har hatt. Endelig har jeg intergalaktisk hår! Endelig speiler håret mitt sånn som innsida av hjernen min ser ut til enhver tid!

Kanskje dere til og med får bilder med bedre kvalitet en gang om jeg føler for det.

Greier som skjer

Jeg er så innmari sliten om dagen. Jeg har vel nevnt det i forbifarta et par ganger her inne allerede, men de driver og bygger nytt hus på andre sida av veien for her jeg bor. De begynte i sommer, da med å sprenge berg og basically lage et hull i bakken til å putte huset nedi, og nå over nyttår begynte sjølve bygginga. De holder på hver uke mandag til fredag fra tidlig på morgenen til tidlig på kvelden. Jeg trur de fleste ville syntes støy over en lengre periode ville vært skikkelig slitsomt, men jeg mistenker at det er verre for meg enn for mange andre. Jeg klarer rett og slett ikke å overse det, og jeg får ikke til å konsentrere meg om noen ting. Med andre ord har jeg de siste ukene stort sett gjort noe hver eneste hverdag på dagtid for å unnslippe støyet, men nå er det nå en gang sånn at sosiale interaksjoner, uvante omgivelser og sanseinntrykk jeg ikke kan kontrollere også sliter meg ut, så jeg sitter igjen med en konstant følelse av å være utmatta. Helgene har faktisk blitt hellige for meg, i og med at det er de eneste dagene jeg får fred fra byggingsprosjektet, så da prøver jeg å fokusere på lesing og skriving siden det på ingen måte går an de andre dagene i uka – men fordi jeg altså møter helga utslitt, og lesing og skriving tross alt også krever en del energi fra meg, er det ikke alltid jeg får til dét heller, og dermed blir jeg skuffa over meg sjøl for å ikke utnytte de eneste dagene jeg har til rådighet til å gjøre det eneste jeg føler er meningsfylt med livet mitt. Og det verste av alt er at jeg ikke engang finner noen spesiell trøst i det at de en vakker dag kommer til å bli ferdige, for jeg har funnet boligannonsen på Finn, og dette skal være en bolig med plass til to eller tre familier. Jeg beklager at jeg er ei sur kjerring, men om alt dette betyr at bygginga bare vil bli erstatta av kanskje opp mot ti små barn som på ingen måte kommer til å holde kjeft bare fordi det er helg, veit jeg ikke om det er et alternativ jeg i det hele tatt ser fram til. Og jeg hater at fordi jeg bare leier, har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt, at kommunen eller bydelen eller hvem det nå er bare kan bygge et nytt, enormt hus tjue meter unna hagen min og det må jeg bare akspetere, og alternativet til å akseptere det er å flytte, og jeg vil ikke flytte, for jeg liker leiligheten min og huseierne mine og området og flytting er ekstremt stressende. Og jeg har egentlig ikke lyst til å sutre om dette på en offentlig plass som bloggen min tross alt er, og jeg skjønner jo også at enkelte ting må man liksom bare finne seg i, men jeg hater at jeg har en diagnose som gjør det umulig for meg å finne meg i den slags type ting, og at jeg på grunn av den samme diagnosen går på arbeidsavklaringspenger med alt det innebærer av økonomisk uvelstand, for hadde jeg hatt masse penger hadde jeg hatt både mange flere rettigheter og mange flere muligheter til å flytte et sted som i større grad var tilpassa måten jeg fungerer på. Og egentlig er det ikke diagnosen min jeg misliker heller, det er det at samfunnet vårt på generell basis ikke er så veldig interessert i å ta hensyn til minoriteter.

Derfor har jeg ingen ledig kapasitet til å blogge. Jeg beklager så mye, jeg skulle virkelig ønske det ikke var sånn, for enkelte dager er jeg så lei av alt dette spetakkelet at jeg bare griner. I begynnelsen var jeg frustrert og sint, men jeg har ikke lenger energi til det.

Og veit dere hva, jeg savner Rød selvbiografi og Red Doc>, og jeg savner Subnautica og Below Zero. Tidligere denne måneden fullførte jeg sistnevnte, og det skal jeg selvfølgelig snakke mer om i den kommende månedsoppsummeringa mi, men per akkurat nå har jeg liksom ingenting i livet mitt å være hysterisk begeistra over, haha. Rett før jul skreiv jeg om Subnautica at å ha fullført det kjentes som en kjærlighetssorg, men at jeg visste at jeg kom til å føle det samme for noe annet igjen når tida var inne, og rett over jul leste jeg jo Rød selvbiografi, så jeg VEIT jo at intens kjærlighet og vill inspirasjon på et eller annet tidspunkt vil finne veien inn i livet mitt igjen, men akkurat nå er fraværet av det veldig åpenbart for meg.

På den positive sida kan det se ut som at jeg har fått jobb?? Jeg har på følelsen av at det ikke er helt offisielt ennå, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg foreløpig bare testes ut eller om jeg faktisk har fått denne jobben på ordentlig, så jeg tør ikke å si for mye ennå, men jeg skal komme tilbake til det. Og det er en veldig kul jobb. Jeg trur – eller håper hvert fall – at alle dere som kjenner meg vil skjønne hvorfor når jeg etter hvert kan fortelle dere det.

Jeg veit ikke

Du gikk omsider med på det. Eller jeg gikk med på det. Ett av de to.
   Fordi dette med sex hadde vært vanskelig lenge, hadde det ikke. Ingen av oss likte å snakke om det, ingen av oss ville være den som vedkjente seg det. Og når vi først hadde sex, så var det jo skikkelig bra. Det var vel det som var så vanskelig for den andre å forstå. Du skjønte ikke hvorfor, når det var så bra, vi ikke kunne ha sex oftere. Jeg skjønte ikke hvorfor, når det var så bra, det ikke holdt med en gang i blant, hva poenget var med å ha oss flere ganger i uka. Man spiser jo ikke godteri hver dag, liksom.
   Og så var det selvfølgelig dette med, hva skal jeg kalle det, bakgrunnen min, som det var umulig å late som at var noe annet enn hva den var. Vi hadde vært sammen i to og et halvt år, og jeg hadde ikke vært utro mot deg en eneste gang, bortsett fra den ene gangen som vi begge hadde blitt enige om at egentlig ikke teltes, og selvfølgelig kunne grunnen til det bare være at jeg elska deg så utrolig mye, men både du og jeg syntes det hørtes i overkant naivt ut. Vi var da fornuftige mennesker, var vi ikke. Empirien var ikke på min side, og kanskje var det lureste vi kunne gjøre å minske skadeomfanget heller enn å satse på at ingen skade noen gang kom til å skje. Om jeg først skulle treffe på et isfjell, var det greit å ha nok livbåter tilgjengelig, liksom.
   Å invitere en tredjepart inn i forholdet vårt var utelukka, aller mest fordi vi ikke hadde samme smak i det hele tatt. Det var det første jeg noterte i Excel-skjemaet.
   «Er det virkelig nødvendig å lage et Excel-ark», sa du ved siden av meg i sofaen, du satt sidelengs med beina trukket oppunder deg, armen hvilende langs sofaryggen.
   «Det samme sa eksen min om å skrive samboerkontrakt, men da det blei slutt, viste det seg at det kunne vært jævlig smart likevel», sa jeg.
   «Det er vel ikke helt sammenlignbart», sa du og klødde deg på halsen.
   «Det er ikke ikke sammenlignbart heller», sa jeg, jeg forminska dokumentet og forstørra det igjen, flere ganger, helt til du begynte å se i en annen retning.
   Det klikka i vannkokeren ute på kjøkkenet, du reiste deg for å finne kopper. Jeg lirka hendene innunder laptopen, varma fingrene.
   «Vil du ha svart eller grønn te», sa du, lyden av kroppen din som romsterte utafor synsfeltet mitt.
   «Har vi melk», sa jeg.
   «Nei», sa du.
   «Da vil jeg ha grønn, men da må du vente til vannet har nådd sånn søtti til åttifem grader», sa jeg.
   Jeg kopierte den ene setninga jeg hadde skrevet inn i skjemaet, forminska Excel, åpna Word, limte inn setninga i et tomt dokument.
   Jeg hørte lyden av skritta dine før jeg så deg, den mjuke bevegelsen i sofaen da du på nytt satte deg ned ved siden av meg, forsiktig så du ikke skulle skvulpe ut noe av teen, en kopp i hver hand.
   «Hva skjer?» sa du og stirra inn i dataskjermen på fanget mitt.
   «Du hadde rett, Excel blei litt for klinisk. Word er et mer passende program», sa jeg, «venta du til vannet hadde nådd sånn søtti til åttifem grader?»
   «Jeg har ikke brukt termometer, liksom», sa du.
   Jeg tok imot den ene koppen, dampen dogga på brillene mine, teen kunne umulig være noe særlig under nitti grader.
   Jeg visste ikke om jeg noen gang kom til å venne meg til varmen fra kroppen din på den måten jeg hadde vent meg til andres kropper i løpet av åra, og jeg visste ikke om det var en bra eller en dårlig ting. Det kom aldri til å føles helt og holdent trygt når du tok på meg, ikke engang i søvne, jeg hadde våkna mange ganger av at du la deg tettere inntil meg mens du sov, en arm over magen, ei nese i nakken, en støkk hver gang som ikke blei noe mindre da jeg innså at det bare var deg, for det var ingenting bare ved deg, du var altfor mye til å kunne være bare, du hadde så store følelser, så mye overskudd av alt det de fleste andre kun har basale verdier av, det var vanskelig å holde tritt med deg, så lett å ikke føle seg tilstrekkelig, selv om du igjen og igjen prøvde å overbevise meg om at jeg var nok, at du ikke trengte noe mer enn hva jeg hadde å tilby, men jeg klarte ikke å fri meg fra tanken om hvorfor ikke, hvordan i alle dager kunne noen med din apetitt mettes av noen som meg, jeg fikk det ikke til å stemme, og nå hadde vi omtrent ikke sex lenger engang, og det var fint, det var helt fint for meg, og du sa det var helt fint for deg òg, men hvordan i alle dager kunne det være fint.
   Ved siden av meg i sofaen satte du koppen mot leppene og slurpa teen forsiktig i deg, huden over kinnbeina dine som stramma seg.
   «Så altså», sa du da du merka blikket mitt på deg, «jeg tenker at det i utgangspunktet er lettere å forholde seg til hele greia hvis det er noen man ikke kjenner.»
   Jeg så på deg.
   «Jeg mener, vi kan ikke ligge med noen vi allerede kjenner», sa du, «det blir for rart om jeg plutselig skal møte noen på en fest og så veit jeg at det er noen du har ligget med, liksom. Jeg går ut fra at det gjelder andre veien òg.»
   «Men det er jo det første som blir vanskelig», sa jeg, «jeg klarer jo ikke å snakke med nye mennesker. Jeg klarer ikke å bruke datingapper. Jeg har aldri hatt en one-night-stand i hele mitt liv.»
   «Bortsett fra med meg», sa du.
   «Jammen det var jo ikke en one-night-stand, vi er jo bokstavelig talt kjærester, på hvilken måte er vi to en one-night-stand.»
   «Det var jo det som var planen da vi møttes», sa du, «at det skulle være en engangsgreie.»
   «Det var kanskje din plan, men det var ikke min plan», sa jeg.
   «Så du visste allerede i løpet av den første kvelden at det skulle bli oss to, liksom.»
   «Visste er vel å ta i, men jeg hadde jo ikke blitt med deg hjem hvis jeg ikke hadde følt at dette var noe helt spesielt», sa jeg.
   Du løfta teposen fra koppen din, kikka rundt deg for å finne et passende sted å legge den fra deg, du reiste deg halvveis fra sofaen og dro til deg en asjett som ingen av oss visste hvor lenge hadde stått på skrivebordet, la posen fra deg på asjetten, den blei liggende i en egenprodusert tepytt.

Dette er det siste jeg har skrevet, og det var i oktober. Jeg har lagra det i et nytt dokument som heter "novellegreier 2021", men jeg veit ikke om dette i det hele tatt er begynnelsen på ei novelle, kanskje er det begynnelsen på en roman isteden, men det virker veldig skummelt å tenke på det sånn, foreløpig virker noveller som et tryggere landskap for meg å oppholde meg i. Jeg har prøvd å skrive videre på det mange ganger, men det er vanskelig. Det er mye som er vanskelig. Jobbsøking, for eksempel. Jeg har blitt skrevet ut fra DPS, og er nå overlatt til IPS, og tidligere denne uka skulle vi levere CV'er til bedrifter, men jeg starta likeså godt økta med å få et angstanfall idet vi skulle til å gå inn i en Ark-butikk, så vi brukte en times tid på å få roa meg ned, før vi prøvde på nytt, bare at denne gangen var det jobbspesialisten min som tok seg av all snakkinga, og etter det blei vi enige om at det hadde vært nok dramatikk for en dag, så jeg dro hjem. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg blogger så lite, men jeg har ikke noe å si, det er så lite som engasjerer meg om dagen. Sist gang jeg følte at jeg brydde meg om noe, var da jeg spilte Subnautica, og jeg føler meg litt teit nå, men det minner om en slags kjærlighetssorg å ha fullført det, haha, for selv om det selvfølgelig bare er et spill, fylte det meg med mening og inspirasjon på den måten for eksempel enkelte bøker og enkelte typer musikk har evnen til. Jeg har levd lenge nok i kroppen min til å vite at jeg kommer til å føle det samme for noe annet igjen når tida er moden for det, men akkurat nå føles hverdagen min egentlig mest av alt prega av et fravær.

Jeg gruer meg litt til jul, for jeg syns jula er ei utrolig stressende tid, og det plager meg at det er sånn for meg, for jula skal liksom per definisjon være tida for ro. Jeg er lei av høye strømpriser og å alltid inngå kompromisser og alltid være litt kald uansett, jeg er lei av alle lydene leiligheten min lager, jeg er lei av å være redd for å være smitta med korona hver gang jeg snufser litt – og det er ganske ofte. Jeg er lei av å ikke fungere på den måten jeg har lyst til, og for at det ikke er noen behandling eller medisiner mot utfordringene mine. Jeg er så innmari lei av å ikke føle meg tilstrekkelig. 

Men jeg har i løpet av de siste ukene fått rydda leiligheten min, da. Og jeg har blitt flinkere til å meditere. Jeg er ikke helt der at det tillater meg å reise mellom parallelle dimensjoner ennå, men hvem veit, kanskje jeg kommer dit en gang. 

Kan man være både funksjonsfrisk og funksjonshemma samtidig?

Jeg så nettopp i ei Facebook-gruppe jeg er medlem av at noen etterspurte erfaringer fra funksjonsvarierte kvinner, eller helt konkret ba de funksjonsvarierte kvinner fortelle om hva de skulle ønske at andre visste. Blant svara var det noen på autismespekteret som fortalte om den daglige kampen med sensorisk hypersensitivitet, angst for sosiale settinger, problemer med å få venner og eksekutive vansker. Og jeg bare jess, jeg er med. Helt enig. 

Og så kom jeg på at jeg for ikke engang et år siden omtalte meg sjøl som funksjonsfrisk. Og plutselig begynte jeg å tenke på mange ting. Det vil si, jeg har tenkt på disse tinga ganske lenge, men plutselig følte jeg for å sortere disse tankene litt.

For jeg aner rett og slett ikke om jeg skal kalle meg funksjonsvariert eller funksjonsfrisk. Når jeg googler "er asperger en funksjonshemming" står det i det aller første resultatet jeg får opp, fra autismesiden.no, at "Asperger syndrom er en funksjonshemming hos personer som i utgangspunktet er normalt begavet, men kan ha følgende funksjonsvansker", før de ramser opp diagnosekriteriene. Så… da er det vel en funksjonshemming, da? Personlig liker jeg faktisk uttrykket "funksjonshemma" bedre enn "funksjonsvariert", men jeg veit om mange funksjonsvarierte som nettopp foretrekker sistnevnte, og jeg føler på en måte at jeg ikke er funksjonshemma eller funksjonsvariert nok til å ha ei mening om det. I hodet mitt er det sånn at det er de som for eksempel bruker rullestol som må få bestemme hvilke ord det er greit å bruke, fordi jeg er ikke synlig funksjonsvariert, og jeg er dermed redd for at hvis jeg bruker uttrykket funksjonshemma, vil noen som er funksjonshemma "på ordentlig" bli sinte fordi jeg virker som en utenforstående som forteller ei underprivilegert gruppe åssen jeg mener de bør oppfatte seg sjøl. Jeg veit ikke om dette gir mening andre steder enn i hodet mitt.

Det minner om da jeg begynte å henge i det såkalte Skeive Miljøet™ i slutten av tenåra. Jeg har et helt konkret minne om at jeg ville være med på et arrangement, men en skeiv venn fortalte meg at jeg kunne ikke være med fordi jeg var hetero. Og på dette tidspunktet hadde jeg aldri engang hatt kjæreste, så jeg syntes det var rart at denne vennen tydeligvis visste mer om min seksuelle legning enn hva jeg sjøl gjorde. Men jeg sa ingenting, for jeg følte at jeg allerede hadde blitt avvist, og som atten – nittenåring var jeg uansett på ingen måte tøff nok til å si rett ut at du tar faktisk feil, jeg er ikke hetero. Jeg trur jeg ikke engang visste at det fantes noe annet enn hetero, homo og kanskje til nød bi, og siden jeg ikke fullt og helt kjente meg igjen i noen av de merkelappene, visste jeg uansett ikke hva jeg skulle si at jeg var hvis jeg ikke var hetero. Jeg veit jeg har et privilegium i det at jeg som oftest blir lest som cis og hetero av samfunnet – jamfør transpersoner som blir slått ned på åpen gate – samtidig som det heller ikke føles bra når både streite så vel som skeive bare automatisk antar at jeg er cis og hetero basert på at den ene kjæresten jeg har hatt i løpet av livet var en gutt. Jeg er redd for at folk som er mye mer åpenbart skeive (eller hva jeg skal kalle det) enn det jeg er, skal tru at jeg bare vil henge meg på den skeive bevegelsen fordi det er trendy, som en form for kulturell appropriasjon. Jeg er redd folk ikke skal syns jeg er skeiv nok, samtidig som jeg jo veit at jeg på et vis er heldig som relativt lett kan kamuflere meg som hetero og cis.

Og på samme måten er jeg redd for at jeg, som en såkalt høytfungerende autist, ikke er funksjonshemma nok. Kanskje er jeg ikke egentlig funksjonshemma i det hele tatt? Jac den Houting har i hvert fall ganske overbevisende argumenter for at det ikke er autister som er funksjonshemma i seg sjøl, men at det er måten samfunnet er organisert på som i praksis gjør oss funksjonshemma:

Så akkurat som med skeivhet, virker skillet mellom funksjonsfrisk og funksjonshemma litt… flytende. Kanskje alt koker ned til at jeg må velge det som føles best for meg. Problemet er at jeg føler meg som kongen på haugen når jeg gjør noe jeg er god på, som da jeg holdt tale i bryllupet til Mari (IYKYK, som kidsa sier), men når jeg gjør noe jeg ikke er god på, som å prate med folk eller rydde leiligheten min, føler jeg meg fullstendig mislykka som menneske. Jeg er både funksjonsfrisk OG funksjonshemma, helt avhengig av kontekst. Og for å gjøre det enda litt vanskeligere, har jeg allerede møtt på kommentarer av typen "nå håper jeg du ikke begynner å bruke diagnosen din som ei unnskyldning" fra folk som tydeligvis er redd for at jeg skal lure til meg rettigheter jeg egentlig kan klare meg uten. Jeg merker jeg er litt redd for å si til ikke bare perifere bekjente, men også folk jeg stoler på, at grunnen til at det alltid ser helt jævlig ut hjemme hos meg, er at jeg har store eksekutive vansker – vansker som profesjonelle helsearbeidere har bevist at jeg faktisk har – fordi en ganske stor del av hjernen min forteller meg at det er jo bare fordi jeg er lat. Jeg har fått høre at jeg er lat hele livet. Jeg husker da jeg som liten prøvde å forklare for foreldra mine at jeg "orker ikke", og svaret jeg fikk var "gidder ikke, mener du." Så jeg aksepterte det som sannhet. Jeg får det egentlig til, jeg er bare for lat til å prøve ordentlig. Og når jeg prøver så hardt at jeg begynner å riste og grine, så må jeg bare ta meg sammen. Og når jeg ikke får til å ta meg sammen, så er det fordi jeg er lat. Det er en evig runddans.

Og hvis du syns dette blogginnlegget er rotete og springende, så skulle du bare visst åssen det ser ut inni hjernen min! Heldigvis er det blogg som er mitt foretrukne format, og ikke kronikker eller, gud forby, akademiske tekster.

Men sånn helt serr, jeg veit ikke egentlig hva jeg vil med dette innlegget sjøl, for jeg har virkelig ikke noe svar på det spørsmålet jeg stiller i overskrifta. Jeg aner ikke om man kan være både funksjonsfrisk og funksjonshemma samtidig, og jeg veit ikke hvilke av de to jeg er. Og kanskje er det ikke så nøye heller, men jeg liker å føle at jeg hører hjemme et sted, for jeg har allerede brukt altfor store deler av livet mitt på det motsatte.

På den positive sida har jeg, siden jeg fikk diagnosen, i større grad begynt å akseptere meg sjøl som den jeg er. Jeg hadde en ganske interessant samtale med Lauren for litt siden, der vi snakka om hvor grensa går for når man skal akspetere seg sjøl for den man er, og når man skal aktivt jobbe med seg sjøl for å bli bedre. Jeg kjente for eksempel en gang ei jente som ofte var veldig frekk, på grensa til slem, og når man påpekte det, trakk hun på skuldrene og sa at det var bare sånn hun var, hun snakka rett fra levra, take it or leave it, liksom. For det er vel ingen hemmelighet at det fins folk der ute med enkelte veldig dårlige egenskaper som kanskje bør prøve å, y'know, forbedre seg sånn at de ikke er uutholdelige å være rundt? Og bør jeg dermed prøve å undertrykke de egenskapene jeg har som mange opplever som dårlige i et forsøk på å være en bedre person, når jeg samtidig veit at autister som undertrykker de autistiske trekka sine, så godt som alltid ender opp med angst, depresjon, tvangstanker og andre psykiske sjukdommer? Jeg vil jo ikke være urimelig og vanskelig, men jeg veit også at det tærer på den psykiske helsa mi å late som at jeg er fleksibel og chill, når jeg som oftest er alt mulig annet. Det er jo en grunn til at jeg endte opp som sjukemeldt og på DPS in the first place, mener jeg. Så dette er en balansegang jeg prøver å finne ut av, men så langt har det funka veldig bra å bare være så ærlig som mulig og si ifra når noe blir for mye for meg. Og det fine med å ha fått diagnosen asperger syndrom, er at nå har jeg et konkret begrep å knytte den i utgangspunktet ganske vage følelsen min av å ikke strekke til, opp mot. Det sparer mye tid og krefter å kunne si at jeg er, du veit, autist, så akkurat den tingen du ber meg om å gjøre kan bli litt vanskelig for meg, istedenfor å på mitt sedvanlige, omstendelige vis prøve å forklare for en nevrotypisk person at jeg i dag har mer enn nok med å stå opp av senga og få i meg frokost til å kunne tenke på noe annet.

Kort oppsummert: jeg veit ikke. Men jeg håper jeg finner ut av det etter hvert.

Det som egentlig feiler meg

I går blei jeg, i en alder av 31 og et halvt år, omsider diagnostisert med Asperger syndrom. Jeg begynte å le av lettelse da behandleren min fortalte at hun og teamet hennes hadde blitt enige om at jeg passer diagnosen og oppfyller kriteriene. Hun sa også at det at jeg reagerte med lettelse og glede, var bare enda et tegn på at dette var riktig. Jeg skreiv et langt avsnitt på Instagram i går om hvor befriende det føles å endelig få svar på alt det som i løpet av åra har feilt meg – og dere som har fulgt denne bloggen ei stund, veit at det har vært mye – så det er ingen vits i å gjenta meg sjøl. Jeg skreiv jo dessuten dette innlegget for nøyaktig to måneder siden der jeg blant annet gikk litt mer i dybden på måter jeg har følt meg utilstrekkelig på helt siden barndommen. Jeg kan omtrent ikke komme på et eneste problem jeg har som ikke kan forklares med Asperger syndrom. Og nå som jeg veit hvorfor jeg er som jeg er, trenger jeg ikke lenger å gå rundt med dårlig samvittighet for at jeg ikke får til alle de tinga jeg føler at jeg bør få til, eller som andre forteller meg at jeg bør få til. For hvorfor skulle jeg det? Jeg er jo ikke et helt vanlig menneske, så å forvente at jeg skal oppføre meg som et, er som å forvente at en fisk skal kunne klatre opp et tre. Og det er jo ikke fordi det er noe i veien med fisken, det er bare det at fisken er så mye bedre til å svømme enn den er til å klatre. Dette blei litt corny, men plis bær over med meg. Og nå er det nå en gang sånn at jeg er utrolig mye bedre til å skrive enn til å, y'know, holde en samtale i gang, eller til å holde orden i leiligheten min, eller til å takle endringer i rutinene mine. Og det at jeg er så dårlig på så mange ting som de fleste er gode på, gjør at jeg føler meg litt dum innimellom. Men da er det viktig å minne meg sjøl på at jeg er jo faktisk mye bedre til å skrive enn hva de fleste andre er, så dum er jo det siste jeg er. Det er bare det at det er så veldig mye vanligere å være flink til å spise lønsj med kolleger enn å skrive at de fleste ikke engang tenker over at det å spise lønsj med kolleger nettopp også er et talent på lik linje med skriving eller noe annet kreativt. Derfor blir det ekstra tydelig når noen ikke er flinke til noe som det er så normalt å være flink til. Men det at min måte å være flink på er litt mer nisje og litt mindre opplagt, betyr jo ikke at jeg er noe dårligere enn folk flest, jeg er bare annerledes.

Dette er jo litt klisjé, men det er jo en grunn til at jeg har identifisert meg så mye med enhjørninger cirka hele livet, som også er grunnen til at jeg har ei enhjørningtatovering på låret. Enhjørningen som blir mobba av de andre hestene fordi den er annerledes, men så viser det seg at det som gjør enhjørningen annerledes, er at den har superkrefter. Og skriving er på sett og vis min superkraft. Jeg trur ikke jeg hadde vært så god til å skrive om jeg ikke hadde hatt Asperger syndrom. Å skrive og fortelle historier er den eneste interessen jeg har hatt som aldri har gått over, og den har vært der siden før jeg i det hele tatt lærte meg å skrive. Jeg blei fortalt av en av lærerne mine på forfatterstudiet i Tromsø at blant alle i klassen, var jeg den han trudde var minst sannsynlig at kom til å gi opp. Jeg klarer jo ikke å ikke skrive, liksom. Jeg trur jeg omtrent ikke har gått en dag i livet mitt uten å skrive noe som helst. Det er en så stor og viktig del av den jeg er på en måte som jeg ikke veit om folk som ikke er på spekteret er i stand til å oppleve med noe som helst.

Samtidig som det er enormt digg å endelig få diagnosen, innebærer jo dette nettopp noe som jeg syns er ganske ubehagelig: en ny måte å gjøre ting på. DPS har føltes trygt og forutsigbart så lenge jeg har visst at jeg går til skjemaer og tester og samtaler og kartlegging. Nå som vi har funnet svar, må vi begynne å gjøre andre ting. Behandleren min har snakka om Nav-tiltak og tilrettelagt arbeid, og om støttekontakter via bydelstjenesten. Plutselig er det ganske mange ressurser jeg har tilgang på som jeg ikke har hatt før, og nå må jeg sette meg inn i det og finne ut av hva jeg trur vil være mest nyttig for meg. Asperger syndrom er jo ikke en sjukdom, så det fins jo ikke medisiner og direkte behandling på samme måten som det fins for, vel, faktiske sjukdommer. Og som nydiagnostisert er alt dette plutselig veldig overveldende for meg. Men jeg skal få fortsette å gå på DPS i tida fram til jeg har funnet ut av alt, og der kan jeg også få hjelp til å få funnet ut av alt. Jeg har hørt om folk som har hatt masse ymse erfaringer fra sine lokale DPS'er, men jeg syns behandlerne jeg har møtt på min avdeling har vært utrolig dyktige, og jeg er skikkelig takknemlig for all hjelpa jeg har fått derfra.

Alt dette er jo veldig nytt for meg, og jeg har ikke alle svara, men hvis det er noe du vil spørre meg om, enten om diagnosen min eller opplevelsen min av DPS eller måten min å tenke på, må du bare fyre løs! Eller om noe som helst annet. Du kan få spørre meg om hva som er yndlingsfargen min, for eksempel. Både nå og seinere. Jeg har allerede blitt møtt av folk som ikke trur på at jeg har Asperger syndrom, så jeg antar at det betyr at jeg ikke oppfører meg som eller ser ut som det man forventer av noen på spekteret. Og hvis det gjelder deg: jeg håper at jeg kan bidra til å utvide synet ditt på hva autismespekterforstyrrelser er for noe!

Dette var meg på vei hjem fra DPS i går:

Fordi så breit smiler man faktisk når man endelig forstår seg sjøl.

Åssen det går

Jeg har vært mye sliten i det siste. Nå som jeg har vært uten jobb såpass lenge, hadde jeg liksom glemt litt bort hvor fort og lett sliten jeg blir. Og det er noe nesten flaut ved det, hvor lite som skal til før det blir for mye for meg. Det minner meg om noe en tidligere venn pleide å si til meg, at jeg som gjorde så lite og som var hjemme nesten hele tida hadde jo verken grunn eller rett til å være sliten. Jeg syntes det var en ekstremt uempatisk ting å si da, og jeg syns det fortsatt. Alt tyder på at jeg ikke er "normal", så det er veldig urettferdig av meg – og av min tidligere venn – å sammenligne meg sjøl med folk som har et helt annet utgangspunkt enn meg – og det ville det vært uavhengig av om man har en diagnose eller ikke. Likevel: å ha dårlig samvittighet for å være sliten, sånn i tillegg til å være sliten, gjør meg enda mer sliten. And round and round we go. 

Og apropos diagnoser, så har jeg vært gjennom ADOS-intervjuet som jeg nevnte for litt siden. Jeg hadde visst en totalscore på 10, der en score på minst 7 kan tyde på at man er på autismespekteret, men det står i journalen min at de kan ikke kan utelukke at symptomene mine ikke skyldes unnvikende personlighetsforstyrrelse og/eller angst. Fra tidligere tester jeg har vært gjennom på DPS står det at jeg "fyller aktuelt ikke kriteriene for en symptomlidelse", med andre ord har behandleren min allerede slått fast at jeg verken har unnvikende personlighetsforstyrrelse eller en angstlidelse. Så… jeg veit ikke. Jeg skal tilbake nå om noen dager. Jeg er ganske forvirra, og det frustrerer meg litt at ting tar så lang tid, men jeg håper det bare betyr at de gjør en grundig jobb. Det motsatte er kanskje verre: at jeg bare blir plassert på et samlebånd og så vidt sett på før de klistrer en merkelapp på meg, liksom. 

Jeg har fullført novelleprosjektet mitt og nå veit jeg helt seriøst ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har alltid tidligere begynt på et nytt prosjekt før jeg har rukket å fullføre det jeg egentlig skriver på, men sånn er det ikke denne gangen. For første gang i mitt liv har jeg ikke noe å skrive på. I teorien kan jeg plukke opp igjen tråden fra denne uregjerlige romanen, men jeg trur ikke det er det jeg har lyst til nå. Det er så mye stoff, den er så langt unna å være noe som helst at selv om jeg har kost meg med å skrive alt det jeg har skrevet på den, trur jeg ikke at jeg kan rettferdiggjøre for meg sjøl å bruke masse tid på noe som sannsynligvis aldri kommer til å bli noe – med mindre noen har lyst til å la meg revolusjonere romansjangeren ved å gi meg tillatelse til å skrive en slags anti-roman, men den muligheten har ingen forlag lyst til å gi noen som er såpass uetablert som meg uansett. Jeg trur jeg må oppnå Knausgård-status – minst – før jeg kan bli en visjonær/diva som får fullstendig frie tøyler. Så: jeg har ingenting å skrive på. Jeg syns det er enklest å begynne å skrive på romaner, fordi jeg i større grad enn med noveller kan finne ut av ting underveis, men jeg har mista litt trua på at jeg i det hele tatt får til å skrive romaner, jamfør tilbakemeldingene på henholdsvis Mjuke, svarte stjerner og Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet. Dessuten er jeg bare ikke så veldig inspirert om dagen. Verken med tanke på skriving eller blogging eller noe som helst. Jeg har snakka en del om inspirasjon her inne før, og jeg innser at det ikke bare handler om en slags skaperkraft for min del. Det er en motivasjon, en drivkraft, som gir meg energi og lyst til å ta fatt på dagen. Selv om jeg ikke aktivt bruker den til noe konkret, merker jeg veldig tydelig når den ikke er der. Den gir meg lyst til å omgi meg med kultur, til å gå turer, til å tenke. Nå er jeg bare skikkelig, skikkelig sliten.

Men jeg holder yoga-rutina mi ved like, da. Her om dagen gjorde jeg en helt fantastisk oppdagelse:

Det er veldig dårlige bilder, men så har jeg også veldig lite lys i leiligheten min. Men det går an å se hva som skjer! Jeg har alltid vært ganske mjuk, men spagaten har alltid vært uoppnåelig for meg. Da jeg gikk på dansing som tolvåring, klarte jeg å gå opp i bru, legge beinet bak på nakken og sitte i lotus-stilling – men jeg kom aldri ned i spagaten. Det gjør jeg riktignok ikke fortsatt, men jeg har aldri tidligere vært så nærme. Jeg bestemte meg her en dag for å prøve igjen bare for moro skyld, og jeg overraska meg sjøl over hvor langt ned jeg altså kom. Da jeg begynte med yoga for alvor for omkring halvannet år siden, gjorde jeg det mest for å komme tilbake i den formen jeg var i da jeg var i begynnelsen av tenåra, som jeg alltid har tenkt på som min beste form noen gang, men nå har jeg altså, i en alder av trettién år, overgått meg sjøl. Nå har blitt min beste form noen gang. Og det føles skikkelig bra. 

Så får det bare være at jeg er sliten på alle andre områder i livet.