Greier som skjer

Jeg er så innmari sliten om dagen. Jeg har vel nevnt det i forbifarta et par ganger her inne allerede, men de driver og bygger nytt hus på andre sida av veien for her jeg bor. De begynte i sommer, da med å sprenge berg og basically lage et hull i bakken til å putte huset nedi, og nå over nyttår begynte sjølve bygginga. De holder på hver uke mandag til fredag fra tidlig på morgenen til tidlig på kvelden. Jeg trur de fleste ville syntes støy over en lengre periode ville vært skikkelig slitsomt, men jeg mistenker at det er verre for meg enn for mange andre. Jeg klarer rett og slett ikke å overse det, og jeg får ikke til å konsentrere meg om noen ting. Med andre ord har jeg de siste ukene stort sett gjort noe hver eneste hverdag på dagtid for å unnslippe støyet, men nå er det nå en gang sånn at sosiale interaksjoner, uvante omgivelser og sanseinntrykk jeg ikke kan kontrollere også sliter meg ut, så jeg sitter igjen med en konstant følelse av å være utmatta. Helgene har faktisk blitt hellige for meg, i og med at det er de eneste dagene jeg får fred fra byggingsprosjektet, så da prøver jeg å fokusere på lesing og skriving siden det på ingen måte går an de andre dagene i uka – men fordi jeg altså møter helga utslitt, og lesing og skriving tross alt også krever en del energi fra meg, er det ikke alltid jeg får til dét heller, og dermed blir jeg skuffa over meg sjøl for å ikke utnytte de eneste dagene jeg har til rådighet til å gjøre det eneste jeg føler er meningsfylt med livet mitt. Og det verste av alt er at jeg ikke engang finner noen spesiell trøst i det at de en vakker dag kommer til å bli ferdige, for jeg har funnet boligannonsen på Finn, og dette skal være en bolig med plass til to eller tre familier. Jeg beklager at jeg er ei sur kjerring, men om alt dette betyr at bygginga bare vil bli erstatta av kanskje opp mot ti små barn som på ingen måte kommer til å holde kjeft bare fordi det er helg, veit jeg ikke om det er et alternativ jeg i det hele tatt ser fram til. Og jeg hater at fordi jeg bare leier, har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt, at kommunen eller bydelen eller hvem det nå er bare kan bygge et nytt, enormt hus tjue meter unna hagen min og det må jeg bare akspetere, og alternativet til å akseptere det er å flytte, og jeg vil ikke flytte, for jeg liker leiligheten min og huseierne mine og området og flytting er ekstremt stressende. Og jeg har egentlig ikke lyst til å sutre om dette på en offentlig plass som bloggen min tross alt er, og jeg skjønner jo også at enkelte ting må man liksom bare finne seg i, men jeg hater at jeg har en diagnose som gjør det umulig for meg å finne meg i den slags type ting, og at jeg på grunn av den samme diagnosen går på arbeidsavklaringspenger med alt det innebærer av økonomisk uvelstand, for hadde jeg hatt masse penger hadde jeg hatt både mange flere rettigheter og mange flere muligheter til å flytte et sted som i større grad var tilpassa måten jeg fungerer på. Og egentlig er det ikke diagnosen min jeg misliker heller, det er det at samfunnet vårt på generell basis ikke er så veldig interessert i å ta hensyn til minoriteter.

Derfor har jeg ingen ledig kapasitet til å blogge. Jeg beklager så mye, jeg skulle virkelig ønske det ikke var sånn, for enkelte dager er jeg så lei av alt dette spetakkelet at jeg bare griner. I begynnelsen var jeg frustrert og sint, men jeg har ikke lenger energi til det.

Og veit dere hva, jeg savner Rød selvbiografi og Red Doc>, og jeg savner Subnautica og Below Zero. Tidligere denne måneden fullførte jeg sistnevnte, og det skal jeg selvfølgelig snakke mer om i den kommende månedsoppsummeringa mi, men per akkurat nå har jeg liksom ingenting i livet mitt å være hysterisk begeistra over, haha. Rett før jul skreiv jeg om Subnautica at å ha fullført det kjentes som en kjærlighetssorg, men at jeg visste at jeg kom til å føle det samme for noe annet igjen når tida var inne, og rett over jul leste jeg jo Rød selvbiografi, så jeg VEIT jo at intens kjærlighet og vill inspirasjon på et eller annet tidspunkt vil finne veien inn i livet mitt igjen, men akkurat nå er fraværet av det veldig åpenbart for meg.

På den positive sida kan det se ut som at jeg har fått jobb?? Jeg har på følelsen av at det ikke er helt offisielt ennå, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg foreløpig bare testes ut eller om jeg faktisk har fått denne jobben på ordentlig, så jeg tør ikke å si for mye ennå, men jeg skal komme tilbake til det. Og det er en veldig kul jobb. Jeg trur – eller håper hvert fall – at alle dere som kjenner meg vil skjønne hvorfor når jeg etter hvert kan fortelle dere det.