Februar 2022

Opplevelser: Sandra Mujinga på Munchmuseet. Dranks med gjengen på Skyggesiden. Broderiworkshop hos Lauren. Middag på Mano med Martina. Middag på Døgnvill og yatzy på Hytta med Vibeke. Middag på Vaquera verde med Vibeke.

Innkjøp: Ja, altså, for en måneds tid siden nevnte jeg jo at kjærlighetssorgen over at Rød selvbiografi var utlest gjorde at jeg hadde funnet håp i oppfølgeren Red Doc>, så jeg dro på Tronsmo for å kjøpe nettopp Red Doc> – og der plukka jeg jaggu med meg Autobiography of Red på engelsk òg, fordi enkelte bøker trenger man faktisk i flere språkutgaver. 

Og fra samme kilden som indirekte anbefalte meg Rød selvbiografi, har jeg også fått indirekte anbefalt Flannery O'Connors Wise Blood og A Good Man Is Hard to Find, så da jeg fant dem inne på nettbutikken til Cappelens forslag, var det bare én ting å gjøre.

TV-serie: Jeg ser fortsatt på The Expanse og skjønner kanskje en anelse mer av hva det er som skjer nå enn hva jeg gjorde for en måned siden, og har siden den gang i tillegg funnet ut at minidokumentarserien Midnight Asia er ideell avslapnings-TV for meg. Hver episode fokuserer på nattelivet i noen av Asias største byer, og jeg har riktignok foreløpig bare sett to episoder, men den første, som fokuserer på Tokyo, illustrerer så uendelig godt den tiltrekningskrafta nettopp Tokyo har på meg, i all sin glorete, overdådige, neonfarga, perverse skjønnhet.

Film: The Piano, Honey Boy, Tokyo Godfathers, The Matrix Resurrections, Eyes Wide Shut, A Nightmare On Elm Street, Event Horizon, Into the Inferno og La La Land.

Observante lesere har kanskje lagt merke til at jeg har fått en stadig økende interesse for kaosmagi i det siste. Den interessen er egentlig ikke helt ny (takket være Last Podcast On the Left), men av uante grunner er det nå i det siste at jeg plutselig har merka en åpenbar tilstedeværelse av det i livet mitt. Et viktig aspekt ved kaosmagi er synkromystisisme, og livet mitt de siste ukene har vært tjokka fullt av nettopp synkronisiteter. Og hele greia her er jo at jeg nettopp skaper de synkronisitetene sjøl. Jeg skal prøve å ikke kjede dere altfor mye med intenst nerdesnakk her, men saken er i hvert fall at jeg satte på dokumentaren Into the Inferno på søndag kveld etter å ha egentlig planlagt å se noe annet, men så dukka den liksom bare opp (det er sånn algoritmer funker, jeg veit, men hva er algoritmer om ikke en form for digital synkronisitet). For meg er det dette som er kaosmagi oppsummert: jeg har den siste måneden vært ekstremt tilstede i et litterært og mentalt landskap der vulkanen kanskje er det mest potente symbolet (Rød selvbiografi og Red Doc>), jeg har de siste månedene også vært ekstremt tilstede i et spillmessig og mentalt landskap der, lo and behold, også vulkanen er et av et mest potente symbola (Subnautica og Below Zero), og BAM, her presenterer Netflix for meg vulkandokumentaren Into the Inferno av Werner Herzog, og som om ikke det var nok, viser det seg at historien om utbruddet av Mount Pelée i 1902 der den eneste overlevende var en fengselsinnsatt, er en viktig del av dokumentaren, OG DEN SAMME HISTORIEN ER EN VIKTIG DEL AV RØD SELVBIOGRAFI. Jeg trur ikke på tilfeldigheter lenger. Eller, det blir feil, egentlig er det akkurat det jeg gjør, jeg trur på den magiske krafta som fins i tilfeldigheter. Og det er en god dokumentar, forresten. Anbefaler alle med en viss interesse for både naturvitenskap så vel som sosiologi å se den.

Bok: Og hvor passende er det ikke dermed å bare fortsette denne tankerekka med å endelig snakke litt ordentlig og noenlunde strukturert om Red Doc> av Anne Carson, som jeg leste i februar? Mitt siste blogginnlegg var… definitivt et eller annet, uten at det nødvendigvis var den bokomtalen jeg i utgangspunktet hadde håpa på å skrive, så jeg prøver igjen. Det er en grunn til at du ikke skal spise rundstykkene i det øyeblikket du har tatt dem ut av ovnen, si. Hvor var vi:

Rød selvbiografi, først utgitt i 1998, handler om det røde bevinga monsteret Geryon, som når han er tenåring, møter den to år eldre Herakles. De to innleder et intenst romantisk forhold helt til Herakles dumper Geryon fordi, i hans egne ord, jeg vil at du skal være fri. Mange år seinere, som unge menn, møtes de ved en tilfeldighet igjen i Buenos Aires, og tida som har gått mellom dem blir nesten en egen karakter. Geryon veit ikke lenger om han elsker Herakles, eller om han bare elsker Herakles i drømmene sine om gamledager. Overalt i boka, for eksempel midtveis uti når Herakles, ei stund etter at det blei slutt, men før de møtes igjen, ringer Geryon og forteller at han drømte om ham ei natt og at Geryon i drømmen satte fri en gul fugl og Geryon tenker Gul! Selv ikke i drømme kjenner han meg!, antydes det at forholdet deres kanskje aldri var så likeverdig som Geryon tenkte at det var. Eller hva med egentlig hele det hjerteskjærende kapittelet XLIV. FOTOGRAFIER: GAMLE DAGER, som er blant mine definitive favoritter, som finner sted mot slutten av boka etter gjenforeninga, og som begynner med at Geryon og Herakles har sex, og som avslutter med

Ja ja Geryon nok en lørdagsmorgen der det er jeg som ler og du gråter,

sier han da han kryper opp i senga igjen.

Geryon ser ham trekke teppet opp til haken. Akkurat som i gamle dager.

Akkurat som i gamle dager, sier Geryon også.

Og poenget mitt med å snakke om Rød selvbiografi atter en gang, er at i oppfølgeren Red Doc> fra 2013, er denne tida som har gått mellom dem og følelsene som forandrer seg og vissheten om at kanskje var aldri forholdet det man trudde det var, en enda sterkere tilstedeværelse. I Red Doc> har Geryon og Herakles blitt voksne, og på grunn av en serie hendelser ender de opp på en slags road trip nordover sammen, gjennom et grått og kaldt og tidvis isbrebefengt landskap. På et visst punkt blir også en kunstner ved navn Ida med på reisen. Geryon er den samme følsomme sjela han alltid har vært, Herakles har siden sist vært i krigen og fått PTSD. Forresten: de heter ikke Geryon og Herakles lenger. Nå heter de G og Sad But Great, oftest forkorta til Sad.

Mangelen på lidenskap mellom G og Sad er brutalt og vakkert beskrevet, samtidig som den er så selvfølgelig, fordi ting er helt annerledes og vesentlig mindre intenst når man er voksen kontra tenåring. På et punkt tidlig i boka er det skrevet ut i mer eller mindre klartekst (jeg har gjort så godt jeg kan, eller gidder, med formateringa her):

Pour the honey into the

jar. G thinks of himself as

a jar. It is vaguely sexual.

What was it like to feel

sexual. To want say this

person on the floor. Or

any person. Sexual

situations yes the haste

and ramming yes the hot

cold amazing difference

between before and after

as if a diagram shot inside

out he remembers the

diagram but the feelings

no. Necessity no. One

night under the overpass

they'd got the sex whiff

again. Made a few

fumbles. Not enough

juice for the squeeze as

Sad so neatly put it.

Den største forandringa er det Sad som har gått gjennom. Fra å være en til tider irriterende bekymringsløs ung mann, har han blitt en ødelagt og frynsete krigsveteran. G legger merke til forandringene han sjøl har gått gjennom først og fremst fysisk, som når han ser seg sjøl i speilet og Sharp stab his face no / longer young no more / beauty impact. Get used / to this. Eller hva med denne, som antakeligvis er blant mine personlige yndlingssetninger i boka: Am I / turning into one of those / old guys in a ponytail and / wings he thinks sadly.

Og det er en annen ting: Rød selvbiografi har også mye humor, men det er enda mer av den i Red Doc>. I den delen av boka der G går seg bort inni en isbre og er nær ved å fryse i hjel, blir han leda i trygghet av en flokk enorme flaggermus, til et tilfluktssted ved navn BATCATRAZ. Jeg elsker måten Anne Carson klarer å veksle så uanstrengt mellom den vakreste poesi og absurd humor på. Og apropos absurd: det er mange absurditeter i Red Doc>. Da jeg snakka om Rød selvbiografi, skreiv jeg at den var "full av formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis." Drømmelogikken er tatt ut i det ekstreme i Red Doc>, men jeg som leser godtar det. Jeg elsker at hun gjør noe så corny som å plassere gudenes budbringer Hermes inn i fortellinga som en haiker iført en sølvsmoking. I det hele tatt er Red Doc>, som på mange måter er det monokrome og underveldende motstykket til den flammende lidenskapen som er Rød selvbiografi, interessant nok i kanskje enda større grad prega av finurlige innfall som bare noen med Anne Carsons pondus kan tillate seg. Hun er ei usedvanlig lærd dame, en professor som blant annet underviser i klassisk litteratur og oversetter fra gammalgresk, så den kunnskapen hun sitter på som utgangspunkt for den tross alt ganske leikne poesien sin er enorm. Og nettopp derfor, fordi hun kjenner kildematerialet sitt så innmari godt, kan hun tillate seg å vrenge på det, føkke det opp og gjøre hva hun vil med det. På et vis tar Red Doc> seg sjøl mindre høytidelig enn hva Rød selvbiografi gjør, litt på samme måten som man tar seg sjøl mindre høytidelig når man er voksen enn når man er tenåring og alt betyr så uendelig mye. For perspektivet skifter jo, og med alderen innser man at ting som føltes ekstremt viktige da man var fjorten, egentlig betydde forsvinnende lite. Og dette fjolleriet, om jeg kan kalle det dét, kan finne på å dukke opp når man minst venter det. I et spesielt lada parti ender Sad opp med å ligge med Ida, og idet de åpner døra og forlater åstedet oppdager de at There against the wall of / the corridor sits G with his / knees up. Howdy says G. Et øyeblikk som både er vondt og banalt, og desto vondere fordi det er så banalt, og det slår meg at denne passasjen ikke ville gått like sterkt inn på meg om G hadde sagt noe mindre teit enn "howdy." De hjerteskjærende øyeblikka blir desto mer hjerteskjærende av at de etterfølges av øyeblikk med virkelig dum humor, på samme måten som når The Cheddar Goblin etterfølger den verste scena i Mandy. Og på en måte gjør nettopp fraværet av sjalusi G føler hele situasjonen desto tristere. Tragedien i Red Doc> er ikke at Sad ikke lenger elsker G, men at ikke engang G elsker Sad lenger. Det er få ting som er så trist som å innse at man ikke engang blir trist av sin egen kjærlighetssorg.

Denne boka er rørende på en annen, men også lignende, måte enn og som Rød selvbiografi. Først og fremst syns jeg den føles som en naturlig konsekvens av alt som skjedde i Rød selvbiografi, og som en naturlig konsekvens av å bli voksen. G har blitt noe sobrere i sitt blikk på verden, og når boka kulminerer i moras død, mora som var en så (be)tydelig figur i oppveksten hans, skjer det i en bisetning, som jo tross alt er sånn døden har for vane å inntreffe: plutselig og uten videre dramatikk. 

Betyr alt dette at jeg omsider er ferdig med dette litterære universet og disse bøkene? Sannsynligvis ikke.

Musikk: Nå har jeg snakka veldig mye, så jeg skal bare etterlate dere med et veldig chill stykke spansk pop, fra det i det hele tatt veldig chille albumet Es el Momento av Sandra Bernardo. Jeg kunne valgt nesten hvilken som helst låt, for de flyter sømløst over i hverandre i noe som føles nærmere én bevegelse enn som ei rekke låter etter hverandre, men så er visst Mediterráneo den av dem jeg har hørt mest på, så da blir det sånn: