Og jeg har vært i flere diskusjoner/samtaler der det debatteres hvorvidt film er best på kino eller hjemme. Jeg har pleid å argumentere ganske godt for hvorfor film ikke nødvendigvis er best hjemme, men i væffal veldig, veldig bra hjemme, men Mandy MÅ faktisk ses på kino. De overveldende fargene, den åttitallsinspirerte estetikken og den sjelerøskende musikken – hvil i fred, Jóhann Jóhannson – krever det faktisk av deg. Denne filmen forlanger at du omgir deg fullstendig med den, at du tar den inn fra alle tilgjengelige kanaler, lar sanseinntrykka skylle over deg i en kakofonisk strøm. Det er en helhetlig opplevelse som ikke lar et eneste av filmmediets virkemidler gå til spille, og jeg har rost Cinemateket inne på denne bloggen før, men her kommer det jaggu igjen: TUSEN TAKK, Cinemateket i Oslo, for at dere forstår viktigheten av god film og lar det norske publikummet oppleve denne spesifikke kunstformen på den måten den er ment til å oppleves.
Sjølve plottet har du sannsynligvis sett i en eller annen versjon før. Et par nyter en idyllisk og forelska tilværelse før en gjeng grusomme bad guys knuser harmonien på verst tenkelige måte. Nå må mannen – denne gangen i Nicolas Cages skikkelse – ta hevn. Spoiler: han får hevn. Men det er ikke på grunn av plottet at du skal se denne filmen, det er først og fremst på grunn av denne uhåndgripelige stemninga som jeg brukte noen linjer på å snakke om i Donnie Darko-innlegget mitt for litt siden. Og som med Donnie Darko, har Mandy såpass mange basisingredienser på plass i utgangspunktet at det nesten ville vært rart om jeg ikke likte denne filmen. Dette er kanskje filmen du ville fått om du hadde prøvd å lage en mashup av The Crow og Evil Dead i Stranger Things-universet. For jeg elsker virkelig Stranger Things, jeg veit ikke hvor godt jeg har fått uttrykt det på bloggen min, men de som kjenner meg veit at jeg syns Stranger Things er noe av det beste som har kommet på TV kanskje noen gang, fordi jeg elsker åttitallet, jeg elsker synthpop, jeg elsker åttitallsinspirert synthpop, jeg elsker overnaturlig horror, men det jeg nok savner i Stranger Things, er et større alvor. På en måte er det et ambivalent savn, fordi jeg elsker jo virkelig sjarmen som gjennomsyrer serien, og den sjarmen ville nok kanskje forsvunnet i takt med at alvoret økte, men likevel: selv om Stranger Things ofte er veldig spennende, føles det aldri ordentlig farlig, man skjønner at det kommer til å løse seg til slutt. Mandy har noe til felles med Stranger Things reint utseendemessig og musikkmessig – hallo, bare se på (det nydelige) coveret til soundtracket:
– men i motsetning til Stranger Things, er alt veldig farlig. Det er til tider så mørkt og jævlig at man bare har lyst til å hyle, akkurat som hovedpersonen i ei scene på badet med ei spritflaske, ei scene som slår meg som en umiddelbar klassiker. Filmen begynner i himmelen, så kastes man brått ut i helvete, og der skal man bli ganske lenge, og jeg lover deg at det kommer til å gjøre vondt, før vi gradvis begynner å kjempe oss ut igjen med nebb og klør, og ikke minst en armbrøst og ei spesialdesigna slegge.
En detalj som jeg virkelig elska: i denne typen filmer utsettes vi ofte for en trope jeg er sinnssykt lei av; dama til den mannlige hovedpersonen drepes innledningsvis for å skape sympati med ham og for å fungere som motivasjon til å ta hevn for ham, mens hun sjøl aldri blir noe annet enn et billig plot device, fullstendig uten egen personlighet eller sjel. Kanskje får vi noen få scener med henne helt på starten, men de scenene viser egnetlig bare hvor forelska han er i henne, og handler sånn sett ikke om henne i det hele tatt, men nok en gang om ham. DENNE FILMEN UNNGÅR DENNE DRITKJIPE TROPEN. Karakteren Mandy er skrevet som og spilles med fylde, respekt og, vel, nettopp personlighet og sjel. Hun er en ordentlig karakter, ikke bare et plot device, og det gjør det forferdelige som skjer med henne ekstra vondt for oss som seere. Det er tross alt vanskelig å empatisere med et plot device, men med en faktisk karakter blir det noe helt annet.
Så altså, de verste scenene i denne filmen skjærer djupt inn i marg og bein. Men, nå skal jeg motsi meg sjøl her, for jeg impliserte for noen få avsnitt siden at sjarm og alvor nødvendigvis må gå på bekostning av hverandre. Veit dere hva, Mandy klarer jaggu å være begge deler på én gang, ass. Filmen skifter litt tone uti andre halvdel, når Nic Cage er i full sving med hevntokten sin, og det er flere scener videre utover som glir rett inn i splatterlandskapet – derav sammenligninga med Evil Dead tidligere – og det er særlig éi scene, der Nic Cage tar livet av... er det den tredje av bikerorkene? (takk til Natt&Dag for en presis beskrivelse av de demoniske jævlene)... for så å sniffe kokain som det aldri før har blitt gjort verken på film eller i virkeligheten, som fikk tankene mine til å umiddelbart vandre til "Groovy"-scena fra Evil Dead 2, eller nesten egentlig Evil Dead 2 i sin helhet. Og det er så mye absurd humor innimellom alt det groteske og forferdelige, og jeg skjønner nesten ikke engang åssen det går an at den både er så mørk og intens og fæl og så full av corny åttitallssjarm på éi og samme tid, men den får det til, det funker som fjell, de to tilsynelatende motpolene utfyller hverandre framfor å forvirre eller ødelegge for hverandre.
Og mest av alt har jeg bare lyst til å snakke om hvor fantastisk og perfekt musikken er, hvor nydelig og syrete det visuelle utrykket er, hvor rørt man blir, hvor opprørt, hvor sint, hvor trist, hvor gira, hvor lattermild, hvor marerittaktig skrekkinngytende motorsykkelgjengen er, hvor fullstendig merkelig denne filmen er, at du aldri før har sett eller kommer til å se noe lignende, at uansett hvor mange andre fantastiske filmer og serier jeg sammenligner den med, så kommer jeg aldri til å komme i nærheten av å faktisk fange med ord det som gjør denne filmen så spesiell, for det er en grunn til at det ikke er en roman, til at det er en film, til at det må være en film, til at det kunne ikke vært noe annet enn en film, for som nevnt utnytter den alt filmmediet tilbyr til det fulle. Musikken, lyset, fargene, fotografiet, skuespillerne, scenografien (kalles det dét i film òg?), kostymene, de rare visuelle effektene, kombinasjonen av det hele. Men jeg kan ikke snakke om noe av dette, for det fins ikke ord for å beskrive det, eller kanskje de fins, men jeg finner dem ikke. Egentlig er jeg vel bare uendelig takknemlig for at denne filmen blei lagd, og for at den blei lagd akkurat sånn, og for at det fins folk som har lyst til å lage sånt som dette når de heller kunne lagd noe trygt, noe kommersielt, noe tradisjonelt.
Jeg veit ikke om jeg kommer til å tilgi deg om du ikke ser denne på kino nå mens du har sjansen.
Og forresten, før jeg glemmer det, her er en trailer:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar