Utvalgte sitater fra Autobiography of Red og Red Doc>

Ja, dere, det er meg igjen, og en del av meg har litt lyst til å beklage at jeg ikke klarer å holde kjeft om bøkene til Anne Carson, mens en annen del av meg føler jeg gjør alle en tjeneste ved å spread the gospel, så ta en beklagelse om du vil ha en, og hvis ikke: velbekomme. 

Som kjent: da jeg dro på Tronsmo forrige måned for å kjøpe Red Doc>, dro jeg derfra med Autobiography of Red på engelsk i tillegg. Jeg likte Tone Hødnebøs oversettelse veldig godt, men når boka opprinnelig er skrevet på et språk jeg faktisk kan, blei jeg nysgjerrig på åssen den engelske utgaven var sammenligna med den norske. Jeg har foreløpig bare skumlest, bladd gjennom og lest yndlingspartiene mine om igjen i den engelske utgaven, jeg trur ikke jeg kan rettferdiggjøre overfor meg sjøl å lese den samme boka på nytt så kort tid etter at jeg leste den forrige gang, selv om den er på et annet språk aldri så mye, så jeg trur jeg skal vente enda litt til med å lese den fra perm til perm på engelsk. 

Og fordi jeg egentlig allerede har snakka mye om begge disse bøkene, men jeg likevel ikke føler at jeg har klart å formidle hva det egentlig er med dem, hva greia er, hvorfor jeg elsker dem så mye som jeg gjør, hvorfor dette skjedde da jeg leste dem, tenkte jeg å, i et slags forsøk på noe som kanskje er å komme seg videre i livet, dele noen av yndlingssetningene mine fra dem med dere. For jeg har skrevet mye om hva jeg føler de handler om for meg, om hvilken slags merkelig sinnsstemning de satte meg i, om at å lese dem føltes litt som å drømme, om hvor inspirerende de er, men der bøkene virkelig har fått meg til å måpe, er egentlig på setningsnivå. Jeg kunne bruke lang, lang, lang tid på en eneste setning, akkurat som at jeg for hver gang jeg leste dem, la merke til nye nyanser ved dem. For kanskje er det dette jeg beundrer med Anne Carsons skrivestil mer enn noe annet: det at hun – helt i tråd med kildematerialet – bruker metaforer og adjektiver på en måte som ikke burde gi mening, men som, i drømmelogikkens ånd, hun likevel får til å gi mening. Jeg veit ikke åssen hun gjør det, men hun bare gjør det, lett som en plett, tilsynelatende fullstendig uanstrengt og uaffektert, som om det ikke fantes noen annen måte å skrive det på. 

Har valgt å sitere fra Autobiography of Red istedenfor Rød selvbiografi, fordi sitatene tross alt klinger enda bedre på originalspråket. Og: oppsettet i begge bøkene følger sine egne regler, men for enkelhets skyld har jeg i denne omgang valgt å bare skrive dem rett ut uten linjedeling, fordi jeg syns det gjør det lettere å lese dem, tatt ut av kontekst som de tross alt er.

Autobiography of Red:

To Geryon it was a hundred thousand miles of thunder tunnels and indoor neon sky slammed open by giants. 

Small, red and upright he waited, gripping his new bookbag tight in one hand and touching a lucky penny inside his coat pocket with the other, while the first snows of winter floated down on his eyelashes and covered the branches around him and silenced all trace of the world. 

Hard morning winds were blowing life bolts against the sky each one blue enough to begin a world of its own. 

Voyaging into the rotten ruby of the night became a contest of freedom and bad logic. 

They were two superior eels at the bottom of the tank and they recognized each other like italics. 

The world poured back and forth between their eyes once or twice. 

The huge night moved overhead scattering drops of itself. 

The instant of nature forming between them drained every drop from the walls of his life leaving behind just ghosts rustling like an old map. 

New moon floating white as a rib at the edge of the sky.

From far down the freeway came a sound of fishhooks scraping the bottom of the world.

Not touching but joined in astonishment as two cuts lie parallel in the same flesh. 

As in childhood we live sweeping close to the sky and now, what dawn is this.

When they made love Geryon liked to touch in slow succession each of the bones of Herakles' back as it arched away from him into who knows what dark dream of its own, running both hands all the way down from the base of the neck to the end of the spine which he can cause to shiver like a root in the rain.

Red Doc>:

Components of today include a shape asleep on the floor an erased white world the tumblers vibrating in the closet and he brought he wrong book. Alive in a room as usual.

Panels of torn planet loom and line up one behind the other to the far edge of what eyes can see. 

The actual touching neither a positive nor a negative experience they each would admit but no one does.

They are lying on a pile of mattress covers on the floor in weak light from somewhere a night that could so easily not exist. 

Night's bones are still forming.

Together they inhale the first blue of day as it starts seeping out of hills all around.