Januar 2022

Opplevelser: Middag på Bindaas med Mari og Martina. Besøk av Mari. Middag på Der pepper'n gror med Vibeke. Brettspillkveld hos Trine.

Innkjøp: Det er sjeldent jeg kjøper meg nye klær, og når jeg først gjør det, kjøper jeg som regel "nye" klær brukt, så når det gjelder de kanskje ti prosentene av det allerede ganske beskjedne klesbudsjettet mitt som faktisk er helt nye klær, liker jeg å bruke de penga så ansvarlig jeg kan. Ved å for eksempel støtte små, uavhengige bedrifter eller støtte kreative utøvere jeg liker ved å kjøpe merch. Og denne My Favorite Murder-t-skjorta har jeg hatt lyst på lenge. Så lenge at jeg til slutt endte opp med å kjøpe den! Dere aner ikke hvor vill og gal jeg føler meg når jeg kjøper meg ting av ingen annen grunn enn jeg hadde lyst på. Har også denne måneden gått til innkjøp av et par øreplugger fra Loop, etter å ha hørt mye bra om dem, og etter at støyindusert stress den siste tida har drevet meg til vanvidd. Jeg har ikke pleid å klare å bruke ørepropper tidligere, jeg har alltid bare følt så altfor godt at de er der, og jeg hadde håpa at Loop skulle være annerledes, både fordi jeg har, som sagt, hørt bra ting om dem og de tross alt ikke har en dings som stikker ut og som har pleid å gjøre at det føles som om de aktivt presses inn i øret mitt når jeg for eksempel ligger på sida. Dessverre syns jeg ikke de er veldig mye mer behagelige å ha på enn andre ørepropper, og jeg sov ikke veldig godt med dem i natt. De kom riktignok med fire størrelser å velge mellom, jeg gikk for S i natt, men kanskje jeg skal gi dem en ny sjanse med XS. Jeg sov riktignok bedre med dem enn jeg typisk har gjort den siste tida fordi jeg tross alt ikke hørte noe støy – de bygger nytt hus på andre sida av veien for her jeg bor, og de pleier å begynne arbeidsdagen klokka sju – men da jeg tok dem ut i morges etter ei natt med litt bedre søvn enn før, men fortsatt ikke god, la jeg merke til at det faktisk ikke var noe støy. Akkurat denne dagen begynte det å bråke først rundt to-tida. Så… foreløpig syns jeg ikke de er noe gode å ha på, og jeg veit ennå ikke hvor godt de faktisk blokkerer støy. Kjedelig om det skal vise seg å være bortkasta penger, for de var relativt dyre, men i det minste mener den psykiatriske sjukepleieren fra bydelen som jeg snakker med innimellom at jeg antakelig kan få støtte til å kjøpe støykansellerende hodetelefoner fra Hjelpemiddelsentralen, og hun skal hjelpe meg å søke neste gang vi møtes. Og jeg syns hodetelefoner er uendelig mye bedre å ha på enn øreplugger. Dog ikke nødvendigvis veldig mye mer beleilig å sove med.

TV-serie: Endelig ny sesong av Euphoria, det har vært veldig etterlengta for mitt vedkommende. Også glad for ny sesong av Rådebank. Jeg rakk å se tre hele episoder av Philip K. Dick's Electric Dreams før den plutselig forsvant fra Amazon Prime. Og så har jeg så vidt begynt på The Expanse, som foreløpig er veldig mye – masse politikk og forbindelser og greier som jeg, som blir overvelda av mye ny informasjon på én gang, sliter med å henge med på. Nå skal det sies at jeg brukte hele første sesongen av Game of Thrones på å komme inn i det, for også der var det mye å ta innover seg fra første øyeblikk, men da jeg altså først hadde kommet inn i det, blei det en av mine største seriebesettelser, så jeg har ikke tenkt å gi opp The Expanse. Og jeg er jo i utgangspunktet en sucker for en god space opera, så jeg håper forvirringa jeg føler på nå etter tre episoder etter hvert vil løse seg opp.

Spill: Below Zero er på mange måter et både ganske annerledes enn og veldig likt spill som Subnautica. Jeg vil påstå at det er et teknisk sett bedre spill. De tinga som gjorde Subnautica så frustrerende som det tross alt kunne være noen ganger/ganske ofte, er løst på en mye mer spillervennlig måte i oppfølgeren. Dessuten er hovedpersonen Robin i mye større grad en karakter med personlighet enn det Riley var. Samtidig, som jeg var inne på i den altfor lange Subnautica-omtalen min, var vrengesida av frustrasjonen jeg følte på, en mestringsfølelse og en realisme som jeg aldri før har opplevd i noe annet spill. Og det at Riley aldri hadde noen ordentlig personlighet og en bakhistorie, forsterka følelsen av at han var meg. Til tross for førstepersonsperspektivet, føler jeg ikke at det er jeg som er Robin. Robin er Robin, og det er hennes fortelling jeg opplever, ikke min egen. Alt i alt har Below Zero flere elementer som gjør at det føles mer som et spill og mindre som en opplevelse, i motsetning til originalen, men det har tross alt tatt vare på Subnauticas aller største styrke: oppdagergleden og eventyrlysten. Subnautica var et første forsøk, og jeg personlig elsker alle måtene det er åpenbart på, men om man heller vil ha en litt mer tradisjonell spillopplevelse, som oppfyller flere av konvensjonene for hva et spill er, er nok Below Zero et bedre valg. Det er uansett to historier som ikke har noe særlig med hverandre å gjøre, så jeg trur ikke det er noe problem å spille Below Zero før Subnautica. Kanskje det til og med er lurt å gjøre det i den rekkefølgen, for det løsere rammeverket i Subnautica er muligens lettere å forholde seg til etter at man har gjennomlevd det tross alt noe mer strukturerte Below Zero. Forresten: jeg fant helt tilfeldigvis ut her for ei stund siden at Subnautica har SJUÅRSGRENSE. Jeg fikk helt sjokk, for det er det skumleste spillet jeg noen gang har spilt, og etter min mening er det mye mer skremmende enn attenårsgrensespillet The Last of Us. Jørgen pleide å si at skrekkfilmer "ikke funker" på meg, og jeg trur det er sant. Jeg trur ikke jeg klarer å la meg skremme når det er åpenbart at avsenderen prøver å skremme meg. Dessuten: zombier er ikke ekte! Å bli fanga inni ei undersjøisk hule mens man ser oksygentanken sin sakte, men sikkert tømmes, er høyst reellt. 

Film: The Hand of God, Wolfwalkers, The Hunt, Prisoners of the Ghostland, Memories of Murder, The Tragedy of Macbeth, Saint Maud, Struggle: The Life and Lost Art of Szukalski, Mustang, Contact og The Vast of Night. 

Okei, så jeg fikk lyst til å se Saint Maud etter dette innlegget inne på ei av mine yndlingsgrupper på Facebook, Incredibly Strange Films:

Og dette er en temmelig spot-on beskrivelse, altså. Jeg trudde jeg skulle finne orda til å beskrive Saint Maud etter hvert som den hadde fått sunket inn litt, men jeg har det egentlig ikke ennå. En sinnssykt creepy skrekkfilm (som, i likhet med alle gode skrekkfilmer, ikke lener seg på jump scares) om en hjemmesjukepleier som har blitt ekstremt religiøs etter en traumatisk hendelse på den gamle jobben sin. Der hun burde fått profesjonell helsehjelp, vender hun seg til en streng og mektig Gud som gir livet hennes ei ny retning når hun tolker tegna han gir henne som at hun skal frelse den dødssjuke kreftpasienten hun pleier. Igjen: skrekkfilmer pleier ikke å funke på meg, i stor grad, trur jeg, fordi jeg veit hva de prøver på, og jeg veit at det ikke er ekte. Det er ingenting som ikke er troverdig ved denne desperate og ekstremt traumatiserte kvinna som blir offer for sine egne vrangforestillinger. Som noen andre i nevnte gruppe påpekte, er dette den riktige måten å gjøre religiøs skrekk på. I filmer som The Exorcist og The Omen er det Satan og de mørke kreftene som man må passe seg for, men virkeligheten har vist at satanister stort sett er ganske fredelige folk, det er fundamentalistisk religiøse som bør skremme oss. Sluttscena i denne filmen kommer jeg aldri til å glemme.

Og en helt annen type film som også gikk veldig inn på meg denne måneden, er The Vast of Night. Jeg så den mest fordi jeg likte filmplakaten:

Og for en fornøyelig indie-overraskelse den viste seg å være! Herregud, det er få ting jeg liker så godt som å sette på en film uten å forvente noe spesielt, og så ende opp med å bli fra meg av begeistring. The Vast of Night gjør på mange måter det samme med femtitallet som det Stranger Things gjorde med åttitallet. Den er så genuin i sin retroinspirasjon, det bikker aldri over i ironi eller parodi. En søvnig småby får besøk av et mystisk Noe™, og vi følger radioverten Everett og sentralbordjenta Fay som dekker hendelsen med båndopptagere og kameraer. Dette ga meg Welcome To Night Vale-vibber på best tenkelige måte, dette er nesten mer visuelt radioteater enn det er film. Deler av meg skulle ønske at Black Marble sin Cruel Summer kunne fått spille i sistescena, men egentlig trur jeg at jeg er takknemlig over at filmen valgte et mer tids- og sjangerriktig soundtrack. Jeg elsker lavbudsjetts-sci-fi så utrolig mye, fordi det beviser at det ikke er dyre spesialeffekter som gjør en god film, men god historiefortelling. 

Bok: Denne måneden leste jeg ut Tid av Carlo Rovelli, som var ei klok, vakker og relativt lettlest bok om tung teori. Grunnen til at jeg endelig fikk ræva i gir og leste den ut, etter å ha holdt på med den siden i sommer, var at jeg hadde så lyst til å begynne å lese Rød selvbiografi av Anne Carson, som jeg fikk til jul. Og det er jo veldig skummelt å begynne å lese bøker man har veldig høye forventninger til, du har liksom satt standarden før du i det hele tatt har gitt boka en sjanse, men heldigvis klarte ikke mine høye forventninger å forberede meg på nøyaktig hvor oppslukt jeg skulle bli av denne boka. Den tok over livet mitt de to ukene jeg brukte på å lese den, og jeg føler egentlig at den ikke har sluppet taket ennå, til tross for at jeg altså leste den ut for to dager siden. Det er derfor jeg ikke har forandra den lille rubrikken til høyre der ennå, der hvor det står hva jeg leser for tida, for selv om jeg teknisk sett har fullført boka, føler jeg at jeg ikke har forlatt det mentale landskapet boka tok meg med inn i. Jeg føler meg hvert fall ikke klar for å begynne å lese noe annet. Men akkurat som at Below Zero var der for å trøste meg i kjærlighetssorgen etter Subnautica, viser det seg at Anne Carson skreiv en oppfølger ved navn Red Doc> i 2013, som riktignok ikke er ute på norsk (ennå), men selv om jeg frykter at den kan være ei krevende bok å lese på engelsk, er jeg jo likevel allerede såpass inne i universet at det kanskje ikke blir et stort problem likevel. 

Så uansett. Rød selvbiografi er skrevet med utgangspunkt i den greske dikteren Stesikhoros sine fragmenter Geryoneis, som gjorde noe revolusjonerende og helt uhørt i antikken: de er skrevet fra monsteret sitt perspektiv, og ikke helten. Ifølge legendene skal Herakles ha drept det røde monsteret Geryon for å stjele det magiske røde kveget hans, noe som blei sett på som en heltedåd. Men istedenfor å hylle motet og styrken til Herakles, skreiv Stesikhoros med overraskende stor sympati den samme historien fra Geryon sin synsvinkel, en historie som naturlig nok arter seg ganske annerledes. I Anne Carsons Rød selvbiografi er Geryon fortsatt et rødt monster med vinger, men bortsett fra det, er han ganske menneskelig. Han bor på ei øy sammen med ei mor som røyker altfor mye og en ond storebror. Som tenåring møter han den to år eldre Herakles på en bussholdeplass, og de innleder et romantisk forhold. Og hva annet kan jeg gjøre enn å gjengi ei side fra relativt tidlig i boka:

«Nymånen svevde hvit som et ribbein mot himmelranden.» «Fra dypet av motorveien hørtes lyden av fiskekroker som skrapte mot bunnen av verden.» Tenk at det går an å skrive noe så vakkert! I det hele tatt er boka full av formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis. Det er noe nærmest autistisk i måten Geryon tar innover seg omgivelsene sine på, for eksempel i setninger som «Øynene verket av anstrengelsen det var å forsøke se alt uten å stirre på det.» og «Det var det samme året han begynte å undre seg over all støyen fargene lager.» Denne sammenblandinga av sanseinntrykk er noe hvert fall jeg føler veldig på, og som jeg til dels snakka om her forleden. Det er en mystisk og mytisk verden vi blir tatt med inn i, og akkurat som med Subnautica, var det en verden jeg fikk lyst til å bli værende i for alltid. Den inspirerte meg kraftig, og jeg veit jeg har snakka mye om inspirasjon her inne før – dere må jo være lei av å høre meg messe om det – men jeg nevnte i september i fjor at inspirasjon for meg handler om noe mer enn "bare" kreativitet. Eventuelt at kreativitet er noe mer enn "bare" viljen til å skape kunst. For når jeg sier at boka inspirerte meg kraftig, mener jeg at jeg skreiv fire sider i Rød selvbiografi-indusert rus, men jeg mener også at jeg så dokumentaren Struggle: The Life and Lost Art of Szukalski fordi boka ga meg et behov for å lære mer om kunst, og jeg mener også at jeg hørte på sanger jeg ikke hadde hørt på ei stund og oppdaga nye ting ved dem, fordi Rød selvbiografi hadde vent meg til en litt annerledes måte å innta verden på.

Jeg veit ikke hva mer jeg kan si om denne boka som mitt begrensa ordforråd tillater meg. Det jeg likte best ved den var den uhåndgripelige stemninga, som jeg også har snakka meg i hjel om på denne bloggen tidligere, og som er så uendelig vanskelig å definere, men som er så lett å kjenne igjen. Jeg blei ekstremt rørt, satt ut og lattermild. Denne boka ligner ikke på så mye annet, og det gjør det vanskelig å snakke om den. Men for en intens opplevelse det har vært å få lese denne. Jeg mistenker at dette er ei bok som tåler flere lesninger, for selv om den ikke er så lang, rommer den likevel så mye, og jeg veit ikke om det er mulig å få med seg absolutt alle laga den gir deg etter bare én gang. Jeg trur jeg faktisk kan ha blitt forelska i denne boka.

Musikk: Og etter langt om lenge, og lengre enn langt, har vi omsider kommet til siste punkt i månedsoppsummeringa mi. Januar var tydeligvis en måned full av inntrykk for meg. Og som en cherry on top tenkte jeg å gi dere det mektige coldwave-eposet – jeg har hvert fall veldig lyst til å kalle det et epos – Solar Flare av Linea Aspera. Dette var en av sangene jeg plutselig inntok på en ny måte mens jeg leste Rød selvbiografi, selv om det riktignok skal sies at jeg har hørt masse på den helt siden Linea Aspera slapp nytt album i 2020. Jeg trur det var mest referansen til Ithaca i sangen som gjorde utslaget for meg; nå er det kanskje mer sannsynlig at det i sangen synges om Ithaca i New York, men det føltes som skjebnen at navnet på den greske øya som Odyssevs kom fra skulle dukke opp i denne sangen som hadde lurt mer eller mindre i bakhodet mitt siden den kom ut, samtidig som jeg leste en moderne gjenfortelling av et gresk dikt. Jeg elsker den kraftfulle vokalen til Alison Lewis, og selv om sangtekster på generell basis ikke egentlig er det som pleier å være viktigst for meg, tilfører teksten et nytt og spennende aspekt til ei låt som ville vært utrolig bra uansett. Dette er ikke tilfellet bare i denne sangen, men i alle tekstene til Linea Aspera; det refereres ofte til naturvitenskap og matematikk, som sammen med poetiske formuleringer og et iskaldt lydbilde etter min mening gjør Linea Aspera til noe unikt i en sjanger som jeg liker veldig godt, men der enkelte band har en tendens til å ligne på hverandre.