Mostly void, partially stars

Kjære venner, jeg sliter litt med å vite hvor jeg skal begynne her. Fordi jeg er i et veldig rart humør om dagen. Jeg har vært aleine i leiligheten siden fredag og har heller ikke vært på jobb siden da, og jeg vaser rundt, skriver ekstremt mye (over ti sider om dagen, jeg veit ikke med dere, men det er HELT SINNSSYKT til meg å være), drikker Red Bull, legger meg seint og våkner tidlig, drømmer om en tidsmaskin til åttitallet, eventuelt et alternativt åttitall der alt det rare som skjer i Stranger Things, Twin Peaks og Donnie Darko er ekte, hører masse på synthpop og shoegazing, og så har jeg kommet på at podcaster fins, jeg har liksom nekta litt for det fram til nå, mest fordi jeg har så dårlig konsentrasjon at jeg har vært redd for at jeg ikke skal klare å følge med når jeg ikke har noe å se på samtidig, og akkurat dét gjør ikke så mye når jeg for eksempel hører på musikk, men så har jeg jo hørt at Welcome to Night Vale er en sånn type podcast som inneholder ekstremt mange ting som er veeeeldig up my alley (jeg lagde meg ei liste her om dagen over ting jeg liker generelt, og WTNV oppfyller fascinerende mange punkter på lista), og... what do you know. Plutselig har jeg blitt sykt, sykt hekta.

Men aller først, før jeg begynner å forklare for dere hvorfor dette er podcasten du ikke visste at du trengte i livet ditt, så vær så snill og bruk i overkant av fem minutter på å høre en av de vakreste sangene jeg veit om akkurat nå:



Følelsen denne sangen fyller meg med er forholdsvis vanskelig å sette ord på, men jeg trur kjærlighet og melankoli er med i blandinga på en eller annen måte. GUD jeg elsker det seige, flytende, drømmende lydbildet til I Break Horses, og denne sangen er den perfekte kombinasjonen av shoegazing som dominerte førsteplata deres (som denne sangen er henta fra), og den åttitallsinspirerte synthpopen fra andreplata som jeg også setter umåtelig stor pris på. Jeg merker sjøl at jeg leser orda jeg skriver med stemmen til Cecil i hodet mitt, så jeg skal bare hoppe rett over til WTNV nå, jeg.

Fordi dere. Hva om det fantes en søvnig småby på prærien i USA der alle tenkelige konspirasjonsteorier var ekte? Hva om Stranger Things, Twin Peaks og Donnie Darko var én eneste TV-serie, og det var en komedie? Hva om Stephen King og Neil Gaiman lagde en by sammen på The Sims (jeg foreslår Snålfoss) og bare... lot ting skje (en ekstremt treffende beskrivelse, I might add)?

WTNV er et hørespill i lokalradioformat (!) der vi gjennom nyheter, sporten, været og ellers andre ting lokalradioer sysler med, får innblikk i den merkelige hverdagen til innbyggerne i den lille ørkenbyen Night Vale, alt gjennom den joviale og ekstremt radiovennlige stemmen til radiovert Cecil. Det veksler mellom hysterisk satire og absurd humor á lá Douglas Adams, og ekstremt rørende poesi. Nei, du tror det faktisk ikke før du har hørt det.

Altså humoren. Da jeg begynte å høre WTNV, syntes jeg det var artig nok, jeg liker jo random humor, men jeg tenkte at djeeeeezes, det er jo sånn over hundre episoder, hvor gøy er egentlig absurdisme i lengden, hvor lenge kan de holde dette gående uten at vi blir lei av at merkelige objekter popper opp fra ingensteder, at ting er rart bare for å være rart, og at ingenting gir mening? Men så hørte jeg flere episoder, og innså etter hvert at det er orden i kaoset, det er story arcs som kan ha opphold på flere episoder før det plutselig dukker opp igjen og viser seg å være viktig, det ser tilfeldig ut fra avstand, men studerer man det nærmere, henger faktisk alt sammen på en dritsmart måte og gir, nettopp, mening.

Og det er veldig morsomt. Noe av det aller morsomste er den fantastiske karakteren Hiram McDaniels. Han blir introdusert allerede i episode to. For å sitere episoden direkte:



Alert: the Sheriff’s Secret Police are searching for a fugitive named Hiram McDaniels, who escaped custody last night following a 9:00 PM arrest. McDaniels is described as a five-headed dragon, approximately 18 feet tall, with mostly green eyes, and weighing about 3600 pounds. He is suspected of insurance fraud.
   McDaniels was pulled over for speeding last night, and the Secret Police became suspicious when he allegedly gave the officers a fake driver’s license for a five foot eight man named Frank Chen. After discerning that Frank Chen was actually a five-headed dragon from somewhere other than our little world, the Secret Police searched McDaniels’ vehicle.
   Representatives from local civil rights organizations have protested that officers had no legal grounds to search the vehicle, but they ceded the point when reminded by Secret Police officials that our backwards court system will uphold any old authoritarian rule made up on the fly by unsupervised gun-carrying thugs of a shadow government.
   The Secret Police say McDaniels escaped custody by breathing fire from his purple head, and he was last seen flying and shrieking over Red Mesa.
   Secret Police are asking for tips leading to the arrest of Hiram McDaniels. They remind you that, if seen, he should not be approached, as he is literally a five headed dragon. Contact the Sheriff’s Secret Police if you have any information. Ask for Officer Ben.



Altså. Jeg lo HØYT på jobb da beskrivelsen av ham blei lest opp. Dette med at Hiram McDaniels bokstavelig talt er en femhoda drage blir en running gag, og når han etter hvert bestemmer seg for å stille til valg som ordfører, bruker han følgende valgkampsplakat:

I episode 32 bruker Hiram McDaniels lokalradioen i Night Vale for å drive valgkamp, og min hittil største latterkrampe i WTNV-sammenheng skjedde utelukkende på grunn av den tjukke sørstatsdialekta hans. Og så heter han... Hiram McDaniels, cirka det mest hillbillyete navnet i hele verden.



You’ve heard a lot of things from my opponent about how the night sky is beautiful but sad, and how sagebrush is a very important smell. You’ve also heard that I am literally a five-headed dragon. All of that is completely correct.
   But what you haven’t heard is that I’m literally a five-headed dragon…who cares.
   This is also my campaign slogan: “I’m literally a five-headed dragon. Who cares!”



Og så er det denne satiren, da. I våre dager er sannsynligvis det mest åpenbare hele fake news-aspektet, som jo hele podcasten er bygd rundt, men det er også mange småting som parodieres, for eksempel vår tids frykt for gluten (eller wheat and wheat by-products) som selvfølgelig når overdimensjonerte høyder i konspirasjonsbyen Night Vale. Det er også en helt fantastisk parodi på en mansplainer, komplett med fedora-hatt og det hele, i episode 32:



“It was a lovely sight,” said one witness.
   “I cannot even describe the beauty of her ascension,” said another.
   “You kind of did, though,” said another witness, who was wearing a fedora. “By saying you cannot describe something, that is a sort of apotheosis, a paralipsis, if you will, which gives the object an implied description through non-description,” he continued. “Plus, the word ‘indescribable’ carries with it a universal connotation and is, itself, a description. Here, let me explain…”
   But the other witnesses moved a little ways up the sidewalk, so they could no longer hear the man.



Men det aller mest fantastiske, og geniale, med WTNV, er hvordan det hele sømløst går fra å være hysterisk, absurd satire, til å bli rørende poesi. Jeg skjønner faktisk ikke åssen de får det til, åssen overgangen kan fungere så utrolig godt som det faktisk gjør, men det fungerer. Nå har jeg bare kommet til episode 36, så jeg har sånn sett hørt under halvparten av alle episodene, men en av mest tankevekkende og vakre episodene hittil har vært episode 13, A Story About You. Den er selvfølgelig ikke uten sine morsomheter, men så er det noen elementer her som er så gåtefulle og mystiske og merkelige at jeg nesten får den samme følelsen som jeg har en tendens til å få hvis jeg tenker litt for lenge på universet. Sånn som måten den underlige planeten er beskrevet på, planeten som også snakkes om i seinere episoder og som jeg er så uendelig nysgjerrig på:



You saw above you a planet, of awesome size, lit by no sun. An invisible titan, all thick black forests and jagged mountains and deep turbulent oceans.
   It was so far away.
   So desolate. And so impossibly, terrifyingly dark. And that day, you did not go home. You drove instead. You drove a long time, and eventually you ended up in Night Vale, and you stopped driving.



Og bare dette bildet av den enorme, mørke planeten over deg på himmelen... jeg syns faktisk det er helt magisk. Så rart, og så melankolsk, litt som portalen som åpner seg i kinolerretet i en av yndlingsscenene mine i Donnie Darko. 

Og dere, jeg har ennå ikke snakka om forholdet mellom Cecil og Carlos, og Jenny har igrunn allerede forklart hvorfor dette forholdet er så viktig i dette blogginnlegget, så det skal jeg egentlig ikke gå inn på. Men de er sykt søte, og den første spede kimen til romansen deres, som sås i episode 25, er helt nydelig fortalt:



I arrived at the parking lot to find Carlos perched on the trunk of his car in flannel and jeans, his perfect hair mussed, his perfect teeth hidden.
   “What is it?” I said. “Wha– what danger are we in? What mystery needs to be explored?”
   He shook his head. “Nothing,” he said. “After everything that happened…I just wanted to see you.”
   My heart leapt. My heart soared! My heart metaphorically performed a number of aerial activities and literally it began to beat hard.
   “Oh?” I said, my voice more tremble than word.
   Carlos looked at the setting sun. “I used to think it was setting at the wrong time,” he said, “but then I realized that time doesn’t work in Night Vale, and that none of the clocks are real. Sometimes things seem so strange, or malevolent, and then you find that, underneath, it was something else altogether. Something pure, and innocent.”
   “I know what you mean,” I replied.
   Somewhere, the tiny people of the city below have arrived in Night Vale, and are beginning their war against us – having already shown themselves capable of murder.
   Somewhere, a Man in a Tan Jacket is whispering into the ears of our mayor, and we do not know what agenda they pursue.
   Somewhere, the body of the Apache Tracker lies cold and still, never to speak of ancient Indian magics again.
   This all happens somewhere else.
   But here, Carlos and I sat on the trunk of that car – his car – looking together at the lights up in the sky above the Arby’s…they were beautiful in the hushed twilight, shimmering in a night sky already coming alive with bits of the universe.
   One year later. One year since he arrived. He put his hand on my knee and said nothing. And I knew what he meant. I felt the same. I leaned my head on his shoulder.
   We understand the lights. We understand the lights above the Arby’s. We understand so much.
   But the sky behind those lights – mostly void, partially stars – that sky reminds us we don’t understand even more.



Og den siste setninga der, det er jo nettopp det jeg syns er vakrest i hele verden! Og for meg virker det som at skaperne av WTNV føler en like intens kjærlighet til alt ved universet som vi ikke forstår som det jeg gjør, for de skildrer det så ekstremt presist. Og "mostly void, partially stars" har nærmest blitt et slags slagord for WTNV, og det er så sant og søtt og vakkert og rart på éi og samme tid, og veldig, veldig treffende, både for WTNV i sin helhet og for skjønnheten i alt vi ikke veit.

Altså, denne fantastiske podcasten kan lastes ned gratis fra iTunes, liksom. Gå og gjør det. Hør på det på jobb, mens du vasker opp, mens du sitter på toget. Og alt det som ikke gir mening innledningsvis, gir mening etter hvert. Jeg lover. 

La meg avslutte med ymse fantastisk fanart jeg har funnet:

(maXKennedy)

(onlysan)

(Larbesta)

(meadow-rue)

(Ace-Zaslavsky)

(Simply-Psycho)

(Nimsley)

(Eirieniel)

(op.sci)

(Art Problems)

(bonesnail)

(Bagel's Art and Talk Sprites and Stuff)

(Denne har jeg ikke klart å finne den opprinnelige kilden til. Si ifra om du veit hvem som har lagd denne!)

(I julegave ønsker jeg meg hjemmelagd WTNV-fanart. Go, go, go!!)