Lunisand – episode 17: Epigram

Det er liksom… tilløp til gode setninger et par steder her, men så klusser jeg det til? Det er som om jeg hadde gode ideer til setninger, men ikke helt den faktiske evnen til å skrive dem ut på den måten jeg så for meg. Litt som hver gang jeg prøver å lage musikk, haha.

Passende å poste akkurat denne episoden på sjølveste Valentinsdagen, da.

Tidligere episoder? Klikk her.

Arielle Elegía – 18 år, Kreps. Datter til Ursula, søster til Mio. Moren døde for kort tid siden, og etterlot Arielle og broren i trange kår. Er svært bevisst på å takle det økonomiske presset og stå imot enhver innblandelse fra sosialarbeidere.

Mio Elegía – 16 år, Kreps. Sønn til Ursula, bror til Arielle. Fattig, men ved godt mot. Hjelper sin søster som best han kan med det praktiske, mens han innerst inne håper på å, til tross for all motgang, komme langt i livet.

Søskenparet Elegía utvekslet blikk og smil der de så Lunisands borgermester Jonas rusle tilbake til bilen sin. Han trodde nok at han hadde lurt dem nå, men det hadde han ikke. Det var de som hadde lurt ham.
   ”Vi trenger bare å holde dette gående fram til rettssaken”, sa Arielle, ikke høyt nok til at lydbølgene nådde den stadig minkende skikkelsen som var på vei vekk fra dem.
   ”Så blir det bare deg og meg”, avsluttet Mio drømmende mens den støvete vinden nøkket i kråkehåret hans. Han lot øyelokkene gli ned over pupillene, og forestilte seg livet på et nytt sted, der hvor ingen kjente ham, og der han og søsteren kunne leve ut sin kjærlighet til hverandre uten frykt for fordommer. De kunne skaffe seg falsk identitet, og så ville ingen kunne mistenke dem for å være i familie. Bortsett fra den beksorte tonen håret til begge holdt, var det nemlig så godt som ingen likhetstrekk mellom dem. Der Mio hadde hud som minnet om skjørt, lett gråhvitt rispapir, hadde Arielle naturlig blussende kinn og en varm mørk beige hudnyanse. Mios øyne var nesten gjennomsiktig lyseblå, mens Arielles var så mørk brune at de av og til så sorte ut. Også figurmessig var de forskjellige fra hverandre. Begge to var tynne, men mens Mio var hengslete og spinkel, var Arielle slank og atletisk. Dette kom nok av at de ikke hadde samme far. Faren til Arielle var latinamerikaner, men det var også det eneste hun visste om den delen av familien. Han og moren deres Ursula hadde vært gift, men hadde skilt seg igjen allerede før Arielle kunne snakke. Etter det hadde Ursula giftet seg på ny med Mios far, men heller ikke denne gangen hadde det blitt et lykkelig ekteskap, selv om utfallet hadde vært ulikt. Da de to søsknene var små, hadde han blitt angrepet av kreft som han noen år senere døde av. Ursula hadde aldri helt kommet over tapet av sin siste ektemann, og både Mio og Arielle mistenkte hjerteattakket hennes for å være et gradvis selvmord forårsaket av sterke medikamenter for å holde depresjonene i sjakk, men fordi det var veldig viktig at ingen fikk vite om det plutselige dødsfallet hennes, hadde det selvfølgelig heller aldri blitt foretatt noen obduksjon, og det var dermed heller ingen bevis for teorien deres.
   Etter at motorduren fra sportsbilen til Jonas hadde dødd ut blant sanden og grusen, gikk søsknene mot huset, bare for å finne ut at døren stod løst lent inntil dørkarmen fremfor å være festet på hengslene.
   ”Er du klar over at hvis vi ikke vinner den rettssaken, er vi rett og slett eid?” spurte Arielle med et stønn der hun banket døren på plass igjen.
   ”Da får vi bare satse på å vinne den, da”, mumlet Mio likegyldig med et skuldertrekk før han vandret rett bak søsteren inn i huset.
   ”Du ser altfor bekymringslaust på ting!” skjente Arielle, og da hun stod borte ved kjøkkenbenkene, snudde hun seg rundt og glodde mørkt på broren.
   ”Det er bare det at… hvis vi skulle tape, noe som er høyst usannsynlig, i og med at Fabian tross alt må dømmes for å bryte seg inn på eiendommen vår, har vi jo alltids foreldreløsstipendet. Jeg mener, taper vi, og Fabian forteller om liket, noe han garantert kommer til å gjøre, kommer alle til å få greie på at mamma er død uansett. Da er det like greit å ta imot de pengene vi kan få”, sa Mio.
   ”Men de kommer vi aldri til å få hvis det skulle komme fram. Hallo, hun døde for to sia! Det at vi har skjult det så lenge som vi tross alt har, kommer ikke akkurat til å telle positivt for vår del. De kommer ikke til å tru på forklaringa vår om at vi gjorde det for å hindre innblanding fra sosialarbeidere idet omverdenen fikk vite om at vi nå var foreldreløse. De kommer til å tru at det er vi som har drept henne!” Arielle sukket og bøyde hodet. Hun ga seg rastløst til å tromme fingrene mot bordet bak henne mens tankene kvernet. Hvorfor måtte alt være så vanskelig? Og hvorfor var det akkurat dem som hadde hatt så mye uflaks i livet?
   ”Det går nok bra til slutt. Vi tar ikke sorgene på forskudd, gjør vi vel?” spurte Mio med et forsiktig smil, men dette irriterte Arielle bare enda mer.
   ”Men hva gjør vi, da, hvis det verste skulle skje og vi ikke har noen plan i bakhold?” ropte hun derfor provosert ut, ”vi er nødt til å tenke litt lengre enn bare til morgendagen hvis vi skal greie oss! Jeg veit det er urettferdig at vi har endt opp som vi har gjort, men fordi det faktisk er nettopp det vi har, foreslår jeg at vi lever litt mindre impulsivt! Jeg er møkk lei av å bli overkjørt gang på gang. Jeg… vil bare leve som alle andre gjør…”
   ”Så, så”, trøstet Mio og kom mot henne med åpne armer. Disse la han rundt skuldrene hennes og dro kroppen hennes inntil seg.
   ”Jeg elsker deg, og det er det som betyr noe, eller hva?” spurte han ømt.
   Dette var dråpen som fikk Arielles beger til å renne over.
   ”Og så du, da!” ropte hun sint, og dyttet broren vekk fra seg, som sendte et uforstående blikk tilbake, ”det er liksom meninga at vi skal være søsken, ikke kjærester! Bare… bare ligg unna, vil du det?” Idet hun sa det siste, greide hun ikke å hindre stemmen fra å bevre, og snart tørket hun forbannet en tåre som lirket seg ut fra det ene øyet hennes.
   Etter noen minutter i stillhet, så hun omsider opp igjen, og fant igjen Mio med blikket der han satt sammensunket i sofaen og stirret såret på sitt eget fang.
   ”Unnskyld, kjære deg, jeg mente det ikke, jeg… jeg bare…”
   Arielle greide ikke å fullføre setningen, og lot dermed resten slippe ut som et fortvilet pust. Hun slang seg ned i den fillete sofaen ved siden av ham i stedet, og kastet et kjærlig blikk på ham.
   ”Det er sant”, fortsatte hun, la en hånd på kinnet hans, og tvang deretter hodet hans i hennes retning, ”jeg aner ikke hvorfor jeg sa det. Beklager.”
   ”Det er ikke det”, kom det mutt fra Mio, ”men det er heller det at jeg veit at det er sant. Dette er ikke naturlig. Det er til og med ulovlig. Vi burde kutte ut dette.”
   ”Ikke si sånt”, sa Arielle, ”så fort vi får pengene, enten på den ene eller den andre måten, stikker vi herfra. Vi flytter langt av sted hvor ingen kjenner oss. Vi kan bytte etternavn, og da vil det være umulig å kunne bevise det, med mindre man tar ei DNA-prøve, så klart. Det blir nok ikke så lenge til.” Hun prøvde hele tiden å oppnå blikkontakt med ham igjen, men det var tydelig at han unngikk det.
   Da han ikke sa noe til noe av det hun hadde sagt, forstod hun såpass at det var mer som plaget ham.
   ”Hva er det med deg?” spurte hun, og smøg en arm rundt nakken hans.
   ”Vi burde kutte ut dette”, gjentok Mio sammenbitt.
   ”Inntil videre, ja”, sa Arielle, men det virket som om broren overså henne, og fortsatte: ”Vi burde finne oss en ordentlig kjæreste hver. Leve så normalt som vi kan når situasjonen tross alt er som den er. Jeg mener, vi har gått på trynet på absolutt alle andre punkt i livet, så hvorfor kan ikke i det minste kjærlighetslivet vårt være som alle andres? Det fins nok av hyggelige og pene mennesker der ute, mennesker som ville ha tilbudt oss ikke bare kjærlighet og lidenskap, men også sjansen til flere muligheter og et liv som ikke er så til de grader trøsteslaust.”
   ”Det hjelper ikke når det bare er deg jeg vil ha”, kurret Arielle, og forsøkte så godt hun kunne å overse de dystre skyggene som lurte i brorens replikk.
   ”Du hører ikke hva jeg sier!” utbrøt han irritert, og flyttet seg noen centimeter vekk fra både henne og den strykende hånden hennes på nakken hans, ”det jeg sier, er at det må ikke være oss to. Vi har et valg. Selvfølgelig forguder jeg deg over alt i verden, men det jeg sier er at du ikke nødvendigvis kan være den eneste. Jeg kan sikkert få det kjempefint med noen andre òg. Det samme gjelder deg.”
   ”Pisspreik”, blåste Arielle, men gjorde ikke noe nytt forsøk på å nærme seg ham.
   ”Tenk deg om”, drev han på, og blåste en hel trompetfanfare i det faktum at han visste at det han sa, haglet mot søsteren som isspyd, til tross for at hun prøvde å skjule det, ”kjenner du ikke noen andre gutter du kan tenke deg å ha et romantisk forhold til?”
   ”Hvorfor er du så klengete på akkurat det temaet, da?” spurte Arielle omsider, og orket ikke lenger gjøre seg dum for ham, ”er du forelska i ei anna, kanskje?”
   ”Jeg er ikke forelska”, fnøs Mio, nesten foraktelig, som om forelskelse var noe forbeholdt idioter, ”men det jeg prøver å hinte til, er at jeg kjenner ei som både er søt og kjempesnill mot meg. Jeg trur kanskje hun liker meg som mer enn en venn.”
   En massiv stein falt ned gjennom hele kroppen til Arielle. Den ble sluppet fra øverst i hodet hennes, før den raste gjennom hjernen og rev ut flere kabler på veien, fortsatte nedover i halsen og gjorde det vondt og vanskelig å prate, før den brutalt knuste seg vei inn i lungene og gjorde at også pusten gikk tyngre. Omsider sneide den bortom hjertet hennes, og åpnet et lite sår. Deretter deiset den til slutt ned i magen, og ble der som en ulmende verkebyll.
   ”Det er vel ikke…” Røsten var raspete og tørr, og Arielle kremtet før hun prøvde på nytt: ”Det er vel ikke hun nye i nabolaget, vel? Har ikke hun begynt i klassen din?”
 

   ”Jo”, nikket Mio bekreftende, ”hun heter Theresa. Foreldra hennes er veldig rike.”

   Arielle kjente seg med ett forferdelig svimmel, og hun ble nødt til å legge en hånd mot siden av hodet for å få igjen følelsen av fokus. Theresa? Den blonde, bortskjemte snørrungen? Hva var det hun hadde som ikke hun selv, Mios søster som kjente ham bedre enn noen annen, hadde?

   Da plutselig kom hun på noe. Hun hadde aldri før følt glede ved å pine broren, men denne gangen følte hun at hun hadde rett til det på grunn av flammene han nettopp hadde brent henne med.
   ”Det var hun som slo meg ned, det”, sa hun, så nonchalant hun bare greide, og måtte nesten streve for ikke å smile sleskt.
   ”Hva?” Endelig så Mio på henne igjen, og såret laget av steinen sekunder tidligere, tok til å blø enda litt mer fordi det altså var noe som gjaldt Theresa som skulle påkalle oppmerksomheten hans nok til at han ville møte blikket hennes på ny.
   Arielle valgte å ignorere dette, og gikk videre: ”Du husker den festen jeg var på hos McLurv? Og du husker ganske sikkert òg at jeg kom fra det med en saftig blåveis over øyet? Vel, det var Theresas verk. Jeg husker godt åssen du banna den som hadde gjort det opp og ned da jeg kom hjem. Og så irritert du blei da jeg ikke ville si hvem det var som hadde gjort det! Og det lot jeg altså være å si bare fordi jeg visste at dere hadde fått god kontakt. Jeg ville ikke at du skulle bli lei deg, skjønner du ikke? Jeg ville ikke at du skulle tenke vondt om henne på grunn av hva hun hadde gjort mot meg. Og hvorfor ville jeg ikke det? Jo, fordi at jeg ikke ville at dere skulle bli uvenner. Jeg ville at du skulle være lykkelig.”
   Etter denne lille talen, sa ikke Mio noe på en lang stund. I stedet satt han og stirret tomt rett fremfor seg. Tennene hans hadde bitt seg fast i underleppen, og han så ut som om han var på gråten. Arielle motstod så vidt fristelsen til å la et tilfreds smil bre seg om leppene. Derimot gliste hun som en djevel innvendig, samtidig som hun skammet seg. Det hadde aldri tidligere skjedd at hun faktisk hadde nytt synet av broren i denne tilstanden.
   Det neste som skjedde, kunne knapt ha såret Arielle mer om hun så hadde blitt stukket med en kniv.
   Mio reiste seg resolutt opp, og så hardt på henne idet han sa: ”Du ljuger.”
   Først ble Arielle bare sittende og stotre, før hun innså at det ikke kom til å komme noe fornuftig, eller noe i det hele tatt, ut av munnen hennes likevel, så hun klappet den likeså godt sammen. Det som derimot erstattet hakkene, var et par senkede øyebryn og et brått sinne. Hvordan våget han!?
   ”Hva er det du står der og sier?” hadde hun tenkt å skrike til ham, men de åtte ordene listet seg bare ut som en hvisken fra de snerrende leppene.
   ”At du ljuger”, gjentok Mio rolig, ”Theresa ville ikke ha gjort det. Hun er ganske enkelt ikke typen til det. Du er sjalu og desperat. Og derfor tilgir jeg deg.”
   Et smil lyste opp ansiktet hans, og han bøyde seg ned mot henne for å gi henne en klem. Lettet tok hun imot, og den overrumplende vreden la seg igjen. Nå stod bare selvforrakt tilbake. Hva var det hun tillot seg å føle overfor sin egen elskede bror? Først sjalusi, så stolthet over å ha maktet å gjøre ham helt ute av seg, og deretter vrede. Dette var tre dødssynder i løpet av få minutter, det. Hun følte seg som en parodi på seg selv. Avbalanserte Arielle ris organisert av ulike negative instinkt i tur og orden. Det var nesten satirisk.
   ”Jeg elsker deg”, hvisket hun til broren, som for å understreke ironien.