Throwback Thursday: Aloha verden – tjuefjerde kapittel

Jeg får litt bandmøte-inne-på-et-kontor-i-det-newzealandske-konsulatet-med-bandmanager-Murray-vibber av dette her. Bare med et langt større budsjett (av en eller annen grunn).

Tidligere kapitler? Klikk her.

Da jeg kom hjem til klikken, var jeg fortsatt i sjokk. Det samme var Tobias som sikkert nettopp hadde fått vite hvem vi så i byen i dag. 

   ”Giovanni ringte nettopp”, mumlet Arne, som hadde kommet på besøk. 

   ”Å?” spurte jeg, uten entusiasme i stemmen. Arne bare overså meg. Deretter sa han igjen: ”Jeg sa at Giovanni ringte nettopp”. 

   ”Og jeg så ’å’!” sa jeg. Arne stirret surt på meg og sa: ”Men jeg sa det ikke til deg, så du kan holde kjeft”. 

   ”Hold kjeft selv, Arne, selv om hun ikke er med i bandet, er hun en like stor del av oss”, sa Roger og da tiet Arne. Jeg sendte et takknemmelig blikk i retning av Roger.

   ”Hva ville han?” spurte endelig Gabriel. 

   ”Han ville at vi skulle komme og lage en ny musikkvideo, i allefall begynne å planlegge”, forklarte Arne. Gabriel tygget på underleppa si før han spurte meg: ”Vil du være med?” 

   ”Kan jeg godt”, sa jeg og trakk på skuldrene. 

   Alle bare satt eller stod der. Det hvilte en ganske ubehagelig atmosfære over hele huset, igrunn. Alle hadde sitt å tenke på, virket det som. Jeg hadde nettopp fått vite at Kylie var søsteren min og Sid hadde oppdaget faren sin i byen. Nå visste Tobias også om det, og akkurat som Sid, følte tydeligvis han også at faren deres var ute etter noe. 

   ”Kanskje vi skal… kanskje vi skal komme oss bort…” mumlet Arne og kom seg på beina, men han var den eneste. 

   ”Vær så snill, motiver meg, a’”, sa Roger som lå nærmest henslengt i saccosekken. Tobias tok på seg oppgaven og begynte å synge en koselig liten sang han som var på cd’en deres om nettopp det å bli motivert. 

   ”Fin sang”, bemerket jeg og Tobias mumlet et ”takk”.  

   ”Nei, nei, vi får vel komme oss opp, da”, sa Roger og reiste seg. Vi andre fulgte hans eksempel og gikk ut døra sammen med han.

   Ute tok Gabriel opp mobilen sin for å ringe etter taxi. Den kom ganske fort og vi satte oss inn alle sammen, selv om det ble trangt, og ble kjørt til studio.

   Det var ingen Fantastic 5-gutter som ventet på oss da vi ankom, bare oss. Deilig. Hele greia for oss selv.

   ”Hei dere!” sa Giovanni og kom mot oss. 

   ”Nei, så koselig å se deg igjen også”, sa han og smilte mot meg og jeg smilte tilbake. 

   Vi gikk etter ham inn på samme rommet vi hadde sittet når vi hadde diskutert musikkvideoen til debutsangen deres. Der satte vi oss ned alle sammen i slitte skinnsofaer og klappstoler i det gråmalte rommet som igrunn var et ganske ukoselig rom, men med oss i det, følte jeg at det faktisk lettet stemningen.

   ”Det nærmer seg utgivelsen av cd’en deres…” hintet Giovanni da alle hadde satt seg godt til rette. Da ingen sa noe, fortsatte han: ”… og flere cd-butikker har allerede ringt og vil at dere skal være der på dagen den blir gitt ut. Dere må bestemme selv hvilken butikk dere vil være til stede i eller om dere vil være der i en av dem i det hele tatt. Som dere skjønner, er det faktisk ikke så mange som blir tilbudt å være til stede på slippdatoen så dere har nådd en viss popularitet.”

   Guttene stirret rett framfor seg. Ingen sa noe. Sid fiklet litt med glidelåsen på jakken sin og Gabriel pirket av neglelakken sin med pekefingeren. 

   ”Så… hva blir det til? Vil dere være der? Oppleve ordentlig kjendisliv med lynende blitzlamper, hylende fans og spørsmål om autografskriving?” spurte Giovanni, men fortsatt var guttene tause. 

   ”Altså, dere behøver ikke hvis dere ikke vil, jeg mener…”

   ”Vi stemmer over det”, avbrøt Sid Giovanni, ”rekk opp hånda dere som er for at vi skal være der i en av butikkene!” Sid, Arne og jeg (som Roger sa, selv om jeg ikke var med i bandet, var jeg minst like viktig) rakte hånda i været. Altså var det tre mot tre. 

   ”Loddtrekning”, avgjorde Sid og tok av seg kjedet han hadde på seg og holdt det bak ryggen. Deretter snudde han seg mot Giovanni og sa: ”Ok, Giovanni, siden du ikke er med på avgjørelsen, skal du få det ærefulle oppdraget av å velge hånd”. Giovanni valgte den som kjedet til Sid lå i og dermed var det avgjort – de skulle møte opp i en av butikkene om få dager for å være med på å slippe sin egen cd. 

   Giovanni så på søknadene han hadde tatt med seg fra forskjellige butikker som ba om at ”de store stjernene” skulle bli med på lanseringsdagen. Han klødde seg litt i skjegget før han spurte guttene om hvilken butikk de ville bli med å lansere i. Sid trakk på skuldrene for å vise at det var samme for han, men allikevel fikk han bunken med søknader å se gjennom. Tobias lente seg over skulderen hans for å lese han også.

   Plutselig holdt Sid fram en søknad og sa: ”Dere, denne kommer fra en butikk som ligger på vestkysten, nærmere bestemt California!” 

   ”Jippi! Jeg stemmer for den! Sol og varme!” utbrøt Roger. 

   ”Nettopp, jeg tenkte det samme”, sa Sid og la den søknaden til side mens han bladde fort gjennom de andre. Siden ingen andre virket interessante, spurte han de andre: ”Greit for dere med California-butikken?” Det var alle helt enige i, jeg også, tenk a’ gitt, California, varmt og godt året rundt, så da var det bestemt også – om ikke lenge skulle hele klikken til California bare for å lansere en cd. Tøft. 

   Giovanni satt i en stressless-stol i brunt skinn som han nå lente seg tilbake i og sa: ”Så til det dere egentlig kom for. Fansen er utålmodige etter flere musikkvideoer. Dere kan allerede nå begynne å tenke på hvem dere vil gi ut så skal vi begynne planleggingen med en gang dere er hjemme fra California”. 

   ”Håpløssangen!” foreslo Sid med en gang, men Giovanni sukket og sa: ”Beklager, altså, Sid, men vi fikk den dessverre ikke med på cd’en engang.” 

   ”Hva!?” sa Sid og så forbløffet ut, ”det var jo en av yndlingssangene mine!” 

   ”Ja, jeg vet det og jeg er lei meg”, sa Giovanni, ”men cd’en deres er fullspekket allerede og vi var nødt til å utelate noen og den sangen var en av dem.” 

   ”Men… men…” stammet Sid, men Giovanni avbrøt: ”Vi får den nok alltids med på den neste cd’en deres for det er dere vel enige om alle sammen? At det blir en neste cd?” 

   ”Jepp”, sa alle, ganske i kor og Giovanni nikket fornøyd. 

   ”Den sangen vi har lagd… om oss… den er vel kul?” foreslo Gabriel, ”jeg mener, hadde det gått an å lage musikkvideo til den?” 

   ”Det der var et glimrende forslag, Gabriel”, sa Giovanni, ”virkelig supert. Den er tross alt en av de mest humørfylte sangene deres som samtidig fenger skikkelig. Jeg tror jeg kan ha rett hvis jeg antar at den kan bli en sann hit”. Gabriel smilte stolt som om det allerede var bestemt at de skulle ta den sangen.

   ”Skal jeg bli med til California?” spurte jeg, direkte som vanlig, men jeg bare måtte vite det. California, lissom, det var bare så utrolig og hvis jeg skulle bli her, hadde det vært kjipt, for å si det sånn. Allikevel var jeg sikker på at jeg visste hva svaret ble. Jeg var tross alt ikke med i bandet.

   ”Jepp, det hadde jeg tenkt”, sa Giovanni, noe som overrasket meg. 

   ”Men… hvorfor det?” spurte jeg. 

   ”Ja, såklart, vil du jo ikke, skal jeg ikke tvinge deg”, sa Giovanni som misforstod. 

   ”Nei, nei, jeg vil veldig, veldig gjerne, men hvorfor, holdt jeg på å si? Jeg er jo ikke med i bandet”, sa jeg. 

   ”Nei, det er du ikke, men du har en nesten like viktig rolle. Du er maskoten deres”, sa Giovanni og jeg satte i å hikste av latter. 

   ”Maskoten deres?” fikk jeg presset fram mellom latterkulene. 

   ”Ja! Du har fått den rollen som nærmest en liten god fe som er med bandet hvor enn de er”, svarte Giovanni og det virket som om han strevde for ikke å buse ut i latter han også, ”du er faktisk litt kjent du også selv om ingen vet hva du heter!” Jeg lo enda mer mens tårene spratt og da endelig det verste ga seg, hadde jeg skikkelig vondt i magen av hele greia.

   ”Hør her, flybilletter er betalt”, sa Giovanni og jeg hørte et lavt ”yes!” fra en av gutta, men siden det ikke var annet enn hvisking, var det umulig å si hvem det var.

   ”Hvor lenge skal vi være der?” spurte Tobias. 

   ”Bare fire dager. Dere vet, livet dere har valgt inneholder mye reising. Det er derfor jeg seriøst har tenkt over å anskaffe dere en turnébuss. Hvis det er greit for dere, da. Det blir jo svindyrt å hele tiden sponse flybilletter”, sa Giovanni. 

   ”Turnébuss? Fete saker!” gliste Sid. Giovanni nikket og smilte før han sa: ”Ja, ja, da ringer jeg til butikken i California og sier at dere kommer, da? Skal jeg bestille en turnébuss til dere også mens jeg først holder på med å ringe?” 

   ”Ja!” ropte de alle sammen og Giovanni reiste seg og gliste mens han sa: ”Greit! Sier vi det, da! Da får dere ha en god dag!” 

   ”Jøss da, såklart skal vi det!” sa Roger og reiste seg han også noe som førte til at hele resten av klikken også gjorde det. Deretter gikk vi ut døra mens vi sa ”ha det!” alle mann.

   ”Alle disse taxiene tar livet av meg en vakker dag”, sa Roger da vi kom ut og han skulle ringe etter taxi tilbake også, ”det blir så dyrt! Kanskje vi burde skaffe oss sykler og begynne å sykle hit i stedet.” 

   ”Sykle? Altså, ikke noe galt med sykling, men på vintertid? Eh, nei takk”, sa Sid og Roger flirte idet han slo nummeret til taxiselskapet. Snart svingte en opp ved fortauskanten og alle hoppet inn. Snart var vi hjemme.

   ”Tenk på det, dere, California!” sa Tobias og greide ikke annet enn å gå fram og tilbake i det lille huset, ”har aldri vært på et så varmt sted før, jeg!”

   ”Ha det, må gå nå”, sa Arne og gikk før vi andre rakk å si ”ha det” tilbake. Merkelig type.

   Plutselig la jeg merke til at Tobias stod borte ved veggtelefonen og slo ivrig inn et nummer. 

   ”Hva gjør du?” spurte jeg. 

   ”Ringer bort til Kylie og hører om hun vil bli med til California. På min regning, såklart”, smilte han. 

   ”Romantiske lille idiot”, mumlet jeg spøkefullt og Tobias prøvde å sparke meg fra der han stod, men jeg var for langt unna. 

   ”Bare vent, jeg skal nok ta deg”, flirte han og i det samme var det nok noen som tok av røret i den andre enden for Tobias begynte straks å legge ut. Jeg bare ristet på hodet og forduftet inn på kjøkkenet hvor jeg fant Roger i ferd med å sette til livs en pose med potetgull. Han så overrasket på meg idet jeg kom inn og sa: ”Ikke et ord til de andre om at jeg spiser opp lørdagssnacksen nå, ok?” 

   ”Ikke et ord”, sa jeg og tegnet et kors med fingrene mine på halsen min som tegn.

Kroppen min gjør det litt vanskelig å være kroppspositivist

Forrige helg blei jeg spurt om legene noen gang fant ut hva som egentlig var greia med ryggen min. Og svaret på det er jo egentlig nei. Og det er ekstremt frustrerende. Siden sist har jeg vært hos fem forskjellige fysioterapeuter, som alle har gjort så godt de kan, men fordi verken øvelser, massasje eller strømterapi (veldig gøy å si til folk at jeg har fått elektrosjokkbehandling) har hjulpet, får heller ikke de gjort noe mer for meg. En av fysioterapeutene sa rett ut da jeg fortalte om daglig yoga, gåturer og luftakrobatikk at jeg allerede gjør alt riktig og at det ikke er noe mer en fysioterapeut kan bidra med. Jeg gjør alt riktig, så i teorien bør jeg ikke ha vondt. Og så gjør det vondt likevel og ingen skjønner hvorfor. Det vil si, flere av behandlere jeg har gått til hevder at de skjønner hvorfor (stort sett skylder de på stress eller at jeg bare er skikkelig uheldig), men jeg syns det er ei veldig vanskelig forklaring å akseptere. Jeg har blitt skrevet ut fra sjukehuset, og nå er vi på papiret ferdig med saken. 

Kit har introdusert meg for Instagram-kontoen burritos_and_adhd, som er drevet av en vektløfter med utdanning innen fysiologi og trening. Hun er også autist og har ADHD og Ehlers-Danlos syndrom. Hun lærte meg om noe som heter hypotoni, som jeg aldri hadde hørt om før:

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Laura Barito (@burritos_and_adhd)

Og… dette gir jo allverden med mening? Hvis ryggen min bruker færre muskler enn den bør når den gjør egentlig relativt chille ting, er det jo ikke rart jeg blir sliten og får vondt, selv om jeg ikke fysisk er noe svakere enn folk flest – heller motsatt, etter fire år eller deromkring med daglig trening. Hvorfor er det ingen behandlere som har fortalt meg dette? Hvorfor må jeg på Instagram for å finne ut av hva som feiler meg, når jeg omtrent ikke har gjort annet de siste åra enn å fly rundt til leger og sjukehus og psykologer og fysioterapeuter?

Kanskje fordi jeg ifølge legen som utreda meg på Ullevål ikke er hypermobil. Og kriteriene hennes for å mene det, er egentlig basert på en detalj: hun mente jeg ikke scora over cutoff på Beighton-testen. Fastlegen min mente derimot at jeg gjorde det, og det var nettopp derfor hun mistenkte Ehlers-Danlos. Det som gjorde utslaget, var den delen av testen som innebærer å dytte tommelen inn til underarmen. Det kan jeg fint gjøre på begge hender, noe som ifølge fastlegen indikerte at jeg fikk poeng. Ifølge legen på Ullevål, brukte jeg for mye kraft på å dytte tommelen inn mot underarmen, og derfor fikk jeg ikke poeng. Hadde også hun gitt meg poeng for det, hadde jeg scora over cutoff og hadde blitt regna som hypermobil.

Jeg har snakka med sjukepleieren min om dette, og hun sa at til tross for at medisinske undersøkelser og tester er utforma for å være så nøyaktige og objektive som mulig, må de tross alt tolkes av mennesker. Uansett hvor profesjonelle menneskene som tolker dem er, vil det alltid være en viss grad av subjektiv mening tilstede. Sånn som i at fastlegen min mente at tommelen min gikk inntil underarmen min såpass lett at det tyder på at jeg er hypermobil, mens sjukehuslegen mente at tommelen min ikke gikk inntil underarmen min lett nok. Det er meninger basert på skjønn, riktignok kvalifisert skjønn, men skjønn ikke desto mindre.

En av fysioterapeutene jeg var hos, mente at det ikke egentlig spilte noen rolle om jeg så fikk diagnosen EDS eller ikke, fordi det uansett ikke fins noen behandling mot det. Hun har forsåvidt et poeng, men for det første liker jeg å vite hvorfor ting er som de er, for jeg har problemer med å godta "sånn er det bare", "veit ikke" eller "det er nok ikke noe å bekymre seg for" når jeg helt åpenbart merker at det er noe. For det andre gjør en konkret diagnose det lettere å forklare ting for andre. Hvem som helst kan ha vondt i ryggen (noe ulike behandlere har mint meg på i det uendelige: at ryggsmerter er veldig vanlig. Det kan godt være, men jeg har likevel aldri hørt om noen som har samme typen ryggsmerter som meg, så selv om generelle ryggsmerter er vanlig, er ikke mitt konkrete symptomsbilde vanlig nok til at jeg har hørt om noe annet enn EDS som kan forklare det). Det gjør at mange ikke forstår alvoret i det eller innser hvor begrensende det er for meg, og jeg er så utrolig lei av å bli avfeid som bare svak eller sutrete. Sutrete er jeg kanskje, men svak er jeg langt ifra, bare spør trenerne mine på Sometimes.

Så for å oppsummere: hadde jeg scora over cutoff på Beighton-testen, som sjukehuslegen mente at jeg ikke gjorde fordi tommelen min ikke gikk lett nok inntil underarmen, hadde jeg kanskje blitt diagnostisert med EDS fordi jeg oppfyller nesten alle de andre diagnosekriteriene i tillegg. Men så lenge jeg scorer under cutoff, er jeg bare helt vanlig mjuk og ingenting feiler meg. Til tross for smerter som har vært tilstede siden tenåra. Til tross for at jeg i perioder skader meg bare fordi jeg svinger på armene når jeg går. 

Siden EDS er en såpass sjelden tilstand, er det så vidt jeg veit ingen flere steder i landet enn på akkurat Ullevål som diagnostiserer det, så det er liksom ikke bare-bare å få en second opinion heller. Og kanskje spiller det uansett ingen rolle, men siden jeg tydeligvis fortsatt plages av å ikke vite, så vil jeg egentlig påstå at jo, det spiller noen rolle. Om ikke for annet, så for min psykiske helse sin skyld.

På den positive sida er jeg i det minste i ferd med å gjenvinne styrken min, da. Jeg klarer per akkurat nå ennå ikke å klatre opp en silk som før, men jeg har ikke lenger problemer med å komme meg opp og inn i hoopen.

På den negative sida har jeg skada den venstre hamstringen min på nytt. Etter at den hadde begynt å gro. Heldigvis skada jeg denne gangen ikke den høyre hamstringen i samme slengen sånn som sist, så å ha én som ikke fungerer og én som fungerer suboptimalt, er i hvert fall bedre enn å ha to som ikke fungerer i det hele tatt.

Kropp, dere! Og fortsatt er jeg bare i tredveåra. Blir spennende å se om jeg fortsatt kan stå oppreist om enda tredve år.

Januar 2024

Opplevelser: Skrivetreff med skrivevenner. Overraskelsesbursdag for Marie. Moby Dick på Det Norske Teatret med Kit. Middag på Via Village og kinotur med Hannah. 

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Etter en skambra førstesesong, har Fargo hatt litt ujevn kvalitet. Men! Den nyeste og femte sesongen, med en Juno Temple jeg ikke kjente igjen i hovedrollen, var helt fantastisk. Personlig syntes jeg denne sesongen var den minst humoristiske og den mest emosjonelt vanskelige å se av alle sesongene, men til gjengjeld en av de mest velspilte og mest engasjerende. Og i tilfelle du ikke allerede visste det: sesongene er helt frittstående fra hverandre, så du kan fint se denne sesongen uten å ha sett de andre.

Film: Hannah og jeg så How To Have Sex for ei uke siden, debutspillefilmen til regissør Molly Manning Walker, som er tre år yngre enn meg, noe som gjør at jeg føler meg gammal og særdeles unaccomplished, haha. Filmen har ikke noen tydelig narrativ struktur, noe som strengere folk enn meg nok vil ha problemer med, men som jeg sjøl ikke syns gjør så mye (kanskje fordi jeg ikke sjeldent har fått samme kritikken sjøl, ehe). Isteden er den ei utforskning av psyken til unge mennesker som trur de er voksnere enn de egentlig er, helt uten å verken dømme eller konkludere. Den tematiserer nyansene av fri vilje, dømmekraft og samtykke på en måte som føles befriende apolitisk. Filmen går inn i de ubehagelige realitetene med den hensikt å vise fram framfor å moralisere. Til tider brutal, men samtidig usentimental og nøktern. I det hele tatt en veldig imponerende debut, og jeg er veldig spent på resten av karrieren til knapt tredve år gamle Walker.

Bok: Som tidligere nevnt har jeg hatt et ønske om å lese så mye som mulig av Moby-Dick før jeg så den på teater, og jeg er helt ærlig ganske fornøyd med at jeg rakk over omtrent 200 sider av totalt cirka 650. Jeg sliter litt med den viktorianske engelsken til Melville, mest fordi det er en del navn på gjenstander og ting som ikke er noe særlig i bruk lenger som jeg ganske enkelt ikke forstår (hva i all verden er for eksempel scrimshander?) og det ville tatt for lang tid og ødelagt flyten om jeg skulle ha googla ethvert ord jeg ikke kan. Ikke desto mindre syns jeg den er ei langt mer underholdende og engasjerende bok enn mye annet, kanskje det meste annet, jeg har lest fra samme tidsperiode, og for alle dens kronglete formuleringer, tar jeg meg i å både le av, filosofere over og nyte den tidvis slående poesien i Melvilles særegne språk.

Musikk: Den forstående lengre utgivelsen til TR/ST som jeg skjønte at var på ferde i desember, kom ut i form av en EP i januar. Min umiddelbare reaksjon var at dette var nok en skuffelse, men etter diskusjoner med andre fans, har jeg, om ikke begynt å like EP'en bedre, så i hvert fall begynt å forme en slags forståelse for omstendighetene rundt den. TR/ST har de siste åra vært et uavhengig musikalsk prosjekt, så da Robert knytta seg til plateselskapet Dais på tampen av fjoråret, burde jeg kanskje lest det som en indikator på at ting framover kom til å bli litt annerledes. For eksempel inneholder denne EP'en den eurodance-inspirerte Slug, som blei sluppet på YouTube i 2015 uten å være tilknytta noen faktisk utgivelse i form av et album eller en singel. For meg ser dette mest av alt ut som at et plateselskap pusher en artist til å gi ut noe de veit at fanbasen allerede har et forhold til, så de kan tjene penger på det som ei offisiell låt. Alt i alt er dette en litt merkelig og ujevn EP som virker å være et slags sammenrask av låter som ikke har så mye å gjøre med hverandre, litt som at plateselskapet syntes de var for gode til å ikke finnes der ute, men at de likevel ikke passa inn i en tross alt mer helhetlig enhet i form av et album. Og tross alt er jo også jeg veldig glad for at Slug endelig er tilgjengelig på Spotify, og EP-versjonen av den er lydmessig forbedra fra YouTube-versjonen. Jeg har ikke hatt et like sterkt forhold til den som mange andre fans har hatt, men den er likevel for meg åpenbart EP'ens sterkeste låt. Som sagt syns jeg at jeg hører tydelig inspirasjon fra nittitallets eurodance og trance, og selv om jeg foretrekker mørk og møkkete-TR/ST framfor lett og poppete-TR/ST, syns jeg at Slug tar vare på nok av melankolien og lengselen fra låtene jeg virkelig elsker til å likevel være kompleks og ektefølt. Det samme kan jeg ikke si om for eksempel Run eller coverlåta Being Boring, som for meg framstår litt overfladiske. Men igjen, for alt jeg veit kan nettopp disse lettere og mer tilgjengelige låtene være et bevisst forsøk fra plateselskapet sin side på å nå ut til et større publikum.