Innkjøp: Nei.
TV-serie: Etter en skambra førstesesong, har Fargo hatt litt ujevn kvalitet. Men! Den nyeste og femte sesongen, med en Juno Temple jeg ikke kjente igjen i hovedrollen, var helt fantastisk. Personlig syntes jeg denne sesongen var den minst humoristiske og den mest emosjonelt vanskelige å se av alle sesongene, men til gjengjeld en av de mest velspilte og mest engasjerende. Og i tilfelle du ikke allerede visste det: sesongene er helt frittstående fra hverandre, så du kan fint se denne sesongen uten å ha sett de andre.
Film: Hannah og jeg så How To Have Sex for ei uke siden, debutspillefilmen til regissør Molly Manning Walker, som er tre år yngre enn meg, noe som gjør at jeg føler meg gammal og særdeles unaccomplished, haha. Filmen har ikke noen tydelig narrativ struktur, noe som strengere folk enn meg nok vil ha problemer med, men som jeg sjøl ikke syns gjør så mye (kanskje fordi jeg ikke sjeldent har fått samme kritikken sjøl, ehe). Isteden er den ei utforskning av psyken til unge mennesker som trur de er voksnere enn de egentlig er, helt uten å verken dømme eller konkludere. Den tematiserer nyansene av fri vilje, dømmekraft og samtykke på en måte som føles befriende apolitisk. Filmen går inn i de ubehagelige realitetene med den hensikt å vise fram framfor å moralisere. Til tider brutal, men samtidig usentimental og nøktern. I det hele tatt en veldig imponerende debut, og jeg er veldig spent på resten av karrieren til knapt tredve år gamle Walker.
Bok: Som tidligere nevnt har jeg hatt et ønske om å lese så mye som mulig av Moby-Dick før jeg så den på teater, og jeg er helt ærlig ganske fornøyd med at jeg rakk over omtrent 200 sider av totalt cirka 650. Jeg sliter litt med den viktorianske engelsken til Melville, mest fordi det er en del navn på gjenstander og ting som ikke er noe særlig i bruk lenger som jeg ganske enkelt ikke forstår (hva i all verden er for eksempel scrimshander?) og det ville tatt for lang tid og ødelagt flyten om jeg skulle ha googla ethvert ord jeg ikke kan. Ikke desto mindre syns jeg den er ei langt mer underholdende og engasjerende bok enn mye annet, kanskje det meste annet, jeg har lest fra samme tidsperiode, og for alle dens kronglete formuleringer, tar jeg meg i å både le av, filosofere over og nyte den tidvis slående poesien i Melvilles særegne språk.
Musikk: Den forstående lengre utgivelsen til TR/ST som jeg skjønte at var på ferde i desember, kom ut i form av en EP i januar. Min umiddelbare reaksjon var at dette var nok en skuffelse, men etter diskusjoner med andre fans, har jeg, om ikke begynt å like EP'en bedre, så i hvert fall begynt å forme en slags forståelse for omstendighetene rundt den. TR/ST har de siste åra vært et uavhengig musikalsk prosjekt, så da Robert knytta seg til plateselskapet Dais på tampen av fjoråret, burde jeg kanskje lest det som en indikator på at ting framover kom til å bli litt annerledes. For eksempel inneholder denne EP'en den eurodance-inspirerte Slug, som blei sluppet på YouTube i 2015 uten å være tilknytta noen faktisk utgivelse i form av et album eller en singel. For meg ser dette mest av alt ut som at et plateselskap pusher en artist til å gi ut noe de veit at fanbasen allerede har et forhold til, så de kan tjene penger på det som ei offisiell låt. Alt i alt er dette en litt merkelig og ujevn EP som virker å være et slags sammenrask av låter som ikke har så mye å gjøre med hverandre, litt som at plateselskapet syntes de var for gode til å ikke finnes der ute, men at de likevel ikke passa inn i en tross alt mer helhetlig enhet i form av et album. Og tross alt er jo også jeg veldig glad for at Slug endelig er tilgjengelig på Spotify, og EP-versjonen av den er lydmessig forbedra fra YouTube-versjonen. Jeg har ikke hatt et like sterkt forhold til den som mange andre fans har hatt, men den er likevel for meg åpenbart EP'ens sterkeste låt. Som sagt syns jeg at jeg hører tydelig inspirasjon fra nittitallets eurodance og trance, og selv om jeg foretrekker mørk og møkkete-TR/ST framfor lett og poppete-TR/ST, syns jeg at Slug tar vare på nok av melankolien og lengselen fra låtene jeg virkelig elsker til å likevel være kompleks og ektefølt. Det samme kan jeg ikke si om for eksempel Run eller coverlåta Being Boring, som for meg framstår litt overfladiske. Men igjen, for alt jeg veit kan nettopp disse lettere og mer tilgjengelige låtene være et bevisst forsøk fra plateselskapet sin side på å nå ut til et større publikum.
Fint oppsummeringsinnlegg. Jeg lever ganske greit med at jeg har veldig lite venner, men når jeg ser bilder fra f.eks. 40-årsfeiringer så føles det litt sårt fordi jeg blir 40 neste år og gjerne vil ha feiring med folk som ikke er nærmeste familie og. Men mye kan skje på halvannet år, den tid den sorg.
SvarSlettAnyway, husker veldig lite detaljer fra da jeg selv leste Moby Dick (noe som dog ikke er så rart siden det er over 12 år siden), men husker at jeg syns det er en av de mest underholdende bøkene jeg selv har lest av klassiske romaner, selv om ikke alt engasjerte like mye. Håper teaterstykket var bra.
Hvis det er noen form for trøst, så fylte jeg 30 i april 2020, og selv om runde tull i utgangspunktet ikke er noe annerledes enn andre tall, føltes det likevel ekstra kjedelig at når en mulighet man bare får hvert tiende år, blei fullstendig knust av en pandemi som på den tida var på sitt mest inngripende, og jeg feira dagen mukkers aleine med hjemkjørt pizza og kake fordi det ikke var mulig å spise ute eller gå på kino eller ha besøk.
SlettTeaterstykket var ganske bra. Historiemessig var det for kort og overfladisk til at sjølve fortellinga kom ordentlig fram, men den hadde veldig kul scenografi, lys og musikk, og det er jo elementer som naturlig nok boka ikke har uansett og som er opplevelser bare et teater kan by på, så jeg er glad jeg fikk sett den og anbefaler den gjerne videre, jeg trur du også ville likt den ganske godt.