Greia med leiligheten min om dagen

Dette er kanskje et tilfelle av det som kalles skjebnens ironi, men jeg har lefla litt med magisk tenkning de siste åra, og en del av meg trur litt at det at jeg satte ord på visse ting for litt siden, fungerte som en mer eller mindre u(nder)bevisst katalysator for det som skjedde etterpå. Jeg innleda innlegget jeg linka til med å si at jeg ikke hadde skrevet på lenge, og dagen etter at jeg hadde publisert det, skreiv jeg masse på det nyeste romanprosjektet mitt som jeg blei skikkelig fornøyd med. Jeg posta også nylige bilder fra leiligheten min for å dokumentere framgangen i ryddeprosjektet jeg har hatt gående i litt over et år nå, for bare å oppleve ei lita krise hjemme som for alvor begynte noen dager seinere.

Jeg skal ta det fra begynnelsen.

Cirka halvannen uke uti mars dro jeg til Nordstrand for å passe en katt. Jeg kom meg av gårde mye seinere enn jeg hadde planlagt, for da jeg stod opp på avreisedagen, var det til en leilighet uten strøm. Viste seg at det hadde gått ei sikring, men jeg hadde ikke flere sikringer med riktig ampere. Etter litt fram og tilbake fikk jeg ei sikring av naboene mine, og så dro jeg. Problem løst. Trudde jeg.

Da jeg kom tilbake igjen fra kattepass, oppdaga jeg at strømmen i leiligheten hadde gått igjen. Jeg åpna sikringsskapet og det var den samme sikringa, noe jeg stussa over. Jeg hadde fortsatt mangel på den typen sikring, spurte naboene igjen om de hadde flere, og det hadde de, men bare én. Jeg bytta sikring og tenkte at det var jammen uflaks at sikringa skulle gå to ganger med så tett mellomrom, men javel, nå var det i det minste i orden igjen. Jeg skrudde på varmekablene på stua, det smalt i sikringsboksen og strømmen gikk igjen. 

Okei, dette var et ekte problem.

Jeg gikk på butikken for å kjøpe flere sikringer, og naboene, som forøvrig også er de jeg leier leiligheten av, sa at de skulle tilkalle elektriker så fort som mulig, for her var det åpenbart noe feil. De ba meg om å ikke skru på varmekablene inntil videre, siden det så ut til å utløse kortslutning, men heller bruke panelovnene isteden.

Så jeg skrudde på panelovnen. Og det smalt igjen. Og strømmen gikk igjen.

Inntulla i pledd og med varmeflaske i fanget venta jeg på elektriker i noen dager, og da han kom, fant han kjapt ut at det var jordfeil i leiligheten min fordi ei velta plante i vinduskarmen hadde ført til jord i ei stikkontakt. Så bokstavelig talt en jordfeil, altså.

Men det var ikke alt, for han fant også store mengder mugg og sopp i leiligheten min. Jeg bor i en sokkelleilighet og har slitt med høy luftfuktighet siden jeg flytta inn for tolv år siden, men jeg trudde vi hadde fått bort det meste av muggen for noen år siden. Den gang ei. Det var faktisk så høye forekomster av mugg og sopp at elektrikerne ikke kunne lovlig fikse jordfeilen før inneklimaet var bedre, fordi det ifølge arbeidsmiljøloven regnes som helsefarlig. Med andre ord blei vi helt nødt til å kvitte oss med alt av mugg og sopp før jobben med å utbedre jordfeilen kunne begynne. Og for å kunne kvitte oss med alt av mugg og sopp, måtte vi først tømme leiligheten fullstendig for innbo.

Og alt dette i leiligheten til en klinisk hoarder (eller "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser", som den offisielle diagnosen min strengt tatt er, fordi hoarding er ikke en egen diagnose i den utgaven av DSM som vi bruker i Norge). En hoarder som også er autist med angst og ADHD, og som begynte å få behandling og hjelp for de hoarding-spesifikke symptomene først for halvannet år siden. Og som, til tross for bedring, fortsatt var langt unna en OK bostandard, og som bare så vidt hadde begynt å øve på å ha folk på besøk. 

Brukte noen dager etter å ha fått beskjeden fra naboene mine om åssen ståa var til å egentlig bare ha sammenhengende angstanfall. 

Og midt oppi det hele var jeg så innmari takknemlig, fordi så mange av folka rundt meg tilbydde seg å hjelpe uten at jeg engang hadde bedt dem om det først. Også takknemlig for naboene mine, som jeg var redd for at skulle bli sinte på meg, men som isteden bare har vært hjelpsomme og lei seg fordi de ikke visste hvor ille situasjonen min var. Og siden vi nå først uansett må rense leiligheten min fullstendig, har naboene også tenkt å benytte anledninga til å pusse opp, som egentlig var tentativt planlagt i 2020, meeeen vi veit jo alle åssen det gikk med de fleste prosjekter som var planlagt det året. De har også sagt at vi kan male leiligheten innvendig om jeg vil, fordi de hvite veggene som er her nå var noe de blei fortalt av eiendomsmeglere at lønte seg når de skulle leie ut, men så var det jeg som endte opp med å bo her, og de syns jeg kan få en mer fargerik bopæl som passer personligheten min bedre. 

Med andre ord må det bli verre før det kan bli bedre.

Så i disse dager står jeg oppi den verste biten; nedpakking, og så etter hvert grundig vasking. Jeg skal få bo hos Vibeke mens sjølve arbeidet pågår, og jeg har fått rydda opp i kalenderen min sånn at jeg skal tåle å være temmelig isolert på en gård i Lier uten kollektivtilbud og førerkort når den tid kommer. Det er så mye ved denne situasjonen som suger noe helt jævlig, men hvor villige folk har vært til å stille opp på forskjellige måter har tross alt gitt meg tilbake trua på menneskeheten litt. Jeg kommer til å måtte tvinges ut av maaaaange komfortsoner framover, om jeg vil eller ei, for jobben som må gjøres før håndverkene i det hele tatt får begynt, er for omfattende til at jeg klarer det på egen hånd. Kjenner jeg meg sjøl rett, er jeg ikke ferdig med panikkanfall og grining i denne forbindelse. Men nød lærer naken kvinne å spinne, I guess. Og nød lærer kanskje muligens engstelig autist å gi fra seg noe av kontrollen til andre. Det er hvert fall det jeg håper på.

Jeg har vært nødt til å sette det meste av ikke-essensielle planer på foreløpig vent, inkludert trening og DnD, som har vært noen av mine viktigste hobbyer den siste tida. Jeg er likevel ikke i verken fysisk eller psykisk stand til å jobbe så effektivt som noen kanskje mener jeg burde, men jeg vil heller at dette skal ta litt lenger tid enn at jeg skal være sliten og sur hver dag. Hele denne greia stresser meg nok som det er, og jeg syns at min egen mentale velstand er et viktig hensyn å ta. Såpass syns jeg faktisk at jeg fortjener.

Vi ses på den andre sida.

Mars 2026

Opplevelser: Sushi på Mini Thai og kino med Kit og Karoline. DnD hos Kit. Konsert med Lnua og Jo Quail på Vaterland med Kit og Karoline. 

Innkjøp: Ikke noe.

TV-serie: Jeg har fått hekta på reality/dokumentarserien Neighbors, som rett og slett handler om nabofeider mellom et utvalg særdeles fargerike typer. Hver episode tar for seg nye nabofeider, og selv om jeg liker at vi blir kjent med mange forskjellige bygdetullinger og byoriginaler, skulle jeg litt ønske at vi likevel fortsatte å følge de vi allerede har blitt kjent med, i og med at man tross alt blir ganske investert i kranglene deres og gjerne vil se åssen det utvikler seg. Kanskje lov å håpe på at vi får nettopp dét i en eventuell andresesong? 

Spill: Jeg har gått hen og fullført Clair Obscur: Expedition 33 etter at jeg hadde nådd max level og ikke lenger gadd å krangle med de siste gjenstående bossene, og jeg må innrømme at slutten ikke ga meg så veldig mye. Dermed har jeg plukka opp igjen Mass Effect, og i likhet med mange andre spill før det, blant annet Cyberpunk 2077, var det eneste som skulle til et nytt forsøk. Jeg tuller ikke, minst halvparten av alle spill jeg begynner på legger jeg fra meg igjen nesten med én gang, for så å plukke dem opp igjen månedsvis, i noen tilfeller til og med årevis seinere, og så plutselig er alt så mye lettere, akkurat som at hjernen min blir litt overvelda av alt som er nytt, får et akutt behov for pause, og så kan inntrykka marinere i underbevisstheten min i noen uker, sånn at de på magisk vis føles mye enklere å forholde seg til neste gang jeg oppsøker dem. Jeg veit ikke helt, jeg ass, men dette er på altså på ingen måte første gangen det skjer. Jeg har hatt et større enn vanlig behov for eskapisme i det siste – jeg kommer tilbake til det i et framtidig innlegg, jeg lover – og da har å utforske fremmede planeter i Mass Effect vært gull. Jeg var litt overraska over hvor kort det var, og syntes en del av sideoppdraga blei litt for monotone, men alt i alt har jeg kost meg mye. Før jeg reiste bort for påsken rakk jeg så vidt å begynne på Mass Effect 2, og ifølge absolutt alle jeg har snakka med om Mass Effect, er visst toeren det beste i serien. Og foreløpig gir det masse mening, for selv om jeg ikke har kommet så veldig langt, syns jeg rett og slett dialogene er bedre skrevet, skuespillet er bedre, og NPC'ene er mer utvikla denne gangen – i tillegg til at spillet har mer humor, uten at det samtidig betyr at det er mindre seriøst. Jeg gleder meg rett og slett skikkelig til å spille videre.

Film: Jeg så Kraken på kino med Kit og Karoline, og Queer mens jeg passa katt på Nordstrand for noen uker siden. Kraken var helt grei underholdning som det ikke gjør meg så mye fra eller til at jeg har sett, og Queer var nydelig fotografert – lyset! fargene! – uten at jeg klarte å bli grepet av historien av den grunn.

Musikk: Health er et sånt band jeg har hørt på jevnt og trutt siden hvert fall folkehøyskolen. De har rett og slett et sound jeg ikke blir lei av uansett hvor mye jeg hører på dem, kanskje fordi det er et sound som ikke ligner på noe annet. Ikke minst fikk bandet en ny renessanse for meg da jeg spilte Cyberpunk, i og med at de har en sang med i soundtracket – forøvrig en av soundtrackets beste, i min ydmyke mening – noe som gir all verden av mening, for jeg syns ikke "cyberpunk" er en dum beskrivelse av soundet deres, uten at det betyr synthwave av den grunn. Anyway, Ashamed var blant låtene jeg hørte mest på i mars, og det er ei fantastisk låt.