Det har ikke blitt plass, det har ikke føltes riktig

Det er så lenge siden jeg har skrevet noe som helst, at bare et blogginnlegg som ikke følger ei fast oppskrift (ref. månedsoppsummeringene mine) føles… kanskje ikke uoverkommelig, men hvert fall vanskelig. Å skrive dagbok føles fysisk tungt, og skjønnlitterær skriving har jeg ikke engang lyst til å tenke på. Jeg veit ikke helt, det er som om jeg, som pleide å leve et veldig innadvendt og (er det innafor å kalle det) åndelig liv, som stort sett bare bestod av meg sjøl, tankene mine og orda, de siste åra har vent meg til en radikal annerledes hverdagsstruktur. Jeg deltar plutselig så aktivt i mitt eget liv på en måte jeg pleide å lengte etter, og en (tross alt ganske stor) del av meg er jo stolt av at jeg har blitt noen som trener og som er sosial på en ikke utelukkende digital arena, men ett sted må jo like fullt ressursene hentes fra.

Helt ærlig veit jeg ikke helt sjøl hva jeg mener heller. Det er bare å beklage.

Det er ting jeg har hatt lyst til å fortelle dere om, men så få av opplevelsene mine føles verdt andres tid. Jeg veit ikke helt hvor den tanken kommer fra, for det er ingen som har fortalt meg at jeg blir for slitsom, snakker for mye, tar for mye plass, om noe er det heller motsatt, men det er sant ikke desto mindre.

Egentlig trur jeg at jeg fortsatt er mildt deprimert på grunn av noe så banalt som at jeg har spilt to fantastiske spill. Men jeg innser jo at de fleste ikke vil syns at det er en god nok grunn til å bli deprimert.

Det er nesten nøyaktig et år siden sist jeg snakka om OCD'en min. Jeg får ikke besøk av ergoterapeuten lenger, men det fine med OCD (!) er at når jeg først har fått innarbeida en rutine, er det vanskeligere å slippe taket på den enn det er å holde den ved like – med andre ord; jeg gjør rutinen om til en tvangstanke. Den visuelle forskjellen fra ett år til et annet i leiligheten min er ikke så stor som jeg skulle ønske, men jeg er likevel stolt over at jeg fortsatt holder på timeplanen vi har utarbeida. Jeg trenger uansett også å øve på at ting ikke trenger å være perfekt for at det skal være noe poeng. Jeg tok disse bildene av leiligheten min i forrige uke. Du kan klikke på linken øverst i avsnittet hvis du vil sammenligne.

Apropos OCD: offisielt sett er det ikke OCD jeg har, men, ifølge journalen min, "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser (men usikkert om symptomene best forstås som ledd i F84.5)." For enkelhets skyld kommer jeg til å kalle det OCD likevel, må innrømme at "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser" ikke helt har den samme schwungen. I epikrisen min står det at:

Møtt til 18 konsultasjoner i '24/2025. Enkelte konsultasjoner over video for å arbeide med eksponering i hjemmemiljøet oppimot F42.8. Til dels lite fremgang på dette. Ved avslutning er hun i all hovedsak i sin habituelle tilstand.

Oversatt til norsk: terapi funker ikke. Vi gir opp. 

It is what it is, som ungdommen sier.

Og fordi jeg ikke kommer på noen fiks måte å bytte tema på, avslutter jeg dette innlegget fort og gæli med å poste bilde av tatoveringene jeg tok i fjor for å hedre haværaen min, for jeg fant aldri riktig anledning til å poste dem her inne tidligere: