Det har ikke blitt plass, det har ikke føltes riktig

Det er så lenge siden jeg har skrevet noe som helst, at bare et blogginnlegg som ikke følger ei fast oppskrift (ref. månedsoppsummeringene mine) føles… kanskje ikke uoverkommelig, men hvert fall vanskelig. Å skrive dagbok føles fysisk tungt, og skjønnlitterær skriving har jeg ikke engang lyst til å tenke på. Jeg veit ikke helt, det er som om jeg, som pleide å leve et veldig innadvendt og (er det innafor å kalle det) åndelig liv, som stort sett bare bestod av meg sjøl, tankene mine og orda, de siste åra har vent meg til en radikal annerledes hverdagsstruktur. Jeg deltar plutselig så aktivt i mitt eget liv på en måte jeg pleide å lengte etter, og en (tross alt ganske stor) del av meg er jo stolt av at jeg har blitt noen som trener og som er sosial på en ikke utelukkende digital arena, men ett sted må jo like fullt ressursene hentes fra.

Helt ærlig veit jeg ikke helt sjøl hva jeg mener heller. Det er bare å beklage.

Det er ting jeg har hatt lyst til å fortelle dere om, men så få av opplevelsene mine føles verdt andres tid. Jeg veit ikke helt hvor den tanken kommer fra, for det er ingen som har fortalt meg at jeg blir for slitsom, snakker for mye, tar for mye plass, om noe er det heller motsatt, men det er sant ikke desto mindre.

Egentlig trur jeg at jeg fortsatt er mildt deprimert på grunn av noe så banalt som at jeg har spilt to fantastiske spill. Men jeg innser jo at de fleste ikke vil syns at det er en god nok grunn til å bli deprimert.

Det er nesten nøyaktig et år siden sist jeg snakka om OCD'en min. Jeg får ikke besøk av ergoterapeuten lenger, men det fine med OCD (!) er at når jeg først har fått innarbeida en rutine, er det vanskeligere å slippe taket på den enn det er å holde den ved like – med andre ord; jeg gjør rutinen om til en tvangstanke. Den visuelle forskjellen fra ett år til et annet i leiligheten min er ikke så stor som jeg skulle ønske, men jeg er likevel stolt over at jeg fortsatt holder på timeplanen vi har utarbeida. Jeg trenger uansett også å øve på at ting ikke trenger å være perfekt for at det skal være noe poeng. Jeg tok disse bildene av leiligheten min i forrige uke. Du kan klikke på linken øverst i avsnittet hvis du vil sammenligne.

Apropos OCD: offisielt sett er det ikke OCD jeg har, men, ifølge journalen min, "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser (men usikkert om symptomene best forstås som ledd i F84.5)." For enkelhets skyld kommer jeg til å kalle det OCD likevel, må innrømme at "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser" ikke helt har den samme schwungen. I epikrisen min står det at:

Møtt til 18 konsultasjoner i '24/2025. Enkelte konsultasjoner over video for å arbeide med eksponering i hjemmemiljøet oppimot F42.8. Til dels lite fremgang på dette. Ved avslutning er hun i all hovedsak i sin habituelle tilstand.

Oversatt til norsk: terapi funker ikke. Vi gir opp. 

It is what it is, som ungdommen sier.

Og fordi jeg ikke kommer på noen fiks måte å bytte tema på, avslutter jeg dette innlegget fort og gæli med å poste bilde av tatoveringene jeg tok i fjor for å hedre haværaen min, for jeg fant aldri riktig anledning til å poste dem her inne tidligere:

Blekk og livet

Låret mitt har pynta seg:

Og seriøst, jeg er så sinnssykt fornøyd. Jeg har hatt lyst på en enhjørning på låret i minst ett år nå, men jeg hadde ikke lyst på en helt vanlig generisk enhjørning á lá de første bildene som dukker opp når man googler "unicorn", liksom. Jeg ville ha en enhjørning som føltes som meg. Og Cesse på Blekk forstod meg virkelig, og lagde denne til meg, som for det første er mer geite- og hjorteaktig enn bare en hest med et horn i panna (med andre ord nærmere det jeg liker å tenke på som de opprinnelige, originale enhjørningene), og for det andre ikke bare er søt, men også litt skummel. Jeg ELSKER det krokete, nakne treet i bakgrunnen og halvmånen, og jeg ELSKER stalaktitthornet. Det ville føltes ironisk å tatovere en enhjørning, som for meg er sjølve symbolet på noe litt fremmed, magisk og unikt, uten noe videre særpreg, liksom.

Ellers er jeg i et skrivemessig, og dermed livsmessig, limbo for tida. Skriving har egentlig hele livet, men særlig de siste åra, blitt så tett forbundet med det som føles som livskrafta mi at det nesten er litt skremmende. Når ikke skrivinga går noen vei, står jeg fast generelt òg. Jeg har kommet til det punktet hvor jeg ikke kommer videre på egen hånd, men er redd for å sende det til en redaktør fordi det ville vært et så sinnssykt nederlag å få nei. Jeg har nesten litt for god tru på det nyeste prosjektet mitt, på en måte. Per akkurat nå klarer jeg ikke å se for meg at jeg noen gang kommer til å skrive noe som er bedre enn dette uten hjelp fra en skriveskole eller et forlag, det er liksom litt begrensa hvor mye jeg får til å utvikle meg uten noen som kan peile meg inn på rett kurs underveis. Noen ganger misunner jeg dem som er mindre ambisiøse enn det jeg er.

På mandag reiser jeg på en ørliten ferie. Vi snakkes en gang etter det.

Blekk II

Vi leika litt med nåler i helga.

Jørgen som tatoverer Kolbjørn.

Jeg som tatoverer Kolbjørn, og det ferdige resultatet. Jeg ække like flink som gutta ennå, men det syntes heldigvis Kolbjørn at ikke gjorde noe.

Kolbjørn har tatovert Jørgen.

Jeg har tatovert Jørgen.

Og Jørgen har tatovert meg. Ei tatovering som andre sikkert ikke syns er særlig spennende, men som for meg har utrolig stor betydning.

Blekk

Angående forrige lørdag:

Noen som husker at jeg en gang for lenge siden skreiv dette? Jeg fikk aldri svar, men ved hjelp av klipp og lim og tålmodighet klarte jeg det til slutt sjøl. Jaggu på tide, forresten, med tanke på at jeg i en alder av tjuetre år endelig fikk gjort alvor ut av bursdagsgaven jeg lovte meg sjøl til attenårsdagen min. Som dere ser, er jeg fortsatt litt rød, men nå har jeg tross alt tatt av plasten.

Jeg hadde forøvrig ingen anelse om at jeg hadde så sykt mange føflekker på ryggen før jeg så dette bildet. Hahaha.

Takk til Astrid på 1969 Tattoo, som gjorde en fantastisk jobb!

Sendt!

Okei. Jeg er nervøs, sjøl om det ikke er noe å være nervøs for. Som jeg har sagt både til meg sjøl og til andre, og som andre har sagt til meg; det verste som faktisk kan skje, er at jeg får et nei, og at jeg dermed er like langt. Men åh. Nå ligger den vel sikkert allerede i innboksen til fire islendinger.