lørdag 31. desember 2016

2016-lista

2016 har vært det jævlige året da (nesten) alle heltene døde, og da verden gikk mer eller mindre til helvete reint politisk. På et reint personlig plan, derimot, har det fortona seg omtrent som dette for meg:



Hva gjorde du i 2016 som du aldri har gjort før?
Skreiv erotisk novelle - og leste den høyt for et publikum! Tilbrakte ei hel natt på teater. Vant Buskerud fylkeskommunes kulturstipend. Var på fest på Naturhistorisk museum. Hadde grønt hår. Fullførte et toårig forfatterstudium. Var på Ultimafestivalen og på Elvelangs i fakkellys. Kjøpte kjole fra Manillusion (som har vært en av mine yndlingsklesbutikker i fem - seks år, men jeg har tidligere bare kjøpt ei strømpebukse og hårfarge der før). Var på Oslo Vegetarfestival. Var på opera.

Beste konsert:
Jeg har faktisk vært på veldig mange bra konserter i år, så det er vanskelig å velge bare én. Kent var kanskje den beste, men Fremtidshund var den som overraska meg mest.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Sverige ♥

Hva ønsker du deg neste år som du har savna?
Forlagskontrakt, hehe.

Hvilke TV-serier var de beste du så?
Skam og Stranger Things. Skam var det jeg obsessa mest over, men jeg trur mye av grunnen er måten det blir publisert på. Det at ingen veit når neste klipp eller chattelogg kommer, skaper en helt unik deltagelse for seeren i serien. Med Stranger Things, derimot, hadde jeg muligheten til å se alt rett etter hverandre, om det var det jeg ville. Og det ville jeg jo. Jeg så hele første sesong i løpet av to dager. Det gjorde at jeg forholdsvis fort blei ferdig med det, på en måte. Men åååhhh, neste sesong kommer antakelig i løpet av 2017!!!! Honorable mentions: Westworld og Les Revenants (som riktignok kom i 2012, men jeg så det jo i år).

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Songfuglen av Jan Roar Leikvoll.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
I følge last.fm er det Rasputina, Emilie Autumn, Lindsey Stirling, Crystal Castles og Taking Back Sunday. I den rekkefølgen.

Hva ønska du deg? Og fikk?
Kulturstipend fra Buskerud fylkeskommune.

Hva gjorde du på bursdagen din?
På sjølve datoen spiste Jørgen og jeg thaimat på Yaya's og gikk på kino og så Hail, Caesar!. Noen dager seinere feira jeg den med besøk fra et utvalg fine mennesker i forholdsvis rolige omgivelser.

Hva har holdt deg i mental balanse?
Jørgen og andre bra mennesker i livet mitt.

Hvilken var den beste filmen du så?
Ikke umulig at det var Bone Tomahawk.

Ønsker og planer for det nye året:
Skrive ferdig novellesamlinga mi for deretter å jobbe mot en utgivelse. Skrive masse mer på romanen min. I det hele tatt bli flinkere til å prioritere skrivinga.

tirsdag 27. desember 2016

Rainbow unicorn attack

Så dere! Jeg var modell på Adam og Eva-skolen for ei lita stund siden! For et par uker siden blei jeg stoppa på Karl Johan av fire stykker som syntes jeg var kul på håret og som lurte på om jeg kunne være modell for avgangsvisninga deres, som hadde temaet grunge. Jeg syns jo sånne ting er kjempegøy, så jeg var ikke vond å be.



 (Bilder: Tanita og Marie fra Adam og Eva-skolen.)

Egentlig var planen at fargene skulle bli skikkelig knalle, men håret mitt, som gikk gjennom to avfarginger og to omganger med bleiking, tok ikke til seg fargene så godt som planen opprinnelig var. Heldigvis så det jo også sykt bra ut i pastellvariant!






Dritfornøyd med å kunne gå på catwalken til Only Happy When It Rains av Garbage, for å si det sånn.

Tusen takk til Marie og Tanita for en helt rå sveis og for noen kjempemorsomme dager!

Klikk her for å se en liten videosnutt av alle modellene som går samla ut på catwalken en siste gang.

fredag 23. desember 2016

O helga natt

"Det var med stor ærefrykt jeg gikk i gang og tenkte på hvordan jeg skulle klare å knekke den sangen. Jeg så på teksten. Og tenkte at Jussi Björlings versjon er så massiv – han tar de høye tonene med så enorm kraft, veldig myndig. Som en befaling. 'Folk, fall nu neder!', som et 'ta dere sammen!! Gud har ofret sin eneste sønn for dere!!!' Men hva om vi leser det mer som en bønn? tenkte jeg. Det kan være interessant. At man ber, 'vær så snill! Fall nu neder..! Ser dere ikke hva Gud har gjort? Kan dere ikke prøve å ta det til dere?' Jeg ville dra sangen i en mer tander retning." - Nils Bech



God jul, da dere.

søndag 18. desember 2016

Vi må snakke om Skam igjen

Så dere. Nå på fredag var det sesongsavslutning i Skam, og jeg trur det kanskje kan ha gått tilstrekkelig med tid nå til at jeg har klart å fordøye det og sånn noenlunde er klar til å kommentere min viktigste popkulturelle dille denne høsten. Jeg gjorde det jo i begynnelsen av november òg, da jeg nettopp hadde begynt å se på det, men nå som berg-og-dalbaneturen omsider er slutt, sitter jeg igjen med SÅ MANGE FØLELSER og jeg trur ikke jeg har vært så ekstremt glad i en serie på aldri så lang tid, og bare... jeg veit ikke hvor jeg skal begynne.


Kanskje jeg bare skal begynne med å sitere andre. For mye fornuftig og viktig har allerede blitt sagt om dette lille vidunderet av TV-serie, og jeg skjønner nesten ikke hva nytt av lovprisning jeg skulle kunne komme med. Dagbladets recap av episode ni, for eksempel, fanger opp essensen av hvorfor Skam kanskje er det beste innen norsk TV noen gang. Here be spoilers:



Jeg har tidligere skrevet om at det unike med historiefortelling er at den, via innlevelse, lar oss føle sannheter og ikke bare forstå dem rasjonelt. Disse sannhetene framstår gjerne ekstremt selvsagte når man skriver dem ned på papir: «Du skal ikke ta nakenbilder av sovende jenter.» Neijasså, sier du det?

«Mennesker med bipolaritet er mer enn bare diagnosen sin.» Duh.

Men likevel forholder folk seg overraskende lite til disse sannhetene. Overgrep skjer. Mennesker med psykiske lidelser stigmatiseres. Vi har generelt liten evne til å se verden fra andres ståsted. Fordi en rasjonell forståelse for noe ikke er så mye verdt hvis ikke den emosjonelle forståelsen er til stede også. Veien til empati går ikke gjennom kronikker (ikke et vondt ord om kronikker, altså. Mange av mine beste venner er kronikker!), men gjennom innlevelsen og opplevelsen. Det er gjennom denne innlevelsen at kunsten bygger broer mellom menneskeøyer, og forteller oss at selv om det av og til virker sånn, så er vi ikke alene i våre egne hjerner, likevel.

Og det er her «SKAM» kommer inn, og måten man forteller historier på. For jeg er temmelig overbevist om at dersom «SKAM» hadde gjort det «riktige», og fra første stund presentert Evens bipolaritet på en saklig, informativ og ufarliggjørende måte, hadde den emosjonelle forståelsen uteblitt. Innsikten hadde ikke blitt større enn av å lese på Wikipedia.

Men ved å oppleve dette gjennom Isak – for disse tingene er jo en del av sykdomsbildet, og utgjør gjerne det første, traumatiske møtet med sykdommen for pårørende, og det er jo gjennom Isaks øyne vi ser denne sesongen, og det vi skal oppleve her er hvordan det er at en du elsker har en psykisk lidelse, ikke hvordan det er å ha en psykisk lidelse, det hadde blitt en annen historie – når vi får føle sjokket og forvirringen sammen med ham, så er vi også langt mer emosjonelt mottakelige for nyanseringen av bildet når det blir presentert. Og vi er også langt nærmere å føle oss temmelig dumme over hvor raskt vi trakk konklusjoner og trakk oss unna.



For ikke bare har denne sesongen av Skam brutt ned tabuer om ikke-heterofili, men den har også bidratt til å øke forståelsen for det enorme stigmaet som er psykiske lidelser. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av mitt liv har blitt bedt om å ta meg sammen, om å bare "gå ut og ha det gøy", om å slutte å være så lat og syns så synd på meg sjøl, og her kommer altså Skam og får ungdommer over hele verden til å spørre hverandre i Skam-fangrupper på Facebook: hva er egentlig å være bipolar? Hva vil det si å være manisk? Øverst i sitatet ovenfor finner man sjølve poenget med kunst, i mitt tilfelle er det skriving: "det unike med historiefortelling er at den, via innlevelse, lar oss føle sannheter og ikke bare forstå dem rasjonelt." Dette er målet jeg hele tida strekker meg mot, dette er grunnen til at jeg fortsetter å skrive på den jævla romanen som aldri blir ferdig. Og dette klarer Skam, dere!! Så til de grader!!!

Og jeg skjønner ikke hvor i all verden det er de har funnet Tarjei Sandvik Moe og Henrik Holm?? De er så jævla gode og de har en sånn tilstedeværelse i rollene sine som veldig mange Hollywood-veteraner ikke har, og nå som det er klart at Skam skal remakes i USA, blir jeg nødt til å stille spørsmålet: kommer det til å funke? Og med mindre produsent Simon Fuller er så "tro mot det opprinnelige konseptet" som han angivelig har lovt å være, så vil jeg tru at svaret er nei. For Skam kan ikke lages i USA av en stjerneprodusent, det er jo nettopp det som er hele poenget. Og ikke bare fordi det er så mye ved Skam som er så distinkt norsk, som russetid og Nissenrevy, men også fordi Skam tross alt er en lavbudsjettsproduksjon med fjes som ikke var kjent fra før i alle rollene. Dette er så ikke-amerikansk og ikke-Hollywoodsk som det kan få blitt, og det er nettopp hvor langt Skam er fra den amerikanske filmkulturen som gjør det så troverdig og unikt som det jo er. Jeg leste denne saken i KK som kommer med tips til hvem som bør spille de forskjellige rollene i den amerikanske varianten, og jeg er så utrolig uenig i dem alle sammen. Ikke fordi de nevnte skuespillerne nødvendigvis er dårlige, men fordi de allerede er skuespillere. De ukjente ansikta minsker sjansene for at man allerede forbinder dem med andre roller, litt sånn at man bør ikke kunne si at "åh ja, hun som spiller Noora, det er hun fra Kick-Ass, ikke sant?", pluss at det NRK faktisk har gjort for karrierene til de unge rolleinnehaverne er jo bare fantastisk, da; tenk for en flying start de har fått, takket være gode, gamle NRK som tør å gi dem en sjanse på denne måten! Og ingenting er påkosta, locationene kjenner vi fra før, setta er enkle, kostymene likeså, soundtracket domineres av norske artister fordi rettighetene er billigere, og i det hele tatt er jeg skikkelig skeptisk (men hallo, hvem gadd egentlig å se de amerikanske utgavene av Skins eller Les Revenants anyway, ammirite).

Egentlig vil jeg bare hyle som den gærne fanen jeg er, så for de av dere som ikke følger meg på Facebook:










Og dere, en eller annen twitrer har lagd denne fantastiske videoen:

Og det fikk meg til å intenst ønske meg en slags merkelig spin-off som egentlig bare er Skam-gjengen som har det koselig. For å sitere meg sjøl:

Okei jeg ønsker meg Skam Friends SÅ MYE
En hel sesong der alle bare er lykkelige og søte
Der alle er venner
Uten drama
De bare henger rundt med hverandre og sier morsomme ting
Plis gi meg dette

Jeg har aldri engang likt Friends noe særlig, jeg syns bare ikke det er spesielt morsomt, men sjølve settinga og konseptet hadde passa så usannsynlig godt med de nydelige og kompliserte Skam-karakterene, og jeg er så forbaska glad i dem alle sammen. Det er ikke egentlig så veldig farlig for meg hvem som blir hovedpersonen i fjerde sesong heller, jeg veit at jeg uansett ikke kommer til å bli skuffa, men la meg nå komme med et radikalt forslag her:

Linn.

That's right. Linn.

Jeg tviler egentlig veldig sterkt på at hun kommer til å bli den neste hovedpersonen, eller en hovedperson i det hele tatt, bare fordi jeg trur det er et kriterium at man går på Nissen, eller kanskje til og med på det samme trinnet som gjengen på Nissen, men la oss nå late som at hvem som helst i dette fabelaktige universet kan bli hovedperson - mange blei jo overraska da Isak blei avslørt som denne sesongens hovedperson òg fordi de trudde det bare skulle handle om jentegjengen - og dvele litt ved denne tanken.

Okei, nå har denne sesongen handla en del om psykiske lidelser, og dét varmer i væffal mitt grå, kalde hjerte. Og nå har jeg kanskje et litt ekstra ømt punkt for Linn fordi jeg sjøl var Linn da jeg bodde i kollektiv på Frogner for en god del år siden nå, faktisk, men altså: da Even, som var på besøk hos Isak var deprimert, trådde hele kollektivet til for å hjelpe ham. Men hva med Linn? Til tross for at hun nesten aldri er ute av rommet sitt, blir hun framstilt nærmest som et comic relief, og de andre i kollektivet har en del halvstygg humor på hennes beskostning. Sånn som denne kommentaren fra ellers veldig kule Noora:


Når Linn seinere ymter frampå om at hun kjenner seg en del igjen i Even og lurer på om kanskje hun også kan være bipolar, ler Noora og Eskild det bort. Og så er det et vindunderlig øyeblikk nå i siste episode, der Isak kommer hjem fra skolen og finner Linn og Even i engasjert Fifa-kamp på Playstation, der vi for én gangs skyld får et bare litt mer nyansert blikk på henne, og det gjorde meg så utrolig glad. Så ja, der mange har kommet fram og takka Skam for å gi dem karakterer de kjenner seg igjen i, og som de kan vise til når de prøver å forklare åssen de har det ("husker du det som skjedde med Noora på den festen? Jepp, det har skjedd med meg òg" eller "hadde jeg hatt Isak å relatere til som søttenåring, hadde det vært så mye enklere for meg å komme ut av skapet"), så er Linn på mange måter denne karakteren for meg. Hun fortjener å få sin historie fortalt. Og nå har som sagt denne sesongen handla en del om psykisk helse, så om Linn noen gang får sin egen sesong, så skjer det nok væffal ikke i neste, men det hadde betydd veldig mye for meg om det skjer en vakker dag.

Jeg har hittil snakka veldig lite om hvor forbanna søte Isak og Even er sammen, men herregud dere:


Og da mener jeg ikke søte på samme måte som denne gjengen mener søte:


Heldigvis er Isak den kuleste i verden:


Og btw JONAS ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥


Måtte alle som kommer ut av skapet (og egentlig alle andre òg) ha en bestevenn som Jonas.

Og nå har jeg skrevet på dette blogginnlegget i ganske mange timer allerede, og jeg begynner å bli sulten, og kanskje har jeg muligens fått sagt det viktigste nå? Nei, det har jeg ikke, vent litt:


Sånn. Ferdig. ♥

mandag 12. desember 2016

Musikalsk utfordring #16: Sangen du har hørt mest på noen gang (i følge iTunes, Last.fm eller dine egne antakelser)

Last.fm skal ha det til at det er denne ekstremt superfengende låta. Jeg hadde enormt hekta på The Vaccines i Bø. Jeg elsker det Ramones/Beach Boys-inspirerte soundet deres som likevel er veldig distinkt britisk. Gladpønk på sitt beste!



Her er hele den musikalske utfordringa.

tirsdag 6. desember 2016

Inspirasjon: Winter is coming

Klimapessimist som jeg er blir jeg bare mer og mer glad i vinteren, fordi jeg veit at den kommer til å komme sjeldnere og vare kortere for hvert år som går. Jeg kan knapt nok huske en julaften uten snø fra da jeg var liten, mens de siste åra har snøfri julaften heller vært regelen enn unntaket. Kanskje vi etter hvert blir nødt til å flytte jula en måned fram i tid for å øke sjansene for snø?

Uansett. Jeg er veldig glad i alle årstidene, syns alle har sin sjarm, og nå om dagen er det ingenting jeg ønsker meg mer enn MER SNØ. Håper bildene jeg har funnet fram til kan inspirere til ei lun og stressfri adventstid. 

Klikk på bildet for å komme til bildekilden.