Jeg pleier alltid å starte mine årlige oppsummeringer av fjoråret med å skumlese tidligere års innlegg og sammenligne med dem, og det første som slår meg av å lese det innledende avsnittet i 2024-innlegget mitt, er at jeg har følt meg mer som meg sjøl i 2025 enn på lenge. Med det mener jeg at jeg virkelig har gått all in når det gjelder interessene mine på en måte jeg var litt for nedfor til å egentlig orke å gjøre i samme grad i 2024. Før jeg begynner å gå systematisk til verks, er det nemlig tre titler som automatisk dukker opp i hodet mitt, og de er henholdsvis Our Flag Means Death (som sammenfalt med Moby-Dick og havet generelt), Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3. Ut fra dette velger jeg å dele fjoråret inn i tre æraer av varierende lengde: haværaen, etterfulgt av cyberpunk-æreaen, som igjen glei over i Forgotten Realms-æraen, der jeg fortsatt oppholder meg. På den negative sida har jeg skrevet langt mindre enn jeg har spilt, men jeg må kanskje akseptere at inspirasjon kommer og går, the heart wants what the heart wants, og noen ganger vil den kreative ånden sanke inspirasjon, mens andre ganger vil den bruke inspirasjon. Jeg trur jeg i skrivende stund er OK med å være i sankefasen, for erfaring tilsier at den uunngåelig vil avlastes av en brukefase før eller siden uansett. Når tida er inne for det.
Hva gjorde du i 2025 som du aldri har gjort før?
Var på Nesodden. Eide en Playstation 5. Dekorerte ei russebukse. Deltok i et burleskshow. Spilte Dungeons and Dragons. Opplevde den lokale sensasjonen som er den lyssatte Gullaugkleivtunnelen.
Beste konsert:
Sannsynligvis årets første, den med Ms. Boan og SRSQ, men jeg vil også gi en shoutout til Neko3 og Only Slime, for æren av å være den mest unike konsertopplevelsen, ikke bare av året, men for å være den eneste konserten jeg noen gang har vært på der jeg ikke visste hva jeg forventa og likevel fikk noe helt annet, og dette andre som jeg fikk var en gedigen positiv overraskelse.
Hva ønsker du deg i 2026 som du har savna?
Mer skrivetid.
Hvilke TV-serier var de beste du så?
Our Flag Means Death var den som gikk mest inn på meg og som jeg fikk mest hekta på, men Severance var kanskje den beste.
Hvilken bok var den beste du leste?
I 2024 var Moby-Dick den eneste boka jeg leste, men den var i det minste såpass lang og tung at det var forståelig, men den eneste boka jeg leste i 2025 var Dune Messiah, som verken er spesielt lang eller komplisert, den er bare… drit kjedelig. Og jeg har ikke lest den ut ennå, nei. Kanskje burde jeg gitt den opp, men nå har jeg såpass lite igjen av den at jeg likeså godt kan lese det som mangler. Forhåpentligvis får jeg det til innen 2027.
Hvilke artister/band har du hørt mest på?
Philip Glass, The Midnight, Ride, TR/ST og Health.
Hvilke var de beste filmene du så?
Jeg kan dessverre ikke komme på en eneste skjellsettende filmatisk opplevelse fra fjoråret, men skrekkfilmene Heretic og Talk To Me skilte seg ut som positive overraskelser, ikke minst fordi de tilhører en sjanger som er berykta for å bestå av en høy prosentandel ræl.
Beste spill?
Who the fuck are we kidding. Framfor noe annet står 2025 igjen for meg som året der jeg omtrent ikke klarte å tenke på noe annet enn Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3. Men jeg vil også gi en honourable mention til Disco Elysium, for å gi meg skikkelig Welcome To Night Vale-stemning, og for å være mer David Lynch enn noe som faktisk er skapt av David Lynch.
Hva gjorde du på bursdagen din?
Skravla høl i huet på Trine og Martina om Cyberpunk på House of Nerds.
Hva ønska du deg? Og fikk?
Ikke bare én, men to altoppslukende besettelser, kanskje til og med tre.
Med én gang jeg begynte å tenke tilbake på fjoråret, tenkte jeg på at jeg har vært mye stressa og at jeg generelt fikk gjort altfor lite av det jeg ville. Men så bladde jeg meg bakover i arkivet på denne bloggen og kom på at oy vey, 2023 var jo det året der nesten halvparten av det gikk med på å bli frisk fra den dritkjipe treningsskaden min, og i 2022 var jeg så deprimert som jeg kanskje aldri har vært før, så faktisk er jeg på en upward trajectory hva angår livet mitt for tida. 2024 har kanskje ikke vært mitt gøyeste eller mest produktive år, men det har vært ei langsom endring til det bedre, der jeg starta året med å endelig kunne begynne å trene igjen, i tillegg til at jeg begynte på et nytt skriveprosjekt.
Det går i bølgedaler for meg, langsomme bølger. Knekken min i 2022 blei såpass brutal fordi den fulgte direkte etter en lang opptur, og selv om jeg ikke bobler over av manisk energi om dagen på samme måten som jeg gjorde en periode for noen år siden, føler jeg ikke at det går direkte dårlig med meg. I høst fikk jeg jo også innvilga uføretrygd, og plutselig kunne jeg slappe mer av og unnslippe de mest påtrengende økonomiske bekymringene.
Ikke minst så jeg TR/ST live, noe jeg nesten hadde mista håpet om at noen gang skulle skje.
Så ja, dere. Det går sakte, men det går bedre. Riktignok med museskritt, men bedre like fullt.
Hva gjorde du i 2024 som du aldri har gjort før?
Fikk strømterapi hos fysioterapeut. Gjorde et betalt modelloppdrag. Tok ordentlig tak i ryddeproblemene mine som jeg blant annet har snakka om her, i form av å søke om – og få innvilga – bistand i hjemmet, og begynne i behandling for OCD på DPS. Mestra invert på top bar (noe som sannsynligvis bare gir mening for hoopers, men jeg er skikkelig stolt av det). Besøkte Göteborg og Liseberg. Dyrka mine egne krystaller. Spilte tabletop-rollespill. Så et av mine aller høyest elska yndlingsband live.
Beste konsert:
TR/ST, til ingens overraskelse.
Hva ønsker du deg i 2025 som du har savna?
Mer kontroll på OCD'en min. Bedre balanse mellom jobb og fritid. Og som alltid: forlagskontrakt.
Hvilke TV-serier var de beste du så?
Baby Reindeer, House of the Dragon, Monsters: The Lyle and Erik Menendez Story og What We Do In the Shadows, der fjorårets sesong av sistnevnte også var den siste. Dette er en serie som kunne pågått i all evighet, og noe så sjeldent som en serie som ikke taper seg etter hvert, og jeg følte at Guillermo i siste episode representerte meg og mine følelser omkring serieavslutninga perfekt.
Hvilken bok var den beste du leste?
Ja nei, altså, til tross for at jeg egentlig ikke følte at jeg leste spesielt lite, så leste jeg nå en gang bare éi bok, og det var Moby-Dick. Og den likte jeg veldig godt.
Hva slags musikk har du hørt mest på?
Artistene og banda jeg hørte mest på var Philip Glass, David Bowie, The Human League, Max Richter og Autechre. Enkeltsangene jeg hørte mest på fins i denne spillelista.
Hvilke var de beste filmene du så?
Poor Things, Civil War og The Substance.
Beste spill?
Horizon: Forbidden West var nok det beste spillet, men jeg vil også nevne Dredge, fordi å få sinnssykt hekta på noe som basically er en fiskesimulator med skrekkelementer, var en hyggelig overraskelse jeg ikke så komme.
Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste, drakk, spilte, sang og skravla med venner på Raadhuset.
Hva ønska du deg? Og fikk?
Uføretrygd. Et nytt skriveprosjekt.
Ønsker og planer for det nye året:
Lytte bedre til signalene kroppen sender ut, både fysisk og psykisk. Det er ikke noe gøy å være verken skada eller utbrent, og det eneste jeg beviser ved å tøye strikken til den ryker, er at viljestyrken min er sterkere enn fornuften, og det er ikke en flex.
Det føles litt merkelig å titulere et blogginnlegg med "fryd" og "fred" så lenge verden forøvrig er prega av alt annet, men det så enda merkeligere ut å sette dem i hermetegn.
Dette var også en måte å starte et blogginnlegg på, dere.
Jeg føler meg overhodet ikke klar for et nytt år, men det er jeg kanskje ikke aleine om. Jeg har så vidt begynt å trene igjen etter å ha hatt rehabpause siden august, og det går foreløpig ganske dårlig. Én ting er hoftene og låra mine, noe helt annet er at jeg har mista ekstremt mye armstyrke i løpet av dette halve året. Jeg veit egentlig at dette er helt normalt, og at det er noe som heter muskelminne, der kroppen husker åssen det er å ha muskler og dermed bruker kortere tid på å bygge dem opp på nytt enn å bygge dem for første gang, men det er likevel sinnssykt frustrerende å plutselig ikke være like god lenger. Litt sånn å vite at jeg egentlig kan dette her, men nå bare går det ikke lenger. Jeg prøver å være tålmodig og ikke gi opp, for dét blir jeg hvert fall ikke bedre av, men mestringsfølelsen jeg alltid har følt i møte med luftakrobatikk, har nå blitt snudd helt på hodet, og hvor naturlig det enn er, er det kjedelig når noe som pleide å få meg til å føle meg bedre plutselig gjør at jeg føler meg verre.
For å gjøre noe annet enn å sutre: jeg er veldig fornøyd med gavene jeg fikk til jul denne gangen. Å snakke om hva jeg fikk til jul har jo blitt som en tradisjon å regne her inne, om ikke en årlig sådan, så en sporadisk en. Jeg fikk faktisk bare ting jeg blei oppriktig glad for, uten å føle at noe var overflødig eller unødvendig. Bare se:
Nye kniver er et kjærkomment tilskudd til kjøkkenskuffen, med tanke på at jeg i praksis bare hadde én kniv fra før, og dampkoker vil gjøre, vel, damping usedvanlig mye greiere nå som jeg ikke lenger trenger å bruke metoden kjele + dørslag + aluminiumsfolie. Og jeg gleder meg så mye til å gro mine egne krystaller!!!! Et veldig perfekt eksempel på en gave jeg ikke visste at jeg ønska meg før jeg fikk den.
Nå kan man kanskje innvende at det er tullete å gi bøker til noen som leser så lite som meg, men jeg har alltid syntes at bøker er en av de fineste gavene man kan få. I går tok jeg dessuten et aktivt valg om å lese mer. Jeg er en sånn person som generelt syns det er innmari vanskelig å vite hva jeg føler til enhver tid, herunder hva jeg har lyst til å gjøre. Nettopp derfor har jeg i løpet av livet mitt lagd meg regler for hva jeg skal gjøre når, for uten reglene mine blir jeg fullstendig handlingslamma. Reglene kan endre seg over tid, men brå endringer kan være krevende å takle for meg. Helt siden pandemien traff i 2020 har dagene mine vært lagt opp etter følgende regler: stå opp, spise frokost mens jeg ser på noe, gjøre noe fornuftig, spise middag, gjøre noe gøy, trene, legge meg. De siste to åra eller deromkring har "gjøre noe gøy" vært ensbetydende med å spille TV-spill, og når jeg har blitt så vant til å spille TV-spill på kvelden, er det rett og slett nesten umulig for meg å gjøre noe annet. Jeg mangler rett og slett den evnen til å "se det an" og "kjenne på det", så jeg spiller bare TV-spill fordi det er det jeg pleier å gjøre. Å lese er noe som de siste åra nesten har vært forbeholdt ferier, hvor jeg ikke føler på noe press om å gjøre noe fornuftig, eller når jeg passer dyr fordi jeg dermed uansett ikke har Playstationen min tilgjengelig. Med andre ord: hvis jeg skal gjøre alvor av årets nyttårsønske om å lese mer, må jeg ta et aktivt valg om å putte det inn i den mentale kalenderen min. Og ikke minst: om jeg faktisk skal komme lenger enn til forordet i Moby-Dick før jeg skal se den på teater, må jeg faktisk lese den også utenom mine mer eller mindre ubevisste fastsatte leseregler, for det er ingen ferier eller dyrepassoppdrag i sikte i nær framtid. Siden jeg nå uansett er på et ikke-fullt-så-spennende sted i Horizon: Forbidden West, har jeg bestemt meg for at i dagene framover, hvert fall fram til jeg skal på teater, skal jeg lese istedenfor å spille TV-spill etter å ha spist middag. I går var min første lesekveld etter at avgjørelsen var tatt, og jeg innser jo at med min lesehastighet – i Moby-Dick sitt tilfelle cirka ti sider i timen – er det veldig usannsynlig at jeg leser boka ferdig på halvannen uke, men jeg er allerede fornøyd med å bare ha kommet lenger enn til innledninga.
Jeg gleder meg også til den dagen jeg kan henge opp de nye LED-lysa mine. Som de fleste som kjenner meg veit – eller tør jeg si alle? – er jeg veldig glad i farger, og jeg har generelt få lyskilder hjemme i leiligheten min. Grunnen til at bildet over er lilla, er fordi jeg har funnet ut at jeg elsker å lese i lyset fra UV-lampa mi, til tross for at den egentlig er ment som et vokselys for planter. Blått lys skal jo liksom være en dårlig idé på soverommet, men jeg blir fylt med energi og glede av farga lys, og særlig lesing og skriving kan være veldig, i mangel på bedre ord, sjelfulle opplevelser for meg, så min erfaring er at å lese i farga lys setter meg bedre i kontakt med meg sjøl og orda. Det jeg prøver å si er: når jeg elsker farga lys og generelt har for få lyskilder i leiligheten min, er det å gi meg farga lys i gave å slå to fluer i én eneste fantastisk smekk.
Men det er ett stort problem. Jeg har hinta til det problemet her inne før, men ikke gått noe særlig i detalj, mest fordi det er kjedelig å skrive om og jeg aldri helt har funnet ei passende anledning til det, og litt fordi det er noe av det jeg skammer meg aller mest over.
Jeg har oppriktig store problemer med å holde det ryddig og reint rundt meg. Dette har vært et problem siden jeg var liten, og jeg trur foreldra mine antok at jeg kom til å vokse det av meg, men det gjorde jeg ikke. Det var et litt mindre problem i den perioden av livet mitt da jeg flytta én gang i året, rett og slett fordi rotet ikke rakk å akkumulere like lenge, og et mindre problem da jeg bodde sammen med Jørgen, som til tross for å egentlig også være en ganske rotete person, ikke hadde det samme gjennomgripende problemet som meg. Nå har jeg bodd aleine i omtrent fire og et halvt år, og leiligheten min er verre enn noen gang. En morgen for litt siden våkna jeg av det som hørtes ut som mus, og inne i ovnen min syntes jeg at jeg kjente den umiskjennelige lukta av musepiss. Jeg blei så frustrert og ute av meg at jeg begynte å grine. Jeg skulle virkelig ønske det funka sånn som enkelte bedrevitere hevder å mene: at bare man skammer seg nok, gjør man automatisk noe med det. Dessverre gjør skam som oftest bare at man unngår problemet desto mer, og særlig når man er en autist med ADHD og store vansker med eksekutiv funksjon.
Jeg har diskutert problemet med sjukepleier og lege, men jeg trur egentlig de ikke skjønner omfanget av problemet. Den beste løsninga på problemet har imidlertid sjukepleieren min kommet på: at jeg inviterer vennene mine hjem til meg på en dugnad, reiser vekk og lar dem rydde leiligheten for meg (for hvis jeg er der, kommer jeg bare til å få et sammenbrudd fordi de rydder feil og ting forandrer seg og jeg klarer ikke når ting forandrer seg utafor min kontroll), og så kommer hjem med en form for belønning, for eksempel take-away-pizza. På den måten kan jeg late som at leiligheten min bare har rydda seg sjøl, og det er mye enklere for meg å få inn gode rutiner og systemer i samarbeid med sjukepleier om jeg kan begynne fra et reint utgangspunkt. Til tross for at flere av vennene mine allerede har sagt seg villige til å hjelpe meg på denne måten, kvier jeg meg for det. Jeg har så utrolig liten lyst til at noen skal komme hjem til meg og se åssen jeg har det, så jeg vil jo helst fikse det sjøl. Så de siste månedene har jeg prøvd. Jeg har, med mindre jeg har andre tidssensitive ærender på agendaen, satt av et par timer hver dag til å ordne litt hjemme. Jeg prøver å være fornøyd med det jeg har gjort uansett hva det er, så lenge jeg har gjort noe. Jeg er veldig mye flinkere til å gjøre enkle, konkrete ting som jeg forstår omfanget av, for eksempel å renske sluket, enn store, generelle ting der jeg fort mister oversikten (sånn som det å "rydde leiligheten"). Det funker dermed bedre for meg å bryte ned de store oppgavene til mindre oppgaver. Et problem med dette, er at jeg fort blir veldig oppslukt når jeg gjør repetitive oppgaver, og plutselig kan jeg ha brukt tre timer på å vaske innsida av røra under vasken på kjøkkenet til de skinner, når det egentlig haster mer å fjerne alle brusboksene som blokkerer inngangen til soverommet mitt, for eksempel. Jeg er veldig dårlig til å vurdere hva som til enhver tid er viktigst og dermed prioritere riktig, så. Alt dette er liksom ei større utfordring enn at jeg "bare" er en hoarder. Selv om jeg også er det. Og det er ille nok i seg sjøl.
Jeg har ikke satt noen tidsfrist på hvor lenge jeg skal prøve på egen hånd før jeg eventuelt kaller inn kavaleriet. Kanskje jeg må ta det opp med legen når jeg skal dit om ei ukes tid for min årlige ADHD-sjekk. Det føles uansett best å vente til våren med å invitere folk, sånn at de også kan få lufta litt ordentlig der mens de holder på, pluss at hjernen min går delvis i dvale om vinteren og jeg egentlig aldri har lyst til å begynne på noen større prosjekter før det blir varmere og lysere likevel.
Så tilbake til LED-lysa: jeg føler ikke at det er noe vits i å pynte leiligheten min så lenge ekstra pynt bare vil oppleves som ekstra rot. Leiligheten må liksom gå veien om nøytral fra negativ før den kan bli positiv, om det gir mening for noen andre enn meg.
Gjenvinne styrken min. Prioritere lesing i større grad. Rydde leiligheten. Det får være måla mine for dette året.
På nyttårsaften blei jeg spurt hva som var det beste som hadde skjedd meg i løpet av året, og det eneste jeg kom på var at jeg skada meg i august og at alt har vært kjipt siden. Men i august var vi allerede over halvveis, og teknisk sett var det dermed sju måneder før den tid at jeg ikke var skada. Sånn sett, når jeg tenker tilbake på det, var det kanskje greit at når det først skulle skje, skjedde det såpass seint uti året, etter at jeg hadde hatt litt tid på meg til å komme meg ut av depresjonen min fra 2022. For dere, 2022 var ikke et godt år for meg, og det var ikke før i desember 2022, da jeg begynte på ADHD-medisiner, at det begynte å gå bedre. Jeg vil ikke si at det går bra ennå, men skaden til tross har 2023 vært et bedre år for meg enn 2022. Jeg har ikke gjort så mye nytt eller spennende, for det har jeg ikke hatt kapasitet til. I all hovedsak har jeg fokusert på å bli bedre, bli frisk, helbrede kropp og sjel, hvor corny det enn måtte høres ut. Jeg syns fortsatt det er kjempeskummelt å tenke på framtida, og jeg tør ikke å ønske meg noe spesielt for 2024, men i det minste er jeg stolt over prosessen og fremgangen jeg har følt på dette siste året, og jeg er veldig takknemlig for at jeg skriver dette fra et bedre mentalt ståsted enn jeg skreiv fjorårets oppsummering.
Hva gjorde du i 2023 som du aldri har gjort før?
Prøvde – og klarte ganske bra – white January. Hadde krystallsyken. Fikk det kjipeste jobbavslaget jeg noen gang har fått. Bada i badestamp ute om vinteren! Aerial silks. Blei bundet fast. Jobba som profesjonell dyrepasser. Kom helt ned i spagaten, og i forlengelse av det: fikk min første skikkelige idrettsskade. Holdt en seanse. Hadde korona.
Beste konsert:
Det er godt mulig årets beste konsert ville vært den jeg er mest bitter over at jeg gikk glipp av: Depeche Mode. De spilte bare noen uker etter at jeg skada meg, og jeg klarte knapt nok å gå, så jeg måtte selge billetten min. Dermed står to konserter igjen som de beste av vilt forskjellige grunner: Still Corners og Zola Jesus. Jeg hadde i utgangspunktet ingen å gå med på Still Corners, men Mari bestemte seg i siste liten for å bli med meg selv om hun ikke engang hadde hørt om dem før, og det endte opp med å være en av de beste konsertene hun noen gang hadde vært på. Etterpå endte vi også tilfeldigvis opp med å snakke med to skikkelig ålreite fremmede, og hele kvelden blei i det hele tatt en stor suksess; ikke bare fikk jeg oppleve et band jeg er veldig glad i og som har inspirert meg masse i min egen skriving, men jeg fikk æren av å gi en fantastisk opplevelse til en god venn i tillegg, pluss at jeg fikk to nye venner, så får tida vise om de to nye vennene mine var vennene mine for en kveld, eller om vi holder kontakta også i framtida. Zola Jesus var en veldig annerledes konsertopplevelse. Hun sang og spilte akustisk og aleine i Tøyen kirke, og jeg blei vitne til en intim og unik opptreden helt ulik noen annen konsert jeg har vært på tidligere.
Hva ønsker du deg i 2024 som du har savna?
En ryddig leilighet (mer om det seinere. Kanskje). Et forlag som vil gi ut tekstene mine. Studieplass på et av studiene jeg har tenkt å søke på.
Hvilke TV-serier var de beste du så?
De sannsynligvis teknisk beste seriene jeg så, var The Last of Us og Succession, men den jeg koste meg mest med og blei mest emosjonelt investert i, var Young Royals.
Hvilken bok var den beste du leste?
Dette er et like spennende avsnitt hvert eneste år, haha. I 2022 leste jeg seks bøker før depresjonen min inntraff omkring midtsommers, noe som gjorde at nummeret for totalt antall leste bøker det året endte opp på seks og ei halv. I 2023 var jeg mer balansert; mindre euforisk og mindre deprimert, og det er tydeligvis sterke følelser som får meg til å lese, for antall leste bøker i året som gikk er det ekstremt uimponerende to og ei halv. Jeg leste ferdig Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg begynte på året før, i tillegg til at jeg leste The Girl Who Fell Beneath the Sea av Axie Oh og The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, og så vidt rakk å begynne på Moby-Dick av Herman Melville. Jeg syns det er vanskelig å sammenligne Late dagar, ville netter med de andre fordi den liksom verken er fiksjon eller sakprosa, og siden jeg ikke likte The Girl Who Fell Beneath the Sea i det hele tatt, betyr det at The Colour Out of Space står igjen som vinneren.
Hva slags musikk har du hørt mest på?
Artistene og banda jeg hørte mest på var David Bowie, Dead Can Dance, Röyksopp, Alva Noto og Nils Frahm (ikke med vilje og ganske kult at de alle har forskjellige nasjonaliteter), mens enkeltsangene jeg hørte mest på fins i denne spillelista.
Hvilken var den beste filmen du så?
Trur jaggu det var Barbie, jeg ass.
Beste spill?
Jeg har absolutt elska å utforske det post-apokalyptiske USA sammen med Aloy i Horizon: Zero Dawn. Den typen spill jeg skulle ønske aldri måtte ta slutt.
Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste meze på Habibi, spilte arkadespill på Tilt og sang karaoke på Syng.
Hva ønska du deg? Og fikk?
Skrivekurs (sponsa av Nav), en fantastisk skrivestøttespiller (shout-out til Susanne) og noe av skrivemotivasjonen tilbake.
Ønsker og planer for det nye året:
Umiddelbart tenker jeg at jeg vil lese mer, men for å unngå å stresse med det, lar jeg det forbli et ønske heller enn et forsett. Jeg har også lovt Susanne å purre på noen skumle mailer jeg har sendt. Og så var det dette med studieplass, da. Jeg har ikke lyst til å snakke for mye om det nå i frykt for å jinxe det, og jeg er mer nervøs enn håpefull, men når jeg er en sånn person som cirka ikke klarer å være glad uten å bli faktisk manisk, er jeg litt redd for å ta gledene på forskudd. Det er en komplisert balansegang for meg, dette med følelser.
Okei, innleggstittelen er litt misvisende, for den første halvparten av fjoråret var egentlig en ganske god periode for meg. Jeg hadde begynt å forstå min nylige diagnose bedre, jeg hadde noen fantastiske lese- og spillopplevelser, som i sin tur inspirerte meg til å skrive stadig rarere og mer intrikate noveller som jeg blei skikkelig fornøyd med, jeg begynte i ny jobb som var den beste jobben jeg noen gang hadde hatt, jeg hadde en ordentlig fin bursdag for første gang på mange år, jeg begynte å trene luftakrobatikk og kjente med dét på en trenings- og mestringsglede som var enda større enn den jeg tidligere hadde følt med yoga, jeg merka virkelig at jeg var omgitt av gode folk som ville meg vel, jeg kjente meg optimistisk og motivert, og kanskje nettopp derfor var fallhøyden ekstra stor da det rakna for meg i sommer. Jeg fikk avslag fra tredjeåret i Tromsø (ikke ventelisteplass engang!) og jeg fikk standardrefusjon fra Gyldendal etter at en Gyldendal-redaktør hadde blitt begeistra for et utdrag fra novellemanuset mitt og oppfordra meg til å sende inn resten. Jeg har fått mange avslag og refusjoner opp gjennom, men dette knakk meg nesten helt. En måneds tid seinere mista jeg dessuten den nye, fine jobben min. Tankene mine gikk til veldig, veldig mørke steder. Så mørke steder at jeg skremte meg sjøl. Jeg hadde ikke lyst til å være der at jeg følte meg nødt til å dø. Jeg måtte gå aktivt inn for å distrahere meg sjøl fra disse tankene, for hvis jeg ikke passa på, begynte jeg å legge helt konkrete, praktiske, logistiske planer.
Jeg er ikke over den knekken ennå, men som jeg sa for en måneds tid siden; der jeg tenker er det ikke alltid mørkt lenger. Jeg går nå på antidepressiva og ADHD-medisin og får oppfølging fra både lege, psykiater og sjukepleier.
Med andre ord har dette vært tidenes kontrastår for meg. Og er det ikke alltid sånn? Euforien og dysforien henger tett sammen og opptrer ofte med samme kraft. De er gjensidig avhengig av hverandre, to symbiotiske parasitter. Enten er energien lav, og jeg føler lite av både glede og tristesse, eller så er energien høy, og følelsene herjer med meg på godt og vondt. Vi mennesker er flinke til å jage etter glede uten å skjønne at den gleden nødvendigvis må ha ei tilsvarende skyggeside.
Hva gjorde du i 2022 som du aldri har gjort før?
Hadde en Patreon. Lagde lydbok. Smakte horchata. Fikk betalt for å skrive filmanmeldelser. Aerial hoop. Geocaching. Kom på andreplass i quiz, min beste quizplassering noensinne! Dyrka min aller første grønnsak helt sjøl. Brukte medisiner for hjernen min.
Beste konsert:
2022 var det første ordentlige normale konsertåret siden pandemien brøyt ut. Jeg så Wardruna, Kanga, Kælan Mikla, Lebanon Hanover, Molly Nilsson, Kite, Jon Hopkins, Go_A og Sigur Rós, som slettes ikke er en dårlig ansamling liveartister. En del av meg føler et visst ansvar for å svare Sigur Rós, fordi de har vært yndlingsbandet mitt i så mange år, men jeg har sett dem mange ganger før, og de ga meg sånn sett nøyaktig det jeg forventa. Jon Hopkins var, med sitt fantastiske lysshow og live orkester, sannsynligvis den mest stemningsfulle konserten, og til tross for at jeg dro aleine på Molly Nilsson, var nok dét den konserten jeg hadde det mest gøy på, fordi Molly sjøl er en så sjarmerende scenepersonlighet, publikum koste seg så masse, og Ingensteds var det perfekte lokalet for denne typen konsert.
Hva ønsker du deg i 2023 som du har savna?
God psykisk helse.
Hvilke TV-serier var de beste du så?
Dahmer og The White Lotus.
Hvilken bok var den beste du leste?
Jeg var inne i en skikkelig god leseperiode den første halvdelen av fjoråret. Jeg leste Tid av Carlo Rovelli, Rød selvbiografi av Anne Carson, Red Doc> av Anne Carson, Sarabande av Sara Sølberg, Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado og A Good Man Is Hard to Find av Flannery O'Connor. Jeg var cirka halvveis uti Late dagar, ville netter av Eve Babitz da knekken min inntraff, og siden da har jeg ikke klart å lese igjen. Men om det skulle være noen tvil for noen av dere som leser denne bloggen, og det mistenker jeg at det ikke er, var Rød selvbiografi den beste boka jeg leste i fjor. Ikke bare i fjor, men ei av de beste bøkene jeg har lest noen gang.
Hva slags musikk har du hørt mest på?
De banda og artistene jeg hørte mest på, var The Cure, Max Richter, PJ Harvey, Nine Inch Nails og Max Cooper, men The Shore av TR/ST var den sangen jeg hørte mest på. Her er forøvrig ei spilleliste med mine mest spilte låter på Spotify.
Hvilke var de beste filmene du så?
Etter å ha sett Saint Maud for andre gang sammen med Martina, er jeg ganske sikker på at det var den mest opprivende filmopplevelsen jeg hadde i fjor. The Green Knight var den filmen som overraska meg mest og føltes mest nyskapende. Everything Everywhere All at Once var den beste kinofilmen jeg så i 2022. Snøleoparden var den beste dokumentaren jeg så.
Beste spill?
Det går egentlig ikke an for meg å velge mellom de tre spilla som opptok meg mest i året som gikk fordi de er så innmari forskjellige fra hverandre. Subnautica: Below Zero var selvfølgelig det spillet som føltes viktigst for meg og som gikk mest inn på meg, men mest fordi det var en oppfølger til Subnautica. Fallout 4 var kanskje det teknisk beste spillet, og også et spill jeg blei veldig investert i, noe jeg til dels fortsatt er. The Sims 4 er det som tar opp mesteparten av tida mi i skrivende stund, og jeg er så glad for at det gir meg mye av de samme følelsene som The Sims 2 gjorde og mindre av de følelsene jeg fikk av The Sims 3.
Hva gjorde du på bursdagen din?
Feira på Aku Aku med gode venner og drinker og en enøyd fransk bulldogg jeg fikk lov til å kose med.
Hva ønska du deg? Og fikk?
En ADHD-diagnose og dertilhørende medisiner.
Ønsker og planer for det nye året:
Akkurat nå er jeg der mentalt at det bare fyller meg med angst å tenke på framtida lenger fram i tid enn noen få uker, men om jeg får den jobben jeg skal på intervju for om noen dager, kommer i hvert fall det til å bli ei veldig stor og spennende omveltning. ♥
I hodet mitt var 2021 et marginalt bedre år enn 2020, rett og slett fordi jeg ikke forventa så innmari mye. 2020 skulle jo liksom bli mitt år, og så gikk plutselig alt til helvete på én gang. Ting har igrunn ikke forbedra seg veldig mye i 2021, men det har jo heller ikke blitt verre. Det vil si, fjoråret hadde med seg éi veldig viktig forbedring for mitt personlige vedkommende: jeg fikk endelig ei forklaring på hvorfor jeg har følt meg rar og annerledes og som om det er noe feil med meg så godt som hele livet. Det har vært en stor lettelse, samtidig som det har gjort meg veldig frustrert. Disse fra stimmy__autie oppsummerer det bra:
Hvis man skal tolke disse stega som en fasit, føler jeg meg per akkurat nå på et steg mellom tre og fire, eller på tre og fire samtidig, eller som at jeg kontinuerlig bytter mellom de to. Jeg må innrømme at å lære å akseptere at jeg faktisk ikke kan bli flinkere på de områdene jeg vil bli flinkere på, er veldig krevende. Dette med å lese bøker er en liten ting i det store og det hele, men jeg hadde egentlig håpa litt på at grunnen til at jeg syns det å lese er så vanskelig, var at jeg hadde ADHD, for da kunne jeg fått medisiner som ville hjulpet på konsentrasjonen min. Å lære at det heller er på grunn av eksterne distraksjoner heller enn en indre uro, er faktisk ganske nedslående. Det fins ingen medisiner mot å ikke henge meg så mye opp i lydene fryseren min lager at jeg ikke klarer å følge med på setningene i boka, og ikke bare fins det ingen medisiner, men det kommer ikke til å bedre seg framover overhodet, for det er per definisjon ingenting som er sjukt eller feil i hjernen min, den har bare vanskeligheter med å skille viktig informasjon fra overflødig informasjon, alle sanseinntrykk får liksom like stor plass. Med andre ord: med mindre jeg gjør noen drastiske (og dyre) endringer i livssituasjonen min som eliminerer distraherende lydinntrykk, kommer jeg ikke til å lese mange flere bøker enn det jeg per dagens situasjon gjør, og det gjør meg oppriktig lei meg, for det er så sinnssykt mange bøker jeg til enhver tid vil lese, og jeg leser ganske enkelt ikke fort eller mye nok til å rekke over alt det jeg vil. I tillegg får jeg alltid høre at det er umulig å bli en god skriver med mindre man leser masse, og jeg leser jo patetisk lite. Betyr det at jeg aldri kommer til å bli forfatter?
På den annen side: som med det meste annet her i verden, er kanskje nettopp dét rådet beregna på nevrotypikere. Det hjelper litt på sjølfølelsen å møte det meste verden gir meg med en automatisk skepsis til om dette i det hele tatt er beregna på den måten hjernen min fungerer på. Det meste er jo ikke det, mener jeg. Det meste må fra nå av inntas med forbehold og ei klype salt. Det meste må tilpasses ei annen virkelighetsoppfatning enn den som er normgivende.
Forresten er det et steg nummer fem òg:
Det er noe å jobbe mot, i det minste.
Jeg tok meg nettopp i å beklage for at det har blitt så mye asperger-snakk på bloggen min i det siste, for det er jo ikke noe å beklage. Det å få en diagnose var jo ikke bare det største som skjedde meg i 2021, men noe av det største som har skjedd meg i løpet av hele livet mitt. Det skulle bare mangle at det ikke gjenspeiltes på denne bloggen.
Håper dere er klare for oppsummeringa mi av 2021:
Hva gjorde du i 2021 som du aldri har gjort før?
Var på nye Deichman. Hadde grønt hår. Lagde og spiste vegansk fish and chips. Var på DPS. Fikk til en akseptabel crow pose. Fikk hodet i gulvet under wide-legged forward fold. Begynte så smått å dyrke litt grønnsaker innendørs. Var på Sognsvann. Var på karaokebar. Var på 17. mai-frokost.
Beste konsert:
Akkurat som i 2020 fikk jeg på ingen måte dratt på så mange konserter som jeg ville i 2021, men jeg så Sandra & The Rocketqueens på Fjordrock i sommer, komplett med faste sitteplasser, og i november rakk jeg å dra på to ordentlige konserter uten restriksjoner, Molchat Doma og The Jesus and Mary Chain, på henholdsvis Blå og Rockefeller. Herregud, så etterlengta det var! Og jeg trur rett og slett at jeg koste meg mest på Molchat Doma, selv om det var trangt og svett inne på et utsolgt Blå, fordi jeg er bare så innmari mye mer glad i konserter på små scener enn på store scener. Den samme graden av nærhet klarer man liksom ikke å gjenskape i en sal med plass til 1300 (og som – jeg veit – på ingen måte er stort sammenligna med Telenor Arena og denslags, altså, men jeg er nå litt sær på det. Er forøvrig også en grunn til at jeg aldri har vært på Telenor Arena).
Hva ønsker du deg i 2022 som du har savna?
En avtalespesialist for samtaleterapi, som jeg helt på tampen av 2021 fikk avslag på. Jeg har egentlig ikke helt fordøyd det ennå og føler meg ikke helt klar til å ta opp kampen igjen, men forhåpentligvis kommer energien til å fight for my right to party til å dukke opp i overskuelig framtid.
Hvilke TV-serier var de beste du så?
The Crown var det beste dramaet jeg så. What We Do In the Shadows var den beste komedien. The Man In the High Castle var den beste sci-fi'en.
Hvilken bok var den beste du leste?
Jeg har nådd en all-time low og leste bare to bøker i 2021. Jeg syns i all oppriktighet det er helt forjævlig, men ting er nå som de er. Og mellom Sigd av Ruth Lillegraven og Mouthful of Birds av Samanta Schweblin, likte jeg Sigd best.
Hva slags musikk har du hørt mest på?
Depeche Mode, Ryuichi Sakamoto, Giorgio Moroder, Underworld og The Jesus and Mary Chain.
Hvilke var de beste filmene du så?
Tre vilt forskjellige: Climax, The Florida Project og The Power of the Dog.
Beste spill?
Final Fantasy VII: Remake og Subnautica.
Hva gjorde du på bursdagen din?
Mari kom på besøk, og vi hørte på musikk, drakk øl og sparkling spritz og spiste pizza.
Vel. I 2019 skreiv jeg denne åpninga, og i desember i fjor, da jeg nettopp hadde kommet hjem fra juleferie, skreiv jeg noe helt annet, og i løpet av denne skriveprosessen, fant jeg plutselig svaret på spørsmålet jeg indirekte stiller i åpninga fra 2019. Jeg elsker når sånne ting skjer, når jeg plutselig oppdager at skrivinga lever sitt eget liv, og når underbevisstheten min løfter på sløret og avslører at svaret egentlig har vært der hele tida.
Ønsker og planer for det nye året:
Jeg føler jeg sier det samme hver gang, men det er ingenting i veien med å være konsekvent, er det vel? Jeg har veldig, veldig lyst til å gi ut novellesamlinga mi og til å få bedre psykisk helsehjelp. Jeg har egentlig vært veldig fornøyd med hjelpa jeg fikk fram til jeg faktisk fikk diagnosen, etter det følte jeg litt at jeg havna i en merkelig gråsone fordi asperger syndrom ikke er en sjukdom det fins behandling for, og dermed stod jeg plutselig igjen med færre ressurser enn om jeg hadde hatt (ironisk nok, syns jeg) en mindre komplisert diagnose. Men mer om det en annen gang. Kanskje. Hvis jeg orker.
.gif)
.gif)
