Fjoråret

I hodet mitt var 2021 et marginalt bedre år enn 2020, rett og slett fordi jeg ikke forventa så innmari mye. 2020 skulle jo liksom bli mitt år, og så gikk plutselig alt til helvete på én gang. Ting har igrunn ikke forbedra seg veldig mye i 2021, men det har jo heller ikke blitt verre. Det vil si, fjoråret hadde med seg éi veldig viktig forbedring for mitt personlige vedkommende: jeg fikk endelig ei forklaring på hvorfor jeg har følt meg rar og annerledes og som om det er noe feil med meg så godt som hele livet. Det har vært en stor lettelse, samtidig som det har gjort meg veldig frustrert. Disse fra stimmy__autie oppsummerer det bra:

                                                              

Hvis man skal tolke disse stega som en fasit, føler jeg meg per akkurat nå på et steg mellom tre og fire, eller på tre og fire samtidig, eller som at jeg kontinuerlig bytter mellom de to. Jeg må innrømme at å lære å akseptere at jeg faktisk ikke kan bli flinkere på de områdene jeg vil bli flinkere på, er veldig krevende. Dette med å lese bøker er en liten ting i det store og det hele, men jeg hadde egentlig håpa litt på at grunnen til at jeg syns det å lese er så vanskelig, var at jeg hadde ADHD, for da kunne jeg fått medisiner som ville hjulpet på konsentrasjonen min. Å lære at det heller er på grunn av eksterne distraksjoner heller enn en indre uro, er faktisk ganske nedslående. Det fins ingen medisiner mot å ikke henge meg så mye opp i lydene fryseren min lager at jeg ikke klarer å følge med på setningene i boka, og ikke bare fins det ingen medisiner, men det kommer ikke til å bedre seg framover overhodet, for det er per definisjon ingenting som er sjukt eller feil i hjernen min, den har bare vanskeligheter med å skille viktig informasjon fra overflødig informasjon, alle sanseinntrykk får liksom like stor plass. Med andre ord: med mindre jeg gjør noen drastiske (og dyre) endringer i livssituasjonen min som eliminerer distraherende lydinntrykk, kommer jeg ikke til å lese mange flere bøker enn det jeg per dagens situasjon gjør, og det gjør meg oppriktig lei meg, for det er så sinnssykt mange bøker jeg til enhver tid vil lese, og jeg leser ganske enkelt ikke fort eller mye nok til å rekke over alt det jeg vil. I tillegg får jeg alltid høre at det er umulig å bli en god skriver med mindre man leser masse, og jeg leser jo patetisk lite. Betyr det at jeg aldri kommer til å bli forfatter?

På den annen side: som med det meste annet her i verden, er kanskje nettopp dét rådet beregna på nevrotypikere. Det hjelper litt på sjølfølelsen å møte det meste verden gir meg med en automatisk skepsis til om dette i det hele tatt er beregna på den måten hjernen min fungerer på. Det meste er jo ikke det, mener jeg. Det meste må fra nå av inntas med forbehold og ei klype salt. Det meste må tilpasses ei annen virkelighetsoppfatning enn den som er normgivende. 

Forresten er det et steg nummer fem òg:

Det er noe å jobbe mot, i det minste.

Jeg tok meg nettopp i å beklage for at det har blitt så mye asperger-snakk på bloggen min i det siste, for det er jo ikke noe å beklage. Det å få en diagnose var jo ikke bare det største som skjedde meg i 2021, men noe av det største som har skjedd meg i løpet av hele livet mitt. Det skulle bare mangle at det ikke gjenspeiltes på denne bloggen.

Håper dere er klare for oppsummeringa mi av 2021:

Hva gjorde du i 2021 som du aldri har gjort før?

Var på nye Deichman. Hadde grønt hår. Lagde og spiste vegansk fish and chips. Var på DPS. Fikk til en akseptabel crow pose. Fikk hodet i gulvet under wide-legged forward fold. Begynte så smått å dyrke litt grønnsaker innendørs. Var på Sognsvann. Var på karaokebar. Var på 17. mai-frokost. 

Beste konsert:

Akkurat som i 2020 fikk jeg på ingen måte dratt på så mange konserter som jeg ville i 2021, men jeg så Sandra & The Rocketqueens på Fjordrock i sommer, komplett med faste sitteplasser, og i november rakk jeg å dra på to ordentlige konserter uten restriksjoner, Molchat Doma og The Jesus and Mary Chain, på henholdsvis Blå og Rockefeller. Herregud, så etterlengta det var! Og jeg trur rett og slett at jeg koste meg mest på Molchat Doma, selv om det var trangt og svett inne på et utsolgt Blå, fordi jeg er bare så innmari mye mer glad i konserter på små scener enn på store scener. Den samme graden av nærhet klarer man liksom ikke å gjenskape i en sal med plass til 1300 (og som – jeg veit – på ingen måte er stort sammenligna med Telenor Arena og denslags, altså, men jeg er nå litt sær på det. Er forøvrig også en grunn til at jeg aldri har vært på Telenor Arena).

Hva ønsker du deg i 2022 som du har savna?

En avtalespesialist for samtaleterapi, som jeg helt på tampen av 2021 fikk avslag på. Jeg har egentlig ikke helt fordøyd det ennå og føler meg ikke helt klar til å ta opp kampen igjen, men forhåpentligvis kommer energien til å fight for my right to party til å dukke opp i overskuelig framtid.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

The Crown var det beste dramaet jeg så. What We Do In the Shadows var den beste komedien. The Man In the High Castle var den beste sci-fi'en.

Hvilken bok var den beste du leste?

Jeg har nådd en all-time low og leste bare to bøker i 2021. Jeg syns i all oppriktighet det er helt forjævlig, men ting er nå som de er. Og mellom Sigd av Ruth Lillegraven og Mouthful of Birds av Samanta Schweblin, likte jeg Sigd best.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Depeche Mode, Ryuichi Sakamoto, Giorgio Moroder, Underworld og The Jesus and Mary Chain.

Hvilke var de beste filmene du så?

Tre vilt forskjellige: Climax, The Florida Project og The Power of the Dog.

Beste spill?

Final Fantasy VII: Remake og Subnautica.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Mari kom på besøk, og vi hørte på musikk, drakk øl og sparkling spritz og spiste pizza.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Hjelp til greiene mine og en diagnose.

Hva lærte du i 2021?

Vel. I 2019 skreiv jeg denne åpninga, og i desember i fjor, da jeg nettopp hadde kommet hjem fra juleferie, skreiv jeg noe helt annet, og i løpet av denne skriveprosessen, fant jeg plutselig svaret på spørsmålet jeg indirekte stiller i åpninga fra 2019. Jeg elsker når sånne ting skjer, når jeg plutselig oppdager at skrivinga lever sitt eget liv, og når underbevisstheten min løfter på sløret og avslører at svaret egentlig har vært der hele tida.

Ønsker og planer for det nye året:

Jeg føler jeg sier det samme hver gang, men det er ingenting i veien med å være konsekvent, er det vel? Jeg har veldig, veldig lyst til å gi ut novellesamlinga mi og til å få bedre psykisk helsehjelp. Jeg har egentlig vært veldig fornøyd med hjelpa jeg fikk fram til jeg faktisk fikk diagnosen, etter det følte jeg litt at jeg havna i en merkelig gråsone fordi asperger syndrom ikke er en sjukdom det fins behandling for, og dermed stod jeg plutselig igjen med færre ressurser enn om jeg hadde hatt (ironisk nok, syns jeg) en mindre komplisert diagnose. Men mer om det en annen gang. Kanskje. Hvis jeg orker.