Når jeg leser dette, merker jeg at jeg savner litt å skrive tullball. Det vil si, jeg savner litt å ikke ha noen videre ambisjoner med skrivinga enn å ha det gøy. Det er selvfølgelig i teorien ingenting i veien med å skrive fjas og fanteri i dag, men jeg føler litt at når jeg først har tid til å skrive, må jeg prioritere å skrive ting jeg faktisk legger ned litt arbeid i.
Kanskje det jeg savner, er å ikke være voksen.
Uansett! Hele Lunisand-arkivet fins her. God fornøyelse:
Aurora Fraz – 35 år, Skytte. Kone til Jonas, mor til Ravn. Livlig, sprudlende og aktiv, og totalt forskjellig for hva man forbinder med ”borgermesterens kone”. Kjent for sitt musikalske talent, sine tatoveringer og sin ærlighet. Et kjent fjes på alle fester.
Ravn Fraz – 12 år, Vekt. Sønn til Aurora og Jonas. Av mange trodd til å bli Lunisands neste borgermester, men vil gå sin egen vei, noe foreldrene støtter. Oppdratt i musikkens ånd, og optimistisk og glad. Kommer fra et rikt hjem.
Hanekammen til Jonas duvet langsomt fra side til side sammen med støvkorn som den lette ørkenbrisen brakte med seg. Han stod med de tunge militærstøvlene godt plantet i den tørre bakken et godt stykke fra hverandre, og med de svulmende, tatoverte armene i sidene. Øynene hans var som mørke revner øverst i ansiktet der de sendte sitt smale blikk utover søppelhaugen som stort sett var det eiendommen til Elegía bestod av.
Huset i seg selv var vanskelig å få øye på, til tross for at det egentlig var den eneste bygningen på plassen. Grunnen til det var at det var satt sammen av tilfeldig drivved og vrakgods, og man forventet at hvis det var noe hus på tomten, lå det i så fall under masken av skrot. Det som derimot gikk opp for en etter hvert som man stod der og prøvde å tenke ut hvor mye skrap som egentlig lå over dette bygget, var at det faktisk var skrapet som var bygget. De fire veggene og taket søsknene Mio og Arielle og moren deres Ursula bodde under, bestod nemlig utelukkende av korte og lange trestykker, metallflak, isoporesker og ellers alt mulig annet ubrukelig som andre hadde kastet fra seg. Jonas undret seg litt på hvorfor det var slik; i følge papirene hans, hadde Ursula en helt greit betalt jobb som vaskehjelp, men likevel levde de altså som uteliggere. Hvorfor ville Fabian bryte seg inn her, av alle steder?
Vel, han innså at det bare var én måte å få svar på noen av spørsmålene på, og det var ved avhør. Han begynte å bevege seg mot det han antok var døren.
For øyeblikket holdt han Fabian varetektsfengslet inne på musikkrommet i tredje etasje i den gigantiske eneboligen han og familien hadde tilhold i. Innbrudd var så visst ikke en gjerning som burde gå ustraffet hen, og i mangel på ressurser, tok han til takke med det han allerede hadde, og brukte de tilgjengelige midlene kreativt. Tre ganger om dagen ble guttungen fôret av enten Ravn eller Aurora, til tross for at vedtaket til Jonas hadde skapt litt misnøye hos de to samboerne hans. Aurora mente at det var totalt uetisk å gjøre noe sånt mot en som ikke engang var myndig – og attpåtil uten rettssak! Jonas hadde argumentert med at det var jo tross alt derfor han var varetektsfengslet – rettssaken hadde ikke funnet sted enda, og de trengte et sted å oppbevare ham inntil da. Dessuten var han da over kriminell lavalder, og da var da ikke dette så drastisk?
Ravn, på sin side, hadde et litt annet utgangspunkt for motviljen sin. I følge ham satte farens handlinger ham i et dårlig lys hos sine skolekamerater, og gjorde ikke akkurat veien inn til videregåendeelevenes hjerter noe enklere. Jonas hadde klappet ham på skulderen på faderlig vis og påpekt at dette mest sannsynlig hadde motsatt effekt, ja, faktisk skulle han ikke bli forundret om de andre begynte å se opp til ham som en hardhaus av de sjeldne, men det var fortsatt skeptisk at Ravn lusket opp til Fabian med frokost og kvelds. Jonas håpet bare ikke at tvilen hans ville komme fangen til gode. Det skulle sannelig ha tatt seg ut om hans egen sønn hadde løslatt en farlig kriminell i Lunisand uten så mye som en dom å støtte seg til. Det kunne bli skjebnesvangert.
Men nå hadde han andre ting å tenke på enn Ravn, Aurora og fengselsfuglen deres. Han stod for øyeblikket rett foran en litt skjev plankebit med gaffatape på utsatte steder, og med en liten haug murstein helt nederst. Jonas mistenkte dem for å fungere som en dørstopper for å hindre døren i å blåse opp i hardt vær.
Siden det ikke var noen ringeklokke, knyttet Jonas de massive nevene og ga planken noen lette dunk. Men det skulle vise seg at han hadde undervurdert sin egen rå muskelkraft, og med knirking og brak falt trestykket ned av den øverste hengselen.
”Beklager!” hauket han inn gjennom sprekken som hadde oppstått, og siden han nå først var i gang med snakketøyet, kunne han likeså godt unngå mer hærverk ved å legge til: ”Kan jeg komme inn?”
Han ventet spent i noen få sekunder, men ettersom ikke så mye som et stakkarslig pip pep tilbake, prøvde han igjen med et mer nøytralt: ”Hallo?”
Heller ikke denne gangen var det en lyd å høre, og forvirret åpnet Jonas døren så forsiktig han kunne. Tydeligvis ikke forsiktig nok, i og med at resultatet ble et smell og en vannrett dør. Jonas plystret uskyldig idet han reiste den opp igjen og gjorde et helhjertet forsøk på å henge den nok en gang på hengslene. Han fjernet hendene så varsomt som mulig, og passet på å liste seg vekk fra vaklevorenheten for å slippe å være den direkte årsaken til mer ødeleggelse.
Dagen i forveien hadde Jonas gått undercover på Lunitrums eneste kasino for å speide etter mistenkeligheter. Hva det nå var det skulle bli, hadde han ikke helt visst på forhånd, men siden et kasino tross alt er en plass for folk som er i pengetrengsel, i alle fall blant annet, og pengetrengsel er en vanlig årsak til å bo i søppel, hadde han sett besøket sitt som gunstig likevel. Og neimen hadde han ikke kommet over Mio Elegía, som til tross for at han bare var seksten år, og slettes ikke gammel nok til å spille om penger, hadde med friskt mot dukket opp rundt bordet sammen med Jonas’ egen bestekompis, Jølle Sirkelsneip, og den lokale pokerlegenden Jonathan Neon. Den siste hadde ikke Jonas helt fått taket på hvem var, ettersom han hele tiden hadde sett vekk, men det var nå en gang ikke det som var poenget heller. Poenget var at Mio åpenbart måtte befinne seg i en litt håpløs situasjon siden han prøvde seg på noe som i utgangspunktet var ulovlig. Da han hadde reddet ham fra det som lett kunne ha blitt en stygg affære med noen vakter, hadde det bekreftende nok kommet frem at søsteren hans manglet penger til utdannelse, og at det var derfor han hadde tydd til mer desperate metoder. Så Ursula var ikke i stand til å ta ansvar for sine barn, altså? Da Jonas derimot hadde luftet denne påstanden for Mio, hadde sistnevnte fått et litt manisk ansiktsuttrykk, begynte å vifte febrilsk med hendene, og de vanligvis så gråbleke kinnene hans hadde antatt en lyserød farge, og han hadde hektisk begynt å forklare at jo da, det var hun absolutt, hehe, de hadde det kjempefint, de, aldeles storartet. Denne oppførselen var noe Jonas hadde notert seg bak øret, og det var med dette friskt i minne at han hadde bestemt seg for å oppsøke Ursula og høre henne ut selv. Men, da han nå stod midt i den spartanske stuen og kikket rundt seg, kunne han se at det var like tomt her som hva det hadde hørtes fra utsiden. Var hun på jobb, kanskje? Fantes det muligens noe telefonnummer til arbeidsplassen i umiddelbar nærhet?
Like ved den gammeldagse telefonen med nummerskive lå en utgått lefse av en adresse- og nummerbok. Jonas nølte ikke med å plukke den opp, og finne frem til alle de oppførte kontaktene under E.
Først så ikke Jonas navnet til Ursula med suffikset ”jobb” bak. Det var en grunn til det. Hele linjen hadde nemlig en tykk, svart strek over seg. Også mobilnummeret hennes hadde fått samme behandling. Men hvorfor hadde Ursula mobiltelefon når de ikke engang hadde en skikkelig dør inn til huset sitt? Mystisk. Han dro frem notatblokken sin og skrev ned observasjonen.
Videre fant ikke Jonas annet av interesse, bortsett fra et lass flere bevis på at familien Elegía var og ble lutefattig. Dette ga ikke mening. Hvorfor skulle Fabian bryte seg inn her? Noe fornuftig ut av gjerningsmannen var det dessuten umulig å få. Han nektet simpelthen å prate. Han ble rett og slett nødt til å få fatt i andre som var i stand til å gi noen form for forklaring på den heller snodige oppførselen hans, men her var det jo ingen hjemme. Han hadde nok ikke andre valg enn å komme tilbake ved en senere anledning, men hva skulle han ta seg til i mellomtiden? Denne saken hadde slått rot i hjernefurene hans, og nektet å la seg røske opp før han hadde tygget over hver bidige forgrening i detalj. Han visste med seg selv at han simpelthen ikke kom til å få fred i sjelen før i alle fall noe av denne suppen var vel fortært, og da hjalp det ikke å luske rundt hjemme i påvente av at huset han nå befant seg i skulle fylles med folk. Her krevdes det handling, og det krevdes handling nå!
Ikke før hadde han tenkt tanken, før en lyd reiste seg fra stillheten utenfor. For det var da sannelig den umiskjennelige melodien av gummi mot grus han hørte? En bil? Men så lød sukket som er særegent for tunge kjøretøy, som om de puster lettet ut etter å ha dratt enda et stykke med alt det massive metallet, og Jonas ble vill i nikkersen. Dette måtte være skolebussen! Han kunne ikke vente med å konfrontere søskenparet med de syke oppdagelsene han hadde gjort! Dermed løp han ut av huset, glemte den vinglete døren, som falt ned på bakken utenfor med et knall og en sky av støv, brukte bare noen få sekunder på å snu seg, plukke den opp igjen, hive den på plass, virvle rundt på hælene, og springe mot de to skikkelsene som stod skrikende ved hovedveien. Jonas åpnet armene slik at det så ut som om han var på vei til å gi dem en klem, tok lange, faste, byksende skritt og gliste jovialt, og lot av og til noen humrende latterbrøl finne veien ut av kjeften, men det lot ikke til å hjelpe. Mio og Arielle klynget seg til hverandre mens de hylte som sirener, og Jonas prøvde alt som stod i sin makt for ikke å virke skremmende. Derfor, da han endelig var fremme ved de to reddharene, klasket han Arielle kameratslig i skulderen og knegget godlynt, bare for å erfare at hele henne liksom klappet sammen, som en annen campingstol under en litt for velfødd bakende. Mio ble fra seg, og stilte seg opp foran henne øyeblikkelig, som for å beskytte henne. Først da gikk det opp for Jonas hva de to faktisk hadde sett. Og en høy, røslig kar med huden full av blekk, klesstil som et Hells Angels-medlem og hår som en indianerhøvding som stormer ut av huset deres, som de selvfølgelig hadde antatt var tomt og ant fred og ingen fare om idet de kom hjem fra skolen, som attpåtil presterer å rive ned døren deres og komme settende mot dem i et halsbrekkende tempo rett etterpå, er vel neppe et syn som går helt ubemerket hen, i alle fall ikke hvis du ikke engang er det minste forberedt. Jonas anså derfor det som sin plikt etter denne oppvåkningen å hjelpe til så godt han kunne, så han holdt kjeften momentant, og nå var den eneste lyden som hørtes, hvinene fra de to tenåringene.
”Døh, Arielle, beklager det der…” begynte Jonas, og skulle til å rekke ut en hjelpende hånd mot henne der hun satt sammenkrøpet på bakken som et vilt dyr, men Mio dyttet ham tilbake med en kraft som var overraskende sterk i forhold til den heller beskjedne kroppsbygningen hans, og sa bryskt med de tynne leppene presset godt sammen: ”Du har å holde deg unna, ditt misfoster!”
”Oi, skal si man er på offensiven i dag, ja!” bemerket Jonas syrlig, og skulle til å skubbe ham vekk, men Arielle kom ham i forkjøpet. Det lot nemlig til at hun først nå, når hun hadde hørt stemmen, hadde gjenkjent denne galningen som for kort tid siden hadde kommet i vill fart mot dem som en annen psykotisk morder.
”Borgermester… Jonas?” spurte hun forvirret, karet seg til bena igjen, og ga broren et puff slik at han kom i overbalanse, og ble nødt til å hinke noen skritt til siden.
”Dette er altså så pinlig”, unnskyldte hun seg forlegent der hun ga seg til å børste klærne for skitt og sand. En rosa farge bredde seg i det bronsefargede ansiktet.
”Så, så, sånt skjer hele tida”, løy Jonas, og ventet tålmodig til hun så seg ferdig med feieprosessen.
Omsider rettet Arielle seg opp, smilte overbevisende og spurte fattet: ”Så, åssen har det seg at… du… eh… er her?”
”Jo, nå skal du høre”, begynte Jonas, og ga henne hele historien fra han hadde snakket med Mio på kasinoet, til det underlige fenomenet med overstrekningen, mobiltelefonen og pengemangelen.
”Har du noe å si til dette?” avsluttet han.
”Mamma har slutta i den gamle jobben sin, og har sagt opp mobiltelefonen fordi det blei for dyrt. Hun fant ut at vi måtte prioritere”, kom det fra Arielle mens hun nonchalant byttet kroppsvekten fra det ene benet til det andre.
”Jasså, sier du det…” mumlet Jonas fjernt, skrev som besatt i blokken og lot som om han tenkte, men innerst inne hadde han allerede bestemt seg. Arielle løy. Svaret hadde kommet for raskt og unaturlig naturlig. Nå gjaldt det bare å finne ut hvorfor hun løy, hva som egentlig var sannheten og hva det hele hadde med at Fabian hadde brutt seg inn her å gjøre.
”Hvor jobber hun nå?” spurte han saklig.
”I Lunitrum”, sa Arielle behersket.
”Hva jobber hun som?” gravde han videre.
”Hjemmesjukepleier”, var svaret han fikk.
”Veit du navnet på noen av pasientene hennes?” spurte han.
”Beklager, nei”, sa Arielle uanfektet, og ristet på hodet for å understreke det.
”Takk, det var alt for i dag!” sa Jonas med et fasadesmil, og mottok det samme tilbake. Men idet han gikk vekk fra eiendommen, derimot, og satte seg inn i den flammelakkerte sportsbilen sin, smilte han med hele sitt hjerte. Søskenparet Elegía trodde nok at de hadde lurt ham nå. Men det hadde de ikke. Det var han som hadde lurt dem.
Savner også å ikke være voksen og skjønner savnet etter å skrive tullball. Selv så er jo det meste jeg skriver fortsatt tull for så vidt, det har bare blitt sånn. Fint utdrag, dette er veldig underholdende fortsatt, dessuten liker jeg navnene til folk i Lunisand.
SvarSlettTusen takk, jeg hadde det veldig gøy med navna, husker jeg :)
Slett