Gledene og prøvelsene ved sensorisk overfølsomhet

Så dere. Sist gang jeg skreiv måndedsoppsummering, nevnte jeg at jeg burde dedikere et eget blogginnlegg til tankene mine om sanseinntrykk og stimuli. Og i dag er dagen jeg gjennomfører den planen. For jeg er jo som kjent egentlig midt oppi den fryktelig omstendelige prosessen det er å bli kjent med meg sjøl på nytt etter at jeg fikk diagnosen min, og følelsen av å se tilbake på livet sitt og lese gjennom gamle dagboknotater (og blogginnlegg) og tenke "hoi, der var jeg jaggu autistisk uten at jeg visste at det var dét jeg var, gitt" trur jeg alle som har fått en diagnose forholdsvis seint vil kunne kjenne igjen.

Og et av kjennetegna ved meg som ikke så tilfeldigvis også er et av kjennetegna ved autismespekteret, er sensorisk hypersensitivitet. Og før jeg går noe videre, vil jeg gjerne få påpeke først som sist at disse tankene jeg har gjort meg ikke er representative for alle på autismespekteret, jeg snakker utelukkende på vegne av meg sjøl og med utgangspunkt i mine egne erfaringer. Jeg sier heller ikke at ingen nevrotypikere kan oppleve lignende sensorisk overfølsomhet. Det er også vanskelig for meg å si hvilke "deler av meg" som skyldes autisme, og hvilke som ikke gjør det; hvilke deler av meg som hadde vært sånn uansett om jeg så hadde vært nevrotypisk. Det er derfor jeg mer og mer liker å si at jeg er autist og ikke har asperger syndrom, for dette er jo ikke noe jeg har fått eller blitt. Det er sånn jeg alltid har vært, og med stor sannsynlighet alltid kommer til å være. 

Så med det ute av verden, kan det hende du lurer på hva sensorisk overfølsomhet (som jeg syns klinger bedre på norsk enn "hypersensitivitet", til tross for at "overfølsom" kan ha enkelte negative konnotasjoner for noen) egentlig er for noe. Kort fortalt henger det sammen med at autister sliter med å filtrere ut overflødig informasjon fra viktig informasjon. Og informasjon kan komme i form av nettopp sanseinntrykk. Når jeg er utafor leiligheten min, skjønner ikke hjernen min om den skal vie mest oppmerksomhet til fuglekvitteret i bakgrunnen eller personen som står og snakker til meg. Noen sanseinntrykk er sterkere enn andre, og tar derfor naturlig større plass enn svakere sanseinntrykk. Jeg trur de fleste, nevrotypikere som vel som autister, vil kunne syns at det er vanskelig å fokusere på noen som forklarer deg regler i et spill hvis noen i bakgrunnen hopper rundt i gorillakostyme. Men kanskje nevrotypikeren ikke ville hatt problemer med å forstå spillereglene hvis det som skjedde i bakgrunnen, ikke var at noen hoppa rundt i gorillakostyme, men at vannkokeren stod på. Fordi hjernen til nevrotypikeren ville ha filtrert vekk lyden av vannkokeren som overflødig informasjon. Det ville ikke nødvendigvis hjernen min ha gjort. Jeg ville ikke syntes lyden av vannkokeren var direkte ubehagelig, men lyden av den ville tatt en uforholdsmessig stor del av konsentrasjonen min. Jeg syns denne videoen illustrerer det ganske fint:

Men bare for å gjøre det enda mer komplisert, kan også det motsatte være tilfellet. Jeg har evnen til å bli så oppslukt av noe at hjernen min filtrerer bort absolutt alt annet som overflødig informasjon. Da jeg var midt oppi den verste (eller beste, alt ettersom) Subnautica-perioden min, kunne jeg spille i rundt ti timer hver dag og så plutselig legge merke til at hva er det som skjer, hele kroppen min gjør vondt. Da hadde jeg ikke bevegd meg eller spist på ti timer, fordi hjernen min hadde vært så fokusert på Subnautica at den hadde oversett alle andre sanseinntrykk, som smerte i form av muskelverk forårsaka av samme sittestilling altfor lenge og sult.

Det jeg trur jeg har skjønt, er at autisme for meg i stor grad handler om enten-eller. Og jeg har alltid vært en enten-eller-person. Enten er jeg ekstremt interessert i noe, eller så er jeg fullstendig uinteressert. Enten gjør jeg yoga hver eneste dag, eller så trener jeg ikke overhodet. Enten lager jeg skikkelig mat fra bunnen av, eller så spiser jeg ikke. Enten sover jeg i tolv timer, eller så sover jeg i tre.

Og det at sanseinntrykk blir så innmari påtrengende for autister, på den ene eller den andre måten, er det jeg mener når jeg sier sensorisk overfølsomhet. Lyden av vannkokeren kan for noen oppleves fysisk smertefull. Sterkt sollys kan være irriterende for de fleste, men nærmest uutholdelig for autister. En gang for lenge siden som jeg spiste hasjbrownies, opplevde jeg at lyset fra ei helt vanlig taklampe gjorde fysisk vondt. Visse farger kan gi sterkt ubehag, mens enkelte andre farger kan gi en overveldende følelse av ro og tilstedeværelse. Jeg opplevde fargene og musikken i Subnautica på en måte som jeg i all oppriktighet ikke veit om det er mulig for nevrotypikere å oppleve, for jeg har jo aldri prøvd å være nevrotypiker, men jeg håper det er det, for den følelsen unner jeg alle. Jeg trur ikke det fins ord for det jeg opplevde, men som dere som har fulgt med ei stund allerede veit, syns jeg det japanske begrepet yūgen kommer nærmere enn noe annet ord jeg har kommet over.

Så… sterke sanseinntrykk kan for meg være veldig overveldende, og overveldende kan være bra eller dårlig. Profilbildet mitt her på Blogspot er tatt inne på Henie Onstad Kunstsenter, på Hymn of Life-installasjonen til Yayoi Kusama.

Uansett hva man måtte mene reint subjektivt om denne installasjonen, kan man objektivt slå fast at den er mye. Det er mange farger, som attpåtil skiftes ut i en evig gjentagende loop, og det er sterke farger, og det er kuler i ulike størrelser. Den er et veldig godt eksempel på ei samling sanseinntrykk som vil være veldig overveldende for autister. For min del er denne installasjonen overveldende på den gode måten. Jeg trekkes mot sterke farger på en måte som er noe mer enn bare at jeg syns de er pene; det fyller meg med glede og velbehag å omgi meg med sterke farger, og dette er noe som jeg de siste månedene har begynt å innse at ikke nødvendigvis er sånn alle føler det. Jeg har rett og slett hele livet slitt med å forstå hvorfor folk kler seg i beige og grått når man kan kle seg i blått og rosa. For meg virker det utrolig rart å ikke bli så påvirka av farger som det jeg blir. Jeg kler meg fargerikt, jeg farger håret blått, grønt, rosa og lilla, jeg elsker glitter, kan bli helt oppslukt av lavalamper, jeg føler at egoet oppløses og jeg går opp i en større enhet når jeg kan sitte eller danse i neonbelysning. Inne i Hymn of Life blei jeg fylt med varme og ro og ekstase på én gang, ikke så ulikt det jeg føler når jeg svømmer gjennom et fargerikt korallrev i Subnautica. Sterke farger har evnen til å ta kontroll over hjernen og stenge ut alt annet og få alle vonde følelser som ellers tar mye plass til å blokkeres ute. Som sagt er ikke dette alltid positivt, jamfør å glemme at man er sulten fordi fargene i Subnautica er så vakre, men i all hovedsak elsker jeg at det er sånn. Og så fins det selvfølgelig autister som bevisst unngår sterke farger, fordi de for dem blir overveldende på den dårlige måten.

Jeg veit ikke sjøl hvorfor det er sånn at enkelte sanseinntrykk er overveldende på en dårlig måte, mens andre er overveldende på en god måte. Jeg veit ikke hvorfor jeg blir sliten av Marvel-filmer og elsker Mandy. På overflata har jo for eksempel Black Widow og Mandy mye til felles: sterke farger, episk musikk, mye action. Likevel er jo fargene, musikken og den typen action man finner i Black Widow markedsført mot et mainstream-publikum, og mainstream-publikummet består av majoriteten, og majoriteten er nevrotypiske. Mandy er for spesielt interesserte, med en fargepalett som er tatt ut i det ekstreme, Jóhann Jóhannssons åttitallsinspirerte dommedagssynther og ultravoldelig tegneseriaktig action. Det er akkurat som at Black Widow (eller en annen Marvel-film, nå bruker jeg bare den nyeste av dem jeg har sett for enkelhets skyld) og Mandy er varianter av den samme filmen, men førstnevnte er lagd av og for nevrotypikere, og sistnevnte av og for autister. 

Og enda en gang: det motsatte er også tilfellet. Hele grunnen til at jeg i det hele tatt fikk lyst til å snakke om dette, var jo at jeg i begynnelsen av måneden fortalte dere om The Power of the Dog. Den filmen må jo kunne sies å være Mandys rake motsetning, men likevel veldig godt tilpassa en autistisk måte å se verden på. Der er det nettopp fraværet av det overveldende som påkaller det intense fokuset mitt. 

For det er sånn jeg trur det er med meg: jeg må ha alt eller ingenting. Jeg hører på TR/ST eller Brian Eno. Jeg vil være på Tusenfryd eller sitte aleine i stillheten og mørket. Jeg elsker Los Angeles og Tokyo eller folketomme strender og skoger. For selv om det kan virke merkelig at jeg kan elske begge ytterpunktene med den samme intensiteten, så gir det mening for meg, for når man strekker to ytterpunkter langt nok ut i hver sin retning, begynner de å nærme seg hverandre på den andre sida. Maksimalismen hos TR/ST og minimalismen hos Brian Eno fungerer like bra til å blokkere ut den evige strømmen av overflødig informasjon som tar en uforholdsmessig stor del av konsentrasjonen min; hverdagsstøy som during fra fryseren, klikket i termostaten eller noen som går forbi utafor leiligheten min. Jeg føler egoets oppløsning like godt når jeg mediterer som når jeg danser til 120 desibel under blinkende strobelys. Og akkurat dette veit jeg ikke om nevrotypikere er i stand til å skjønne.

Men jeg håper dere gjør det.