Jeg oppdaga TR/ST for et par år siden, men det var altså ikke før radiofunksjonen til Spotify fant fram Grouch til meg at noe plutselig skjedde inni meg.
Morsomt nok var det jo også denne funksjonen som i sin tid gjorde at jeg oppdaga min forrige musikkdille av tilsvarende størrelse, Black Marble. Man skal visst ikke undervurdere algoritmenes kraft.
Og dere, Grouch er ei dritkul låt i seg sjøl, men enda viktigere var det at den fikk meg til å på nytt sjekke ut de TR/ST-låtene det var ganske lenge siden jeg hadde hørt. Og jeg veit jeg har snakka om dette fenomenet på bloggen før, men enkelte ganger er man liksom mer mottakelig for et visst kulturuttrykk enn andre ganger. Det er noe med tid og rom og situasjonen og humøret som gjør at hvis man bare finner den riktige filmen eller boka eller musikken (og så videre) akkurat når det er meninga at man skal, så treffer det blink, ass. Kanskje ville man ikke fått denne effekten hvis det skjedde på et annet tidspunkt – for jeg veit jo at jeg har hørt for eksempel Shoom før og likt den uten å elske den – men så prøver man igjen en annen gang, og da – DA! – sitter det. Og så klarer man ikke å skjønne åssen man unngikk å legge merke til hvor sinnssykt bra det egentlig er første gangen man prøvde seg.
Altså, Shoom består egentlig av tre deler, og det beste av alt er at når én del er slutt og man et lite øyeblikk trur sangen er over, så begynner en ny del og den er MINST LIKE BRA. Altså, det er så genialt, samtidig som jeg liksom ikke helt skjønner det. Jeg mener, dette kunne fint vært tre separate sanger, men så gir det likevel så mye mening at det hele er én sang. MGMT har gjort noe lignende når det gjelder for eksempel Siberian Breaks, men uansett hvor glad jeg er i Siberian Breaks, så fungerer ikke overgangene like sømløst der som i Shoom. Og det er så SYKT MØRKT og likevel SÅ FENGENDE. Det er SÅ DANSBART og likevel SÅ SEIGT. Denne sangen gir meg følelsen av å sitte fast i ei hengemyr omgitt av neonfarga blomster på en annen planet, og av en eller annen grunn er det en fantastisk følelse.
Og det er jo ikke bare Shoom! Jesus kristus for et låtarsenal TR/ST egentlig har. Jeg kan sikkert holde en moderat lang monolog bare om de kriblende synthene som kommer inn på cirka 0:43 i Unbleached. Det er like lekkert som på 0:15 i New Orders klassiker Blue Monday.
Eller for den saks skyld om hele den sexy affæren som er Bicep. Jepp, jeg krever retten til å omtale ei låt som sexy. Fra den hviskende vokalen innledningsvis til de ikke akkurat subtile tekstlinjene "I am naked, I am ravaged" fra refrenget... denne sangen GJØR TING MED MEG.
Og måten Robert Alfons synger på!! Jeg har aldri hørt noe lignende, ass. Det er noe litt Ian Curtis-aktig over vokalen hans, og en ting som er litt morsomt, er at første gang jeg hørte noe av Joy Division (som var første gang jeg så Donnie Darko og Love Will Tear Us Apart blei spilt under Halloween-festen) trudde jeg stemmen til Ian var manipulert på en eller annen måte, enten med en vocoder eller en effektpedal eller hva som helst. Det slo meg liksom ikke at noen faktisk kan synge sånn helt naturlig. Og da jeg hørte noe av TR/ST for første gang (som var da jeg gjorde et modelloppdrag for Redken og Are We Arc? stod på over høyttaleranlegget), antok jeg – igjen – at stemmen var digitalt manipulert eller noe lignende. Men så fant jeg en video der Robert Alfons framfører Sulk akustisk på piano, og liksom... dette er jo faktisk bare rein stemmeteknikk? Eller altså, noe reverb eller lignende er det jo som oftest i låtene, men sjølve stemmen hans er jo faktisk sånn. Og så er det også noe med måten han uttaler alle lydene i orda på som er skikkelig merkelig, han skaper liksom sin egen aksent som ikke ligner på noe annet, og det funker faktisk helt vanvittig bra. Jeg mener, fyren er jo helt rå. I denne framføringa er det forøvrig også tydelig hvor god han egentlig er til å synge og til å spille piano:
Den er forresten veldig bra – om enn veldig annerledes – i originalversjon òg:
Og apropos stemmen hans og måten han synger på; det er liksom noe med at når en person er i stand til å lage musikk som høres ut på denne måten og som synger som han gjør, så forventer jeg liksom at han som person er... på en viss måte. Og det er liksom også noe med måten han pleier å framstille seg sjøl på reint visuelt (og on a related note må jeg innrømme at han ser jo mildt sagt ekstremt bra ut), så forventer jeg liksom at han er en sånn sykt mørk og mystisk gothkid som til enhver tid er innhylla i tåke uansett hvor han beveger seg hen. En slags ung Peter Murphy fra det ytre rom. Og så finner jeg dette intervjuet på YouTube og bare... HAN ER SÅ SYKT ANNERLEDES FRA SÅNN SOM JEG HADDE SETT FOR MEG.
Det er ikke bare det at stemmen hans er mye lysere når han snakker enn når han synger, men han er jo så forbaska søt! Han virker jo som verdens nydeligste menneske, og ikke som den dystre, spøkelsesaktige figuren jeg antok at man måtte være for å kunne lage musikk som dette. Det er liksom et slags misforhold mellom måten Shoom nærmest kleber seg til huden din på og, ja... dette fullstendig elskverdige individet som har skrevet, sunget og produsert den. ÅSSEN SER HJERNEN HANS UT??? Jeg klarer liksom ikke helt å forstå det. Men jeg liker det, altså. Tanken på at denne musikken kommer fra et faktisk menneske og ikke et abstrakt gothkonsept, er faktisk skikkelig fin.
Jeeeeeg har forhåndsbestilt det nye albumet som skal komme 19. april. Jeg trur dette blir helt latterlig bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar