Flere podcaster jeg har hørt

Ja, dere. For litt over et års tid siden hadde jeg ganske nylig funnet ut at podcaster er ei greie, og at det egentlig er helt genialt når man for eksempel vil underholdes og/eller lære noe mens man er på jobb. Litt avhengig av jobben man har, selvfølgelig, men midt i blinken for akkurat min jobb. Siden den gang har jeg hørt enda flere podcaster, så dette er rett og slett et oppfølgerinnlegg til det jeg skreiv i februar 2018. Og til alle dere skeptikere der ute: jeg pleide å være en av dere. Nå syns jeg det er helt tragisk at jeg gikk rundt i så mange år og ikke visste om denne så godt som uendelige verdenen av innhold som bare lå der og kunne konsumeres gratis. Det er litt sånn som at du ikke veit hvor gøy Netflix er før du plutselig har det i livet ditt, liksom.



Pounded In The Butt By My Own Podcast

Ah, det er en herlig tilfredsstillende følelse å begynne dette innlegget med å skrive om den podcasten som jeg avslutta mitt forrig podcast-innlegg med. Jeg har så vidt vært innom Chuck Tingle på denne bloggen før, men hadde inntil denne podcasten kun fnist masse av titlene på bøkene hans, uten å faktisk ha lest dem. Vel, denne podcasten fungerer litt som ei best of Chuck Tingle-samling i lydbokformat, og hver episode består av en skuespiller som leser en av bøkene hans – det er faktisk det hele. Og veit dere hva? Den gangen da jeg utelukkende forbandt Chuck Tingle med fjasete boktitler og corny framsidebilder, hadde jeg ikke i min villeste fantasi (!) forestilt meg hvor, hva skal jeg kalle det, dype bøkene hans egentlig er. Det vil si, JA, de handler stort sett om ganske platt beskrevet sex mellom dinosaurer, enhjørninger, flymaskiner, abstrakte begreper og egentlig alt mulig annet mellom himmel og jord, men det er en viss rød tråd, eller kanskje heller et rødt nett, som binder bøkene hans sammen i et såkalt Tingleverse. Chuck Tingle er rett og slett overraskende god på worldbuilding, og det hele er rarere og mer metafysisk enn det kan se ut som ved første øyekast. Min foreløpige yndlingsepisode er episode nummer tre, Bigfoot Pirates Haunt My Balls, og det er mye på grunn av jobben Dane Terry gjør med å lese den inn. Fun fact: Dane Terry står bak en av de andre podcastene på denne lista, så nå forbinder jeg ham først og fremst med dét. Men! Da jeg hørte Bigfoot Pirates Haunt My Balls ante jeg ikke hvem Dane Terry var. Det var ikke før AKKURAT NÅ, da jeg skulle sjekke hvem som leste inn yndlingsepisoden min, at jeg oppdaga at oi, det er jo han som har Dreamboy-podcasten, jo. Og da var det jaggu ikke rart jeg likte måten han leste på, for jeg elsker stemmen hans i Dreamboy. Morsomt.



Good Morning Night Vale

Dette er en Welcome to Night Vale-recap-podcast bestående av tre medlemmer fra Night Vale-crewet, og jeg må innrømme at jeg har veldig lyst til å like dette bedre enn jeg egentlig gjør. Jeg syns vertene virker som en oppriktig sympatisk gjeng med mennesker, det er bare det at de klarer aldri å holde seg til temaet og sklir isteden ut i diskusjoner om ymse typer junkfood. Og dette hadde egentlig ikke vært et stort problem om det bare hadde vært interessant å høre på – og helt ærlig, en god podcast-vert kan få alt mulig til å være interessant å høre på – men det klarer de dessverre ikke. Det hender jeg humrer litt innimellom, men stort sett føles dette litt som å sitte i en samtale med tre bestevenner som har gått på skole sammen i fem år, mens du nettopp har møtt dem. Så er det jo rimelig å spørre om hvorfor jeg da hører på det? Og svaret er egentlig litt teit, men jeg føler liksom at jeg skylder vertene det nettopp fordi jeg har så lyst til å like dette. Og så er det også det at jeg liker Welcome to Night Vale så godt at jeg nærmest føler at jeg går glipp av noe derfra om jeg lar være å høre på dette. Dette gir antakelig bare mening i hodet mitt, men skitt au.



Last Podcast On The Left

Okei, jeg har et ganske rart forhold til Last Podcast On The Left. Jeg blei introdusert til det via My Favorite Murder, og da jeg leste beskrivelsen av det i iTunes ("The Last Podcast On The Left covers all the horrors our world has to offer both imagined and real, from demons and slashers to cults and serial killers, The Last Podcast is guaranteed to satisfy your blood lust.") skjønte jeg at dette var min kopp te. Men så begynte jeg å høre på det, og det er ikke riktig å si at jeg hata det, for da hadde jeg nok ikke fortsatt å høre, men jeg likte det ikke så veldig. Jeg syntes vertene var barnslige og slitsomme, men av en eller annen grunn fortsatte jeg å høre, og nå klarer jeg ikke å slutte. Vertene er fortsatt barnslige og slitsomme, men episodene har blitt mer strukturerte etter hvert, og er det ikke rart med det, at når man liksom har blitt litt kjent med noen, så begynner de tinga som man i begynnelsen irriterte seg over, umerkelig å ligne litt på... jeg veit ikke helt, ting man rett og slett liker? Og nå blir man riktignok ikke faktisk kjent med noen som man hører på podcasten til, men det føles liksom litt sånn likevel, i væffal når det gjelder enkelte typer podcaster. Både LPOTL-gutta og Georgia og Karen fra My Favorite Murder føles nå som vennene mine. Det sier kanskje mer om mitt triste liv enn jeg er villig til å innrømme, men likevel. I likhet med My Favorite Murder blander Last Podcast On The Left true crime og mørke temaer med humor, noe som garantert ikke er for alle. Men er man like føkka i huet som det jeg er, kan det godt være at dette er midt i blinken. I væffal hvis man klarer å komme seg gjennom de gjennomgående dårligere produserte første episodene.



This American Life

Etter å begynt i feil ende og hørt S-Town og Serial først, var det omsider på tide for meg òg å høre podcasten over alle podcaster. Og det er litt rart, for det første jeg kommer på å sammenligne This American Life med, er Norge Rundt. This American Life samler rare, spennende, morsomme og triste historier fra USA, og noen ganger resten av verden, og setter dem sammen til sammenhengende episoder med et overordna tema. Dette er rett og slett så proft som man kan få det, og jeg trur rett og slett det skal veldig mye til for å ikke like dette. Dette er undersøkende journalistikk på sitt aller beste, bestående av et mannskap som helt oppriktig har et ønske om å gjøre verden litt bedre. Det er mange temaer de har snakka om på This American Life som jeg i utgangspunktet har tenkt at interesserer meg særdeles lite, men så har jeg blitt fengsla likevel fordi – som nevnt tidligere – en god podcast-vert kan få hva som helst til å bli spennende for andre å høre på. Dette er den eneste podcasten på lista mi der jeg ikke hadde muligheten til å gi etter for tvangstanken min om å høre alt fra start til slutt, rett og slett fordi det bare er de nyeste episodene av This American Life som til enhver tid er tilgjengelig for nedlasting, men man kan streame alle episodene på hjemmesida deres, og uansett gjør det egentlig ingenting, for det er ingen direkte sammenheng mellom episodene, i tillegg til at de ofte har repriser. Dette er rett og slett såpass grundig og solid i alle ledd, og det er ikke uten grunn til at det er en av verdens mest populære podcaster. Om man kan snakke om klassikere i en såpass nytt medium som podcast, så er This American Life selvsagt. Et par anbefalinger til episoder jeg har likt spesielt godt: The Room of Requirement, veldig rørende om biblioteket og alt det kan brukes til, nesten obligatorisk å høre for alle som elsker å lese. The Feather Heist, skikkelig medrivende om en kriminell underverden jeg ikke ante at fantes, nemlig den som handler om fluefiskenerder som er villig til å gå ekstremt langt for å få tak i sjeldne fjær å binde fluer med.



Flash Forward

Hvis du bare skal sjekke ut én av podcastene på denne lista, håper jeg virkelig at du vurderer Flash Forward, fordi den er skikkelig indie og muligens den på denne lista som har færrest lyttere, og den fortjener virkelig så mange flere, for det er SÅ BRA! Dette er rett og slett fryktelig proft gjort og godt produsert, og det hele er gjort av bare én person, Rose Eveleth. Rose Eveleth tar oss med inn i framtida og utforsker, ved hjelp av radioteater og intervjuer med faktiske eksperter innen aktuelle områder, hva som vil komme til å skje hvis det og dersom det. Hva skjer hvis alle biene blir utrydda? Hva skjer hvis alle jordas vulkaner har utbrudd samtidig? Hva skjer hvis alt helsepersonell blir bytta ut med roboter? Hva skjer hvis solas tyngdekraft plutselig tiltar noe vanvittig og suger jorda inn til seg? Framtidene som utforskes er noen ganger sannsynlige, andre ganger absurde. Men i likhet med ei nettside jeg er skikkelig fan av, What If, tar Rose Eveleth alle problemstillingene på ramme alvor og går imponerende grundig til verks for å finne ut hva som faktisk ville skjedd. Det er selvfølgelig mange naturvitenskapelige problemstillinger som undersøkes, men også for eksempel politiske. Jeg har veldig lyst til at Rose skal ha tida, motivasjonen og pengene til å fortsette å lage Flash Forward selv om den ikke har så mange abonnenter som enkelte andre podcaster på denne lista, så om du syns dette høres lovende ut, plis prøvehør det!



Dirty John

Nå har jo dette blitt både dokumentar og TV-serie på Netflix, og jeg har ennå ikke sett det, takket være Jørgen som har vært bortreist lenge, og jeg får meg liksom ikke til å se det aleine. Men dette var altså den første podcasten jeg sjekka ut fra Wondery, et podcastnettverk som har introdusert meg for noen av de mest fengslende true crime-historiene jeg har hørt. Dette er lagd av journalister som virkelig går i dybden, som tar jobben sin på ytterste alvor, og som antakelig presser seg sjøl til langt utafor komfortsona si. Dessuten er dette porsjonert ut med Dickensk stålkontroll, sånn sett slett ikke ulikt Serial. Dirty John er den sanne historien om John Meehan, som er alt Debra Newell har drømt om. De er tilsynelatende det perfekte paret; hun en suksessrik interiørdesigner, han en karismatisk lege som har jobba frivillig for Leger uten grenser. Men noe som virker perfekt ved første øyekast, er som regel alt annet, og Dirty John blir etter hvert et studium i hva en psykopat faktisk er i stand til, både hva angår intens manipulering man bare er i stand til å se fra et utenforstående perspektiv, og når det gjelder hensynsløshet. Dirty John er et ypperlig eksempel på hvorfor jeg syns true crime er så utrolig mye mer interessant enn fiktiv krim, og gjennom de seks episodene holdt den meg i et nervepirrende jerngrep Jo Nesbø bare kan se langt etter.



Aaron Mahnke's Cabinet of Curiosities

Aaron Mahnke er skaperen av Lore, som jeg snakka om i det forrige podcast-innlegget mitt. Og det som gjør Cabinet of Curiosities så genialt, er lengden på hver episode. Hver episode er omtrent ti minutter lang, så man rekker å høre en på en togtur inn til sentrum, for eksempel, eller i mitt tilfelle: i den tida på jobb der jeg nettopp har hørt ferdig en episode av Last Podcast On The Left, men ikke rekker å høre ferdig en ny episode før lønsj. Aaron Mahnke har sjøl beskrevet Cabinet of Curiosities som de interessante småhistoriene han snubler over i forbindelse med Lore-research, men som egentlig ikke er lange eller innholdsrike nok til å rettferdiggjøre å lage en hel Lore-episode om det. Dermed oppstår Cabinet of Curiosities; rare tilfeldigheter, pussige anekdoter og snodige sammentreff henta ut fra verdenshistorien, fortalt på den tida du bruker på å gå fra Nationaltheatret til Oslo S. De dårlige ordspilla og de litt i overkant Se og Hør-aktige formuleringene til Aaron Mahnke irriterer meg litt, men likevel ikke nok til å få meg til å slutte å høre. Ikke alle småhistoriene som blir fortalt er like interessante, men igjen så er episodene bare ti minutter lange uansett, så du har liksom likevel ikke kasta bort en betydelig del av livet ditt.



Dr. Death

Okei, dere. Jeg har en viss forkjærlighet for alt som er mørkt og skummelt, noe som til en viss grad gjenspeiles i for eksempel podcastene jeg hører på. Likevel er det sjeldent jeg blir ordentlig skremt. Dr. Death er et unntak. Dette er min andre Wondery-podcast, og til tross for at den altså gjorde meg redd på ordentlig, hindra det meg ikke fra å ville høre enda flere Wondery-podcaster. Dette er også en sann historie, om kirurgen Christopher Duntsch, som til tross for at flere av pasientene hans enten blei skada for livet eller døde etter å ha blitt operert av ham, fikk lov til å fortsette kirurgvirksomheten sin i årevis. Og dere, fins det noe skumlere enn å være så fullstendig hjelpeløs og avhengig av fremmede som det man er når man er under narkose for å få en operasjon, for så å oppleve at denne fremmede man legger livet sitt i henda på, utnytter tilliten du har til dem på det groveste? Jo, det er faktisk en ting som er skumlere. At det ikke får NOEN KONSEKVENSER og at denne kirurgen får lov å fortsette å operere og ødelegge liva til andre lenge etter hva som skjedde med deg. At sjukehusa er mer opptatt av sitt eget rykte enn rettighetene til pasientene sine. Man kan si at "heldigvis" er dette i USA og ikke i Norge, men at dette fikk fortsette så lenge som det gjorde er likevel et helt nytt nivå av hårreisende. Som med Dirty John er Dr. Death knallgodt produsert og proft utført av podcastere som faktisk har lyst til å bruke innflytelsen sin til å spre kunnskap og stille livsviktige spørsmål. Og det er bare seks episoder, hvis man ikke regner med bonusepisodene, så denne hører du i løpet av en arbeidsdag.



Dreamboy

Dreamboy er et hørespill som handler om drømmer, småkaker, romvesener, skumle speidere, sex og en morderisk sebra, men hovedgrunnen til at jeg hører på det, er stemmen til Dane Terry. Han er en helt fantastisk stemmeskuespiller, og før jeg begynte å høre på fortellende podcaster av denne typen, hadde jeg egentlig ikke tenkt så mye over hvor viktig stemmebruk er i et ikke-visuelt medium. Jeg trur jeg liksom bare hadde tenkt at hvem som helst klarer jo å lese en tekst, men alle stemningsnyansene som kommer fram utelukkende på grunn av måten Dane Terry framfører episodene på, gjør det helt åpenbart at sånn er det jo ikke. Jeg må helt ærlig innrømme at fra et reint fortellermessig perspektiv er det en del ting ved denne podcasten som ikke funker hundre prosent. Det er rotete fortalt, det blir lagt ut kimer til sidehistorier som aldri blir fulgt opp, og ikke engang i klimakset blir det noen gang ordentlig spennende eller engasjerende, men det er detaljer her jeg liker godt nok til å fortsette å høre på. Tivoliattraksjonen Jupiter's Lifeless Moons er blant det jeg liker aller best. Det aller meste som handler om denne berg-og-dal-banen som også er et slags interplanetarisk rollespill, både fascinerer og rører meg. Alt i alt virker Dreamboy litt upolert, men jeg har virkelig trua på at hvis den bare får noen flere sesonger på seg, kan dette bli noe helt unikt og vel verdt å følge med videre på.



Unobscured 

I likhet med Cabinet of Curiosities på denne lista, er Unobscured en podcast fra skaperen av Lore. Der Cabinet of Curiosities er fem minutter lange anekdoter fra verdenshistorien og Lore er halvtimesversjonen, er Unobscured timesvis-versjonen. Det vil si, hver sesong tar et dypdykk ned i ett spesifikt tema fra den mørkere delen av historien. Foreløpig er det bare én sesong, og den handler om heksejakta i Salem, New England på sekstenhundretallet. Temaet i seg sjøl er dritspennende, men – og dette kan like godt bare være min egen feil – uten tekst eller bilde å følge med på, er det ekstremt vanskelig å holde orden på alle navna og årstalla. Jeg er jo en eksepsjonelt ufokusert lytter i utgangspunktet, men jeg trur faktisk at når man kun har lyd til rådighet, er det desto viktigere å presentere stoffet på en så ryddig måte som det overhodet lar seg gjøre. Sorry, men podcaster er ikke formatet for lange digresjoner og store hopp i tid og sted. Som sagt: det er godt mulig det bare er meg, og om man er flinkere til å konsentrere seg enn det jeg er, vil man sikkert få utrolig mye ut av Unobscured, for det er godt researcha og proft produsert. Jeg kommer nok til å prøve meg på andre sesong òg, for jeg har jo veldig lyst til å klare å følge med, men dette er altså for viderekomne innen lydbasert innhold.



Monstruo 

Monstruo tar true crime-historier og gjør dem om til immersive fiction, en sjanger jeg liksom ikke helt kommer på noe tilsvarende navn for på norsk akkurat nå. Ved hjelp av lydeffekter og en førstepersonsforteller, får vi som lyttere oppleve makabre historier sett fra morderen, og noen ganger offeret, sitt perspektiv. Første episode handler om Armin Meiwes, og er den klart beste episoden i første sesong. Seinere episoder syns jeg blir litt for rotete fortalt, og som nevnt i avsnittet om Unobscured oppi her, er det enda viktigere enn noen gang å være ryddig og strukturert når man bare har lyd å basere seg på, fordi man har ikke muligheten til å bare lese et forvirrende avsnitt om igjen. Hver historie er delt opp i to deler, før det kommer en tredje del der vertene diskuterer saken etterpå. Det er i væffal det som er meninga. Etter enkelte av episodene bruker de helt ærlig mest tid på å sutre over tilbakemeldingene de har fått fra lyttere som meg som syns at det hele blir litt for rotete til tider, eller til å rakke ned på andre populære podcaster innen lignende sjangere, som My Favorite Murder og Last Podcast On the Left. Helt ærlig: det er ganske usjarmerende. Noe som, y'know, er synd, fordi de i første episode beviste at dette har muligheten til å bli skikkelig bra om de bare forholder seg litt mindre arrogant til konstruktiv kritikk. Med det sagt: jeg skal gi dem en sjanse til, og jeg venter tålmodig på sesong to. Sjølve konseptet er jo skikkelig kult.



Over My Dead Body

Oh yes, enda et tilskudd fra Wondery på lista mi. Denne gangn er det historien om et ekteskap, en påfølgende skilsmisse, og et drap. Over My Dead Body er basert på en fortsatt uoppklart sak, så oppdateringer dukker løpende opp i feeden når man abonnerer. Jeg blei nok ikke like fengsla av akkurat denne saken som det jeg blei av for eksempel Dirty John og Dr. Death, men noe av grunnen til det, kan så klart være nettopp det at dette er ei pågående etterforskning. Mennesker elsker forklaringer og konklusjoner, og når det ikke foreligger, kan vi bli frustrerte. Mest spennende syns jeg faktisk denne saken er i de første episodene: den helt merkelige dynamikken mellom Dan og Wendi mens de fortsatt er gift, humørsvigningene ekteskapet deres har, Dans overøsende måte å vise sin kjærlighet for Wendi til omverdenen på. Og akkurat dét er jo for så vidt noe av det interessante med uløste saker: man veit ikke hvilke detaljer som har betydning, så man analyserer iherdig alle de bruddstykkene av informasjon man har tilgjengelig for å leite etter svar på spørsmål man ikke engang har formulert.



To Live and Die in LA

Apropos uoppklarte saker: her er enda en. Men To Live and Die in LA skiller seg fra Over My Dead Body i det at journalisten som forteller denne historien, spilte inn store deler av episodematerialet mens det hele skjedde. Sammen med en privatetterforsker banker han på dører i LA, snakker med venner og familie, og reiser rundt i både California og Colorado for å prøve å komme til bunns i spørsmålet om hva som egentlig skjedde med tjuefem år gamle Adea Shabani. I februar i fjor forsvant hun fra Los Angeles, og familien hennes mistenker at det har skjedd noe kriminelt. Podcastvert Neil Strauss er akkurat den typen journalist som verden trenger: denne saken betyr alt for ham, og sannheten er viktigere enn noe annet. Dette er som nevnt ei pågående etterforskning, og mye av grunnen til at podcasten i det hele tatt blei lagd, var for å skape oppmerksomhet rundt saken. Jeg har sjøl sterke meninger om hva jeg trur at har skjedd, noe jeg trur de fleste vil ha etter å ha hørt dette, og det er sikkert en teknisk bagatell som gjør at politiet faktisk ikke kan gjøre noe mer enn de allerede har gjort på dette tidspunktet, men jeg kjenner virkelig på frustrasjonen til familien og vennene til Adea når jeg hører på denne podcasten: det bør være helt mulig å finne ut av dette, for ledetrådene ligger jo der, men likevel har det aldri formelt sett blitt oppklart. Men også her kommer oppdateringene løpende etter hvert som de skjer. Dette er spennende og tragisk, og utrolig avhengighetsskapende.