Gledene og prøvelsene ved sensorisk overfølsomhet

Så dere. Sist gang jeg skreiv måndedsoppsummering, nevnte jeg at jeg burde dedikere et eget blogginnlegg til tankene mine om sanseinntrykk og stimuli. Og i dag er dagen jeg gjennomfører den planen. For jeg er jo som kjent egentlig midt oppi den fryktelig omstendelige prosessen det er å bli kjent med meg sjøl på nytt etter at jeg fikk diagnosen min, og følelsen av å se tilbake på livet sitt og lese gjennom gamle dagboknotater (og blogginnlegg) og tenke "hoi, der var jeg jaggu autistisk uten at jeg visste at det var dét jeg var, gitt" trur jeg alle som har fått en diagnose forholdsvis seint vil kunne kjenne igjen.

Og et av kjennetegna ved meg som ikke så tilfeldigvis også er et av kjennetegna ved autismespekteret, er sensorisk hypersensitivitet. Og før jeg går noe videre, vil jeg gjerne få påpeke først som sist at disse tankene jeg har gjort meg ikke er representative for alle på autismespekteret, jeg snakker utelukkende på vegne av meg sjøl og med utgangspunkt i mine egne erfaringer. Jeg sier heller ikke at ingen nevrotypikere kan oppleve lignende sensorisk overfølsomhet. Det er også vanskelig for meg å si hvilke "deler av meg" som skyldes autisme, og hvilke som ikke gjør det; hvilke deler av meg som hadde vært sånn uansett om jeg så hadde vært nevrotypisk. Det er derfor jeg mer og mer liker å si at jeg er autist og ikke har asperger syndrom, for dette er jo ikke noe jeg har fått eller blitt. Det er sånn jeg alltid har vært, og med stor sannsynlighet alltid kommer til å være. 

Så med det ute av verden, kan det hende du lurer på hva sensorisk overfølsomhet (som jeg syns klinger bedre på norsk enn "hypersensitivitet", til tross for at "overfølsom" kan ha enkelte negative konnotasjoner for noen) egentlig er for noe. Kort fortalt henger det sammen med at autister sliter med å filtrere ut overflødig informasjon fra viktig informasjon. Og informasjon kan komme i form av nettopp sanseinntrykk. Når jeg er utafor leiligheten min, skjønner ikke hjernen min om den skal vie mest oppmerksomhet til fuglekvitteret i bakgrunnen eller personen som står og snakker til meg. Noen sanseinntrykk er sterkere enn andre, og tar derfor naturlig større plass enn svakere sanseinntrykk. Jeg trur de fleste, nevrotypikere som vel som autister, vil kunne syns at det er vanskelig å fokusere på noen som forklarer deg regler i et spill hvis noen i bakgrunnen hopper rundt i gorillakostyme. Men kanskje nevrotypikeren ikke ville hatt problemer med å forstå spillereglene hvis det som skjedde i bakgrunnen, ikke var at noen hoppa rundt i gorillakostyme, men at vannkokeren stod på. Fordi hjernen til nevrotypikeren ville ha filtrert vekk lyden av vannkokeren som overflødig informasjon. Det ville ikke nødvendigvis hjernen min ha gjort. Jeg ville ikke syntes lyden av vannkokeren var direkte ubehagelig, men lyden av den ville tatt en uforholdsmessig stor del av konsentrasjonen min. Jeg syns denne videoen illustrerer det ganske fint:

Men bare for å gjøre det enda mer komplisert, kan også det motsatte være tilfellet. Jeg har evnen til å bli så oppslukt av noe at hjernen min filtrerer bort absolutt alt annet som overflødig informasjon. Da jeg var midt oppi den verste (eller beste, alt ettersom) Subnautica-perioden min, kunne jeg spille i rundt ti timer hver dag og så plutselig legge merke til at hva er det som skjer, hele kroppen min gjør vondt. Da hadde jeg ikke bevegd meg eller spist på ti timer, fordi hjernen min hadde vært så fokusert på Subnautica at den hadde oversett alle andre sanseinntrykk, som smerte i form av muskelverk forårsaka av samme sittestilling altfor lenge og sult.

Det jeg trur jeg har skjønt, er at autisme for meg i stor grad handler om enten-eller. Og jeg har alltid vært en enten-eller-person. Enten er jeg ekstremt interessert i noe, eller så er jeg fullstendig uinteressert. Enten gjør jeg yoga hver eneste dag, eller så trener jeg ikke overhodet. Enten lager jeg skikkelig mat fra bunnen av, eller så spiser jeg ikke. Enten sover jeg i tolv timer, eller så sover jeg i tre.

Og det at sanseinntrykk blir så innmari påtrengende for autister, på den ene eller den andre måten, er det jeg mener når jeg sier sensorisk overfølsomhet. Lyden av vannkokeren kan for noen oppleves fysisk smertefull. Sterkt sollys kan være irriterende for de fleste, men nærmest uutholdelig for autister. En gang for lenge siden som jeg spiste hasjbrownies, opplevde jeg at lyset fra ei helt vanlig taklampe gjorde fysisk vondt. Visse farger kan gi sterkt ubehag, mens enkelte andre farger kan gi en overveldende følelse av ro og tilstedeværelse. Jeg opplevde fargene og musikken i Subnautica på en måte som jeg i all oppriktighet ikke veit om det er mulig for nevrotypikere å oppleve, for jeg har jo aldri prøvd å være nevrotypiker, men jeg håper det er det, for den følelsen unner jeg alle. Jeg trur ikke det fins ord for det jeg opplevde, men som dere som har fulgt med ei stund allerede veit, syns jeg det japanske begrepet yūgen kommer nærmere enn noe annet ord jeg har kommet over.

Så… sterke sanseinntrykk kan for meg være veldig overveldende, og overveldende kan være bra eller dårlig. Profilbildet mitt her på Blogspot er tatt inne på Henie Onstad Kunstsenter, på Hymn of Life-installasjonen til Yayoi Kusama.

Uansett hva man måtte mene reint subjektivt om denne installasjonen, kan man objektivt slå fast at den er mye. Det er mange farger, som attpåtil skiftes ut i en evig gjentagende loop, og det er sterke farger, og det er kuler i ulike størrelser. Den er et veldig godt eksempel på ei samling sanseinntrykk som vil være veldig overveldende for autister. For min del er denne installasjonen overveldende på den gode måten. Jeg trekkes mot sterke farger på en måte som er noe mer enn bare at jeg syns de er pene; det fyller meg med glede og velbehag å omgi meg med sterke farger, og dette er noe som jeg de siste månedene har begynt å innse at ikke nødvendigvis er sånn alle føler det. Jeg har rett og slett hele livet slitt med å forstå hvorfor folk kler seg i beige og grått når man kan kle seg i blått og rosa. For meg virker det utrolig rart å ikke bli så påvirka av farger som det jeg blir. Jeg kler meg fargerikt, jeg farger håret blått, grønt, rosa og lilla, jeg elsker glitter, kan bli helt oppslukt av lavalamper, jeg føler at egoet oppløses og jeg går opp i en større enhet når jeg kan sitte eller danse i neonbelysning. Inne i Hymn of Life blei jeg fylt med varme og ro og ekstase på én gang, ikke så ulikt det jeg føler når jeg svømmer gjennom et fargerikt korallrev i Subnautica. Sterke farger har evnen til å ta kontroll over hjernen og stenge ut alt annet og få alle vonde følelser som ellers tar mye plass til å blokkeres ute. Som sagt er ikke dette alltid positivt, jamfør å glemme at man er sulten fordi fargene i Subnautica er så vakre, men i all hovedsak elsker jeg at det er sånn. Og så fins det selvfølgelig autister som bevisst unngår sterke farger, fordi de for dem blir overveldende på den dårlige måten.

Jeg veit ikke sjøl hvorfor det er sånn at enkelte sanseinntrykk er overveldende på en dårlig måte, mens andre er overveldende på en god måte. Jeg veit ikke hvorfor jeg blir sliten av Marvel-filmer og elsker Mandy. På overflata har jo for eksempel Black Widow og Mandy mye til felles: sterke farger, episk musikk, mye action. Likevel er jo fargene, musikken og den typen action man finner i Black Widow markedsført mot et mainstream-publikum, og mainstream-publikummet består av majoriteten, og majoriteten er nevrotypiske. Mandy er for spesielt interesserte, med en fargepalett som er tatt ut i det ekstreme, Jóhann Jóhannssons åttitallsinspirerte dommedagssynther og ultravoldelig tegneseriaktig action. Det er akkurat som at Black Widow (eller en annen Marvel-film, nå bruker jeg bare den nyeste av dem jeg har sett for enkelhets skyld) og Mandy er varianter av den samme filmen, men førstnevnte er lagd av og for nevrotypikere, og sistnevnte av og for autister. 

Og enda en gang: det motsatte er også tilfellet. Hele grunnen til at jeg i det hele tatt fikk lyst til å snakke om dette, var jo at jeg i begynnelsen av måneden fortalte dere om The Power of the Dog. Den filmen må jo kunne sies å være Mandys rake motsetning, men likevel veldig godt tilpassa en autistisk måte å se verden på. Der er det nettopp fraværet av det overveldende som påkaller det intense fokuset mitt. 

For det er sånn jeg trur det er med meg: jeg må ha alt eller ingenting. Jeg hører på TR/ST eller Brian Eno. Jeg vil være på Tusenfryd eller sitte aleine i stillheten og mørket. Jeg elsker Los Angeles og Tokyo eller folketomme strender og skoger. For selv om det kan virke merkelig at jeg kan elske begge ytterpunktene med den samme intensiteten, så gir det mening for meg, for når man strekker to ytterpunkter langt nok ut i hver sin retning, begynner de å nærme seg hverandre på den andre sida. Maksimalismen hos TR/ST og minimalismen hos Brian Eno fungerer like bra til å blokkere ut den evige strømmen av overflødig informasjon som tar en uforholdsmessig stor del av konsentrasjonen min; hverdagsstøy som during fra fryseren, klikket i termostaten eller noen som går forbi utafor leiligheten min. Jeg føler egoets oppløsning like godt når jeg mediterer som når jeg danser til 120 desibel under blinkende strobelys. Og akkurat dette veit jeg ikke om nevrotypikere er i stand til å skjønne.

Men jeg håper dere gjør det.

Korona-postkort

Det er nå over en måned siden jeg blei permittert, og jeg har knapt nok vært ute av døra siden den gang. Det vil si, det var én dag her for litt siden der jeg gikk en tur til Katten, som er nærmeste strand, og så dro på besøk til Mari, og så hadde dårlig samvittighet fordi jeg måtte ta buss og det å besøke en venn ikke er nødvendig i det store og det hele, og dagen etter fikk jeg besøk av Vibeke, og etter det har formen min blitt litt dårligere, fordi universet tydeligvis ønsker å fortelle meg at å omgås andre mennesker uten god grunn er fy-fy. For jeg har vært småforkjøla helt siden slutten av mars, det har ikke gått én dag uten at jeg har hosta hvert fall litt, og det gjør at jeg ikke klarer å fri meg fra en dårlig samvittighet som kommer hvis jeg går ut døra i egentlig noe ærend som helst. Og jeg har foreldre som maser på meg om at de syns jeg bør være hos dem istedenfor i leiligheten min nå som jeg uansett ikke har jobb, og jeg trur at de, til tross for at jeg nå altså er hele tredve år, ennå ikke har innfunnet seg med tanken på at jeg ikke bor der lenger. Jeg bor i Oslo, jeg har ikke bodd hos dem på over ti år, og når mora mi i tillegg er i risikogruppa gjør det at det er uaktuelt for meg å besøke dem så lenge dette holder på, hvert fall så lenge jeg fortsatt har forkjølelsessymptomer, men det er tydeligvis veldig vanskelig å få (enkelte) boomers til å forstå alvoret i situasjonen, til tross for at det i stor grad er nettopp dem som er i risikogruppa og som i teorien burde vært reddere enn det jeg er.

Jeg har prøvd å gjøre mitt for å ha en slags rutine i hverdagen. Jeg står opp, lager meg frokost, leser litt, ser kanskje en episode av en serie, lager middag, ser på film, legger meg. Og denne rutinen har jeg fulgt ganske fast de siste ukene, på godt og vondt. Jeg har en tendens til å henge meg veldig opp i regler når jeg først har lagd dem, sånn at det er vanskelig å bryte ut av dem. Jeg ser film om kvelden, for det er sånn jeg har bestemt at det skal være, og dermed er det veldig vanskelig for meg å gjøre noe annet enn å se film om kvelden, til og med om jeg egentlig heller har lyst til noe annet, kanskje jeg ikke har lyst til å se film i det hele tatt, men jeg gjør det likevel, fordi å bryte reglene jeg har lagd i mitt eget hode fyller meg med en rar skam og en dårlig samvittighet som det er skikkelig vanskelig for meg å forklare for andre. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å snakke om reglene mine til andre, og de har reagert med noe lignende "men hvis du ikke vil gjøre det, så kan du jo bare la det være? Det er jo ingen som sier at du må noe som helst, dette er jo ting du har lagd som rettesnorer for deg sjøl?" Og denne trangen, denne tvangen, denne ekle følelsen hvis jeg bryter med mine egne regler, er grunnen til at jeg trur at jeg kanskje kunne oppfylt diagnosekriteriene for OCD, men om man kombinerer dét med en generell angst for å snakke, og særlig med fremmede, sitter det veldig langt inne for meg å gå til legen med det (og når dette var resultatet sist jeg prøvde meg, er det lett å bli demotivert).

Jeg har lenge sagt til meg sjøl at jeg nok er bedre rusta til å takle isolasjon enn det mange andre er. Jeg er veldig introvert og har uansett ikke så mange venner, og i november 2017 isolerte jeg meg jo i tre uker helt frivillig uten at det var noen pandemi på ferde engang, og da jeg kom tilbake igjen til Oslo, fikk jeg kommentarer om at nå måtte jeg jo være UTSULTA på menneskelig kontakt, men så var jeg egentlig ikke det. Men mer enn at jeg egentlig føler at jeg trenger sosial omgang, merker jeg at jeg trenger distraksjoner. Jeg har lett for å føle meg fanga i mitt eget hode om jeg ikke kan fylle det med opplevelser og gjøremål, og hodet mitt er generelt ikke et godt sted å være, i hvert fall ikke lenge av gangen.

Jeg hadde, som sikkert mange andre med meg, håpa på at jeg i det minste kunne bruke denne aleinetida på å skrive, men jeg orker ikke, klarer ikke, har verken motivasjon eller inspirasjon. Det er visst en greie, og det gir jo mening, det er selvfølgelig utmattende å være engstelig og bekymra, men det er så utrolig frustrerende, for når landet ikke er stengt ned som følge av en pest, er det jo ikke noe jeg heller ønsker meg enn tid til å være i fred og jobbe kreativt. Så nå klarer jeg ikke å skrive fordi det er utmattende å være isolert, der jeg før ikke klarte å skrive fordi det var utmattende å jobbe (altså på den faktiske pengeinnbringende jobben min). Jeg sier til meg sjøl at når jeg har lest ut Dune, skal jeg bruke den tida jeg før brukte på lesing til å tvinge meg sjøl til å skrive. Det trenger ikke å bli så bra, for det blir hvert fall ikke bra om jeg ikke skriver i det hele tatt. Og jeg innser at jeg klarer ikke å forstå dere som både leser og skriver veldig masse? Jeg har inntrykk av at jeg er den eneste som skriver som nesten ikke leser i det hele tatt. Lesing tar energi som jeg ellers ville brukt på skriving, og jeg leser til gjengjeld ekstremt sakte. Jeg føler jo at jeg leser i reserfart når jeg leser Dune, men jeg har jo holdt på med den i over en måned, og jeg er likevel bare så vidt halvveis i ei bok på rundt seks hundre sider. Nesten hver dag blir jeg skuffa over meg sjøl fordi jeg ikke føler at jeg klarer å gjøre nok, kanskje bortsett fra å lage mat, som av en eller annen grunn har blitt det holdepunktet i hverdagen der jeg klarer å holde fokus og komme inn i en flow.

På mandag leste jeg novella mi Jurassic Love live på Instagram, og umiddelbart etterpå føltes det veldig bra. Jeg blei superglad over hvor mange som faktisk så på, og jeg tjente 1000 kroner på frivillige donasjoner, men dagen etter føltes det annerledes. Jeg har store komplekser for stemmen min, og jeg liker ikke å se meg sjøl på kamera, og jeg kunne selvfølgelig valgt å ikke se på opptaket etter at det var gjort, men det er nå en gang ikke sånn hjernen min funker, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg syns det er helt OK å se meg sjøl i et speil, men helt forferdelig å se seg sjøl på kamera. Jeg trur jeg bare slutter å oppføre meg naturlig med én gang det dukker opp et kamera. Plutselig blir jeg ekstremt bevisst på absolutt alt, på åssen jeg beveger meg, på hvor jeg ser, på åssen jeg høres ut, ting jeg ellers ikke ville tenkt over uten et kamera tilstede. Det gjør også at jeg antakelig framstår mer nervøs enn jeg strengt tatt egentlig er, og jeg trur også at stemmen min skjelver mer og at jeg snakker i en lysere toneart enn jeg ellers gjør, noe som gjør at stemmen min høres enda litt rarere ut, og dermed øker usikkerheten min. Jeg fikk uansett gode tilbakemeldinger, og deler av meg har lyst til å gjøre det igjen, kanskje lese noe seriøst neste gang? Fordi eksponeringsterapi kan kanskje kurere angst og alt det der? Jeg har uansett bare éi erotisk novelle å ta av foreløpig, og jeg veit ikke helt om jeg føler meg kallet til å skrive flere sånn på stående fot, så om det er noe du føler du har lyst til å høre meg lese, så skrik for all del ut.

Var på online trommekurs med Georgia her en dag, da.

Og da koste jeg meg skikkelig.

Trettipunktersbloggutfordring #10: En situasjon jeg kunne tenke meg å være i om fem år

Herregud. Dette punktet på den utfordringa jeg begynte på for lenge siden har jeg grua meg til. Jeg klarer ikke å tru på noe annet enn at jeg om fem år ikke har kommet noe særlig lengre i livet enn jeg har nå, og jeg syns sjøl ikke at jeg er på noe ideelt sted for tida, for å si det mildt. Og tida går jo bare fortere og fortere. Det skjedde mye og tok ganske lang tid mellom da jeg var tjue og da jeg var tjuefem, men neste år er jeg tredve og det føltes som om jeg var tjuefem for noen få måneder siden. Dette må jo bety at jeg er trettifire om sånn cirka et par dager.

Men okei. Overskrifta ber meg om å beskrive en ønskesituasjon, ikke nødvendigvis en sannsynlig situasjon. Og dagdrømming er tross alt noe jeg er god på.

Så skal vi se. For det første har jeg gitt ut minst éi bok, veldig gjerne Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og kanskje også et av de andre prosjekta mine, for jeg har jo en del av dem; jeg har Mjuke svarte stjerner som jeg offisielt sett ikke har gitt opp ennå, jeg har Døden og gleden som er ekstremt rotete, superduperlangt og milevis unna å være så mye som et førsteutkast, men som dyktigere mennesker enn meg har trua på, jeg har novellene mine som jeg ikke engang skjønner om er noveller i det hele tatt og som jeg inderlig ønsker meg redaksjonell hjelp med, og jeg har ett eller flere dikt- eller kortprosaprosjekter som spriker i alle tenkelige retninger og som trenger et profesjonelt blikk kanskje enda mer enn det novelleprosjektet gjør.

Og mens vi først snakker om de litterære prosjekta mine, så vil jeg jo også veldig gjerne at de skal bli usannsynlig suksessrike! Jeg vil at de skal oversettes til minst tjue av verdens språk, og jeg vil reise til alle landa de har kommet ut i på bokturné. Jeg vil inviteres til nære og fjerne litteraturfestivaler, og jeg vil at bøkene mine skal filmatiseres, og at jeg er involvert i filmarbeidet som manusforfatter, med-produsent, med-regissør og musikkansvarlig.

Jeg vil være kreativ på fulltid, og i tillegg til å være forfatter har jeg lyst til å gi ut noe av musikken min, og kanskje jeg til og med har fått til å starte et band med noen, og på et eller annet vis finne tid til å ta flere DJ-oppdrag. Jeg vil ha min egen podcast som jeg ikke engang veit hva skal handle om, men det kan egentlig bare være jeg som snakker om musikk jeg liker, filmer jeg har sett og bøker jeg syns andre bør lese. Egentlig bloggen min i lydformat, når jeg tenker meg om.

Jeg veit ikke helt hvor jeg vil bo, da. Deler av meg har lyst til å fortsette å bo i (utkant-)Oslo, andre deler av meg har lyst til å bo i LA, mens atter andre deler har lyst til å bo i et kråkeslott i en tett skog som ikke fins på noe kart i verden. Det eneste jeg veit er at hagen min skal se omtrent sånn ut.

Jeg vil, om ikke være frisk, så i det minste finne ut av hva som feiler meg. Jeg vil veldig, veldig gjerne møte en lege som tar meg på alvor og som klarer å gi meg hva enn det er jeg trenger av behandling for å kunne takle livet litt bedre.

Jeg vil ha sjøltillit, jeg vil være trygg på meg sjøl og komfortabel i min egen kropp. Jeg vil ikke være redd lenger.

Jeg vil ha flere venner.

Men dere veit. Sannsynligvis bor jeg fortsatt på Hauketo, er ringevikar i en jobb som litt etter litt dreper ryggen min, og skriver på et prosjekt som jeg er kjempefornøyd med, og som jeg ikke skjønner hvorfor ikke blir gitt ut. Men likevel. Om bare én av tinga jeg har nevnt her skjer, så har jeg uansett oppnådd mye.

Når man ikke er den enhjørningen likevel

Jeg må innrømme at jeg ikke helt veit hva jeg skal skrive i dette innlegget.

Det har vært vanskelig å komme tilbake til blogginga igjen. Jeg lever nesten utelukkende inne i mitt eget hode om dagen, og det virker nesten umulig å komme seg ut i verden. Jeg tenker veldig mye på åssen ting kunne vært, og ikke minst åssen jeg kunne vært, hvis bare ditten og datten hadde vært annerledes. Jeg føler litt at jeg brukte opp all energien min i vår, bare at jeg egentlig ikke brukte energien min på noe da heller, annet enn til å vandre hvileløst rundt. (Eller okeida, jeg skreiv kanskje førsteutkastet til en roman.) Men akkurat nå føles det som om det ikke er noe igjen, men om jeg hadde hatt noe av den, veit jeg ikke åssen jeg skulle brukt den.

For litt over en måned siden blei det slutt mellom Jørgen og meg. Egentlig kunne det blitt slutt lenge før, men nå er det hvert fall endelig. Når man har vært sammen med noen i nesten åtte år er det plutselig ikke så enkelt lenger å huske hvem man var før alt sammen, det er litt som å måtte bli kjent med seg sjøl på nytt. Et så langt forhold får nesten sitt eget liv, blir nesten en egen person bestående av to individer.

Akkurat nå bare venter jeg. På at noe skal skje, på at lysten til å ville ta tak i livet sitt skal komme tilbake. For det gjør den jo alltid, den har i hvert fall alltid gjort det hittil. Veit ikke helt hva jeg skal gjøre om jeg når et punkt der den ikke gjør det.

Inntil videre drømmer jeg meg bort i RuPaul's Drag Race og skulle ønske jeg kunne være en drag queen sjøl. Det virker fantastisk å ha et alter ego på den måten, å kunne bli noen som man sjøl ikke får til å være ellers.

For eksempel en sexy unicorn.

Parantes

(Men har jeg i det hele tatt egentlig lyst til å gi ut Mjuke, svarte stjerner? Eller, for den saks skyld, Døden og gleden? Begge prosjekta er, på hver sin måte, så utrolig personlige, og da tenker jeg ikke nødvendigvis på det som konkret skjer i dem, men som i at de kommer fra en slags urkilde inni meg som er vanskelig å forklare, som om romanene er uløselig bundet til meg på en måte de fleste andre tekstene mine – novellene, noen av kortprosatekstene mine, kanskje til og med noen av dikta mine – ikke er. Det er utrolig skremmende å skulle blottlegge en så viktig og nær del av meg sjøl framfor offentligheten, som de i sin tur står fritt til å pirke i, kritisere og analysere. Og kanskje er det sånn alle som har produsert kunst føler det, men hvorfor føler jeg det da bare sånn med romanene mine, og ikke med, ja la oss nå si novellene? Og dette er også hvorfor jeg er mer motivert til å skrive romanene, hvorfor trangen til å skrive dem er så presserende, hvorfor det er vanskeligere å redigere dem, fordi de på et vis ligger tettere inntil meg. Det føles som om jeg risikerer mindre ved å gi ut noveller eller kortprosa, jeg kan i større grad gjemme meg bak dem, det føles ikke like sårbart å la andre lese dem. Men kanskje dette nettopp er et argument for hvorfor romanene mine må gis ut. Det grenseoverskridende i det å bevege seg utafor komfortsona. Jeg veit ikke helt, jeg dere.)

De skolesmartes problem

En liten disclaimer først som sist: jeg har på ingen måte til hensikt å framstå blærete og kjip i dette innlegget, men det er litt vanskelig å snakke om at man er smart uten å virke nettopp blærete og kjip. Nå har det seg en gang sånn at jeg er ganske smart, ikke noe geni, men smartere enn gjennomsnittet, og det er et faktum og ikke en subjektiv opplevelse. Så altså: ved å skrive dette innlegget er jeg ikke ute etter å skryte, men egentlig bare snakke om et problem som har direkte sammenheng med smartheten min, eller rettere sagt skolesmartheten min.

Fordi dere. I løpet av den tida jeg har tilbrakt på skolen, var jeg den der plagsomme nerden som nesten alle lærere likte og de fleste medelever irriterte seg over. Grunnen til at de irriterte seg over meg, var ikke så mye det at jeg var god i de fleste fag, men at jeg var god i de fleste fag uten å gjøre en innsats. Med mindre vi hadde innleveringer, gjorde jeg aldri lekser. Jeg leste aldri pensum med mindre vi skulle ha prøve dagen etter – da brukte jeg et par timer kvelden i forveien til å lese gjennom, og det var første gangen jeg leste det. Jeg fikk veldig sjeldent andre karakterter enn 5 og 6 (bortsett fra i matte og gym, men det er en annen historie), og også vitnemåla mine fra ungdomsskolen og videregående består utelukkende av femmere og seksere (bortsett fra – igjen – i matte og gym).

Det var vel egentlig ikke det at jeg kunne så innmari mye om så masse forskjellig. Det var jo enkelte fag, sånn som norsk, engelsk og spansk, som jeg var oppriktig god i, grammatiske regler og denslags har jeg alltid tatt veldig raskt, men det var mer det at jeg hadde så god korttidshukommelse. Når det gjaldt fag som religion, historie og biologi, der det i stor grad bare handla om å tilegne seg kunnskap, kunne jeg lese gjennom stoffet én gang, huske det aller meste av det, og oppleve at dét var tilstrekkelig for å få en av de beste karakterene på prøva dagen etter. Fordi jeg faktisk var oppriktig god i språkfag, har jeg også alltid vært god til å uttrykke meg skriftlig, og jeg var flink til å ordlegge meg tilsynelatende profesjonelt når det gjaldt innleveringer i de fleste fag. Noe vettugt klarte jeg nok å si om sjølve temaet òg, altså, men det skada jo ikke at jeg var velformulert i tillegg. Det samme gjaldt muntlige framføringer: jeg kunne lese gjennom teksten jeg hadde skrevet én eller to ganger, og så trengte jeg bare noen stikkord for å huske hele teksten nesten ordrett etterpå.

Fast forward til Høgskolen i Lillehammer, mitt første, og foreløpige eneste, møte med ikke-kunstfaglig høyere utdanning. Da jeg begynte på Høgskolen i Lillehammer, hadde jeg tretten års skolegang med særdeles liten egeninnsats bak meg. Plutselig var nivået såpass høyt at jeg ikke lenger kunne komme unna med å lese gjennom stoffet en eneste gang og forvente full uttelling (med unntak av hjemmeeksamenen min, da).

Så hva gjør en person som etter tretten år med liten egeninnsats, plutselig må lære seg å studere?

Fortsetter som tidligere, that's what. Eller sagt på en annen måte: ikke en dritt.

Jeg skaffa meg ikke engang pensumbøkene før vi plutselig skulle ha eksamen, og da kjøpte jeg dem ikke, men lånte de jeg fikk tak i på biblioteket. De jeg ikke fikk tak, leste jeg ikke. Jeg kjøpte ingen av kompendiene vi skulle lese, og siden det ikke var obligatorisk oppmøte, dukka jeg nesten ikke opp til timene.

Og åssen gikk så dette? Jo, helt greit. Jeg fikk A på hjemmeeksamenen min, B på en annen eksamen, C på to andre eksamener, og D på økonomieksamen.

Hadde jeg gjort det som det var meninga å gjøre, hadde jeg sikkert ikke klart å forbedre økonomieksamenen min, på samme måte som jeg aldri vil kunne bli i stand til å forbedre mattekarakteren min, men de to C'ene kunne jeg lett omgjort til B'er, kanskje til og med A'er. Altså, den fantastiske studenten med de glimrende resultatene jeg kunne vært om jeg bare gjorde en innsats! Men det gjør jeg altså ikke, fordi tretten års skolegang uten nevneverdige utfordringer har gjort meg sinnssykt lat. Ikke bare lat, men jeg har aldri lært meg studieteknikker, har aldri lagt meg til noen gode vaner, såpass at det har blitt en del av personligheten min. Om det så gjelder å lære noen et språk, en idrett eller bare en vane, så må man begynne så tidlig som mulig for at det skal ende opp med å falle naturlig for personen det gjelder. Det er jo en grunn til at profesjonelle ballettdansere begynner når de er fire – fem år, det nytter ikke å begynne når man er tjuetre. På samme måte må et barn lære seg å studere når de begynner på skolen i seksårsalderen. Er man tjuetre år når man innser at shit, det er et eller annet de andre studentene her gjør som jeg bare ikke skjønner, så er det altfor seint.

Så det er her jeg er nå, da. Med et fantastisk snitt på over 6 fra vidergående som jeg ikke får brukt til noen ting, fordi jeg ikke klarer å studere. Jeg kunne sikkert kommet meg heseblesende gjennom et studieløp med cirka de samme resultatene fra Lillehammer med en mindre enn halvhjerta innsats, men jeg veit jo med meg sjøl at jeg egentlig kan så mye bedre. Jeg er jo smart, for helvete, og sinnssykt nysgjerrig, så dette burde vært lett for meg. Isteden er det dritvanskelig fordi jeg aldri har trengt å lære meg å fokusere, å notere og hva enn andre ting folk gjør når de studerer og tar bachelor- og mastergrader.

Det snakkes mye om hva man kan gjøre for å få folk til å fullføre videregående, hva man kan gjøre for å hjelpe de teorisvake elevene til å nå sitt fulle potensiale – og det er jo kjempebra, bevares. Det som ikke er så kjempebra, er at det snakkes lite om hva kan man gjøre for de teoristerke elevene som blir demotiverte, ufokuserte og late når de ikke får de utfordringene de trenger – noe som kommer tilbake til dem og biter dem i ræva seinere i livet, som det heter.

Sånn som meg, da. Snart tjueåtte år, ikke så mye som en bachelorgrad, med en jobb en robot kunne gjort bedre enn meg.

Så hva skal vi gjøre, da? For å bedre legge til rette for at de teoristerke elevene får de utfordringene og den stimulansen de trenger for å utvikle seg til hardtarbeidende og motiverte studenter?

Ingen anelse. Skulle ønske jeg visste.

Ondskap og seriemordere

Ja, dere. For et par uker siden kunne jeg melde at jeg den siste tida har vært veldig opptatt av true crime og psykologien som får seriemordere til å bli seriemordere, og siden den gang har jeg lest enda mer om temaet, og jeg bare... det er så enormt fascinerende, og så mye mer komplisert enn det veldig mange ser ut til å tru. Og med "veldig mange" mener jeg ikke bare folk som ikke egentlig har satt seg så veldig inn i det, men også folk som virkelig burde hatt peiling, sånn som forsvarsadvokater ("If you had to rate Ted Bundy on a scale of one to ten, ten being the worst of evil, where does Ted Bundy fit in?" "Twelve."). Det minner meg om når Sylvi Listhaug kaller folk som begår overgrep mot barn (la oss nå kalle dem dét istedenfor pedofile fordi de to tinga ikke nødvendigvis overlapper) for monstre.

Som vanlig begynner jeg i feil ende her.

Da jeg gikk forfatterstudiet i Bø for lenge siden, begynte vi å diskutere hva ondskap egentlig var med Stig Sæterbakken (selvfølgelig gjorde vi det). Kolbjørn og jeg blei liksom aldri helt ferdige med den diskusjonen, og den gang kom jeg fram til at enten fins ikke ondskap, eller så fins ikke galskap. Jeg trur jeg egentlig fortsatt er av den oppfatning at ondskap egentlig ikke fins. En ting jeg væffal er helt sikker på, er at å si om noen at de er "onde" eller at de er et "monster" er usedvanlig lite produktivt, og altfor lettvint. Derfor reagerer jeg når for eksempel forsvarsadvokater har et såpass unyansert syn på saken – å avskrive noen som onde, blir å nekte å forstå dem. Det minste jeg hadde forventa av advokaten min om jeg hadde begått en ond handling, var at vedkommende i det minste prøvde å forstå meg.

Men jeg trur folk generelt er redde for å prøve å forstå. Jeg trur at hvis man prøver å forstå, er det lett for folk rundt å beskylde dem for å sympatisere med hvem enn det er som har begått ugjerninga man prøver å forstå. Ved å heller si om dem at de er onde, distanserer man seg fra dem. Men folkens, monstre fins ikke; det er mennesker som forgriper seg på barn, og det at et menneske er i stand til å gjøre sånne ting, gjør jo hele greia desto skumlere, mye skumlere enn om et fabeldyr skulle gjøre det. Dessuten: hvis det sitter mennesker der ute som kjenner på en trang til å voldta barn, men som prøver å undertrykke denne trangen – hva trur dere det å bli kalt et "monster" gjør med dem? Jeg trur det gjør at de føler seg ytterligere utstøtt av samfunnet, noe som gjør dem bitrere, og reddere for å fortelle for eksempel leger og psykologer om disse tankene – hvis de bare avfeier dem som monstre likevel, kan det være det samme. De blir utstøtte, de blir bitre, de begynner å hate, de begår overgrep. Men om man anerkjenner dem som de menneskene de tross alt er, ideelt sett før noen overgrep blir begått – prøver å forstå dem – prøver å legge til rette for at de kan leve så godt og harmonisk som overhodet mulig ute i samfunnet – så trur jeg man avverger overgrep.

Så dere. Dette er meg som prøver å forstå tre forskjellige seriemordere, og som prøver å avgjøre hvorvidt de er onde eller ikke.

Jeg nevnte Ted Bundy innledningsvis. La oss begynne med ham.

Ted Bundy var den første seriemorderen jeg blei skikkelig fascinert av, fordi han på mange måter var den perfekte psykopaten. Jeg skreiv litt om ham i innlegget jeg linka til øverst òg, men det interessante – og for meg veldig talende – er at siden den gangen for to uker siden, har jeg endra synet mitt på ham flere ganger. Og jeg trur det er derfor han er så fascinerende: man blir liksom aldri klok på ham, det er så mange lag, og det var vel også nettopp derfor han var så, hva skal man si, vellykka som seriemorder.

I innlegget jeg skreiv for to uker siden, saksa jeg inn den mørke triaden og definisjonene på de tre; psykopati, narcissisme og machiavellisme. Eller, forklart med en vits:

Narcissisten, psykopaten og machiavellisten går inn på en bar. De går bort til bardisken, bartenderen begynner å tappe i øl til dem og spør: "Så, hvem av dere er den ondeste?" Narcissisten sier: "Jeg!" Psykopaten sier: "Jeg bryr meg ikke." Machiavellisten sier: "Det er hvem enn jeg vil at det skal være."

Så når jeg sier at Ted Bundy var den perfekte psykopaten, mener jeg egentlig at han var den perfekte representanten for den mørke triaden. De tre personligsforstyrrelsene – man kan kalle dem det, ikke sant? – overlapper ofte, og Ted Bundy viste trekk fra alle tre. Kanskje var han først og fremst en machiavellist, for av de tre seriemorderne jeg snakker om i dette innlegget, var han definitivt den mest utnyttende og manipulerende av dem. Som nevnt for to uker siden, pleide han å lokke unge kvinner til seg ved å halte rundt på krykker eller ha armen i fatle og så be om hjelp til å bære bøker eller andre ting til bilen sin, og når de kom til bilen, slo han dem i hodet med et brekkjern. Med andre ord er det ekstremt vanskelig å se eller lese intervjuer med Ted Bundy og vite når han er genuin, og når han ljuger for å framstille seg sjøl på en måte som han trur er mest fordelaktig for ham. Han var en virkelig, ikke-litterær upålitelig forteller, og kunne framstå som vidt forskjellige personer avhengig av hvem han snakka med. I The Stranger Beside Me snakker Ann Rule om at da han blei løslatt fra fengsel første gang, var hans daværende – og på mange måter livslange – kjæreste Elizabeth Kloepfer livredd; hun hadde sagt til politiet at hun ville ha beskjed umiddelbart om han kryssa grensa til Washington, der hun bodde. Et par dager seinere hadde han ikke desto mindre flytta inn sammen med henne, og hun var igjen helt og fullt hengiven mot ham. Det var en sånn effekt han hadde på folk, og til og med jeg, som ikke engang har levd samtidig med ham og som bare kjenner ham fra intervjuer og lesestoff, merker det: jeg bytter på å tenke at han var en iskald, kynisk psykopat, og egentlig bare en (nesten) vanlig mann som mer eller mindre var et offer for sin egen psyke. Også Ann Rule beskriver ham, fra den tida hun jobba sammen med ham, som en skikkelig ålreit fyr, som en sånn sjelden venn som bare alltid lytter til deg og som du opplever som genuint interessert i deg og livet ditt. Ta en kikk på dette lille klippet, for eksempel:



(00:45 er forresten øyeblikket der det berømte bildet av ham som jeg posta litt lenger opp her blei tatt.)

Altså, det første jeg tenker når jeg ser dette klippet, er at han virker jovial. Jeg gjentar: jeg ser et trekvartminutts klipp av en mann jeg veit at har drept over tretti kvinner og jenter, og inntrykket jeg får av ham, er at han virker føkkings jovial.

Så da er jo spørsmålet: var det Ann Rules gode venn, som jobba frivillig hos en telefonbasert hjelpesentral for suicidale som var den egentlige Ted Bundy, eller var det den hjerteløse mordereren som var den egentlige Ted Bundy? Var han egentlig en grei fyr som i depressive perioder blei overmanna av et ugjennomtrengelig mørke som gjorde at han måtte drepe for å klare å føle noe? Eller var han en feig og kynisk drapsmann som jobba frivillig for en selvmordshjelpetelefon for å opprettholde en falsk fasade sånn at det skulle være vanskeligere å gjennomskue ham? Ted Bundy klarer å manipulere meg til tross for at han har vært død i snart tredve år, og jeg dras hele tida mellom de to. Jeg trur ikke jeg, eller noen andre, ikke engang de som trudde de kjente ham, noen gang kommer til å vite helt sikkert hvilken av de to det var. Men han gråt da mora hans under rettsaken trygla dommerne om å la ham leve, og jeg har en personlig teori om at han utelukkende drepte kvinner han ikke kjente nettopp fordi han tross alt var glad i de kvinnene han kjente. Jeg trur ikke for eksempel Ann Rule hadde noen som helst grunn til å være redd for ham, nettopp fordi han var glad i henne og aldri ville ha skada henne. Han hadde definivtivt en mangel på empati, men jeg trur ikke engang han var helt følelsesløs. Det kan hende hans måte å være glad i noen på ikke var den samme måten som folk med normal empati er glad i noen på, men likevel.

Og en ting som jeg tenkte på da alt dette styret med at Lance Armstrong hadde dopa seg holdt på: folk var så skuffa over ham, over at han av alle mennesker hadde dopa seg, han som hadde gjort så mye bra for kreftsaken. Vel, guess what, det at han hadde dopa forandra jo ikke det han hadde gjort for kreftsaken. Det går an å gjøre dumme ting og gode ting. Man er ikke enten en helt eller en skurk, og det trur jeg ikke engang Ted Bundy var. Jeg trur faktisk at det går an å drepe uskyldige kvinner og jenter og være en god venn.

Og nettopp derfor klarer jeg ikke å være enig med alle de som kaller Ted Bundy ond. Han gjorde definitivt masse ting som jeg ikke har noe problemer med å kalle onde handlinger, men jeg trur egentlig ikke noe på at et menneske kan være ondt, ikke engang et menneske som nesten ikke har empati.

Men hvem veit egentlig. Kanskje er det bare Ted Bundy som enda en gang føkker med hodet mitt fordi han var en mester i å manipulere.

La meg hoppe uelegant videre til Jeffrey Dahmer.

Jeffrey Dahmer var en av de seriemorderne som jeg til å begynne med nærmest bare bestemte meg for å ikke forstå, nettopp fordi morda han begikk var så usedvanlig groteske. Ikke at Ted Bundy var noen helgen i forhold, liksom, men han pleide i det minste å slå ofrene sine bevisstløse, for så å kvele dem, mens Jeffrey Dahmer gjorde noen veldig... syke... ting mot ofrene sine før han drepte dem. Ved noen anledninger drilla han for eksempel hull i kraniet deres, for så å helle kokende vann eller syre inn i hjernen deres i håp om å skape en zombiesexslave. Han blei nemlig veldig seksuelt opphissa ved tanken på å ha sex med noen som var fullestendig ute av stand til å motsette seg handlingene; han syntes at levende/ikke-zombiefiserte sexpartnere bevegde seg for mye.

Men jo mer jeg leste om ham, jo mer interessant syntes jeg han var, og jo mer vondt fikk jeg av ham. Jeffrey Dahmer var etter alt å dømme dypt deprimert, og noe av det han har sagt i intervjuer fra fengselet skjærer i hjertet mitt. Sånn som dette:

"I couldn't find any meaning for my life when I was out there, I'm sure as hell not going to find it in here. This is the grand finale of a life poorly spent and the end result is just overwhelmingly depressing... it's just a sick, pathetic, wretched, miserable life story, that's all it is. How it can help anyone, I've no idea."

Alt ved Jeffrey Dahmer er bare så ufattelig trist. Han hadde ikke noe av den kjepphøye sjarmen og sjøltilliten Ted Bundy hadde, det virker som at han bare ga opp livet før han i det hele tatt hadde begynt på det; og det var kanskje også grunnen til at han begynte å drepe. Som liten blei han utsatt for omsorgssvikt fra foreldra sine som stort sett bare krangla med hverandre, familien hans flytta mye, faren hans har fortalt at en nabo utsatte ham for seksuelle overgrep da han var åtte, han hadde få venner gjennom oppveksten sin og blei av de andre på skolen sett på som et utskudd. Lærerne hans beskreiv ham som apatisk, og han begynte tidlig å drikke. Han var homo, men fortalte ikke foreldra sine om legninga si. I det hele tatt er det mye ved Jeffrey Dahmer som minner meg om et annet menneskes korte, triste livshistorie, nemlig den til John B. McLemore fra podcasten S-town, som jeg er nødt til å snakke mer om en annen gang. Så begynte han altså å drepe, blei etter hvert arrestert, og etter to år i fengsel blei han drept av en medfange.

Og jeg trur det som gjør at historien til Jeffrey Dahmer går sånn inn på meg, er at jeg tar meg i å tenke at dette kunne nesten vært meg. Jeg er sjøl redd for å ende opp med å ha levd et fullstendig meningsløst liv uten å ha utretta noen ting, og nå kan man jo si at Jeffrey Dahmer på sitt vis utretta noe med tanke på at han er en av nyere histories mest berømte seriemordere, men ut fra det jeg har lest om ham, er det ingenting som tyder på at han fant noen som helst glede i å drepe. Det var bare en forferdelig ting han gjorde, som han til slutt blei arrestert for, og så døde han. Jeg har aldri hatt lyst til å drepe et annet menneske – bortsett fra en gang i sjette klasse, men det er en historie for another time – men jeg har hatt lyst til å gjøre til dels drøye ting – noen ganger har jeg også gjort ganske drøye ting, noen vil for eksempel si at suspension er en ganske drøy ting – og jeg trur grunnen til det, er at jeg på et eller annet vis er sjuk, noe Jeffrey Dahmer helt åpenbart også var. Når jeg blir rastløs eller trist, får jeg en sterk trang til å handle, break free, for eksempel gjennom sjølpåført smerte, og noen ganger lurer jeg på om det bare er tilfeldigheter som gjør at jeg for eksempel heller har lyst til å henge opp kroppen min etter kroker fra taket enn å drepe noen. Hva om Jeffrey Dahmer bare var rastløs og trist, og det eneste som kunne distrahere ham fra rastløsheten hans for en stakket stund, var å drepe noen? Kunne jeg sjøl blitt en morder om jeg hadde hatt en dårligere oppvekst? I mine øyne var ikke Jeffrey Dahmer ond, han var bare ufattelig trist, og jeg trur det er lett for noen som aldri har vært like trist å avfeie ham som "ond" – sånn som forfatteren av denne lista, som plasserer Jeffrey Dahmer på level 22 av ondskap; det høyeste nivået.

Livet til Jeffrey Dahmer er kort fortalt en av de tristeste historiene jeg veit om.

Folkens, dette er Ed Kemper:

Jeg skal prøve å la være å kalle en seriemorder for sympatisk, men sammenligna med de andre to på denne lista... Eller altså, det slo meg mens jeg leste om Ed Kemper i dag tidlig (!) at han nesten virker som en fyr jeg har lyst til å være venn med. Nesten, altså. Forbrytelsene hans er ganske kvalmende og drøye, men det er noe realt ved ham som er stikk motsatt av falskheten til for eksempel Ted Bundy.

Altså. Ed Kemper vokste opp med ei mor som definitivt hadde en del issues sjøl. Som liten mishandla hun ham verbalt og psykisk; hun låste ham blant annet inn i kjelleren, og mobba ham for størrelsen hans. Som voksen drepte han seks uskyldige, mer eller mindre tilfeldige unge kvinner, noe som jo så langt minner en del om det Ted Bundy gjorde, men disse seks kvinnene var egentlig bare hans måte å øve på, perfeksjonere skillsa sine før le grand finale: hovedofferet, mora hans. Også etter at han hadde flytta hjemmefra, kom kontrollfrikmora ofte på uanmeldt besøk, i tillegg til at hun ofte ringte ham; hun klarte bare ikke å slippe taket i ham. Han drepte henne i 1973 som tjuefemåring, og etter at han hadde drept henne, kutta han av hodet hennes, voldtok liket hennes, plasserte hodet på ei hylle, stod og skreik til det, og kasta dartpiler på det. Så dro han fra åstedet, ringte politiet fra en telefonkiosk, fortalte hva han nettopp hadde gjort, og ba dem arrestere ham. Han motsatte seg ikke arrestasjonen, og han tilstod alt. I rettsaken ba han om å få dødsstraff – intet mindre enn "death by torture", fordi han mente at noen som hadde gjort de tinga han hadde gjort, fortjente å tortureres til døde – men han fikk "bare" fengsel på livstid.

Kontrasten til Ted Bundy syns jeg er slående: som jeg snakka litt om for to uker siden, ville ikke Ted Bundy for noe i verden ta ansvar for handlingene sine. Han nekta straffeskyld helt til han innså at det ikke var noe poeng i å nekte lenger, og begynte ikke å tilstå før han fant ut at han kunne bruke tilståelsene til å kjøpe seg litt tid; for så lenge han hadde noe å tilstå, ville de fortsette å utsette henrettelsen hans. I tillegg rømte han fra både rettsaker og fengsler, noe som for meg bare vitner om at han tross alt var ganske feig. Når han blei pressa opp i et hjørne, henfalt han til de mest primitive mestringsstrategiene, en reaksjon jeg ikke har noe problemer med å forstå, fordi jeg gjør nøyaktig det samme sjøl: han nekta for alt, uansett hvor åpenbar skylda hans var, eller han flykta.

Som sagt er forbrytelsene til Ed Kemper mildt sagt avskyelige, men man må nesten gi ham litt cred for å være ærlig. Det står faktisk respekt av å stå til ansvar for handlingene sine, særlig når handlingene er så jævlige. Etter at Ed Kemper hadde drept mora si, var det ikke noe poeng i å fortsette lenger, han var ferdig. Eller som han sa sjøl:

"The original purpose was gone ... It wasn't serving any physical or real or emotional purpose. It was just a pure waste of time ... Emotionally, I couldn't handle it much longer. Toward the end there, I started feeling the folly of the whole damn thing, and at the point of near exhaustion, near collapse, I just said to hell with it and called it all off."

Og jeg trur ikke man kan drepe uskyldige mennesker og ha et normalt empatinivå, men Ed Kemper innrømmer i det minste at hva han gjorde var grusomt, og jeg trur han mener det oppriktig, en følelse jeg på ingen måte får når jeg ser og hører Ted Bundy snakke om anger i intervjuet han gjorde med James Dobson. Dessuten skal visst Ed Kemper i følge fengselsbetjentene være en hyggelig fyr med noe så gammaldags som en god arbeidsmoral. Og: han skal ha blitt tilbudt prøveløslatelse på grunnlag av god oppførsel, men han har ikke tatt imot tilbudet; i følge ham sjøl, hører sånne som ham hjemme i fengsel og ikke ute blant mennesker. Isteden fortsetter han å sone livstidsdommen sin mens han hjelper politiet med å løse saker – han har angivelig en geni-IQ på 145, i tillegg til at han er, y'know, en seriemorder, noe som gir ham et ganske unikt perspektiv. Litt som Hannibal Lecter, med andre ord. Fun fact: Ted Bundy foreslo noe lignende i sin tid, at han kunne fungere som en slags konsulent i drapssaker nettopp fordi han forstod åssen seriemordere tenkte, mot at de omgjorde dødsstraffen hans til fengsel på livstid, men politiet bare, nope. Med andre ord har Ed Kemper klart det Ted Bundy ikke fikk til.

Og jeg bare... jeg ser for meg Ed Kemper stå og skrike til det avkappa hodet til mora hans, og liksom... det var mange års frustrasjon han endelig fikk utløp for, ass! Altså, jeg sier åpenbart ikke at han gjorde det rette, men om jeg forstår ham? Jada. 

Og nei, hvis det skulle være noen tvil: etter å ha researcha Ed Kemper, syns jeg virkelig heller ikke at han er ond.

Og dere, det som går igjen når det gjelder ikke bare disse gutta, men så godt som alle seriemordere der ute: de opplevde omsorgssvikt, seksuelle overgrep og/eller vold i hjemmet under oppveksten – også Ted Bundy, selv om han påstår det motsatte i James Dobson-intervjuet; han hadde en voldelig bestefar, og det spekuleres i om bestefaren hans i tillegg var faren hans, om dere skjønner hva jeg mener. Selvfølgelig blir det ikke seriemordere ut av alle som har opplevd disse tinga, men hva om de ikke hadde blitt seriemordere om de ikke hadde opplevd det? Som så vidt nevnt tidligere i innlegget, fins det et mørke i meg òg, som ikke er i nærheten av mørket som fantes og fins inne i denne gjengen, men et mørke like fullt. Om jeg hadde hatt en tilsvarende fæl oppvekst, kan jeg ikke utelukke at mørket inne i meg hadde vært tilsvarende monstrøst. Og den tanken er i og for seg skremmende, men den gjør også at jeg forstår at ingen av disse menneskene er monstre, de har bare vært jævlig uheldige. De er mennesker, og kanskje er det nettopp derfor noen velger å kalle dem monstre: kanskje er det for smertefullt å innrømme at man har noe som helst til felles med noen som er i stand til å drepe, torturere og voldta. Men man løser ikke problemer ved å late som at de ikke fins, og man avverger ikke alvorlige forbrytelser ved å ekskludere mennesker som er i stand til å begå dem.

Neither can live while the other survives

Egentlig helt siden hytteturen min har jeg tenkt på en ting angående min egen skriving.

For som mange av dere sikkert veit, skriver jeg egentlig på to prosjekter samtidig: Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden. Førstnevnte er jo definitivt det som er mest ferdig av det, jeg trur jeg har alt av sjølve historien på plass, men det er fortsatt en del redigering som gjenstår før den ferdig-ferdig, og som jeg snakka masse om i innlegget mitt om konstulentuttalelsen jeg fikk, er det en del greier der som bare ikke funker sånn som det er nå, blant annet dette med konsekvenser. Med dette i bakhodet har Døden og gleden fått langt farligere odds og en mye tydeligere narrativ struktur, og jeg er fortsatt usikker på om fortellerstemmen i Døden og gleden er like god som den i Mjuke, svarte stjerner, men jeg er i det minste helt sikker på at de tinga som fungerte dårligst i MSS fungerer vesentlig bedre i DoG.

MEN, som jeg var inne på i hytteturinnlegget mitt: er de egentlig litt for like? Og er det et problem?

Jeg har ikke posta supermange utdrag fra noen av dem, og i væffal ikke fra DoG, så dette er kanskje ikke så lett for dere å hjelpe meg med, men jeg prøver likevel.

Fordi hovedhandlinga i MSS er at ei usikker jente blir kjent med ei kulere og mer utadvendt jente som hun utvikler ei nesten grenseløs beundring overfor. Etter hvert viser det seg dog at den kulere og mer utadvente jenta – hun heter forresten Elisabeth – ikke er så kul likevel, fordi hun egentlig bare bruker hovedpersonen til å styrke sitt eget ego, men innen dét har hovedpersonen allerede blitt fanga i et avhengighetsforhold til Elisabeth som hun sliter med å bryte ut av. Det vil si, jeg trur det er dét det handler om. Egentlig vil jeg at det også skal være ei alternativ tolkning av historien, som går ut på at den upålitelige fortellerinstansen gjør at man som leser kan lure på om Elisabeth virkelig er så utnyttende og fæl som det hovedpersonen vil ha det til, eller om det bare er jeg-ets litt skakkjørte virkelighetsoppfatning som gjør at hun framstiller Elisabeth på denne måten, og at hun egentlig er sykt urimelig og vanskelig å forholde seg til sjøl, og at om historien hadde blitt fortalt fra Elisabeth sitt perspektiv, hadde den sett ganske annerledes ut.

Det er dette jeg i væffal vil at den skal handle om; konsulentuttalelsen jeg fikk tyder jo på at jeg ikke har lyktes helt, men der har dere nå utgangspunktet mitt.

Så er det DoG. Hovedpersonen ligner på mange måter på hovedpersonen i MSS, men det er en gutt istedenfor ei jente, og han er en del yngre enn hun i MSS. Han er også usikker og engstelig, men i tillegg også veldig emosjonelt ustabil. Jeg-et i MSS har også humørsvingninger i den forstand at om Elisabeth gjør noe fint for henne blir hun ekstatisk, og om Elisabeth gjør noe kjipt blir hun depressiv. Humørsvingningene til jeg-et i DoG er derimot mer ekstreme, og han reagerer mer impulsivt og utagerende. Der jeg-et i MSS ville brutt sammen i gråt, vil jeg-et i DoG bryte sammen i gråt mens han skjeller ut alle rundt seg for bagateller. Jeg-et i MSS ville aldri kunne skjelt ut Elisabeth – og kanskje nettopp derfor har mange som har lest en del fra prosjektet ei oppfatning av at det "skjer lite" – men jeg-et i DoG er absolutt i stand til å skjelle ut "sin Elisabeth" – for så å skamme seg og angre etterpå.

Apropos "sin Elisabeth". Han som "tilsvarer Elisabeth" i DoG heter Tobias og er eldre, mer populær og mer sjølsikker enn jeg-et. Det som kan leses som en subtil forelskelse eller vennskap på grensa til forelskelse i MSS, er en helt uttalt forelskelse i DoG. Og Tobias er både snillere og farligere enn Elisabeth – snillere og mer omsorgsfull når ting er bra, og i stand til å gjøre verre ting enn det Elisabeth gjør når ting går dårlig. Og på samme måten som forholdet mellom jeg-et og Elisabeth utgjør kjernen i MSS, utgjør forholdet mellom jeg-et og Tobias kjernen i DoG. Men jeg har plassert dem i ulike settinger: i MSS er det studietilværelsen som binder hovedpersonene sammen, mens i DoG er det musikkmiljøet og bandet de spiller i.

Så: jeg lurer rett og slett litt på om det egentlig er den samme historien jeg forteller i de to romanene, bare at det eksistensielle trøkket er skrudd til flere hakk i DoG. Ikke bare det eksistensielle trøkket, egentlig, men alt er tatt lenger ut i DoG; ting som er hinta til i MSS, er gjort åpenbart i DoG. MSS er mye mer subtil – og kanskje også tvetydig? De skal forresten slutte helt annerledes, sannsynligvis helt motsatt fra hverandre. Men av hensyn til potensielle lesere når den tid forhåpentligvis kommer, skal jeg ikke snakke om akkurat dét her. Blunkefjes.

Og da er det store spørsmålet: er det et problem? Fordi jeg trur det er det. Jeg mistenker at det er det. Husker dessverre ikke hvor det var, ellers skulle jeg ha linka dere til originalkilden, men Knausgård snakka en gang om at grunnen til at han valgte å skrive Min kamp, var at han hadde sett seg lei på at forfattere basically skreiv den samme boka om igjen og om igjen, fordi de aldri klarte å bearbeide råmaterialet sitt ferdig. Løsninga hans var da altså å skrive ut alt han hadde av råmateriale i klartekst og dermed bearbeide det én gang for alle, og så kunne han gå videre med blanke ark. I den konteksten blir prosjektet hans nærmest beundringsverdig. Jeg lurer på om MSS og DoG egentlig bare er forskjellige versjoner av denne samme historien, og dermed må jeg forholde meg til noe jeg syns er en skremmende tanke: kanskje kan bare én av dem se dagens lys som bok. Men jeg trur jeg skal gjøre som Keith og David i Six Feet Under når de krangler om hvorvidt de skal adoptere barn eller bruke kunstig befruktning: pursue both options until one of them pays off. Sikkert ikke helt ordrett, men dere skjønner greia.

Eller hva trur dere?

Minn meg forresten på å poste flere utdrag fra DoG. Jeg har egentlig ganske lyst til det, og sideantallet har allerede gått forbi det til MSS, og jeg er på ingen måte lei av det eller føler meg ferdig med det ennå.

Problemet med demokratiet

En disclaimer først som sist: jeg ANER IKKE hva alternativet skulle vært, og demokratiet er sannsynligvis det beste av flere onder, og jeg har ikke som mål å kuppe regjeringa og innføre et kommunistisk diktatur i tilfelle noen av dere trur det (altså, det burde være unødvendig å påpeke, men det er mange gærninger der ute som trur at jeg er gæren).

Så dere. Cirka siden jeg skjønte hva politikk i det hele tatt var for noe, som vel skjedde i løpet av ungdomsskolen en gang, har jeg fått en litt rar følelse i mellomgulvet av ymse læreres bunnløse prising av demokratiet. Altså, jeg skjønte jo at det at folket bestemmer åpenbart er veldig mye bedre enn at én eneste diktator gjør det, men jeg syntes bare det var litt... merkelig? hele den her ensidige framstillinga av demokratiet vi gjennom hele skolegangen blei utsatt for? Vi er så heldige i Norge som har et demokrati, det er det ikke alle land som har, vi har kjempa for dette demokratiet, vi må ikke la noen ta det fra oss. Ja vel. Jeg kunne jo være enig i at jeg i væffal ikke ville at en Saddam Hussein-aktig figur skulle bestemme absolutt alt, men... jeg veit ikke. Jeg trur jeg savna et litt mer mangefasettert syn på det, og jeg trur mye av det har å gjøre med at jeg aldri var en av de populære kidsa.

Jeg har vel antakeligvis siden barneskolen vært raringen i klassen, på flere måter enn én. For det første har jeg gjennom hele skolegangen vært en av de flinkeste elevene – hver gang jeg sier det, høres det ut som at jeg skryter, men jeg var jo faktisk det, så åssen ellers skal jeg formulere det – og så var det de kanskje litt mer åpenbare måtene, som at jeg siden jeg fikk noe som kunne minne om en klesstil, alltid har skilt meg ut. Og etter hvert som jeg slutta å være et barn og i stadig større grad begynte å minne om den personen jeg er i dag, utvikla jeg blant annet en musikksmak som i det store og det hele neppe kan kalles særlig unik, men på en ungdomsskole i Lier syntes de aller fleste andre at jeg hørte på dritsær musikk, og at jeg hadde sykt spesielle interesser og så videre og så videre.

Dere skjønner greia.

Problemet med å være så annerledes, i mangel på et bedre ord, var at jeg aldri blei hørt. I nesten enhver sammenheng der klassen skulle bestemme noe sammen, enten ved hjelp av håndsopprekning eller anonym stemming, hadde jeg stort sett alltid den mest upopulære meninga. Dette gjaldt jo i all hovedsak bagateller, for all del, som i hva slags musikk som skulle spilles på juleballet. Det skjedde ikke akkurat at jeg fikk høre noe av det jeg likte, fordi vi måtte jo ta hensyn til flertallet, og dermed gikk det vel i Beyoncé, Britney Spears, Anastacia og Enrique Iglesias (som i følge VG var det som var populært rundt den tida). Jeg var kanskje den eneste i klassen som ikke bare så viktigheten og nødvendigheten av å lære nynorsk, men som attpåtil likte å lære nynorsk, noe jeg fikk høre fra de andre. Jeg blei spurt om jeg var satanist (!) fordi noen av de andre mente at jeg så ut som en satanist (er dere ikke enig?). Hvis vi skulle se film i en eller annen avslutningstime, og vi skulle stemme over hvilken film vi skulle se, så var det så godt som helt sikkert at vi definitivt ikke endte opp med å se den filmen jeg hadde lyst til å se. Men jeg blei hele tida fortalt at det ikke var noe vits i å klage, nå hadde vi jo stemt, jeg måtte jo bare bøye meg for flertallet. Og det gjorde jeg jo.

Og dette handler ikke i det hele tatt om at jeg er bitter fordi det blei spilt Britney Spears på juleballet, og ikke Muse eller Green Day eller noe av den andre sykt spesielle musikken jeg hørte på da jeg var sånn fjorten – femten, eller at jeg ikke fikk hatt engelsk med fordypning i litteratur på videregående fordi vi var for få som valgte det (selv om okeida, akkurat dét er jeg faktisk litt bitter på fortsatt), men at om man i utgangspunktet er noen som skiller seg ut, som har litt upopulære meninger, så er man den som aldri blir hørt. Jo mer gjennomsnittlige meningene dine er, jo oftere blir de tatt hensyn til. Og på en måte gir det jo litt mening, for ikke bare pleaser man flest mulig mennesker når man tar utgangspunkt i den mest gjennomsnittlige meninga, men det at den er nettopp gjennomsnittlig gjør at sannsynligvis har ikke så altfor mange mennesker kjempemye imot den. Sånn som for å ta musikk igjen, da. Nå var jeg selvfølgelig en sånn furten emokid da jeg var fjorten som virkelig HATA Britney Spears, med brennende lidenskap, jeg var jo tross alt fjorten, men hvis vi tar utgangspunkt i noe som er populært i dag, da:

Og okei, nå innser jeg jo hvor lite jeg følger med, for hadde det ikke vært for at P3 stod på i bilen til Vibeke da hun og jeg dro på harrytur til svenskegrensa her forleden, hadde jeg ikke hørt noen av disse sangene. Men på grunn av nevnte harrytur trur jeg at jeg kanskje likevel har hørt sånn to – tre av dem. Husker ikke helt åssen de var, da, og akkurat dét er vel egentlig ganske talende for mitt forhold til nesten hva som helst som ligger på hitlistene til enhver tid: jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye. Jeg syns det meste er intetsigende og kjedelig, men når noe er intetsigende og kjedelig, kan jeg liksom ikke hate det heller, for dét påkaller det ikke nok følelser til. Men jeg kan likevel se for meg at mange av dem som hører på Astrid S, Justin Bieber og Taylor Swift virkelig kan hate en del musikk de syns er for spesiell for dem. De fleste jeg gikk på ungdomsskolen med, for eksempel, syntes svartmetall var det aller verste i hele verden (selv om jeg egentlig ikke helt trur at de fleste som syntes det hadde hørt så innmari mye svartmetall at det gjorde noe).

Poenget er vel at gjennomsnittet som oftest er et helt greit sted å være. De fleste kan overleve å høre Avicii spilt fra en klesbutikk når de må innom et kjøpesenter, men hadde klesbutikken spilt Gorgoroth, hadde det garantert kommet inn massevis av klager, og folk ville sannsynligvis faktisk skygga unna. Og nå er kanskje ikke det nødvendigvis fordi Gorgoroth er så mye jævligere musikk enn det Avicii er, jeg trur egentlig det handler mest om at folk flest er vant til Avicii, men ikke Gorgoroth, men uansett.

Nå er det veldig enkelt å snakke om musikk her, fordi det i det store bildet tross alt er en bagatell. Altså, for all del, musikk kan bety enormt mye for enkeltmennesker, og jeg trur jo egentlig at musikk og andre kunstformer har evnen til å forandre verden, i væffal være med på å forandre den, men hvis vi nå snakker om musikk som lyder man har i bakgrunnen mens man for eksempel handler klær eller vasker opp, så er det en forholdsvis liten ting. Å ha upopulær musikksmak kan være kjedelig når man må innom Oslo City etter jobb og Justin Bieber tvinges inn i øregangene dine (okei det ga meg et rart bilde i hodet, ehem), men ofte er det ikke noe mer enn kjedelig. Jeg kan jo bare ta på meg headsettet og sette på noe jeg liker isteden – og det gjør jeg jo som oftest. Da er det litt vanskeligere når man har upopulære politiske meninger.

For det er jo selvfølgelig ikke tilfeldig at det er akkurat nå jeg har lyst til å snakke om problemet med demokratiet. Det er jo så klart på grunn av det nylige valget, og som nevnt tidligere på denne bloggen blei jeg veldig skuffa over valgresultatet. Akkurat som at jeg blei skuffa over valgresultatet for fire år siden.

Og apropos det kjipe valgresultatet, så husker jeg da vi på folkehøyskolen fikk besøk fra de forskjellige politiske partia som alle skulle snakke litt om sitt parti og så kunne man stille dem spørsmål og sånn, og på en folkehøyskole med nesten utelukkende kreative linjer, så blei ikke akkurat Frp-representanten som snakka om kutt i kulturstipender så innmari godt mottatt. Argumentet hans var at "skal du drive med kunst, så skal du være så god at du kan leve av det."

Og dette skurrer jo helt enormt mye for oss som faktisk driver med kunst, fordi vi veit jo noe som Frp ikke veit, og det er at det er jo ikke de beste som lever av det. I mange tilfeller er det tvert imot.

Og det er jo dette som er kjernen i problemet med demokratiet. Demokratiet, det folket har bestemt, er jo nesten aldri det beste. Det er det mest populære. Hvis du ser på bildet over her, så ser du at det ikke er verdens beste musikere som er representert på VG-lista. Hva slags musikk man liker å høre på, er jo åpenbart individuelt og ekstremt subjektivt, men jeg trur ikke engang den mest hardbarka Taylor Swift-fanen vil kunne påstå at Taylor Swift er en dyktigere musiker enn for eksempel Nils Petter Molvær. Likevel er det Taylor Swift, og ikke Nils Petter Molvær, vi finner på VG-lista. Fordi Taylor Swift har et mer tilgjengelig sound og sangene hennes ikke er så kompliserte.

Altså, folk flest har dårlig smak. Kall meg elitistisk om du vil, men det er jo helt sant. Når Kari-Ola Nordmann kler på seg, er det H&M og Cubus det går i. Er man derimot fashionista, er man spesielt interessert. Kari-Ola Nordmann danser til Avicii på byen, hen henger ikke på Victoria Jazzscene, det er det de spesielt interesserte som gjør. Kari-Ola Nordmann ser på Varg Veum når hen kommer hjem fra jobb, fransk nybølgefilm får de spesielt interesserte ta seg av. Og bevares, det er ikke nødvendigvis noe gærent i å kle seg i H&M og Cubus (bortsett fra, y'know, etikk), eller å danse til Avicii på byen eller å se på Varg Veum. Men når en motefotograf skal ta bilder til en reklame, er det ikke Kari-Ola Nordmann hen ringer til for å be om å komme og style modellen. Foråsiresånn. Og akkurat klær er jo nettopp bagatellmessig, men likevel etterlater vi profesjonell styling til nettopp ekspertene. Men når det kommer til noe så ekstremt og inderlig viktig som politikk, til hvem som skal styre landet vårt, så er ikke dét noe vi etterlater til ekspertene, men derimot til folk flest. Det er jo mildt sagt betenkelig. De fleste klipper seg hos en frisør, selv om åssen man ser ut på håret alt i alt er ganske uviktig, men når det gjelder å avgjøre landets framtid, kan hvem som helst over atten ha noe å si. Og de som får mest å si, er enda en gang de med den mest gjennomsnittlige meninga.

Og altså, NEI, vi skal ikke utnevne et ekspertutvalg som hvert fjerde år skal avgjøre hvem som får sitte i regjering. Trur jeg. Det høres jo ganske urovekkende ut. Men jeg syns helt ærlig også at å la Kari-Ola Nordmann bestemme høres ganske urovekkende ut. For det er jo de samme som blir hørt igjen og igjen. Det lønner seg å være gjennomsnittlig.

Og jeg trur jo egentlig jeg innser at demokratiet tross alt er det beste alternativet, for et diktatur vil vi jo i væffal ikke ha, og hvilke andre styringsformer fins, egentlig? Fins det noen andre? Anarki? Jeg veit ikke??

Men en litt mer nyansert måte å snakke om demokratiet på hadde ikke vært å forakte. For det er et digert problem med det, og det syns jeg vi må snakke om.

Dere kan gjerne kalle dette et nevrotisk-litterært sammenbrudd

Det har oppstått et problem med skrivinga mi. Som de fleste av dere helt sikkert veit, har jeg de siste åra jobba med en roman som inntil videre heter Mjuke, svarte stjerner, og som jeg trur blir ganske bra - alle timene jeg har brukt på å jobbe med den burde i væffal tilsi det. Den er ikke ferdig ennå, men jeg er godt over halvveis, og jeg kan cirka omtrent nesten se åssen det vil ende, hvor det kommer til å slutte. Jeg har med andre ord oversikt, og jeg skriver ganske mye om dagen, nå som jeg har fått utbetalt stipendet mitt og det hele.

Men. Det er et forholdsvis stort men. Jo nærmere jeg kommer å bli ferdig, jo nærmere er jeg å sende romanen fra meg til et eller flere forlag. Og på sett og vis er det jo nettopp det jeg vil - det må vel i bunn og i grunn kunne sies å være hele poenget med å ha lagt så mye arbeid i et litterært prosjekt på denne måten - men nå som slutten er i stadig nærmere rekkevidde, innser jeg i stadig større grad hvor livredd jeg er for å gjøre det. Jeg er så jævlig redd for å sende den fra meg og få avslag og dermed vite at disse - ja, hva blir det, fire åra? - har vært, om ikke direkte bortkasta, så ikke så langt ifra heller. Jeg er jævlig redd for å få avslag og aldri skrive et ord igjen, og plutselig befinne meg i slutten av tjueåra, uten relevant utdanning for noen andre ting enn skriving, ha satsa alt på skriving, for bare å finne ut at det eneste jeg egentlig kan, er egentlig ikke noe jeg kan i det hele tatt. Å skrive blir vanskeligere og vanskeligere og tar lenger og lenger tid for meg, så la oss nå si at jeg får et avslag og beslutter å begynne på noe helt nytt - hvor lang tid kommer det til å ta meg? La oss si at jeg til sammen kommer til å bruke fem - seks år på dette prosjektet, og jeg brukte omtrent tre år på det forrige prosjektet, kommer jeg da kanskje til å bruke ti år på neste prosjekt? Ti år med å jobbe deltid på en jobb jeg gruer meg til å gå på, for å ha nok penger og tid til å drive med noe som kanskje heller ikke leder noen vei?

Jeg veit virkelig ikke hvor jeg vil hen med dette, for jeg kan ikke komme på noe noen kan si eller gjøre for å få meg til å ha litt mindre angst for å fullføre romanen min - kanskje bortsett fra å love meg en utgivelse, uten at jeg forventer at noen av dere skal gjøre dét heller. Det er bare det at skriving begynte som en hobby, men har nå endt opp med å bli så sinnssykt viktig for meg at jeg faktisk ikke aner hvor jeg skal gjøre av livet mitt om ikke dette går.

Jeg veit at jeg ikke er den dårligste til å skrive i hele verden, for jeg hadde ikke kommet inn på forfatterstudiene eller publisert tekster i tidsskrifter og antologier hvis jeg hadde vært det, men hva om jeg tross alt likevel ikke er god nok?

Junitanker

Ja, nei, altså. Jeg søkte på Gyldendals skriveskole og påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet i håp om å komme inn på en av dem, uten at jeg gjorde det. Fordi sannheten er jo som den alltid har vært, og det er at jeg verken kan eller vil noe annet enn å skrive. Jeg har tidligere her på bloggen kasta ut noen tanker om ting jeg kanskje muligens kunne ha tenkt meg å studere, men jeg er jo som jeg er, og dét, kombinert med at jeg bare har to år igjen med støtte fra Lånekassa, gjør at jeg ikke egentlig tør noe som helst. Altså, jeg tviler veldig på at jeg er i stand til å studere fulltid, og jeg har egentlig ikke så veldig lyst heller, fordi skriving er nesten det eneste i hele verden som interesserer meg. Like lite som jeg er i stand til å studere fulltid, er jeg i stand til å jobbe fulltid, jeg er jo nesten ikke i stand til å jobbe deltid engang. Fram til nå har liksom planen vært noe i nærheten av "hvis jeg ikke kommer inn på noe av det jeg har søkt på, kan jeg jo ta noen enkeltemner på Blindern og prøve å sette i sammen en bachelor med utgangspunkt i de studiepoenga jeg allerede har, uten å ta opp noe mer lån, så klart", men nå som jeg faktisk ikke kom inn på noe av det jeg søkte på, er jeg neiggu ikke så sikker på det heller. Har jeg noen gang fortalt dere hva som skjedde den ene gangen jeg prøvde å studere på Blindern? Altså, jeg kom meg på introduksjonsseminaret, og klarte sånn mer eller mindre å overvære dét, men dagen etter, når vi skulle ha den første undervisninga, klarte jeg for det første ikke å finne fram til hvor jeg skulle være, og når jeg først fant fram og undervisninga allerede var godt i gang, klarte jeg bare å sitte der inne i noen få minutter før jeg måtte løpe ut på gangen og grine. Så liksom... det er sånn ståa er, da. Jeg klarer liksom ikke å se for meg åssen jeg skal kunne få til noen ting som helst framover. Og problemet med måten hele verden er satt isammen på, er jo at man er nødt til å få til noen ting som helst, for gjør man ikke det, får man ingen penger, og man må ha penger for å kunne for eksempel ha mat og et sted å bo. Og på toppen av det hele har jeg blitt sjuk, det føles som influensa til tross for at det ikke er så vanlig å få akkurat dét om sommeren, komplett med feber og en jævlig verkende rygg, og nå til helga var det meninga at jeg skulle dra på en festival jeg hadde gleda meg til i flere måneder, og nå ser det ut som at jeg ikke får gjort dét heller. FØKK.

Beklager tekstveggen, altså.

Hjelp

Det er første påskedag, det regner, og jeg sitter og gruer meg til å søke på Samordna opptak. Jeg tenker at det er veldig lurt å søke, om ikke for annet, så for å unngå å jobbe heltid, noe jeg ikke klarer uansett. Men jeg syns alle studia virker ganske uoverkommelig skumle, og så er jeg så redd for å begynne på Universitetet og bare droppe ut igjen med én gang, sånn som jeg gjorde sist jeg begynte på Universitetet, bare fordi det er så aldeles for stort og uoversiktelig og folksomt og skummelt der. Og jeg veit jo at jeg ikke nødvendigvis trenger å begynne på et studium bare fordi jeg søker, det er fullt mulig å bare søke nå, og så ta den endelig avgjørelsen i sommer, i tilfelle, y'know, jeg av en eller annen grunn har funnet noe annet noenlunde nyttig å drive med framover i mellomtida. Men jeg gruer meg likevel til å søke, vil utsette det så lenge som mulig, bare fordi jeg blir nødt til å ta stilling til hvilket studium som virker minst jævlig, og dét er ikke noe jeg har lyst til å gjøre. Deler av meg har lyst til å bare glemme å søke. Hele meg har lyst til å bare gå forfatterstudiet for alltid.

Hører på denne sangen. Veit ikke om det gjør at jeg føler meg bedre eller verre, men vakker er den uansett.

De ekstremt motstridende følelsene som innebærer å ville at andre skal vite det og for alt i verden ville at de ikke skal vite det

I dag har jeg spist bittelitt og ellers ligget på sofaen.

Jeg er aleine i sokkelleiligheten vår på Hauketo. Og det er noe med å være aleine som gjør at jeg ikke klarer å bli distrahert fra massevis av tanker som sier for eksempel at jeg aldri kommer til å bli lykkelig uansett, og at det er så mye jeg gjerne skulle ha snakka med folk om, men så tenker jeg at jeg orker ikke, for de kommer ikke til å forstå uansett. Og liksom... noen ganger skulle jeg ønske at folk bare spurte meg direkte om ting sånn at jeg kunne forklart meg, siden jeg ikke tør å ta det opp uansett på eget initiativ, men jeg veit jo at siden de ikke veit, så kommer de heller ikke til å spørre.

Og bare... så deilig det hadde vært å være normalt fungerende og denslags.

Dette er en av de mest fantastiske sangene jeg veit om for tida:

"Har du prøvd å gå tur?"

Det må vel være skjebnens ironi at jeg for et par ukers tid siden skreiv dette, som en liten del av romanprosjektet jeg jobber med for tida:

Jeg googler sjølhjelpsråd. Jeg ramler over en artikkel fra et av disse såkalte damebladene, hvis entusiastiske overskrift lyder ”Deprimert? Gå deg en tur!” Videre hevder artikkelen at forskning har vist at å gå seg en tur gir deg energi, motivasjon og godt humør, dette statuerer den som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge. Jeg har lyst til å kaste hele dataen i veggen. Hva innbiller egentlig artikkelforfatteren seg at man trenger for å i det hele tatt komme seg ut av døra og gå på denne jævla turen, og ikke bare komme seg ut av døra, hva med å komme seg ut av senga i første omgang, hva med å kle på seg? Disse råda er jo skrevet for allerede fungerende folk.

Jeg var, som noen av dere allerede veit, hos legen i går. Og endte opp med å føle meg mer frustrert og teit enn jeg har gjort på veldig lenge. Jeg ba om henvisning til psykolog, hun spurte hvorfor, og som jeg alltid gjør når jeg er redd, nervøs, sint eller bare hvilken som helst negativ emosjon i det hele tatt, begynte jeg å gråte. Jeg prøvde å stotre fram at jeg føler meg veldig apatisk, ikke finner glede i så veldig mye, og føler at jeg ikke får til noen ting. Hun spurte noen oppfølgingsspørmål. Jeg svarte så godt jeg kunne. Hun spurte hva jeg studerte og hva jeg jobba med. Jeg sa forfatterstudiet, at det er samlingsbasert, at jeg bare er på skolen fire dager omtrent hver sjette uke, og at jeg jobber som ringevikar hos Oslo-avdelinga til en landsomfattende økonomibedrift. Hun spurte om jeg jobba mye. Jeg svarte at jeg ikke har jobba siden oktober. Hun spurte hvor lenge jeg hadde hatt det sånn. Jeg svarte at jeg ikke visste, at jeg ikke kunne huske en gang det ikke har vært sånn, at det har vært sånn i minst ti år.

Så sa hun at det er ikke alle som egentlig kommer til å få noe ut av å gå til psykolog. Hun sa at jeg heller bare burde gå en tur hver dag eller begynne å trene, og huske å spise frokost. Og ikke sove for lenge. Jeg kunne jo gå på kafé med ei venninne. Og så kunne vi sette opp en ny time om ei uke, og hadde det ikke ordna seg innen da, kunne hun skrive ut anti-depressiva til meg.

Og jeg bare... blei så utrolig frustrert av det svaret at jeg ikke klarte å si noe, klarte bare å si okei, jada, jada, og med én gang jeg kom hjem, avbestilte jeg oppfølgingstimen.

Og jeg forstår ikke hvorfor ikke det er jeg som kan bestemme om jeg har behov for psykolog eller ikke, eller hva det er som får leger til å tenke at å spise frokost og gå tur i ei uke kommer til å ordne problemer jeg har hatt i over ti år, eller at anti-depressiva skal kunne magisk gjøre alt bedre. Jeg har forøvrig aldri gått så mye tur som jeg gjorde da jeg kanskje var på mitt aller verste, mens jeg gikk i Bø.

Og så var det noe med måten hun sa det på òg. "Har du prøvd å gå tur?" - som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge, som jeg sjøl skreiv for ei lita stund tilbake. Jeg følte at hun syntes jeg var stokk dum, og jeg skjønner at jeg sikkert burde ha utfylt litt mer for at hun skulle kunne forstå åssen jeg egentlig har det, men jeg klarer ikke noe når jeg blir frustrert og redd, det eneste jeg klarer er å grine og nikke. Jeg blir helt handlingslamma. Og i ettertid så sint at jeg griner enda mer. I går hadde jeg vondt i hodet og i øya hele dagen fordi jeg hadde grått så utrolig mye, mer enn jeg har gjort på veldig lenge.

Og jeg hadde grua meg så utrolig mye til dette her fra før, og den følelsen jeg sitter igjen med nå, er at jeg aldri mer kommer til å ha lyst til å søke hjelp. Men som Jørgen sa: i det minste var denne legen vikar for hun som egentlig er fastlegen min. Jeg aner ikke hvor lenge hun kommer til å vikariere, jeg veit bare at jeg aldri mer vil tilbake til henne, ikke med noen ting, ikke med en senebetennelse engang.

Samtidig som hun har fått meg til å tvile òg. For kommer jeg egentlig til å få noe ut av å snakke med en psykolog, jeg som ikke klarer å snakke med en lege? Hvorfor er egentlig snakking det som skal kurere psykiske problemer? Skulle ønske jeg kunne fått en e-post-psykolog, som jeg kunne skrevet til. Gud veit at jeg er ti tusen ganger bedre til å skrive enn til å snakke.

Og jeg er så utrolig lei av den generelle oppfatninga av at man må være sosial og aktiv for å kunne ha det bra. For å snakke om Bø igjen, så var dét året og året etter på Frogner, de mest sosiale åra i mitt liv. Og jeg har aldri før eller siden hatt det verre enn akkurat da.

Personlige nyheter

Så,

jeg skal trykkes i de kommende utgavene av henholdsvis Kamilla og Bøygen, og det er jo ganske stas! Dere er hjertelig velkomne på slippfest når det nærmer seg, men det skal jeg selvfølgelig minne dere på seinere.

Av helt andre ting, kan jeg nevne at jeg endelig har samla opp nok mot til å bestille en legetime der jeg har bestemt meg for å be om henvisning til psykolog. Dere som har fulgt denne bloggen ei stund, har sikkert fått med dere at jeg på generell basis ikke har det så bra som jeg kanskje burde hatt det, og for noen dager siden gikk følgende opp for meg: jeg er tjuefem år, og har hatt det sånn i sikkert over ti år nå. Må jeg virkelig vente enda ti år før jeg tør å be om hjelp? Jeg har ikke lyst til å bli pensjonist før jeg innser at jeg livet kan være en fin ting å ha.

Jeg er supernervøs på grunn av tre ting: 1. Jeg syns at å gå til legen er kjempeskummelt. 2. Jeg syns at å snakke om åssen jeg har det er kjempeskummelt. 3. Jeg syns at å snakke med folk jeg ikke kjenner er kjempeskummelt. Dermed skal jeg gjøre tre av de skumleste tinga jeg veit om på én gang, og attpåtil er jeg redd for at jeg kommer til å underdrive. Det er jeg nemlig ganske flink til, uten at jeg veit hvorfor. Da jeg gikk til legen med senebetennelse i armen en gang, og hadde så vondt at jeg holdt på å begynne å grine, sa jeg til legen at det var "litt vondt", og på spørsmål om det blei et problem i jobben min, svarte jeg "neida", selv om jo, herregud, jeg klarte jo ikke å jobbe i det hele tatt. Det er vel den samme refleksen som gjør at jeg svarer "bra" hver gang noen spør åssen jeg har det.

Jeg er veldig redd for at jeg skal komme til å bryte sammen i krampegråt hos legen bare fordi jeg er så enormt nervøs, og jadajada, jeg veit at det å gråte ikke er noe å skamme seg over, men ikke desto mindre føler jeg meg utrolig skamfull og nedverdiga når jeg begynner å gråte foran noen. Om ikke annet, så kanskje det i det minste styrker troverdigheten min, da. For det er en annen ting. Jeg har hørt utallige skrekkhistorier om folk som har bedt om nettopp psykologhenvisninger og sånn, som bare har blitt møtt med "men alle har det litt tøft i blant, gå deg en tur, du, så føler du deg bedre", og jeg er oppi det hele veldig redd for å ikke bli tatt på alvor.

SÅ MANGE TING HERREGUD.

Men jeg er glad jeg i det minste har bestilt legetime. Jeg har til og med skrevet under "kommentar" (fordelene ved å bestille legetime via nettskjema): "ønsker henvisning til psykolog". Bare sånn at jeg ikke skal feige ut i siste liten og heller si at jeg har vondt i hodet eller noe sånt når jeg kommer dit. Og grunnen til at jeg endelig turte å bestille den legetimen, er utelukkende på grunn av alle de kjempeflotte folka jeg kjenner som skreiv så mye fint og oppmuntrende og motiverende til meg på Facebook da jeg ba om råd til å tørre å bestille legetime. Dere veit hvem dere er. Jeg digger dere.

Så altså, den 2. desember skal jeg til pers. Jeg gruer meg så utrolig mye, men jeg gleder meg til det er gjort, og til jeg forhåpentligvis kan begynne å få det bedre.

Og før det har jeg heldigvis Christiania dannede selskabs Skøiteaften å se fram til. Bli gjerne med.

Framtidsfabuleringer

Så jeg har sånn i overkant av et halvt år igjen før jeg er ferdig på forfatterstudiet. Totalt består dermed utdanninga mi av tre år med forfatterstudier, ett år med kulturprosjektledelse og et mislykka spanskstudium. Jeg har i kjent stil allerede bekymra meg ganske mye for hva jeg skal finne på når jeg er ferdig i Tromsø, og har i hovedsak vært dratt i to, som jeg anser det, forskjellige retninger: skal jeg velge noe som er gøy å studere, eller skal jeg velge noe som gir meg en slags form for jobb? Siden jeg har to år igjen, tre hvis spanskstudiet ikke regnes, med studiestøtte fra Lånekassa, føler jeg at jeg må være ekstremt forsiktig med hva jeg velger. Ingen flere årsstudier for å sjekke ut om dette er noe jeg vil fortsette med, jeg må være helt sikker på at jeg vil fortsette med det før jeg har begynt. Og dermed oppstår det vanskelige dilemmaet om jeg skal ta hensyn til fornuft eller følelser. I den første kategorien ligger for eksempel å bygge på kulturprosjektledelsen, å utvide til en bachelor. Syntes studiet i all hovedsak var gørr kjedelig, noe som gjorde at jeg bare hadde middels motivasjon, og eksamensresultatene blei én A, én B, to C'er og én D. Derimot er dette et studium som kan gjøre at jeg kan få en ålreit jobb, kanskje særlig i kombinasjon med nettopp forfatterstudiene - jeg tenker arrangementsansvarlig for Litteratur på Blå, for eksempel.

I følelseskategorien ligger blant annet filosofi. En bachelor i filosofi er jo egentlig totalt ubrukelig, men det virker utrolig interessant å studere det. Jeg har trøsta meg sjøl litt, eller kanskje vi heller skal si bortforklart, med å si at i mange stillinger kreves det egentlig bare at du har en bachelor, det er ikke så nøye i hva, men de vil at du skal ha studert. Og da kan jo den bacheloren like godt være i noe jeg syns er gøy. Men igjen - hvor lurt er det egentlig? Og jeg som er så dysfunksjonell, kommer jeg egentlig til å klare å studere noe særlig annet enn forfatterstudiet uansett?

Jeg har også vært innom tanken på litteraturvitenskap. Det havner i fornuft-kategorien. Det er nok ikke det aller mest fornuftige man kan finne på, men likevel åpner jo sikkert jobbmulighetene seg innafor bibliotek og forlag, og i aller verste fall bokhandel, som sikkert heller ikke er så ille, ikke som deltid og midlertidig, i det minste. Men jeg har snakka om det før, og jeg sier det igjen: jeg syns - helt ærlig - det er utrolig kjedelig. Vi hadde en del litteraturteori i Bø, og jeg syntes det var ekstremt kjipt (sorry, Fivrelden!). Men det er liksom det jeg føler at er "meninga" å gjøre etter endt forfatterstudium, og det gir jo masse mening. Men jeg trur ikke litteraturvitenskap er for meg, altså.

Og så har du min store joker: astrofysikk og astronomi. Jeg har så lyst til å studere det at jeg knapt nok veit hvor jeg skal gjøre av meg, men det hadde innebært å ta opp tre år med matte, ett år med biologi, to år med kjemi og to år med fysikk. Hvis man ser helt bort fra det økonomiske spørsmålet her, hvilket er en latterlig ting å gjøre, for det hadde kommet til å bli megadyrt, så hadde det nok i og for seg gått fint med biologi, kjemi og fysikk, jeg gjorde det tross alt veldig bra i både naturfag på VG1 og biologi på VG2, men føkkings matte. Jeg knoter noe så helt jævlig med tall at jeg aldri kan se for meg at det hadde gått. Og JA, jeg veit det er mye matte i astrofysikk, men jeg syns likevel den matten er utrolig mye greiere å forholde seg til enn matten i matte, bare fordi det representerer noe konkret, man skal finne ut av noe, ikke bare regne for å regne, liksom. Tross alt var jeg den eneste i klassen i VG1 som klarte å løse ligninga i naturfag om lysets hastighet gjennom glass.

Men i dag. I dag har jeg innsett noe jeg egentlig ikke har innsett før. Jeg har liksom bare tatt for gitt at jeg skal studere på UiO eller tilsvarende, og at jeg skal ta et teoretisk fag.

Men dere. Da jeg var liten hadde jeg lyst til å bli tre ting: forfatter, astronom og spilldesigner. Det har liksom bare gått i retning av den første fordi jeg alltid har sugd med tall, og jeg alltid har antatt at man bør være god med tall, eller i væffal realfag, i de to siste.

Og så bare: NITH tilbyr bachelor i spilldesign med generell studiekompetanse som eneste opptakskrav.

ka-POW.

Og jeg har jo over 6 i snitt med alderspoeng, liksom.

Eneste minus er at det koster nesten 40 000 per semester, men så tenker jeg at andre klarer det jo? Altså hallo, vanlige folk går jo på Westerdals og NISS, gjør de ikke? Hvorfor skal ikke jeg klare meg økonomisk når de gjør det?

Jeg blei plutselig så veldig gira.

(For ordens skyld: kommer ikke under noen omstendigheter noen gang til å slutte å skrive, altså. Bare i tilfelle noen skulle bli redde for dét.)