søndag 18. mars 2018

De skolesmartes problem

En liten disclaimer først som sist: jeg har på ingen måte til hensikt å framstå blærete og kjip i dette innlegget, men det er litt vanskelig å snakke om at man er smart uten å virke nettopp blærete og kjip. Nå har det seg en gang sånn at jeg er ganske smart, ikke noe geni, men smartere enn gjennomsnittet, og det er et faktum og ikke en subjektiv opplevelse. Så altså: ved å skrive dette innlegget er jeg ikke ute etter å skryte, men egentlig bare snakke om et problem som har direkte sammenheng med smartheten min, eller rettere sagt skolesmartheten min.

Fordi dere. I løpet av den tida jeg har tilbrakt på skolen, var jeg den der plagsomme nerden som nesten alle lærere likte og de fleste medelever irriterte seg over. Grunnen til at de irriterte seg over meg, var ikke så mye det at jeg var god i de fleste fag, men at jeg var god i de fleste fag uten å gjøre en innsats. Med mindre vi hadde innleveringer, gjorde jeg aldri lekser. Jeg leste aldri pensum med mindre vi skulle ha prøve dagen etter – da brukte jeg et par timer kvelden i forveien til å lese gjennom, og det var første gangen jeg leste det. Jeg fikk veldig sjeldent andre karakterter enn 5 og 6 (bortsett fra i matte og gym, men det er en annen historie), og også vitnemåla mine fra ungdomsskolen og videregående består utelukkende av femmere og seksere (bortsett fra – igjen – i matte og gym).

Det var vel egentlig ikke det at jeg kunne så innmari mye om så masse forskjellig. Det var jo enkelte fag, sånn som norsk, engelsk og spansk, som jeg var oppriktig god i, grammatiske regler og denslags har jeg alltid tatt veldig raskt, men det var mer det at jeg hadde så god korttidshukommelse. Når det gjaldt fag som religion, historie og biologi, der det i stor grad bare handla om å tilegne seg kunnskap, kunne jeg lese gjennom stoffet én gang, huske det aller meste av det, og oppleve at dét var tilstrekkelig for å få en av de beste karakterene på prøva dagen etter. Fordi jeg faktisk var oppriktig god i språkfag, har jeg også alltid vært god til å uttrykke meg skriftlig, og jeg var flink til å ordlegge meg tilsynelatende profesjonelt når det gjaldt innleveringer i de fleste fag. Noe vettugt klarte jeg nok å si om sjølve temaet òg, altså, men det skada jo ikke at jeg var velformulert i tillegg. Det samme gjaldt muntlige framføringer: jeg kunne lese gjennom teksten jeg hadde skrevet én eller to ganger, og så trengte jeg bare noen stikkord for å huske hele teksten nesten ordrett etterpå.

Fast forward til Høgskolen i Lillehammer, mitt første, og foreløpige eneste, møte med ikke-kunstfaglig høyere utdanning. Da jeg begynte på Høgskolen i Lillehammer, hadde jeg tretten års skolegang med særdeles liten egeninnsats bak meg. Plutselig var nivået såpass høyt at jeg ikke lenger kunne komme unna med å lese gjennom stoffet en eneste gang og forvente full uttelling (med unntak av hjemmeeksamenen min, da).

Så hva gjør en person som etter tretten år med liten egeninnsats, plutselig må lære seg å studere?

Fortsetter som tidligere, that's what. Eller sagt på en annen måte: ikke en dritt.

Jeg skaffa meg ikke engang pensumbøkene før vi plutselig skulle ha eksamen, og da kjøpte jeg dem ikke, men lånte de jeg fikk tak i på biblioteket. De jeg ikke fikk tak, leste jeg ikke. Jeg kjøpte ingen av kompendiene vi skulle lese, og siden det ikke var obligatorisk oppmøte, dukka jeg nesten ikke opp til timene.

Og åssen gikk så dette? Jo, helt greit. Jeg fikk A på hjemmeeksamenen min, B på en annen eksamen, C på to andre eksamener, og D på økonomieksamen.

Hadde jeg gjort det som det var meninga å gjøre, hadde jeg sikkert ikke klart å forbedre økonomieksamenen min, på samme måte som jeg aldri vil kunne bli i stand til å forbedre mattekarakteren min, men de to C'ene kunne jeg lett omgjort til B'er, kanskje til og med A'er. Altså, den fantastiske studenten med de glimrende resultatene jeg kunne vært om jeg bare gjorde en innsats! Men det gjør jeg altså ikke, fordi tretten års skolegang uten nevneverdige utfordringer har gjort meg sinnssykt lat. Ikke bare lat, men jeg har aldri lært meg studieteknikker, har aldri lagt meg til noen gode vaner, såpass at det har blitt en del av personligheten min. Om det så gjelder å lære noen et språk, en idrett eller bare en vane, så må man begynne så tidlig som mulig for at det skal ende opp med å falle naturlig for personen det gjelder. Det er jo en grunn til at profesjonelle ballettdansere begynner når de er fire – fem år, det nytter ikke å begynne når man er tjuetre. På samme måte må et barn lære seg å studere når de begynner på skolen i seksårsalderen. Er man tjuetre år når man innser at shit, det er et eller annet de andre studentene her gjør som jeg bare ikke skjønner, så er det altfor seint.

Så det er her jeg er nå, da. Med et fantastisk snitt på over 6 fra vidergående som jeg ikke får brukt til noen ting, fordi jeg ikke klarer å studere. Jeg kunne sikkert kommet meg heseblesende gjennom et studieløp med cirka de samme resultatene fra Lillehammer med en mindre enn halvhjerta innsats, men jeg veit jo med meg sjøl at jeg egentlig kan så mye bedre. Jeg er jo smart, for helvete, og sinnssykt nysgjerrig, så dette burde vært lett for meg. Isteden er det dritvanskelig fordi jeg aldri har trengt å lære meg å fokusere, å notere og hva enn andre ting folk gjør når de studerer og tar bachelor- og mastergrader.

Det snakkes mye om hva man kan gjøre for å få folk til å fullføre videregående, hva man kan gjøre for å hjelpe de teorisvake elevene til å nå sitt fulle potensiale – og det er jo kjempebra, bevares. Det som ikke er så kjempebra, er at det snakkes lite om hva kan man gjøre for de teoristerke elevene som blir demotiverte, ufokuserte og late når de ikke får de utfordringene de trenger – noe som kommer tilbake til dem og biter dem i ræva seinere i livet, som det heter.

Sånn som meg, da. Snart tjueåtte år, ikke så mye som en bachelorgrad, med en jobb en robot kunne gjort bedre enn meg.

Så hva skal vi gjøre, da? For å bedre legge til rette for at de teoristerke elevene får de utfordringene og den stimulansen de trenger for å utvikle seg til hardtarbeidende og motiverte studenter?

Ingen anelse. Skulle ønske jeg visste.

5 kommentarer:

  1. Det er mye som kunne vært gjort annerledes når det gjelder skole. Selv kjenner jeg meg igjen i å være veldig god venn med lærerne som jeg kom bedre overens med enn folk på min egen alder, men selv er jeg annerledes for jeg har aldri vært skoleflink. Når det gjaldt kunstfag (som tegning og kunsthistorie og liknende) både på ungdomsskolen og videregående fikk jeg femmere med letthet og jeg fikk som regel firere i norsk, men på de aller fleste fag ellers så måtte jeg gjøre en innsats bare for å få en treer selv om jeg på ingen måte er dum. For jeg vet at jeg er smart selv, men jeg har antakelig en lett grad av lærevansker som gjør at det alltid har tatt meg lenger tid å lære ting og når vi legger til at jeg selv alltid har vært lat og ikke har lært meg gode studieteknikker så gikk mitt ene forsøk på høyere utdanning elendig. Samtidig føler jeg for min del at dette ikke har vært et så veldig stort problem for da jeg gikk på ungdomsskole og videregående så var det viktigste for meg å lese masse bøker og å ha det hyggelig og det hadde jeg og jeg elsket året på folkehøgskole og da jeg forsøkte meg på bibliotekarstudiet kom jeg aldri inn i studentmiljøet og for min del så vil jeg bare ha en jobb på butikk og helst bokhandel.

    Samtidig er jeg så enig i det du skriver om at man må legge mer rette for de teoristerke elevene, på samme måte som jeg også føler at man burde finne alternative måter å lære bort basert på at alle har ulike måter å lære på. Selv drømmer jeg meg lett bort om jeg må sitte å følge med på noe, men når jeg må delta aktivt lærer jeg mer. Og det finnes så mange muligheter. Jeg har selv aldri vært noe god i matematikk, men jeg er ganske god i hoderegning bare på grunn av å spille mye Maxi-Yatzy, det finnes flere brettspill som kan gjøre deg flinkere til å tenke strategisk, å tegne og fargelegge gir deg et godt blikk for detaljer og betyr også at man må være tålmodig, det finnes så mye matematikk i bare et snøfnugg. Selv tror jeg også at man lærer mer av ikke å være for bevisst at man lærer noe, så jeg tenker at mye av magien ligger i å tenke nytt når det gjelder å lære bort både når det gjelder teoristerke og litt mer svake elever for jeg tror at du og jeg for eksempel, selv om vi har forskjellige utgangspunkt i møte med skole, kunne tjent på mange av de samme læremetodene. På Musikkteaterhøyskolen har jeg for eksempel lest at de har entreprenørskap som et fag og lærer om å lage en musikkteaterfestival og jeg tenker at å lære om sånt ikke bare tjener dem som musikalartister, men også lærer dem om media, om økonomi og mye mer.

    Og jeg skriver meg litt bort her, men det jeg i alle fall tenker er at cluet i stor grad handler om læremetoder for uansett om man er skoleflink eller ikke så er å lære gode studieteknikker lurt og å bli motivert lurt. Og da handler det kanskje om å tenke helt nytt angående hvordan man lærer bort. Det finnes land som Finland som man kan se til, det finnes mange måter å forandre på hvordan man ser for seg en klasseromssituasjon og jeg har ikke så mye annet rent konkret av ideer akkurat nå og denne kommentaren føles super-rotete, men jeg håper du fikk noe ut av den likevel.

    SvarSlett
  2. DITTO!!!

    Jeg var også en sånn som seila gjennom alle fagene uten noen som helst innsats (bortsett fra matte), helt til jeg kom på et høyere nivå. Falt igjennom tvert og ble kjempedeprimert fordi jeg begynte å tro at jeg var dum som ikke klarte å jobbe systematisk sånn som de andre elevene, og det er ikke mer enn to-tre år sida at det begynte å gå opp for meg nøyaktig det du beskriver her. Og jeg veit at jeg er så dårlig på metodisk læring at jeg de siste åra har lurt på om jeg noensinne kommer til å orke å ta koen høyere utdanning.

    SvarSlett
  3. Dette har jeg faktisk skrevet en masteroppgave om. Den er her, hvis du er interessert i å lese den: https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2451616. Kanskje særlig kapittel 1.1, 2.1 og 3.1.

    Smarte og late kan også lese denne oppsummeringen på forskning.no: https://forskning.no/2017/09/ti-tips-hjelpe-dei-sterke-elevane/produsert-og-finansiert-av/universitetet-i-stavanger

    SvarSlett
  4. Ellers oppdaga jeg de samme utfordringene som deg da jeg begynte på universitetet, men nå trives jeg veldig godt i høyere utdanning. Det hjalp sikkert litt at jeg har studert pedagogikk, så jeg brukte all motivasjonsteorien på meg selv og testa ut alle studieteknikker jeg kom over for å sjekke hva som funka best for meg.

    SvarSlett
  5. Kjempefint å høre fra dere. Jeg trur du har gode poeng, Karoline. Jeg hadde forresten også en tendens til å drømme meg bort og ikke klare å fokusere i timene, så jeg fikk cirka ingenting ut av forelesninger. Men dette var også noe som ikke blei plukka opp av lærerne fordi jeg tross alt gjorde det så bra. Jeg har en fjern drøm om en skole som tilpasser seg enkeltelevene og ikke behandler dem som en homogen masse, men det er sannsynligvis upraktisk og kostbart å gjennomføre...

    Og sjæl, Sylvi. Jeg har vel egentlig gitt opp håpet om å noen gang få tatt en bachelorgrad, det vil si, jeg hadde det, helt til nå som forfatterstudiet i Tromsø har bestemt seg for å føye til et tredje år som jeg kan søke på i 2020. Men skjer det ikke da, skjer det aldri, trur jeg.

    Syv! Jeg tenkte faktisk på deg da jeg skreiv dette, jeg husker jeg leste saken på forskning.no da du linka til den på Facebook da den var ny. Takk for link til masteren! Syns det er awesome at du tar tak i dette.

    SvarSlett