Det er nå over en måned siden jeg blei permittert, og jeg har knapt nok vært ute av døra siden den gang. Det vil si, det var én dag her for litt siden der jeg gikk en tur til Katten, som er nærmeste strand, og så dro på besøk til Mari, og så hadde dårlig samvittighet fordi jeg måtte ta buss og det å besøke en venn ikke er nødvendig i det store og det hele, og dagen etter fikk jeg besøk av Vibeke, og etter det har formen min blitt litt dårligere, fordi universet tydeligvis ønsker å fortelle meg at å omgås andre mennesker uten god grunn er fy-fy. For jeg har vært småforkjøla helt siden slutten av mars, det har ikke gått én dag uten at jeg har hosta hvert fall litt, og det gjør at jeg ikke klarer å fri meg fra en dårlig samvittighet som kommer hvis jeg går ut døra i egentlig noe ærend som helst. Og jeg har foreldre som maser på meg om at de syns jeg bør være hos dem istedenfor i leiligheten min nå som jeg uansett ikke har jobb, og jeg trur at de, til tross for at jeg nå altså er hele tredve år, ennå ikke har innfunnet seg med tanken på at jeg ikke bor der lenger. Jeg bor i Oslo, jeg har ikke bodd hos dem på over ti år, og når mora mi i tillegg er i risikogruppa gjør det at det er uaktuelt for meg å besøke dem så lenge dette holder på, hvert fall så lenge jeg fortsatt har forkjølelsessymptomer, men det er tydeligvis veldig vanskelig å få (enkelte) boomers til å forstå alvoret i situasjonen, til tross for at det i stor grad er nettopp dem som er i risikogruppa og som i teorien burde vært reddere enn det jeg er.
Jeg har prøvd å gjøre mitt for å ha en slags rutine i hverdagen. Jeg står opp, lager meg frokost, leser litt, ser kanskje en episode av en serie, lager middag, ser på film, legger meg. Og denne rutinen har jeg fulgt ganske fast de siste ukene, på godt og vondt. Jeg har en tendens til å henge meg veldig opp i regler når jeg først har lagd dem, sånn at det er vanskelig å bryte ut av dem. Jeg ser film om kvelden, for det er sånn jeg har bestemt at det skal være, og dermed er det veldig vanskelig for meg å gjøre noe annet enn å se film om kvelden, til og med om jeg egentlig heller har lyst til noe annet, kanskje jeg ikke har lyst til å se film i det hele tatt, men jeg gjør det likevel, fordi å bryte reglene jeg har lagd i mitt eget hode fyller meg med en rar skam og en dårlig samvittighet som det er skikkelig vanskelig for meg å forklare for andre. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å snakke om reglene mine til andre, og de har reagert med noe lignende "men hvis du ikke vil gjøre det, så kan du jo bare la det være? Det er jo ingen som sier at du må noe som helst, dette er jo ting du har lagd som rettesnorer for deg sjøl?" Og denne trangen, denne tvangen, denne ekle følelsen hvis jeg bryter med mine egne regler, er grunnen til at jeg trur at jeg kanskje kunne oppfylt diagnosekriteriene for OCD, men om man kombinerer dét med en generell angst for å snakke, og særlig med fremmede, sitter det veldig langt inne for meg å gå til legen med det (og når dette var resultatet sist jeg prøvde meg, er det lett å bli demotivert).
Jeg har lenge sagt til meg sjøl at jeg nok er bedre rusta til å takle isolasjon enn det mange andre er. Jeg er veldig introvert og har uansett ikke så mange venner, og i november 2017 isolerte jeg meg jo i tre uker helt frivillig uten at det var noen pandemi på ferde engang, og da jeg kom tilbake igjen til Oslo, fikk jeg kommentarer om at nå måtte jeg jo være UTSULTA på menneskelig kontakt, men så var jeg egentlig ikke det. Men mer enn at jeg egentlig føler at jeg trenger sosial omgang, merker jeg at jeg trenger distraksjoner. Jeg har lett for å føle meg fanga i mitt eget hode om jeg ikke kan fylle det med opplevelser og gjøremål, og hodet mitt er generelt ikke et godt sted å være, i hvert fall ikke lenge av gangen.
Jeg hadde, som sikkert mange andre med meg, håpa på at jeg i det minste kunne bruke denne aleinetida på å skrive, men jeg orker ikke, klarer ikke, har verken motivasjon eller inspirasjon. Det er visst en greie, og det gir jo mening, det er selvfølgelig utmattende å være engstelig og bekymra, men det er så utrolig frustrerende, for når landet ikke er stengt ned som følge av en pest, er det jo ikke noe jeg heller ønsker meg enn tid til å være i fred og jobbe kreativt. Så nå klarer jeg ikke å skrive fordi det er utmattende å være isolert, der jeg før ikke klarte å skrive fordi det var utmattende å jobbe (altså på den faktiske pengeinnbringende jobben min). Jeg sier til meg sjøl at når jeg har lest ut Dune, skal jeg bruke den tida jeg før brukte på lesing til å tvinge meg sjøl til å skrive. Det trenger ikke å bli så bra, for det blir hvert fall ikke bra om jeg ikke skriver i det hele tatt. Og jeg innser at jeg klarer ikke å forstå dere som både leser og skriver veldig masse? Jeg har inntrykk av at jeg er den eneste som skriver som nesten ikke leser i det hele tatt. Lesing tar energi som jeg ellers ville brukt på skriving, og jeg leser til gjengjeld ekstremt sakte. Jeg føler jo at jeg leser i reserfart når jeg leser Dune, men jeg har jo holdt på med den i over en måned, og jeg er likevel bare så vidt halvveis i ei bok på rundt seks hundre sider. Nesten hver dag blir jeg skuffa over meg sjøl fordi jeg ikke føler at jeg klarer å gjøre nok, kanskje bortsett fra å lage mat, som av en eller annen grunn har blitt det holdepunktet i hverdagen der jeg klarer å holde fokus og komme inn i en flow.
På mandag leste jeg novella mi Jurassic Love live på Instagram, og umiddelbart etterpå føltes det veldig bra. Jeg blei superglad over hvor mange som faktisk så på, og jeg tjente 1000 kroner på frivillige donasjoner, men dagen etter føltes det annerledes. Jeg har store komplekser for stemmen min, og jeg liker ikke å se meg sjøl på kamera, og jeg kunne selvfølgelig valgt å ikke se på opptaket etter at det var gjort, men det er nå en gang ikke sånn hjernen min funker, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg syns det er helt OK å se meg sjøl i et speil, men helt forferdelig å se seg sjøl på kamera. Jeg trur jeg bare slutter å oppføre meg naturlig med én gang det dukker opp et kamera. Plutselig blir jeg ekstremt bevisst på absolutt alt, på åssen jeg beveger meg, på hvor jeg ser, på åssen jeg høres ut, ting jeg ellers ikke ville tenkt over uten et kamera tilstede. Det gjør også at jeg antakelig framstår mer nervøs enn jeg strengt tatt egentlig er, og jeg trur også at stemmen min skjelver mer og at jeg snakker i en lysere toneart enn jeg ellers gjør, noe som gjør at stemmen min høres enda litt rarere ut, og dermed øker usikkerheten min. Jeg fikk uansett gode tilbakemeldinger, og deler av meg har lyst til å gjøre det igjen, kanskje lese noe seriøst neste gang? Fordi eksponeringsterapi kan kanskje kurere angst og alt det der? Jeg har uansett bare éi erotisk novelle å ta av foreløpig, og jeg veit ikke helt om jeg føler meg kallet til å skrive flere sånn på stående fot, så om det er noe du føler du har lyst til å høre meg lese, så skrik for all del ut.
Var på online trommekurs med Georgia her en dag, da.
Siden sist har jeg klart å roe meg ned litt. Jeg har for eksempel likevel ikke blitt permittert fra jobben – egentlig helt motsatt, jeg har blitt beordra på jobb fordi vi nå plutselig mangler en del folk som følge av karantene, og jeg har egentlig aldri følt at jobben min er spesielt viktig, men nå er det plutselig tydelig for meg at Norges økonomi i stor grad ganske bokstavelig talt ville ha stoppa opp om det ikke hadde vært for meg og de få kollegaene mine som fortsatt er i stand til å møte opp på jobb, og jeg er forsiktig håpefull når det gjelder opposisjonspartienes kamp for oss som er tilkallingsvikarer, selvstendig næringsdrivende og frilansere. Jeg er fortsatt redd for at TR/ST skal bli nødt til å avlyse Europaturneen sin, men i løpet av de siste tre dagene har jeg klart å venne meg litt til tanken på at det kan skje, og forhåpentligvis kommer de i så fall til å utsette heller enn å avlyse helt. Fordi det er årevis siden jeg har gleda meg så utrolig mye til noe som helst, og selv om koronautbruddet selvfølgelig rammer oss alle – jeg, som er relativt frisk, er ikke engang blant dem som er hardest ramma – har jeg en lei og sjølopptatt tendens til å tenke at alt handler om meg, så det føltes liksom bare så jævla typisk at når verden går under, skjer det selvfølgelig det året der jeg for første gang på lenge hadde tenkt å feire bursdagen min siden jeg faktisk blir tredve om en halv måned, der jeg endelig skulle få sett et av mine yndlingsband live, og der jeg kanskje til og med skulle begynne på forfatterstudium 3 – for ja, jeg har søkt, men hvem veit hva som kommer til å skje med ikke bare min, men alle nåværende og framtidige studenters utdanning framover.
Men noe av det viktigste jeg har lært i denne surrealistiske tida vi er inne i, er at jeg må akseptere at det fins ting jeg ikke har kontroll over. Det kan være vanskelig, og jeg har en tendens til å bli ekstremt rastløs og frustrert når jeg så gjerne vil fikse ting, men innerst inne veit at jeg allerede gjør alt jeg kan, som i dette tilfellet er å være nøye med hygienen, bruke hansker på jobb selv om det er upraktisk og ubehagelig og ikke omgås folk mer enn nødvendig. Ofte er det ingen god idé å holde seg for øra, rope «LALALALALA» så høyt man kan og flykte til drømmeland der alt er regnbuer og enhjørninger når vanskelige tanker dukker opp, men i disse dager trur jeg det er helt essensielt for å holde motet oppe. For så lenge man faktisk følger forholdsreglene, er det ikke stort annet man som enkeltindivid får gjort enn å nettopp vente til det går over. Så i mellomtida: velkommen til LaLa-land.
Jeg har ikke muligheten til å ta hjemmekontor, og jeg må som sagt på jobb igjen i morra, så for min egen del blir det ikke mer tid hjemme nå enn ellers (med mindre jeg faktisk – bank i bordet – blir smitta), men for alle dere som frivillig eller ufrivillig sitter i karantene eller isolasjon har jeg, inspirert av dette innlegget på bloggen til Karoline, lagd en liten guide til ting å finne på mens apokalypsen går sin gang. Ta vare på deg sjøl og andre, vis hensyn, vask hender ofte, og ikke kjøp mer enn du trenger på butikken, så kommer vi oss gjennom dette òg.
(Beklager, jeg måtte bare. Cred til thefatjewish.)
Se en film du lenge har tenkt at du bør se – eller se en film du kanskje ikke ville sett ellers
Dette er dessverre ikke tida for å gå på biblioteket og låne filmer eller shoppe på Platekompaniet, men de fleste av oss har en eller annen form for strømmetjeneste og forhåpentligvis en fungerende internett-tilkobling. Alle har selvfølgelig ulik smak når det gjelder film, som med alt annet, men her er noen av mine nye og gamle favoritter – i ingen spesiell rekkefølge – som kan strømmes på Netflix og HBO:
Call Me By Your Name
Denne så jeg for første gang på Oslo/Fusion i 2017, og det var en av de beste filmene jeg så det året. Jeg trur dette er akkurat den typen film man trenger når verden går av hengslene rundt en, og man trenger trøst der man ligger under dyna med en kopp te eller et glass rødvin. Kanskje er ikke Nord-Italia det stedet i verden man helst skulle ønske at man var akkurat nå, men Nord-Italia om sommeren på åttitallet er etter denne filmen å dømme et drømmeaktig og lengselsfullt sted, solfylt og luktende av fersk frukt. Jeg veit ikke om jeg noen gang har sett ungdomsforelskelse skildra så ømt, sårt og virkelig på film noen gang før, og Timothée Chalamet spiller rørende godt. Nydelig soundtrack, og nydelig fotografert i varme farger som både føles nostalgiske og nærværende på éi og samme tid. Fins på Netflix.
Nærkontakt av tredje grad
Denne filmen så jeg så nylig som i går kveld, og selv om det er en klassiker veldig mange har et forhold til, hadde jeg likevel klart å unngå å ha noen spesielle forventinger til den. Og holy smokes, dere, dette var akkurat det jeg trengte å se i går kveld. Da jeg snakka om J.J. Abrams på denne bloggen for litt siden, nevnte jeg at noe av det jeg liker best med ham, er den Spielbergske begeistringa som skinner gjennom i alt han lager. Og hallo, hvor er den Spielbergske begeistringa tydeligere enn i de faktiske filmene til Steven Spielberg, liksom. Denne filmen er en magisk og fargerik fabel om et småsted i Indiana som blir besøkt av romvesener, og der nettopp besøk fra det ytre rom ofte er roten til skrekk og panikk i de fleste andre filmer som handler om det samme, har denne filmen et overveldende optimistisk og nysgjerrig blikk på hele affæren. Det er en tydelig kjærlighet til det uforklarlige som gjør denne filmen til det lille mesterverket den er, og den ser helt fullstendig nydelig ut, noe som er ekstra imponerende med tanke på at spesialeffektene – og resten av filmen, for den saks skyld – er fra 1977. Fins på Netflix.
(500) Days of Summer
En film jeg kommer tilbake til igjen og igjen. Jeg er på generell basis ikke spesielt glad i romantiske komedier, men denne er så smart, så velskrevet, så morsom, så sjarmerende og så realistisk at jeg helt glemmer fordommene jeg har mot sjangeren. Og man sikkert argumentere for at dette ikke engang er en romantisk komedie, nettopp fordi den hiver alle sjangerkonvensjonene ut av vinduet, og for min del er det en god ting: dette er ikke lykkelig-i-alle-sine-dager-kjærlighet, men en troverdig observasjon av hele forholdsforløpet, av alle de fem hundre dagene det varer. Og veit du hva? Det gjør at du føler deg så mye bedre enn hva noen av Hollywood-klisjeene er i stand til. Flere av scenene her har allerede blitt klassikere i hodet mitt, og den inneholder en av de morsomste replikkvekslingene i noen film noen gang. Fins på Netflix.
Burn After Reading
Jeg har sett denne på flere lister som snakker om de svakeste filmene til Coen-brødrene, noe jeg syns er enormt urettferdig, fordi det er faktisk ikke mulig å sammenligne en så fjollete mørk komedie som Burn After Reading med tungvektere som No Country For Old Men og Fargo. Epler og appelsiner, folkens. Den eneste Coen-filmen som er mer underholdende enn Burn After Reading er The Big Lebowski, men den er dessverre borte fra Netlix nå. Men! Du kan fortsette strømme denne absurde forviklingskomedien som faktisk har en del likhetstrekk med Fargo… hvis Fargo hadde vært en komedie. Inkompetente mennesker prøver seg som kriminelle, og konsekvensene er fatale. Og hysterisk morsomme. Hvis du trenger å le, og hvem gjør vel ikke dét nå for tida, er dette filmen du skal se. Fins på HBO.
Drive
Jeg trudde veldig lenge at en film som heter Drive som har Ryan Gosling i hovedrollen som fluktbilsjåfør skulle være noe i nærheten av The Fast and the Furious, men heldigvis er det helt feil. Drive har noen biljakter og actionsekvenser, men den er først og fremst et langsomt mellommenneskelig drama proppfull av nydelige bilder av L.A. og fantastisk filmmusikk som the one and only Johnny Jewel i utgangspunktet var hyra inn for å komponere, men i siste liten gikk isteden jobben til Cliff Martinez som blei bedt om å etterligne soundet til Johnny Jewel, så… hvorfor ikke bare la Johnny Jewel beholde komponistjobben? Anyhoo, den ubrukte filmmusikken av Johnny Jewel fins på Spotify, og filmen inneholder fortsatt de nydelige låtene Under Your Spell av Desire og A Real Hero av College, og filmen er i det hele tatt en audiovisuell fryd om smaken din på noen som helst måte sammenfaller med min. Fins på HBO.
Binge en TV-serie
For eksempel en miniserie eller en serie med korte episoder og få sesonger, i hvert fall hvis man håper at lockdown'en ikke skal vare så lenge.
Angels In America
Jo mer jeg tenker på det, dess mer går det opp for meg at dette er en bortimot perfekt serie. Den er så latterlig bra skrevet at jeg nesten blir misunnelig. Selv om den handler om et i utgangspunktet deprimerende tema – AIDS-krisa på åttitallet – føles den aldri håpløs, og den har i tillegg store mengder humor. Scena der Belize og Prior – for anledninga kledd som Obi-Wan Kenobi – fyker rundt i Rådhuset eller hvor de nå enn er, er fortsatt en av mine hands down favorittscener fra noen serie noen gang. Så velspilt, så velskrevet, så perfekt, perfekt, perfekt. Det er noe nesten Six Feet Under-aktig over både manuset, den generelle stemninga, karakterene og hele oppbygginga, men med tanke på at denne er basert på Tony Kushners teaterstykke fra 1993, er det faktisk denne som er the O.G. Fins på HBO.
Maniac
Jeg veit at det ikke er altfor lenge siden jeg snakka om denne serien her på bloggen, men hvor fornøyelig den er kan bare ikke overdrives. Jeg liker riktignok den første halvdelen bedre enn den siste, og jeg skjønner at folk detter litt av lasset når hoveddelen av handlinga begynner å foregå i drømmeland, men også i drømmeland er det mange herlige øyeblikk – «Annie, I’m a hawk!». Jeg elsker at dette klarer å være en futuristisk sci-fi-serie som likevel har et skikkelig retro-preg, og produksjonsdesignet er helt nydelig. Det eneste som mangler er et skikkelig synthbasert soundtrack. Fins på Netflix.
Dirk Gently’s holistiske detektivbyrå
Apropos fornøyelige TV-serier; denne scorer høyt på sjarmometeret. Den er løst basert på bokserien til Douglas Adams, og om du har lest noe av Douglas Adams, skjønner du hvor gøy dette er. Det vil si; ikke nødvendigvis, for filmatiseringa av Hitchhiker’s Guide To the Galaxy som kom for ei stund siden var jo egentlig ikke spesielt gøy, men denne gangen har de gjort det riktig. Ånden til Douglas Adams føles i høyeste grad tilstede i dette fargerike og bisarre universet, det er faktisk sånn at jeg blir glad bare av å tenke på det. For i ekte Adams-stil er ikke dette bare hedonistisk dadaisme, det er faktisk smart skrevet og med flere lag enn hva det ser ut som ved første øyekast. En energiinnsprøyting helt uten at sprøyter er involvert. Fins på Netflix.
The OA
Brit Marlings sjangeroverskridende lille mesterverk vekte store følelser hos meg i løpet av sine to sesonger. Jeg innrømmer at jeg må kunne kalles besatt av tanken på reiser på tvers av tid og rom – helt seriøst, det er det mest spennende jeg veit om i hele verden – og i denne poetiske serien utforskes parallelle dimensjoner med en nærmest varsom tilnærming og noen helt utrolig vakre bilder. At Brit Marling også spiller hovedrollen i og har skrevet den fantastiske indie-perla Another Earth er ikke overraskende, for det er en del av de samme temaene og den generelle stemninga som fins der som i The OA. Jeg har lyst til å kikke inni hodet til Brit Marling – eller kanskje mer enn det, bli venn med henne. For en genial hjerne hun har. Fins på Netflix.
Orphan Black
Okei, jeg bryter trenden med miniserier og korte serier med å anbefale et femsesongers sci-fi-thrillereventyr der alle hovedrollene spilles av den samme skuespilleren. Jeg kommer aldri til å ikke være imponert over Tatiana Maslanys evne til å ikke bare holde styr på alle de forskjellige karakterene, men i tillegg til tider spille en av karakterene som spiller en av de andre karakterene. Hint: det er kloning involvert. I serien, altså, ikke i virkeligheten. Selv om dette tidvis er en mørk serie, i hvert fall sammenligna med de andre på denne lista, føles den likevel aldri tung, og hadde dette vært ei bok, ville jeg kalt den en pageturner, for det er fryktelig vanskelig å la være å spille av neste episode når den forrige tar slutt. Og er det egentlig noe som er mer tilfredsstillende enn et godt lagd spenningsserie? Fins på Netflix.
Spill et TV-spill
For ordens skyld: i hodet mitt innbefatter konseptet «TV-spill» spill på alle former for skjermer.
Life Is Strange
Sist gang jeg var i isolasjon, altså da jeg var i Bodø og passa vakre Nomi for ei tid tilbake, var det i all hovedsak dette fine, lille spillet som stjal oppmerksomheten vekk fra skrivinga jeg hadde kommet dit for å gjøre. Dette spillet snakker til den delen av meg som lar seg begeistra av serier som tidligere nevnte The OA, for også her er det snakk om reising i tid og parallelle virkeligheter. Fordi valga man tar underveis i spillet har konsekvenser for handlinga, blir man – eller i hvert fall jeg – ekstremt emosjonelt investert i det. Det er spillvarianten av choose-your-own-adventure, og spillet har i det hele tatt stort fokus på handling og er på sett og vis ganske litterært. Fint soundtrack òg.
Tomb Raider III
Jeg har egentlig allerede snakka så mye om dette identitetsdefinerende (for meg, i hvert fall) spillet på denne bloggen at det kanskje ikke er så mye mer å si, men jeg må liksom ha det med på denne lista likevel, for selv om jeg fortsatt er frustrert over hvor jævlig vanskelig det er på Playstation – spill det heller på PC om du har mulighet – er det likevel så utrolig bra, og det er i all hovedsak fordi det på et vis føles nysgjerrig. Det har en genuin oppdagelsesglede ved seg, litt Indiana Jones, på en måte, bare mørkere (og med en kulere hovedperson). Nevada-avsnittet er fortsatt noe av det mest klaustrofobiske, skremmende, spennende og fascinerende jeg har spilt. Ja, man ender opp inne i Area 51. Say no more.
Final Fantasy X
Jeg kunne like gjerne anbefalt Final Fantasy VII, men tier’n vil nok alltid være ørlite nærmere hjertet mitt bare fordi det var dét som introduserte meg til hele FF-serien. Felles for alle FF-spilla er at de kan spilles gjennom relativt fort hvis det bare er sjølve historien man er ute etter – og det er godt fortalte og utrolig tilfredsstillende historier, altså – eller man kan virkelig gjøre et dypdykk og tilbringe hundrevis av timer i et spillunivers som tilsynelatende aldri tar slutt. FFX er det nærmeste jeg har kommet å virkelig fullføre et av FF-spilla, men jeg har likevel aldri runda det fullt ut. Det har jeg utrolig lyst til å gjøre en gang. Og forresten: FF-spilla er noen av de visuelt peneste spilla du noen gang kommer til å spille, og til og med de gamle klassikerne fra nittitallet ser uforskamma bra ut den dag i dag.
Fallout 2
Fallout-serien har jo fått en ny renessanse nå med New Vegas og what not, men det eneste Fallout-spillet jeg har spilt, er nummer to i rekka, og det er altså så vanvittig bra (og om du lurer på hvorfor jeg ikke har spilt de nye spilla, er det bare fordi jeg ikke har kommet så langt ennå. Så mange spill, så lite tid, etc.). Ikke minst er det ekstremt passende i disse dommedagstider, for vi befinner oss i en øde verden der en atomkrig har gjort store deler av verden ubeboelig. Som i Life Is Strange har alle valg du tar faktiske konsekvenser for den videre handlinga, og det er ei handling som er så godt fortalt og velskrevet at jeg vil gjerne ha en film fra dette universet, altså, bare nevner det. Det er deler av dette spillet som har opprørt meg så kraftig at jeg aldri kommer til å tilgi det – og alltid kommer til å elske det.
Les ei av de mange uleste bøkene du har stående i bokhylla di
Jeg kan selvfølgelig ikke garantere at du har yndlingsbøkene mine på vent, men om noen av disse skulle være blant de du ikke har lest ennå, er det nå du endelig skal gi dem en sjanse.
The Road av Cormac McCarthy
Det har aldri i min levetid vært et mer passende tidspunkt å innta dystopier på enn akkurat nå. Heldigvis har vi ikke kommet til The Road-nivå av denne ubeleilige pandemien vi tynges av ennå, og takk og lov for det, for dette er grimt. Jeg skal ikke ljuge og si at man blir i godt humør av å lese denne, men den er ikke uten håp. På mange måter kan den minne litt om The Walking Dead, men der det i Walking Dead er zombier som utgjør den største trusselen, er det i The Road mennesker. Og det gjør alt så uendelig mye mer realistisk, og desto mer forstyrrende og grusomt.
Songfuglen av Jan Roar Leikvoll
Jeg har snakka om Leikvoll før, og jeg er altså så ekstremt begeistra for hans utrolig særegne litterære universer. For det er ikke magisk realisme, for det er ikke noe overnaturlig som skjer, samtidig som bøkene hans er plassert i helt andre virkeligheter enn de vi kjenner til. Min favoritt blant de av bøkene hans jeg har lest er også en slags dystopi, men av et litt annet slag enn The Road. Etter en slags krig mellom menn og kvinner har kvinnene fordrevet mennene fra samfunnet, og midt oppi det hele vokser Jakoba opp, som egentlig er en gutt, men som har blitt kledd ut som jente siden han var liten. Men nå er han i ferd med å komme i puberteten, og mora hans er klar til å gjøre det som må til for at han fortsatt skal passere som jente. Denne boka er noe av det mest fascinerende jeg har lest, og Leikvolls poetiske språk er deilig å være i.
En dåre fri av Beate Grimsrud
Psykisk sjukdom er sjeldent et koselig tema å lese om, men denne boka er likevel ikke så mørk som den lett kunne blitt. Tvert imot har Beate Grimsrud en nesten leiken måte å skrive på, det er noe litt naivt ved skrivestilen hennes, nesten som om den tilhører et barn, men det blir et utrolig effektivt virkemiddel i kombinasjon med den sterke historien om stemmene i hodet til hovedpersonen som bare tar mer og mer overhånd. Det har blitt ei tragikomisk og vakker fortelling, som i tillegg var så engasjerende å lese at jeg – og jeg veit at dette uttrykket er en klisjé – hadde vansker med å legge den fra meg.
Plutselig høre noen åpne en dør av Trude Marstein
Jeg innser at jeg ikke er så flink til å lese bøker som gjør folk gira og glad i å leve, så jeg beklager at jeg bare anbefaler romaner som på hver sin måte gjør litt vondt å lese, og til tross for at denne virker relativt trivelig i forhold til de dramatiske handlingsforløpa til de andre bøkene på denne lista der den utforsker forholdet mellom ei mor og ei datter, er den egentlig den vondeste av dem alle. Kanskje er det fordi mor-datter-settinga nettopp burde vært et hyggelig utgangspunkt, og når moras psykiske mishandling av barnet sitt, fortalt fra moras perspektiv, virkelig begynner å gå opp for leseren, har man blitt så gradvis dratt inn i det at man faktisk empatiserer med mora? Denne boka gjorde meg redd for min egen hjerne, og den er så godt skrevet at jeg blir like deler begeistra og misunnelig.
Hør på musikk
Enten ett og ett album som et fordypningsprosjekt med lyset skrudd av, øya lukka og med noise-cancelling headset, eller mens du rydder, skriver, jobber, lager mat, trener eller går tur. Jeg har noen spillelister til ulike formål du gjerne må utforske om du skulle føle behovet melde seg:
No puedo bailar – til rydding, vasking, dansing, matlaging eller vorspiel. Opprinnelig lagde jeg denne som ei festspilleliste, men jeg har endt opp med å høre mest på den mens jeg sminker meg før jeg drar ut, eller på vei hjem fra byen. Den inneholder rett og slett nesten fjorten timer med noen av mine all time favourites, og jeg pleier å shuffle den sånn at jeg alltid blir positivt overraska over det neste som dukker opp. Den er relativt dansbar, men det skal nok sies at jeg til tider strekker definisjonen av «dansbar» litt vel langt. Men utgangspunktet var altså at jeg ville fylle ei liste med sanger jeg ville elska å høre på fest. Og man kan ikke danse like intenst hele festen gjennom, kan man vel? Inneholder ei god blanding av synthpop, post-punk, åttitallsklassikere, shoegaze, techno og alternativ rock, men mer enn noen spesifikk sjanger, er dette ei spilleliste som for meg består av god stemning.
Yoga – til yoga (no shit), frokost, skriving, lesing, soving eller jobbing. Til tross for tittelen på denne lista, har jeg aldri brukt den mens jeg har gjort yoga, men i hodet mitt er yoga nesten uansett mer en sinnstilstand enn en treningsform, so there you go. Det jeg derimot bruker den masse til, er skriving og soving. Dette er så rolig som du kan få det, helt uten brå bevegelser eller skarpe diskanter, og du kan like gjerne høre på den når du trenger å fokusere, som når du trenger å la tankene flyte. Dårlig med melodier å spore i denne lista, til gjengjeld mye droning.
Chill shit – til frokost, spising generelt, jobbing, avslapping, fyllesjuke eller lett husarbeid. Dette er den lista du skal høre på om yoga-lista ikke gir deg nok motivasjon, men No puedo bailar blir altfor slitsom. Den perfekte søndagslista etter min mening. Når du er sliten og bare vil slappe av uten å sovne, eller trenger å få gjort noen få små oppgaver sånn at du kan gå inn i ei ny uke med blanke ark, men du ikke er helt der at du vil shine hele huset. Behagelig tempo i denne lista. Mye trip-hop, jazz, saktegående beats og instrumentale godbiter.
Trist rave – til dansing, gråting, dansegråting, gråtedansing, drømming, jobbing eller skriving. Melankolsk techno er noe av den vakreste musikken jeg veit om, og i denne lista har jeg samla noen av mine favoritter som befinner seg i det forjettede land mellom euforisk dans og krampegråt. Du trur det ikke før du har hørt det.
Elektriske regnbuer – til dansing, gåturer, trening, matlaging, rydding eller vasking. I denne lista har jeg samla noen av mine gladeste øyeblikk i musikkformat, og de er alle temmelig elektroniske. Dette er lyden av sola som skinner på bare fortau om våren, lyden av gode nyheter, lyden av forelskelse, eller, om du vil: lyden av elektriske regnbuer. I all hovedsak synthpop av ymse slag.
Eksempler på ting som er fint – til gåturer, togturer, matlaging, rydding, eller vasking. Hvis jeg hører ei låt og tenker «herrefred dette var SYKT FETT HALLELUJA» så havner den som regel ikke i denne lista, men i No puedo bailar. Hvis jeg hører ei låt og tenker «gud bedre, dette var syyyykt fint» er sjansen stor for at den havner i denne lista. Noen ganger havner den i begge. Noen ganger havner låter fra denne lista i Trist rave-lista mi. Noen ganger havner de i Chill shit. Her er det sanger fra et vidt spekter av sjangre, men de har det til felles at de nytes best med lukka øyne, eventuelt i solskinn, eventuelt i solskinn med lukka øyne.
Hør en podcast
Jeg har allerede to ganske omfattende lister over podcaster jeg har hørt og likt. De kan du sjekke ut her og her.
Jeg har egentlig hatt et innlegg som dette planlagt ei god stund nå, det er bare det at det har vært en del jobb i det siste, og jeg har sagt til meg sjøl at bare jeg får litt fri nå, så skal jeg ta meg tid til å skrive dette innlegget jeg har hatt i bakhodet så lenge nå og HAHAHAHAHA nå har skjebnen kommet og bitt meg i ræva.
Okei. Så i utgangspunktet hadde jeg blant annet tenkt å snakke om hvor sinnssykt overlykkelig jeg blei da følgende blei kunngjort:
fordi så fan som jeg er av TR/ST har jeg ikke vært av noe band siden Salem i 2010/2011, men der Salem liksom bare... blei borte?... (heroin er en dårlig idé, folkens) holder TR/ST koken som bare faen, og da disse nyhetene traff meg i mellomgulvet i slutten av februar, måtte jeg løpe i ring i leiligheten min i tjue sammenhengende minutter i pur eufori.
Men mer om det en annen gang. Forhåpentligvis? Fordi tenk om det må avlyses i disse koronatider?? Hvor overfladisk det enn måtte høres ut kommer jeg i så fall til å begynne å grine.
Fordi det er jo derfor jeg omsider har tid til å skrive dette innlegget. Careful what you wish for og alt det der, fordi der jeg for ei ukes tid siden var lei av å jobbe så mye, sitter jeg nå ufrivillig hjemme og har all tida i verden til å blogge. Jeg har aldri hatt fast jobb i hele mitt liv, jeg har vært ringevikar i den samme bedriften siden 2011 – noe de kommer unna med ved hjelp av smutthull i regelverket – og jeg har bare ikke penger til å permitteres, hvis jeg da i det hele tatt blir permittert. Jeg har en kontrakt som sier at arbeidsforholdet mitt opphører når jeg går for dagen og begynner når jeg kommer, sånn at jeg teknisk sett aldri jobber sammenhengende. Det enkleste for dem er ikke å permittere meg, men å bare bestemme seg for at de ikke trenger meg og ikke la meg få jobbe, som jo er sånn de gjør det uansett ellers. Og når Bent Høie går ut og sier at det er enkeltpersoner og bedrifter som må ta kostnadene dette medfører og ikke staten, hahahahahaha da er jeg fucked fordi jobben min kommer ikke til å gjøre en dritt for meg. Altså, de har ikke gjort det før, hvorfor skal de plutselig gjøre det nå som det er unntakstilstand og de kommer til å miste millioner av kroner i omsetning? Jeg gidder ikke å gjenta Facebook-statusen min fra i går, så jeg bare limer den inn her isteden:
Og oppi det hele føler jeg meg som verdens største dritt når jeg "bare" har økonomien og framtidige hendelser jeg har sett fram til å bekymre meg over (sånn som nevnte konsert, utdrikningslaget til en av mine beste venner, min egen trettiårsdag…). Jeg er jo fortsatt tross alt relativt frisk og kommer antakelig ikke til å være i noen dødsfare, men det er likevel veldig sårende når folk mer eller mindre eksplisitt kaller meg egoistisk fordi jeg for eksempel ikke har muligheten til å komme meg noe sted uten å reise kollektivt. Jeg har selvfølgelig ikke lyst til å smitte noen som er dårligere rusta enn meg til å takle sjukdom, samtidig som det er veldig lett for andre med mye penger, stort nettverk, fleksible jobber og gode ressurser å dømme de som ikke har samme utgangspunkt som dem.
Og fordi jeg ikke har sutra nok i dette innlegget så langt, kan jeg også nevne at internettet i leiligheten min har vært fryktelig ustabilt i noen uker nå, helt siden den dagen det blåste så fælt. Jeg har vært nødt til å skru dataen min av og på igjen fire ganger i løpet av den tida det har tatt å skrive dette innlegget, fordi dét tilsynelatende er det eneste som hjelper, så når jeg først er fastlåst hjemme, får jeg ikke engang brukt Netflix eller Spotify eller noe annet internettbasert i noe særlig grad – dårlig internett er en annen grunn til at det har vært lite blogging fra denne kanten i det siste. Noen som har noen logisk forklaring på hvorfor dataen trenger å skrus av og på, og gjerne vente litt mellom av og på, mens telefonen min tilsynelatende klarer å rekoble til wi-fi så effektivt at jeg nesten kan bruke den på en vanlig måte?
Jeg var jo en av dem som hadde et temmelig avslappa forhold til hele koronagreia helt fram til sånn i går kveld. Men shit got veldig real bare i løpet av noen timer.
