TV-serie: Okei, jeg gjør tydeligvis ikke annet enn å se på TV-serier. Denne måneden har jeg sett Sharp Objects, Maniac, Deadwood (som jeg riktignok ga opp etter episode seks eller deromkring – sorry, jeg veit det er verdens beste westernserie og alt det der, jeg klarte bare ikke å komme inn i det), og nå i det siste Bates Motel.
Okei dere, Maniac. Dere veit de gangene det dukker opp noe som på merkelig vis virker som å være lagd spesifikt med deg i tankene? Jeg hadde den opplevelsen med Maniac; som om noen hadde kikka inn i hjernen min og plukka ut alle de tinga jeg elsker og satt det sammen til én greie. Det skal innrømmes at jeg likte Maniac aller best på starten – de beste episodene syns jeg nok var episode to og tre – men altså, det er lenge siden jeg har kost meg så mye med en serie. Den litt skakke Wes Anderson-aktige humoren er trist og morsom om hverandre, men der Wes Anderson later til å være inspirert av seksti- og søttitallet, ser Maniac ut til å være inspirert av åtti- og nittitallet. Sjølve historien er lagt til ei nær framtid, men det er den type framtid som litt corny åttitallsfilmer så for seg – tenk Tilbake til fremtiden 2 og denslags. Maniac blander sammen framtidparanoia og mindfuck á lá Black Mirror med en Dirk Gently-aktig tilnærming og en dæsj Her. Jeg elsker det kitchy utseendet på teknologien, alle elementene som ikke burde gå sammen, men som viser seg å fungere helt perfekt, og det faktum at det på ingen måte er realistisk, at alt er såpass overdrevet at man skjønner at det ikke er sånn det kommer til å bli om noen få år under noen omstendigheter, men at man likevel trur på det fullt og helt. Og det er det som er magien med god historiefortelling, er det ikke? At man kan få mottakeren til å tru på det uansett hvor absurd det er? Denne framtidsvisjonen er så full av åpenbare anakronismer at det er en sann fryd. Det handler om to individer som melder seg frivillig til å teste ut en ny type anti-depressiva, og dette er introduksjonvideoen som det Big Pharma-aktige selskapet viser de menneskelige forsøkskaninene når de først kommer til laboratoriet deres:
Dette klippet viser dessverre ikke videoen i sin helhet, men like fullt: JEG ELSKER DETTE SÅ UTROLIG MYE.
JEG MENER
Okeida, dere skal få en vanlig trailer òg. Men estetikken i denne serien er så inderlig år 2020 sett fra perspektivet til 1985 at jeg blir varm til langt inn i hjerterota.
Spill: Jeg har faktisk fått spilt en del denne måneden òg. Jeg elsker at Tomb Raider 3 faktisk er like bra nå som da jeg spilte det på nittitallet. Det irritererer meg dog at det fins flere måter å gjennomføre de ulike bretta på. Dette er sikkert et litt uvanlig irritasjonsmoment, men jeg blir litt besatt når jeg spiller, jeg vil liksom oppleve alt som oppleves kan, og det er faktisk ikke mulig fordi at ved å velge én måte velger man bort en annen. Jeg trur ikke noen andre enn meg ville sett på dette som et problem, men så er jeg ikke helt normal heller, da. Jo, og så er det faktisk et latterlig vanskelig spill. Men det tåler jeg. Jo, og jeg er på Stillehavsøyene nå, for dere som bryr dere. Jeg har fullført både India og London, og nå som jeg faktisk forstår hva de sier i cut scenes'ene (!) kan jeg meddele at Sophia Lee er et veldig mye ondere menneske enn jeg klarte å skjønne da jeg var åtte.
Film: The Ballad of Buster Scruggs, Mountain, Life, Summer of 84 og Cielo (takk, Cinemateket!).
Bok: Jeg har fullført Hundene i Tessaloniki og har så vidt begynt på Baby Jane av Sofi Oksanen. Jeg kommer sikkert til å snakke mer om den når jeg har kommet lenger i den.
Musikk: Som alle andre i verden syns jeg stemmen til Susanne Sundfør er helt fantastisk, men i motsetning til alle andre i verden har jeg generelt syntes at musikken hennes er litt... kjedelig? Men så er det en sang hun har som jeg har hørt noen få ganger før her og der og som jeg faktisk liker skikkelig godt, og nå har jeg funnet ut hvilken det er! Jeg følger ikke så godt med på når sanger faktisk kommer ut og sånn, så det at denne sangen faktisk er fire år gammal får ikke hjelpe. Den er ny i hodet mitt. Og der har den gått på repeat i det siste. Noen i kommentarfeltet dens på YouTube påstår at dette er som om ABBA skulle møtt Depeche Mode, og jeg er ikke uenig.
Fin oppsummering, så bra at du har fått kost deg med tv-spill og tv-serier da og jeg forstår faktisk godt frustrasjonen med at man kan gjennomføre brettet på spillet på flere måter, det minner meg om hvor slitsomt det alltid er de gangene jeg leser Choose-your-own-adventure-bøker siden jeg insisterer på å finne alle sluttene, men må bruke masse bokmerker og eselører for å holde oversikt.
SvarSlettEllers leste jeg forrige innlegget ditt og utdragene var veldig fine, dessuten er du skikkelig mye bedre på dialoger enn meg (og i følge denne artikkelen om skriving, som jeg deler fordi det var veldig interessant: https://www.tor.com/2019/01/09/putting-your-worst-foot-forward-why-you-should-play-to-your-weaknesses-as-an-author/?utm_source=exacttarget&utm_medium=newsletter&utm_term=tordotcom-tordotcomnewsletter&utm_content=na-readblog-blogpost&utm_campaign=tor&fbclid=IwAR3u0RKTPHKwkpGAB7Cc_JO-Ty-dOJHzt5Lc9Ri514QSuNA4MT7FCUW4b60 betyr visst det at jeg ikke er så komfortabel med dialoger at det er akkurat det jeg burde skrive mer fordi man burde utvikle svakhetene sine som forfatter siden styrkene er der uansett). Uansett var det en veldig interessant artikkel som er verdt å lese for alle som elsker å skrive og å formidle og hele poenget var vel at om du har noen svakheter så er det i alle fall ikke dialoger for det skriver du med stor naturlighet.
Jeg er så glad i disse oppsumeringene dine. De er knallfine. :) Både fordi de viser hva du liker, og litt av hvem du er, men kan gi meg gode tips på veien også til ting jeg ikke alltid kjenner.
SvarSlettDet er interessant med skrivinga di. Du skriver så godt, og jeg skjønner selv hvor lang vei jeg har igjen for å lære det du får til. men jeg gleder meg over at du deler.
Ha en finfin kveld.
Haha, det er bra det ikke bare er jeg som tenker sånn, Karoline. Føler nesten det er noe litt tvangstankeaktig over det hele. Og tusen takk for fine ord om skrivinga mi, og takk for artikkelen! Veldig god timing at jeg leste den nettopp i dag, for jeg har akkurat begynt å skrive på et prosjekt som er utafor komfortsonen min!
SvarSlettOg tusen takk, Susanne, det er veldig hyggelig å høre! Jeg elsker å introdusere andre til ting jeg liker, særlig ting de kanskje ikke ville funnet fram til på egen hånd.