Mye jobb og lite annet. Det er ikke bare det at jeg ikke får tid til det å faktisk blogge, men når livet mitt bare er fylt med jobbing, fins det heller ikke noe å blogge om. Jeg er i en kjip situasjon nå der jeg jobber mye, men har dårlig råd, av grunner jeg egentlig ikke har lyst til å dele med gud og hvermannsen, men jeg håper det kan bli bedre snart.
Deler et par tekstutdrag fra to forskjellige steder i Døden og gleden med dere. Bare sånn at dere ikke glemmer at jeg fortsatt er i live. Og om jeg får si det sjøl: jeg syns helt ærlig at en del av dialogscenene jeg har skrevet mellom Kristian og Ylva faktisk er skikkelig bra. Jeg mener, da jeg først skreiv inn Ylva som en karakter i prosjektet mitt, hadde jeg egentlig tenkt at hun skulle være ganske kjedelig, noen Kristian kunne henge med etter at han begynte på videregående bare for at han skulle ha en slags reservevenn når han ikke hadde noen andre, men så har hun vokst til å bli langt mer enn som så. Jeg veit ikke helt, jeg syns bare det er skikkelig gøy når karakterer nærmest begynner å leve sitt eget liv. Nå er Kristian og Ylva-scenene noe av det jeg liker aller best å skrive.
Ylva og jeg hadde to timer fri midt på dagen, det var sånn hver fredag, og verken hun eller jeg bodde nærme nok skolen til at det lønte seg å dra hjem til en av oss i løpet av de to timene, men hvis hun kjørte istedenfor å ta bussen hendte det at vi dro inn til byen og kjøpte slush eller kaffe, det skulle vise seg å avhenge av årstida, men inntil videre var det slush-vær, og jeg hadde slush med blåbærsmak og hun hadde slush med colasmak den dagen, vi satt inni bilen hennes på en parkeringsplass med vinduene åpne og spiste, jeg geipa til meg sjøl i sladrespeilet, tunga mi var blå.
”Andreas fortalte at Tobias og de andre har starta nytt band”, sa hun plutselig.
Jeg trakk på skuldrene, så ikke på henne. ”Visste ikke at dere fortsatt holdt på.”
”Vi gjør ikke det”, sa hun, ”men det hender jo vi snakker sammen likevel.”
”Hvorfor er ikke han med i bandet, egentlig”, sa jeg.
”Fordi det blei stress for han å drive og reise inn til Oslo hele tida, særlig nå som han har fått seg fast jobb og sånn”, sa hun.
”Fast jobb?”
”Ja, i barnehagen jeg gikk i da jeg var liten”, sa hun.
Jeg lo kort. ”Barnehage, faktisk.”
”Ja?” I sidesynet mitt så jeg at hun så på meg, ”han har jo bare ett år igjen før han er ferdig utdanna førskolelærer.”
”Jeg klarer bare ikke å forstå at han faktisk frivillig har lyst til å være barnehageonkel fram til han blir liksom søtti”, sa jeg, jeg rørte sugerøret mitt rundt i slushen, den var nesten bare vann nå.
”Det er jo ikke alle som har ambisjoner om å bli verdensberømte poeter og rockestjerner. Og det heter førskolelærer, ikke barnehageonkel”, sa hun.
”Jeg bare… han kaster bort talentet sitt”, sa jeg.
”Det gjør han vel ikke”, sa Ylva, ”har du i det hele tatt snakka med ham? Han er dritflink med mennesker. Enda flinkere med mennesker enn han er med trommer.”
”I rest my case”, sa jeg, Ylva lo kort, eller kanskje hun til og med fnyste.
Jeg løfta lokket av slushen min, satte begeret for leppene, lente hodet bakover og drakk den siste resten.
”Det er ganske bra, da”, sa Ylva, ”det nye greiene deres.”
”Jeg syns det er ganske dårlig”, sa jeg, jeg hadde ikke hørt det.
”Å ja, det glemte jeg”, Ylva plasserte det tomme plastbegeret sitt i koppholderen, ”du hører jo plutselig ikke på musikk som ikke inneholder minst to synthesizere lenger.”
”Ha-ha. Jeg har jo hørt masse på synthpop og new wave siden jeg var liten, da”, sa jeg.
”Jasså, har du det, nå?” Hun så på meg, ”sånn som de der My Bloody Valentine? Nå er ikke jeg noen musikkekspert, altså, men jeg har ikke lagt merke til så sinnssykt mye synth der.”
”Skjer med at du er aggressiv i dag, ’a?” sa jeg, ”de er jo ikke det eneste bandet jeg noen gang har hørt på, liksom. The Cure, da, for eksempel. Jeg har vært forelska i Robert Smith og stemmen hans siden jeg var tretten.”
Ylva satte nøkkelen i tenninga, motoren starta opp med et svakt dur.
”Det er bare det at sånn som med Sondre, da”, sa hun, hun greip fast i hodestøtta på setet mitt og vridde hele overkroppen mens hun rygga, ”altså, da du holdt på med han så var du liksom plutselig sykt pønk og politisk engasjert og så skulle du plutselig drive og banne masse, men det hørtes alltid sykt kunstig ut. Og nå er du liksom plutselig synth-nerd. Du forandrer jo personlighet, stil og smak ut fra hvem du er forelska i.”
”Jeg er ikke forelska i Markus”, sa jeg.
”Jeg veit nesten ikke hvem du er engang uten en eller annen utenforstående dude som kan bekrefte deg”, sa hun, hun satt framoverlent og kjørte, begge henda på rattet, øya klistra på veien, som om hun hadde kjørt opp i går.
Jeg åpna hanskerommet hennes, bladde gjennom de brente CD’ene som lå der inne.
”Du har faktisk skikkelig dårlig musikksmak”, sa jeg, Ylva sa ikke noe.
---
”Stakkars folk, jeg veit jo åssen det er å jobbe på gruppe med deg”, sa Ylva da jeg fortalte henne om prosjektet vårt i en midttime.
”Dette blir annerledes. Dette er musikk, ikke gruppepresentasjon i religion”, sa jeg.
Ylva lo. ”Du blei vel så godt som kasta ut av bandet ditt, gjorde du ikke?”
”Jeg er sikker på at det var et par skuespillere som ikke likte så godt å jobbe sammen med Stanley Kubrick heller, men når de bare holdt kjeft og gjorde som de fikk beskjed om, blei det faen meg bra film til slutt, ass”, sa jeg, rakte henne lommelerka, hun rista på hodet.
”Herregud, vær litt mer diskret, da, ikke vift rundt med den der her ute”, sa hun, ”og så skal jeg prøve å overse det faktum at du nettopp sammenligna deg sjøl med Stanley Kubrick.”
Jeg lo. ”De der folka på gruppa mi vil jobbe med meg fordi de er fans av Overbalance. Jeg har sett både Thuy og Erlend med Overbalance-t-skjorte før, de er bare glade de får denne muligheten. De skjønner at sluttresultatet blir bra så lenge jeg får bestemme alt, de er ikke som hun der fitta fra franskklassen din.”
”Jaspreet?” Ylva lo, ”hun har lyst til å bli Norges første kvinnelige president.”
Jeg flirte. ”Hun har fått med seg at det er statsminister vi har i Norge, ikke sant?”
Ylva smilte. ”Bare ikke la henne se at du har med deg vodka i innerlomma. Hun der kommer ikke til å nøle med å si ifra til en lærer.”
”Det er rom, ikke vodka”, sa jeg.
På den andre sida av skolegården stod gymlæreren vår og røyka sammen med en av naturfagslærerne. Ylva fulgte blikket mitt, lo.
”Hvor ironisk er det ikke at gymlæreren røyker”, sa hun.
”Jeg har fått et skriv om at jeg må dukke opp oftere i gymtimene, ellers kan det hende jeg ikke får karakter”, sa jeg.
”Ja, du slutta liksom helt å være der etter at han begynte å mase om veksthormoner og sånt i fjor, du”, sa hun, ”jeg skjønner deg for så vidt godt. På ungdomsskolen var det en gymlærer som var overbevist om at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Det var sykt ubehagelig for meg å være i timene hennes.”
Gymlæreren fikk øyekontakt med meg fra den andre sida av skolegården, han nikka og smilte svakt.
”Jeg hater gym så sinnssykt jævla mye”, sa jeg, Ylva lo.
”Du får ta deg en klunk med rom før gymtimene, da, så kanskje det blir litt morsommere”, sa hun.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar