Én film og tre TV-serier

Det er vel egentlig ikke noe vits i å holde dette hemmelig for dere: jeg har søkt på Den norske filmskolen igjen. Som noen av dere kanskje veit, har jeg søkt der to ganger tidligere og kommet til intervju begge gangene, men ikke kommet inn. Kjedelig å snuble på målstreken, men sånn er det jo bare noen ganger. Jeg trur problemet rett og slett er personligheten min. Jeg er veldig introvert av meg, og en typisk person som jobber i film- og mediabransjen er alt annet enn introvert; de er sosiale, gode på å bygge nettverk, gode på å snakke, i det hele tatt alt som jeg ikke er. Man kan skrive mye om hvor synd det er at introverte blir valgt bort i jobbsammenhenger, og mye bra har allerede blitt sagt om saken, men det forandrer ikke så mye reint praktisk; vi sliter fortsatt med å gjøre gode intervjuer. Jeg har jo ikke forandra personlighet på de fire åra det har gått siden sist gang jeg søkte, men jeg er møkk lei av jobben min og livssituasjonen min som den er for øyeblikket, og jeg har hatt skikkelig lyst til å skrive filmmanus i sikkert femten år, så hvorfor ikke. Det verste som kan skje er at jeg ikke kommer inn, men fortsatt sitter igjen med noen sider potensielt verdifull tekst jeg blei nødt til å produsere som en del av opptaksprøvene.

Og noe av denne teksten har jeg lyst til å dele på bloggen min i dag. Det er aldri en dum idé å snakke om filmer og TV-serier jeg liker i håp om at noen av dere kanskje tar det til etterretning, så værsågod:



Jeg husker ikke nøyaktig når det var jeg så Lost In Translation for første gang, jeg trur det var ganske kort tid etter at den hadde kommet og jeg var omtrent i midten av tenåra, men det jeg husker veldig godt, er at den fikk meg til å tenke at jeg helt spesifikt ville skrive filmmanus. Skriving hadde hele livet mitt vært den hobbyen som aldri gikk over, og jeg trur jeg hadde tenkt ei stund allerede at jeg ville jobbe med film, men dette blei en aha-opplevelse for meg, jeg oppdaga plutselig at det å jobbe med film og det å skrive kunne kombineres, jeg tenkte at det er dette jeg vil skrive, dette er nøyaktig i den retninga jeg vil dirigere de kreative kreftene mine, for å si det litt melodramatisk. Jeg elska at det som blei sagt var like viktig som det som ikke blei sagt, jeg elska hvor dempa og subtile de filmatiske virkemidlene var, og jeg elska at film også kunne være dette; at dialogen og mangelen på dialog kunne være det som driver filmen framover. Lost In Translation var et av mine første møter med filmer der den ytre handlinga ikke er det viktigste, og på sett og vis representerte denne filmen for meg et krysningspunkt mellom litteratur og film, dette var en slags poesi som var løfta ut av bokpermene og spilt ut på et sett. At film var en kombinasjon av flere kreative uttrykksformer visste jeg jo, men plutselig stod det veldig klart for meg hvor utrolig bra det kan gjøres om det skrevne får lov å være like viktig som det visuelle.




I egen skriving er det antakelig hvordan forhold utvikler seg mellom mennesker over tid som interesserer meg mest, og en TV-serie jeg nesten alltid nevner når noen spør meg hva jeg har lyst til å skrive, er Six Feet Under. For meg er Six Feet Under så nærme man kan komme den perfekte TV-serien. Med åra har jeg blitt mindre og mindre opptatt av plott, noe som tidvis har frustrert skrivelærere jeg har hatt opp gjennom, og nå skal jeg ikke påstå at jeg skriver like godt som Alan Ball, men Six Feet Under er et av de beste eksemplene jeg veit om på at plott på ingen måte trenger å være hoveddrivkraften i et godt drama. Nå er det selvfølgelig ikke sånn at Six Feet Under mangler plott; det er vel heller det at serien ikke har ett plott, men flere plott som hele tida forandrer seg etter hvert som tida går. Jeg får ofte tilbakemeldinger som går på at prosjekter jeg skriver på spriker i for mange retninger, noe de helt sikkert også gjør, men likevel: Six Feet Under beviser at det fint kan sprike i mange retninger uten at det nødvendigvis trenger å være et problem, og ikke bare det: det at det spriker i mange retninger, er en av de store styrkene ved serien. Det er ikke så mye det at Six Feet Under handler om ting som skjer, som at det utforsker temaer. Og nettopp denne tilnærmingsmetoden til et skriveprosjekt er det jeg hele tida prøver å strekke meg mot: at handlinga heller går ut på å utforske temaer enn at ting skjer. Alle de tinga jeg prøver å få til i egen skriving er gjort riktig i Six Feet Under, og på den måten har Six Feet Under blitt et slags forbilde for det jeg skriver.

 


I samme åndedrag som jeg snakker om Six Feet Under, nevner jeg også ofte The Affair, og det er mye av samme grunn. Begge disse seriene tar utgangspunkt i en enkelthendelse som ødelegger en status quo, og deretter får vi seerne følge ettervirkningene av denne hendelsen etter hvert som dønningene brer seg. I The Affair er gode karakterer viktigere enn en spenningsfylt handling, og sånn sett representerer også denne serien et slags motto som jeg gjerne bruker i egen skriving: at har du interessante og velskrevne karakterer, har du egentlig alt du trenger, da går nesten skrivinga av seg sjøl.

 


Det føles nesten overflødig å nevne Skam, bare fordi så mye allerede har blitt sagt. Formatet er innovativt, det naturlige mangfoldet blant karakterene er prisverdig, temaene serien tar opp er aktuelle og nyanserte, men for min egen del var det et mer udefinerbart aspekt som fenga mest. Serien gikk inn på meg på en måte det er utrolig lenge siden noe som helst har gått inn på meg, jeg trur jeg må tilbake til tenåra før jeg kan finne noe tilsvarende. Jeg levde meg inn i liva til de fiktive ungdommene på en måte som kom fullstendig uforberedt på. Jeg hadde vel fram til da egentlig bare konkludert med at grunnen til at filmer, serier og bøker ikke hadde den samme effekten på meg lenger, var at jeg hadde blitt voksen; jeg hadde lært meg å gjennomskue virkemidlene, i tillegg til at hjernen min hadde blitt modnere og dermed mindre hormonell og påvirkelig fra impulser utenfra. Jeg hadde fram til Skam trudd at de intense berg-og-dal-banefølelsene jeg hadde opplevd forholdsvis hyppig som tenåring, var forbeholdt nettopp den perioden av livet mitt. Og så kom altså Skam og sendte meg ut på en nostalgisk og emosjonell heisatur jeg aldri hadde kunnet se for meg på forhånd. For ordens skyld: det føltes ikke nostalgisk fordi det kjentes som å gjenoppleve sin egen ungdomstid – ungdomstida til Skam-karakterene er faktisk temmelig radikalt forksjellig fra hvordan min egen ungdomstid var –  men nostalgisk fordi jeg fikk gjenoppleve den samme gnistrende begeistringa for noe som jeg ikke hadde opplevd på kanskje ti år, ei begeistring jeg hadde trudd jeg aldri skulle få oppleve igjen. Denne begeistringa kan kanskje beskrives som en seerglede, men også som en slags skaperglede: en entusiasme som bare kan vekkes i meg når jeg er mottaker av godt formidla kunst, og som videre manifesteres som en inspirasjon til å skape noe eget. Å se og oppleve hvor bra noe kan gjøres, er rett og slett den største inspirasjonskilden jeg veit om. Jeg begynte faktisk å skrive på et nytt romanprosjekt etter å ha blitt oppslukt av Skam, et prosjekt jeg fortsatt jobber med og som i skrivende stund har nesten seks hundre sider, men det var kanskje en digresjon. Skam minte meg på gleden jeg føler når jeg skriver og skaper, kanskje fordi det er skapt av folk som føler den samme lidenskapen som jeg tydeligvis fortsatt er i stand til å føle, og det er rett og slett herlig smittsomt.