Én film og tre TV-serier

Det er vel egentlig ikke noe vits i å holde dette hemmelig for dere: jeg har søkt på Den norske filmskolen igjen. Som noen av dere kanskje veit, har jeg søkt der to ganger tidligere og kommet til intervju begge gangene, men ikke kommet inn. Kjedelig å snuble på målstreken, men sånn er det jo bare noen ganger. Jeg trur problemet rett og slett er personligheten min. Jeg er veldig introvert av meg, og en typisk person som jobber i film- og mediabransjen er alt annet enn introvert; de er sosiale, gode på å bygge nettverk, gode på å snakke, i det hele tatt alt som jeg ikke er. Man kan skrive mye om hvor synd det er at introverte blir valgt bort i jobbsammenhenger, og mye bra har allerede blitt sagt om saken, men det forandrer ikke så mye reint praktisk; vi sliter fortsatt med å gjøre gode intervjuer. Jeg har jo ikke forandra personlighet på de fire åra det har gått siden sist gang jeg søkte, men jeg er møkk lei av jobben min og livssituasjonen min som den er for øyeblikket, og jeg har hatt skikkelig lyst til å skrive filmmanus i sikkert femten år, så hvorfor ikke. Det verste som kan skje er at jeg ikke kommer inn, men fortsatt sitter igjen med noen sider potensielt verdifull tekst jeg blei nødt til å produsere som en del av opptaksprøvene.

Og noe av denne teksten har jeg lyst til å dele på bloggen min i dag. Det er aldri en dum idé å snakke om filmer og TV-serier jeg liker i håp om at noen av dere kanskje tar det til etterretning, så værsågod:



Jeg husker ikke nøyaktig når det var jeg så Lost In Translation for første gang, jeg trur det var ganske kort tid etter at den hadde kommet og jeg var omtrent i midten av tenåra, men det jeg husker veldig godt, er at den fikk meg til å tenke at jeg helt spesifikt ville skrive filmmanus. Skriving hadde hele livet mitt vært den hobbyen som aldri gikk over, og jeg trur jeg hadde tenkt ei stund allerede at jeg ville jobbe med film, men dette blei en aha-opplevelse for meg, jeg oppdaga plutselig at det å jobbe med film og det å skrive kunne kombineres, jeg tenkte at det er dette jeg vil skrive, dette er nøyaktig i den retninga jeg vil dirigere de kreative kreftene mine, for å si det litt melodramatisk. Jeg elska at det som blei sagt var like viktig som det som ikke blei sagt, jeg elska hvor dempa og subtile de filmatiske virkemidlene var, og jeg elska at film også kunne være dette; at dialogen og mangelen på dialog kunne være det som driver filmen framover. Lost In Translation var et av mine første møter med filmer der den ytre handlinga ikke er det viktigste, og på sett og vis representerte denne filmen for meg et krysningspunkt mellom litteratur og film, dette var en slags poesi som var løfta ut av bokpermene og spilt ut på et sett. At film var en kombinasjon av flere kreative uttrykksformer visste jeg jo, men plutselig stod det veldig klart for meg hvor utrolig bra det kan gjøres om det skrevne får lov å være like viktig som det visuelle.




I egen skriving er det antakelig hvordan forhold utvikler seg mellom mennesker over tid som interesserer meg mest, og en TV-serie jeg nesten alltid nevner når noen spør meg hva jeg har lyst til å skrive, er Six Feet Under. For meg er Six Feet Under så nærme man kan komme den perfekte TV-serien. Med åra har jeg blitt mindre og mindre opptatt av plott, noe som tidvis har frustrert skrivelærere jeg har hatt opp gjennom, og nå skal jeg ikke påstå at jeg skriver like godt som Alan Ball, men Six Feet Under er et av de beste eksemplene jeg veit om på at plott på ingen måte trenger å være hoveddrivkraften i et godt drama. Nå er det selvfølgelig ikke sånn at Six Feet Under mangler plott; det er vel heller det at serien ikke har ett plott, men flere plott som hele tida forandrer seg etter hvert som tida går. Jeg får ofte tilbakemeldinger som går på at prosjekter jeg skriver på spriker i for mange retninger, noe de helt sikkert også gjør, men likevel: Six Feet Under beviser at det fint kan sprike i mange retninger uten at det nødvendigvis trenger å være et problem, og ikke bare det: det at det spriker i mange retninger, er en av de store styrkene ved serien. Det er ikke så mye det at Six Feet Under handler om ting som skjer, som at det utforsker temaer. Og nettopp denne tilnærmingsmetoden til et skriveprosjekt er det jeg hele tida prøver å strekke meg mot: at handlinga heller går ut på å utforske temaer enn at ting skjer. Alle de tinga jeg prøver å få til i egen skriving er gjort riktig i Six Feet Under, og på den måten har Six Feet Under blitt et slags forbilde for det jeg skriver.

 


I samme åndedrag som jeg snakker om Six Feet Under, nevner jeg også ofte The Affair, og det er mye av samme grunn. Begge disse seriene tar utgangspunkt i en enkelthendelse som ødelegger en status quo, og deretter får vi seerne følge ettervirkningene av denne hendelsen etter hvert som dønningene brer seg. I The Affair er gode karakterer viktigere enn en spenningsfylt handling, og sånn sett representerer også denne serien et slags motto som jeg gjerne bruker i egen skriving: at har du interessante og velskrevne karakterer, har du egentlig alt du trenger, da går nesten skrivinga av seg sjøl.

 


Det føles nesten overflødig å nevne Skam, bare fordi så mye allerede har blitt sagt. Formatet er innovativt, det naturlige mangfoldet blant karakterene er prisverdig, temaene serien tar opp er aktuelle og nyanserte, men for min egen del var det et mer udefinerbart aspekt som fenga mest. Serien gikk inn på meg på en måte det er utrolig lenge siden noe som helst har gått inn på meg, jeg trur jeg må tilbake til tenåra før jeg kan finne noe tilsvarende. Jeg levde meg inn i liva til de fiktive ungdommene på en måte som kom fullstendig uforberedt på. Jeg hadde vel fram til da egentlig bare konkludert med at grunnen til at filmer, serier og bøker ikke hadde den samme effekten på meg lenger, var at jeg hadde blitt voksen; jeg hadde lært meg å gjennomskue virkemidlene, i tillegg til at hjernen min hadde blitt modnere og dermed mindre hormonell og påvirkelig fra impulser utenfra. Jeg hadde fram til Skam trudd at de intense berg-og-dal-banefølelsene jeg hadde opplevd forholdsvis hyppig som tenåring, var forbeholdt nettopp den perioden av livet mitt. Og så kom altså Skam og sendte meg ut på en nostalgisk og emosjonell heisatur jeg aldri hadde kunnet se for meg på forhånd. For ordens skyld: det føltes ikke nostalgisk fordi det kjentes som å gjenoppleve sin egen ungdomstid – ungdomstida til Skam-karakterene er faktisk temmelig radikalt forksjellig fra hvordan min egen ungdomstid var –  men nostalgisk fordi jeg fikk gjenoppleve den samme gnistrende begeistringa for noe som jeg ikke hadde opplevd på kanskje ti år, ei begeistring jeg hadde trudd jeg aldri skulle få oppleve igjen. Denne begeistringa kan kanskje beskrives som en seerglede, men også som en slags skaperglede: en entusiasme som bare kan vekkes i meg når jeg er mottaker av godt formidla kunst, og som videre manifesteres som en inspirasjon til å skape noe eget. Å se og oppleve hvor bra noe kan gjøres, er rett og slett den største inspirasjonskilden jeg veit om. Jeg begynte faktisk å skrive på et nytt romanprosjekt etter å ha blitt oppslukt av Skam, et prosjekt jeg fortsatt jobber med og som i skrivende stund har nesten seks hundre sider, men det var kanskje en digresjon. Skam minte meg på gleden jeg føler når jeg skriver og skaper, kanskje fordi det er skapt av folk som føler den samme lidenskapen som jeg tydeligvis fortsatt er i stand til å føle, og det er rett og slett herlig smittsomt.

O helga natt

"Det var med stor ærefrykt jeg gikk i gang og tenkte på hvordan jeg skulle klare å knekke den sangen. Jeg så på teksten. Og tenkte at Jussi Björlings versjon er så massiv – han tar de høye tonene med så enorm kraft, veldig myndig. Som en befaling. 'Folk, fall nu neder!', som et 'ta dere sammen!! Gud har ofret sin eneste sønn for dere!!!' Men hva om vi leser det mer som en bønn? tenkte jeg. Det kan være interessant. At man ber, 'vær så snill! Fall nu neder..! Ser dere ikke hva Gud har gjort? Kan dere ikke prøve å ta det til dere?' Jeg ville dra sangen i en mer tander retning." - Nils Bech



God jul, da dere.

Vi må snakke om Skam igjen

Så dere. Nå på fredag var det sesongsavslutning i Skam, og jeg trur det kanskje kan ha gått tilstrekkelig med tid nå til at jeg har klart å fordøye det og sånn noenlunde er klar til å kommentere min viktigste popkulturelle dille denne høsten. Jeg gjorde det jo i begynnelsen av november òg, da jeg nettopp hadde begynt å se på det, men nå som berg-og-dalbaneturen omsider er slutt, sitter jeg igjen med SÅ MANGE FØLELSER og jeg trur ikke jeg har vært så ekstremt glad i en serie på aldri så lang tid, og bare... jeg veit ikke hvor jeg skal begynne.

Kanskje jeg bare skal begynne med å sitere andre. For mye fornuftig og viktig har allerede blitt sagt om dette lille vidunderet av TV-serie, og jeg skjønner nesten ikke hva nytt av lovprisning jeg skulle kunne komme med. Dagbladets recap av episode ni, for eksempel, fanger opp essensen av hvorfor Skam kanskje er det beste innen norsk TV noen gang. Here be spoilers:



Jeg har tidligere skrevet om at det unike med historiefortelling er at den, via innlevelse, lar oss føle sannheter og ikke bare forstå dem rasjonelt. Disse sannhetene framstår gjerne ekstremt selvsagte når man skriver dem ned på papir: «Du skal ikke ta nakenbilder av sovende jenter.» Neijasså, sier du det?

«Mennesker med bipolaritet er mer enn bare diagnosen sin.» Duh.

Men likevel forholder folk seg overraskende lite til disse sannhetene. Overgrep skjer. Mennesker med psykiske lidelser stigmatiseres. Vi har generelt liten evne til å se verden fra andres ståsted. Fordi en rasjonell forståelse for noe ikke er så mye verdt hvis ikke den emosjonelle forståelsen er til stede også. Veien til empati går ikke gjennom kronikker (ikke et vondt ord om kronikker, altså. Mange av mine beste venner er kronikker!), men gjennom innlevelsen og opplevelsen. Det er gjennom denne innlevelsen at kunsten bygger broer mellom menneskeøyer, og forteller oss at selv om det av og til virker sånn, så er vi ikke alene i våre egne hjerner, likevel.

Og det er her «SKAM» kommer inn, og måten man forteller historier på. For jeg er temmelig overbevist om at dersom «SKAM» hadde gjort det «riktige», og fra første stund presentert Evens bipolaritet på en saklig, informativ og ufarliggjørende måte, hadde den emosjonelle forståelsen uteblitt. Innsikten hadde ikke blitt større enn av å lese på Wikipedia.

Men ved å oppleve dette gjennom Isak – for disse tingene er jo en del av sykdomsbildet, og utgjør gjerne det første, traumatiske møtet med sykdommen for pårørende, og det er jo gjennom Isaks øyne vi ser denne sesongen, og det vi skal oppleve her er hvordan det er at en du elsker har en psykisk lidelse, ikke hvordan det er å ha en psykisk lidelse, det hadde blitt en annen historie – når vi får føle sjokket og forvirringen sammen med ham, så er vi også langt mer emosjonelt mottakelige for nyanseringen av bildet når det blir presentert. Og vi er også langt nærmere å føle oss temmelig dumme over hvor raskt vi trakk konklusjoner og trakk oss unna.



For ikke bare har denne sesongen av Skam brutt ned tabuer om ikke-heterofili, men den har også bidratt til å øke forståelsen for det enorme stigmaet som er psykiske lidelser. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av mitt liv har blitt bedt om å ta meg sammen, om å bare "gå ut og ha det gøy", om å slutte å være så lat og syns så synd på meg sjøl, og her kommer altså Skam og får ungdommer over hele verden til å spørre hverandre i Skam-fangrupper på Facebook: hva er egentlig å være bipolar? Hva vil det si å være manisk? Øverst i sitatet ovenfor finner man sjølve poenget med kunst, i mitt tilfelle er det skriving: "det unike med historiefortelling er at den, via innlevelse, lar oss føle sannheter og ikke bare forstå dem rasjonelt." Dette er målet jeg hele tida strekker meg mot, dette er grunnen til at jeg fortsetter å skrive på den jævla romanen som aldri blir ferdig. Og dette klarer Skam, dere!! Så til de grader!!!

Og jeg skjønner ikke hvor i all verden det er de har funnet Tarjei Sandvik Moe og Henrik Holm?? De er så jævla gode og de har en sånn tilstedeværelse i rollene sine som veldig mange Hollywood-veteraner ikke har, og nå som det er klart at Skam skal remakes i USA, blir jeg nødt til å stille spørsmålet: kommer det til å funke? Og med mindre produsent Simon Fuller er så "tro mot det opprinnelige konseptet" som han angivelig har lovt å være, så vil jeg tru at svaret er nei. For Skam kan ikke lages i USA av en stjerneprodusent, det er jo nettopp det som er hele poenget. Og ikke bare fordi det er så mye ved Skam som er så distinkt norsk, som russetid og Nissenrevy, men også fordi Skam tross alt er en lavbudsjettsproduksjon med fjes som ikke var kjent fra før i alle rollene. Dette er så ikke-amerikansk og ikke-Hollywoodsk som det kan få blitt, og det er nettopp hvor langt Skam er fra den amerikanske filmkulturen som gjør det så troverdig og unikt som det jo er. Jeg leste denne saken i KK som kommer med tips til hvem som bør spille de forskjellige rollene i den amerikanske varianten, og jeg er så utrolig uenig i dem alle sammen. Ikke fordi de nevnte skuespillerne nødvendigvis er dårlige, men fordi de allerede er skuespillere. De ukjente ansikta minsker sjansene for at man allerede forbinder dem med andre roller, litt sånn at man bør ikke kunne si at "åh ja, hun som spiller Noora, det er hun fra Kick-Ass, ikke sant?", pluss at det NRK faktisk har gjort for karrierene til de unge rolleinnehaverne er jo bare fantastisk, da; tenk for en flying start de har fått, takket være gode, gamle NRK som tør å gi dem en sjanse på denne måten! Og ingenting er påkosta, locationene kjenner vi fra før, setta er enkle, kostymene likeså, soundtracket domineres av norske artister fordi rettighetene er billigere, og i det hele tatt er jeg skikkelig skeptisk (men hallo, hvem gadd egentlig å se de amerikanske utgavene av Skins eller Les Revenants anyway, ammirite).

Egentlig vil jeg bare hyle som den gærne fanen jeg er, så for de av dere som ikke følger meg på Facebook:

Og dere, en eller annen twitrer har lagd denne fantastiske videoen:

Og det fikk meg til å intenst ønske meg en slags merkelig spin-off som egentlig bare er Skam-gjengen som har det koselig. For å sitere meg sjøl:

Okei jeg ønsker meg Skam Friends SÅ MYE
En hel sesong der alle bare er lykkelige og søte
Der alle er venner
Uten drama
De bare henger rundt med hverandre og sier morsomme ting
Plis gi meg dette

Jeg har aldri engang likt Friends noe særlig, jeg syns bare ikke det er spesielt morsomt, men sjølve settinga og konseptet hadde passa så usannsynlig godt med de nydelige og kompliserte Skam-karakterene, og jeg er så forbaska glad i dem alle sammen. Det er ikke egentlig så veldig farlig for meg hvem som blir hovedpersonen i fjerde sesong heller, jeg veit at jeg uansett ikke kommer til å bli skuffa, men la meg nå komme med et radikalt forslag her:

Linn.

That's right. Linn.

Jeg tviler egentlig veldig sterkt på at hun kommer til å bli den neste hovedpersonen, eller en hovedperson i det hele tatt, bare fordi jeg trur det er et kriterium at man går på Nissen, eller kanskje til og med på det samme trinnet som gjengen på Nissen, men la oss nå late som at hvem som helst i dette fabelaktige universet kan bli hovedperson - mange blei jo overraska da Isak blei avslørt som denne sesongens hovedperson òg fordi de trudde det bare skulle handle om jentegjengen - og dvele litt ved denne tanken.

Okei, nå har denne sesongen handla en del om psykiske lidelser, og dét varmer i væffal mitt grå, kalde hjerte. Og nå har jeg kanskje et litt ekstra ømt punkt for Linn fordi jeg sjøl var Linn da jeg bodde i kollektiv på Frogner for en god del år siden nå, faktisk, men altså: da Even, som var på besøk hos Isak var deprimert, trådde hele kollektivet til for å hjelpe ham. Men hva med Linn? Til tross for at hun nesten aldri er ute av rommet sitt, blir hun framstilt nærmest som et comic relief, og de andre i kollektivet har en del halvstygg humor på hennes beskostning. Sånn som denne kommentaren fra ellers veldig kule Noora:

Når Linn seinere ymter frampå om at hun kjenner seg en del igjen i Even og lurer på om kanskje hun også kan være bipolar, ler Noora og Eskild det bort. Og så er det et vindunderlig øyeblikk nå i siste episode, der Isak kommer hjem fra skolen og finner Linn og Even i engasjert Fifa-kamp på Playstation, der vi for én gangs skyld får et bare litt mer nyansert blikk på henne, og det gjorde meg så utrolig glad. Så ja, der mange har kommet fram og takka Skam for å gi dem karakterer de kjenner seg igjen i, og som de kan vise til når de prøver å forklare åssen de har det ("husker du det som skjedde med Noora på den festen? Jepp, det har skjedd med meg òg" eller "hadde jeg hatt Isak å relatere til som søttenåring, hadde det vært så mye enklere for meg å komme ut av skapet"), så er Linn på mange måter denne karakteren for meg. Hun fortjener å få sin historie fortalt. Og nå har som sagt denne sesongen handla en del om psykisk helse, så om Linn noen gang får sin egen sesong, så skjer det nok væffal ikke i neste, men det hadde betydd veldig mye for meg om det skjer en vakker dag.

Jeg har hittil snakka veldig lite om hvor forbanna søte Isak og Even er sammen, men herregud dere:

Og da mener jeg ikke søte på samme måte som denne gjengen mener søte:

Heldigvis er Isak den kuleste i verden:

Og btw JONAS ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Måtte alle som kommer ut av skapet (og egentlig alle andre òg) ha en bestevenn som Jonas.

Og nå har jeg skrevet på dette blogginnlegget i ganske mange timer allerede, og jeg begynner å bli sulten, og kanskje har jeg muligens fått sagt det viktigste nå? Nei, det har jeg ikke, vent litt:

Sånn. Ferdig. ♥

November 2016

Opplevelser: (Gratis!) førpremiere på Bone Tomahawk. Konsert med Regina Spektor på Folketeatret. Femårsjubileum med Jørgen (fikk roser!), med god middag og kinotur. Kino med Jørgen, av ingen annen grunn enn at det er gøy å gå på kino. Vegansk julefestival, der jeg tradisjonen tro spiste (og drakk) meg altfor mett. Og ikke minst blei jeg annonsert som en av mottakerne av Buskerud fylkeskommunes kulturstipend!

Innkjøp: Kjøpte selvfølgelig mengder med god mat på vegansk julefestival, men også denne fantastisk fine eyelineren. Har stjålet bildet fra nettsidene til LUSH bare fordi mobilen min ikke klarer å fange inn det helt nydelige fargespekteret. Så får det heller bare være at jeg er skikkelig dårlig til å påføre flytende eyeliner, haha.

TV-serie: November var framfor noe annet den måneden der også jeg endelig blei bitt av Skam-basillen (og apropos, den nyeste oppdateringa! HERREGUD DE ER SÅ JÆVLIG SØTE JEG ER SÅ FORELSKA I BEGGE TO PÅ ÉN GANG ELLER NÅR JEG TENKER MEG OM EGENTLIG HELE KOLLEKTIVET JHAIUHSFASGFYASOU). Ellers har jeg begynt å se litt på Black Mirror, som er veldig bra.

Spill: Dere, jeg har fullført Gone Home!! Fint, lite spill, men langt mindre skummelt enn hva jeg av en eller annen grunn hadde sett for meg på forhånd. Kanskje noe med hele settinga; å komme hjem til et stort, tomt hus, det regner og tordner og strømmen kommer og går, at huset omtales som "the psycho house", de mange henvisningene til at det spøker der. Men altså: overhodet ikke skummelt i det hele tatt. Nå gjenstår det å se om jeg får dratt ræva mi til å spille videre på Final Fantasy VIII, eller om jeg finner på noe annet. Har egentlig ikke så mye tid til å spille om dagen.

Film: Jeg var på kino hele tre ganger denne måneden! Bone Tomahawk, Doctor Strange og Fantastic Beasts and Where to Find Them. Så også Super 8, fordi jeg enda en gang leid av ekstreme Stranger Things-abstinenser, og da jeg leste et handlingsreferat fra den, slo det meg at de hadde en del til felles. Gir dere traileren til Bone Tomahawk, en rett og slett veldig god film, som de to første tredjedelene er et dialogdrevet westerndrama, før filmen mot slutten blir en slags brutal kannibalgrøsser (og altså, jeg er tøff, men jeg lukka nesten øya under scena som på internett har blitt omtalt som "the kill").




Bok: Holder fortsatt på med Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne.

Musikk: Har hatt mye... vel, jeg skal ikke kalle det ræl, men jeg har hatt en del musikk på hjernen i det siste som er veldig langt fra det jeg pleier å høre på. Men jeg har også gjenoppdaga Mew. Sånn som Snow Brigade, for eksempel.

Flere TV-serier det ikke skader å få med seg

Jeg elsker TV-serier! Den dype karakterutforskninga og de langsomme konfliktene gjør at TV-serien egentlig ligner mer på romanen enn det filmen gjør. Episodeformatet og den totale lengden gjør at man kan bli kjent med alt TV-serien inneholder på en helt annen måte enn det man kan med en film - og bare så det er sagt, jeg elsker fortsatt også film. Det er bare det at de siste åra har jeg lært meg å sette enda litt mer pris på TV-serien.

Dette innlegget er en oppfølger til dette innlegget. Den gangen tok jeg rett og slett for meg alle TV-seriene jeg noen gang har sett alt som fins av, og som jeg i tillegg har likt. Den samme regelen gjelder denne gangen; jeg trekker bare fram serier der jeg har sett alt, enten fordi serien er ferdig og jeg har sett alle sesongene, eller fordi jeg har sett alt det som foreløpig eksisterer av den. For å mate dere med teskje: jeg har altså ikke valgt å ha med serier der jeg har sett noen sesonger, men har hoppa av etter hvert.



Westworld (2016 -)

Jeg husker ikke når jeg leste om denne serien første gang, men det var ei stund før HBO faktisk begynte å vise den. Jeg husker væffal at jeg allerede da visste at jeg måtte se den. Jeg er jo i utgangspunktet en sucker for sci-fi, jeg har sansen for J.J. Abrams, som er executive producer (herregud, hva i all verden heter det på norsk?) og western-settinga gjorde at jeg tenkte at dette i tillegg kom til å ha en viss steampunk-estetikk. I det hele tatt: mange ting å glede seg over, og at serien allerede før den blei sluppet, blei hypa noe voldsomt og utnevnt til HBOs nye Game of Thrones (utover at begge seriene er bra og forholdsvis episke, har de forøvrig lite til felles), gjorde at jeg ikke akkurat gleda meg noe mindre da første episode endelig lå ute. Den infridde absolutt. Som jeg nevnte helt innledningsvis i innlegget her, så liker jeg de langsomme konfliktene som er typisk for nettopp TV-serier, og Westworld er definitivt et eksempel på hvor godt det kan funke. I første episode er det ikke utvetydig hva som er kjernekonflikten, og hvem som er the bad guys - her er det mange lag som skal utforskes, og mange mellommenneskelige (og -robotslige) relasjoner som skal settes på prøve. Rett og slett en knallbra serie som lever opp til de høye forventningene HBO hadde skapt til den på forhånd.



Stranger Things (2016 -)

GUD, denne serien, ass! Jeg skal være forsiktig med å si at det og det var det beste jeg så i 2016, men fy søren, denne serien, ass! Og dere, hva er det med åttitallet som funker så usedvanlig perfekt i kombinasjon med det mystiske og overnaturlige? Bare se på Twin Peaks (som okei egentlig er nittitallet, men altså 1990 er så godt som åttitallet)! Det må være noe med det analoge, med et samfunn som ligner til forveksling på vår egen samtid, bare at alt liksom er litt mindre tilgjengelig, alt er bare litt mindre lettvint, vissheten om at man ikke bare kan google etter svar på hva det skumle kan være, og hvis man går seg bort, så er det ikke bare å fiske fram smarttelefonen og være hjemme igjen på null komma svisj. Jeg blir bare mer og mer glad i åttitallet for hver dag som går, for ja, det var utrolig mye teit på åttitallet, men det var også utrolig mye bra, ikke minst innen alternative miljøer, pluss at det er utrolig mye nydelig nostalgi for alle oss i min generasjon som er vokst opp på åtti- og tidlig nittitall. Og i Stranger Things er åttitallet så veldig gjennomført, det er ikke bare en artig tidskoloritt, vi er der, vi har reist i tid, til ei tid da alt ligna på nå, bare at alt var litt mer mystisk, og her møter vi en helt fantastisk vennegjeng og ei fryktinngytende gåte og og og og og og BARE SE DET.



Orphan Black (2013 -)

Passer egentlig fint å snakke litt om Orphan Black etter Stranger Things, fordi Orphan Black er en serie jeg snubla over etter fryktelig Stranger Things-abstinenser. Jeg google noe sånt som "tv-series similar to stranger things" og på ei av de mange listene jeg fant, var nettopp Orphan Black. Sjøl syns jeg egentlig ikke de ligner noe særlig, litt i tematikk, for så vidt, men stemningene er helt forskjellige. Ikke desto mindre er dette en drivende god serie som er utrolig spennende og har mange gode karakterer. Og mens vi først snakker om karakterer, så er det absolutt mest fascinerende med serien at skuespiller Tatiana Maslany spiller sånn... fem av hovedrollene? Og flere mindre roller? Og jeg veit jo at det skuespillere gjør, er å gå inn i andre karakterer og bli mer eller mindre noen andre, men jeg trur det aldri har blitt så tydelig poengtert for meg før som her. Hun spiller de ulike rollene med så mye særpreg og troverdighet at vi, til tross for at de altså har det samme ansiktet, aldri er i tvil om hvem de er, aldri blander dem sammen, og oppfatter dem helt klart som egne karakterer med sine egne spesielle quirks, heller enn variasjoner av den samme karakteren. I tillegg hender det flere ganger i løpet av serien at hun spiller en av karakterene som spiller en av de andre karakterene. Og det gjør hun attpåtil med glans.



Skam (2015 -)

Det er vel egentlig ikke sikkert at jeg trenger å utdype noe nærmere etter dette innlegget, men jeg skal prøve likevel. For noe av det jeg liker så godt med Skam, er hvor naturlig og utilgjort det virker. Manuset flyter fint, og replikkene faller naturlig. Jeg mistenker litt at de har gjort noe av det samme som vi gjorde da jeg gikk på folkehøyskole og vi lagde den fortsatt helt fantastiske filmen Kjell og Jan (regissør og manusforfatter ville ikke at den skulle legges ut offentlig noe sted, ellers skulle dere FAENMEG FÅ SETT DEN, ASS), nemlig at vi ikke egentlig hadde noe ordentlig manus, vi fant liksom bare ut hva karakterene skulle snakke om i hver scene, og så tok vi det derfra. Resultatet blei faktisk skikkelig bra og flott og troverdig med avbrytelser og snakking i munnen på hverandre og alt mulig sånt. En annen ting med Skam, som mer velformulerte hoder enn meg allerede har snakka om, er hvor fint de tar opp forskjellige temaer. Hvor mange filmer og serier fins vel for eksempel ikke om skaphomoen som prøver å ta livet av seg/blir mobba/ikke blir akseptert av foreldra sine/whatever? Altså, jeg skal ikke påstå at heterofile ikke har mange flere privilegier enn ikke-heterofile, men er det ikke bare fantastisk behagelig å se homo-kjærlighet framstilt som hvilken som helst annen kjærlighet? Og at bestevennen din ikke reagerer med "HÆ ER DU HOMO" når du kommer ut av skapet, men isteden bare spør hva det er han heter? Forresten: rekk opp handa hvis du òg sitter og oppdaterer hjemmesida til Skam i dette øyeblikk i tilfelle det har skjedd noe nytt siden sist.



Hannibal (2013 - 2015)

Det tok litt tid før jeg kom inn i TV-serien om Hannibal Lecter, rett og slett fordi begynnelsen av første sesong ligner ganske mye på veldig mange andre krimserier. Et bestialsk mord, en gjeng etterforskere går i gang med å løse det. Mye er løst innen episoden er over. Ny episode, nytt mord. Men etter hvert begynner det å bli tydelig at det er et mønster, og detaljer fra mordsakene i de første episodene hentes fram igjen og settes i en ny sammenheng, og plutselig føler man at man sjøl har blitt vikla inn i et slags mareritt som man ikke uten videre kan rømme fra. Mads Mikkelsen er intet mindre enn perfekt i rollen som Hannibal, og sammen med Hugh Dancy som Will Graham danner de litt av et par. Jeg har sett filmene Hannibal og Red Dragon for lenge siden uten å tenke videre over dem, men denne serien har gitt meg lyst til å utforske universet dypere, for det er virkelig masse spennende og foruroligende her.



Vikingane (2016 -)

Okei, så er kanskje ikke denne NRK-produksjonen helt på høyde med mye annet på lista mi her, men jeg koste meg likevel en hel del med den. Jeg syns det er et problem å finne komiserier jeg liker, rett og slett fordi jeg må jo ha en skikkelig merkelig type humor i og med at jeg nesten ikke syns noen ting er morsomt? Vikingane lo jeg av, ikke like godt, lenge og oppriktig som av Flight of the Conchords, Black Books eller The IT Crowd, men jeg lo, og jeg hadde det gøy. Jada, humoren er til tider litt teit, men dette var akkurat passe fornøyelig å slappe av med etter en utmattende dag på jobb. Jeg aner ikke noe om den historiske korrektheten her (språket er definivtiv ikke historisk korrekt, men det skal det jo heller ikke være), men mitt utrente øye syns i væffal kostymene og setta så riktig så vikingete ut. Dessuten må jeg medgi at jeg tross alt stoler litt mer på nordmenn når de skal lage serier om vikinger, enn jeg stoler på for eksempel amerikanere (med andre ord: nei, jeg har ikke tenkt å se Vikings). Dessuten liker jeg all den flotte musikken!



Deutschland 83 (2015 -)

Jeg snakka med Jørgen her om dagen om at det er jo ikke så mye som når oss i Norge fra Tyskland som ikke handler om andre verdenskrig eller tida fram til Berlinmurens fall, er det vel? Altså, jeg kommer på en håndfull titler, liksom, men det er vel mest krig og øst/vest det går i, er det ikke? Nu vel. Vi ramla over denne serien helt tilfeldig på Platekompaniet og syntes DVD'en hadde et kult cover, så vi tok den med oss hjem. Det skulle vise seg å være et godt valg, for dette er ei spennende og interessant skildring av ikke bare det mildt sagt kjølige forholdet mellom Vest-Tyskland og Øst-Tyskland på åttitallet, men det er også en ganske klassisk coming of age-historie satt i litt utradisjonelle omgivelser. Martin Rauch er en kar i tidlig tjueåra som verves av Stasi for å infiltrere den vest-tyske hæren. Likevel er kanskje ikke Martin den mest engasjerende karakterern. Kanskje enda mer interessant er Alex Edel, som også er i den vesttyske hæren, og sønn av generalen. Her er det duka for politiske så vel som relasjonelle spenninger.



This is England '86 - '90 (2010 - 2015)

Egentlig er dette tre mini-serier, og ikke tre sesonger av den samme serien, men jeg må innrømme at jeg tenker på den som sistnevnte. Dette er en oppfølger til This is England-filmen fra 2006, som også er veldig bra. Men veit dere hva? Serien er kanskje enda bedre. Det er heldigvis de samme folka som står bak, og de samme skuespillerne. Åttitallet i den industrialiserte, engelske småbyen er like dystert som før, men gjengen vi kjenner fra tidligere byr likevel på mye moro. Men ikke la deg lure av de snappy replikkene og komiske situasjonene; dette er bekmørkt, nesten enda litt mørkere enn filmen, og inneholder scener som jeg faktisk syntes var helt jævlige å se på. Jeg er ganske tøff av meg, og tåler det meste, men her vil jeg faktisk skyte inn en aldri så liten advarsel om at dette er veldig sterke saker. Ikke desto mindre har det blitt utrolig bra, og man blir enda mer glad i og kjent med karakterene som man i filmen begynte å ane omrisset av. Jeg skjønner godt at regissør og manusforfatter Shane Meadows (hovedpersonen heter Shaun Fields...) ikke klarte å la dem ligge, for å si det sånn.



Sherlock (2010 -)

Sherlock var også en sånn serie som jeg brukte litt tid på å komme inn i. Altså, jeg har aldri syntes det var dårlig eller noe sånt, men de lange episodene på cirka halvannen time gjorde at det egna seg litt dårlig for bingewatching, og jeg måtte liksom sette av en helaften i likhet med en film når jeg skulle se det. Og jeg syntes det var artig og underholdende, men det var ikke før jeg kom noen episoder inn i det at jeg virkelig begynte å elske det (en digresjon: skulle ønske det norske språket hadde noe som ligger mellom "like" og "elske", sånn at det framgår at man gjør mer enn å bare like noe, men at det tross alt ikke betyr like mye for deg som familien din, bestevennen din eller kjæresten din, liksom). Benedict Cumberbatch er virkelig Sherlock, og han er merkelig sjarmerende til å være en arrogant drittsekk. Det eneste som irriterer meg litt med Sherlock, er at jeg noen ganger outsmarter den. Sherlock skal jo liksom være en sånn hyperintelligent person som ser ting timevis før andre ser det, så når jeg da ser noe komme lenge før Sherlock gjør det, så føles serien litt vel... tilpassa et publikum, om dere skjønner hva jeg mener. Samtidig må det kanskje også nettopp være sånn for at vi skal kunne henge med, men det er vel del som er dillemmaet når man lager en serie med karakterer som skal være ekstremt intelligente. Uansett. Jeg trudde jeg nesten ikke skulle like det fordi det er satt til moderne tid, og jeg elsker viktoriatida, men det gjorde jeg jaggu!



Better Call Saul (2015 -)

Selv om dette er en spin-off av Breaking Bad, er det egentlig ikke nødvendig å ha sett Breaking Bad først, for seriene er ganske forskjellige. Jeg anbefaler det selvfølgelig likevel på grunn av karakterbygging og den slags, men vit at hvis du av en eller annen uforståelig grunn virkelig hater Breaking Bad, så kan du likevel kose deg med Better Call Saul. Sistnevnte er på mange måter en litt lettere serie, med mindre av den heseblesende dramatikken alle som har sett Breaking Bad vil kjenne igjen. Det betyr ikke at dette ikke er spennende, men det hele foregår på et litt mindre og mer hverdagslig plan: det handler om advokat Saul Goodman, som i tida før Breaking Bad het Jimmy McGill, som prøver å lykkes innen jusfeltet. Likevel hindrer sjølve karakteren hans ham gang på gang i å nå det overordna målet. Rett og slett en ganske klassisk historie om at du ikke kan rømme fra den du er. Sentralt står også forholdet til broren Chuck, men vi blir også bedre kjent med Mike, som var en veldig kul karakter i Breaking Bad. I Better Call Saul blir det klart at han er en KJEMPEKUL karakter!



Les Revenants (2012 -)

Denne serien var, i likhet med Stranger Things, en av mine aller største TV-opplevelser i 2016. Også i likhet med Stranger Things har denne serien en umiskjennlig Twin Peaks-vibe, som egentlig går mer på sjølve stemninga enn på handlinga. For ikke bare er denne serien spennende å følge med på på et reint dramaturgisk plan (altså, døde vender plutselig tilbake til livet, hva er det å ikke like ved det, liksom), men for meg er det sjølve atmosfæra som gjør serien til det den er. Ikke minst bidrar de skotske post-rock-guruene Mogwai til et musikalsk bakteppe som for meg perfekt klarer å fange inn lyden av mystikken og melankolien som hele tida er tilstede i dette franske mesterverket av en TV-serie. Tankene mine vandrer også til Jorge Borges, og til fortellinga hans om alef, punktet der man kan se alt som har skjedd, alt som skjer og alt som kommer til å skje. Jeg syns nok at sesong to er hakket svakere enn fantastiske sesong én, men jeg krysser fingrene for en sesong tre som klarer å vekke de samme følelsene i meg som gjorde at jeg drømte om denne serien hver natt etter å ha sett på den.

Riget (1994 - 1997)

Jeg ser mye rart, altså, men jeg må innrømme at Riget er noe av det merkeligste jeg har sett sannsynligvis noen gang. Kultserien til Lars von Trier kombinerer horror med absurd komedie og igjen med god, gammaldags såpeopera, tre elementer man skulle tru at ikke gikk så godt sammen, men så gjør de nettopp det. Vi følger pasienter og ansatte ved det danske Rigshospitalet, også kjent som Riget, der de får kontakt med ånder, prøver å gjøre hverandre om til zombier, holder losjemøter i kjelleren, vedder i ambulanserace og ellers strever med livets trivialiteter. Vi møter også en av skandinavisk TVs mest minneverdige karakterer, nemlig den svenske legen Stig Helmer, som ofte avslutter dagen med å klatre opp på taket av sjukehuset, se over til Sverige og rope ut "danskjävlar!". Full av scener og øyeblikk man bare har lyst til å se om igjen og om igjen. Absolutt sin kultstatus verdig.

Skammekroken

Okei så. Veldig, veldig lenge så jeg ikke på Skam bare fordi jeg veit egentlig ikke helt, jeg kom liksom bare aldri så langt. Alle rundt meg snakka om hvor bra det var, og jeg bare, ja, det er det helt sikkert. Men på fredag var det noen i Facebook-feeden min som posta dette klippet, som jeg så og elska utrolig mye, så mye at jeg var nødt til å se det i kontekst, og begynte å se fjerde episode av sesong tre, men så innså jeg at jeg ikke skjønte så mye, så jeg begynte på første episode av sesong tre, og så så jeg alt som fantes av sesong tre sånn i ett strekk uten å i det hele tatt finne meg mat (det var nemlig cirka det første jeg gjorde da jeg stod opp, så frokosten blei sånn utpå kvelden).

Og nå har Jørgen, som allerede har sett på det ei stund, sett første og andre sesong sammen med meg, og jeg har selvfølgelig også fått med meg femte episode av sesong tre, i tillegg til DETTE JÆVLA MYSTISKE KLIPPET.

Og for tre dager siden så bare

Altså

IT'S KILLING ME.

Seriøst. Jeg har ikke vært så personlig involvert i en TV-serie, eller en fandom i det hele tatt, siden... I dunno, Death Note???? Dere som leste bloggen min den gang, husker dere hvor ekstremt jeg shippa L og Light?

For ordens skyld: jeg likte første og andre sesong òg, men jeg var liksom ikke like midt oppi det, fordi jeg først så dem nå, jeg veit ikke, men tredje sesong er HELT VILL. Jeg heier så jævlig på Even og Isak at det gjør fysisk vondt, jeg er dritdistrahert på jobben og forøvrig fordi jeg bare tenker på det siste klippet og at det IKKE KOMMER NOE MER FØR MANDAG OM EI UKE HERREGUUUUD. ÅSSEN SKAL DET GÅ. Jeg går rundt og er trist fordi det er så sinnssykt synd på Isak og jeg veit det ikke er ekte, og jeg veit at det ikke er jeg som er Isak, men det føles akkurat sånn. Jeg veit ikke om dette egentlig er mest slitsomt eller mest gøy, men intenst, det er det.

For så vidt oppsummerer dette blogginnlegget ganske godt det jeg egentlig prøver å formidle her.

Herregud dere

Vi må snakke om ostesmørbrød-scena.

Og ordspilla til Isak som er nesten like bra som mine. "Nøkler, ost, og ikke minst nøkkelost." Jeg elsker Isak og jeg er ikke redd for å innrømme det.

Jeg har forøvrig, som alle andre, en teori om hvem det er og hva som skjer i det JÆVLA MYSTISKE KLIPPET. Jeg trur det er Even og Isak, men at det er en drøm/dagdrøm Isak har.

Helt til slutt: en Vilde og Eva-bonus:

Føler at jeg også bør nevne at det jo er presidentvalg i natt, og at jeg pleide å være sånn seriøst skitredd for at Trump skulle vinne, men det jeg er mest redd for nå, er at Even og Isak ikke skal få hverandre.

(Men det betyr ikke at jeg ikke er redd for Trump, altså. Jeg syns ikke det er for drøyt å trekke Hitler-paralleller, og det skremmer meg.)