På torsdag gjorde jeg noe jeg har planlagt veldig lenge – jeg dro til Furnes i Hedmark til ei hytte utpå et jorde. Og her skal jeg være i noen uker framover. Jeg veit ennå ikke helt nøyaktig hvor lenge, men jeg har holdt av tre uker i kalenderen min.
Og hva er det jeg gjør her? Jeg går turer, leser, spiller Stranger Things-spillet mitt, spiller synth og skriver. Mest skriver. Jeg har som kjent en roman å fullføre, og det er så evig vanskelig å finne fokus hjemme. Det er så mange distraksjoner der, til og med de dagene jeg ikke er på jobb. Det er oppvask, klesvask, rot, Internett, det er samboer (som jeg er veldig glad i, altså, men når man bor på førti kvadhrat er man liksom alltid sammen, uansett). I leiligheten vår er det ikke plass til å gå og være aleine.
Så nå er jeg her ute. Forhåpentligvis er det her Mjuke, svarte stjerner blir ferdig, samtidig som jeg oppdager noe annet, noe jeg ikke er sikker på om jeg liker eller ikke; at Døden og gleden bare ligner mer og mer på Mjuke, svarte stjerner i motiver og tematikk, men med noen viktige forskjeller: konsekvensene er større, det er mer som står på spill, oddsen er farligere. Med andre ord: nøyaktig det konsulenten etterlyste i Mjuke, svarte stjerner.
Men vi får se.
Det er fint her, da! Nå har jeg til og med klart å få til en ganske behagelig innetemperatur! Nå er musene det største problemet.
Som nevnt har jeg ikke Internett her, så dette innlegget blir til ved mobildataens nåde. Jeg kommer nok ikke til å blogge mer før jeg er tilbake igjen, men det hender jeg oppdaterer Instagram-kontoen min med stort og smått ved hyttelivet. Følg med der om du er nysgjerrig.
Hej Kristine. Lykke til, på skriverejsen din. Der ser dejligt ud, på dit sted. Jeg synes, du er modig. Og at det træ dér, ligner et afrikansk træ, nærmest. Får mig til at tænke på Karen Blixen. Det må være et godt tegn. Pøj - pøj og skriv af hjertets lyst. Kærligst fra Laila.
SvarSlettHåper du har det veldig fint der oppe med stillheten og skrivingen, det høres ganske fint ut å ha en sånn ferie fra virkeligheten (selv om jeg tror mangel på internett hadde gjort meg sprø veldig fort, jeg er litt for avhengig, dessuten har jeg uansett en hel haug med prosjekter der jeg virkelig trenger internett). Fine bilder, ser ut som et inspirerende sted og det treet var riktig magisk <3
SvarSlettFor øvrig så skjønner jeg ikke helt den kritikken angående Mjuke Svarte Stjerner om at det må stå mer på spill og være farligere odds og sånt for det finnes jo mange bøker som blir utgitt der det ikke er noe særlig som står på spill (men det kommer kanskje an på sjanger og hva slags type historie man skal fortelle, jeg vet ikke), det finnes sikkert mange bøker som har blitt utgitt som er dårligere enn tingene du skriver. Men samtidig betyr jo det at det i mine øyne føles for strengt og vanskelig at når Mjuke Svarte Stjerner en dag kanskje blir antatt så vil det være en desto sterkere leseropplevelse...
Uansett må du ha lykke til med skrivinga og håper du har det skikkelig fint :)
Veit du, Laila, jeg tenkte nøyaktig det samme da jeg så treet! Det var så merkelig å se det sånn, som det eneste av sitt slag, midt mellom et lappeteppe av norske jorder... Og takk! Du gir meg alltid så fine kommentarer.
SvarSlettOg heldigvis hadde jeg mobildata, ellers hadde jeg vel begynt å snakke med musene... Men jeg merka også at andelen research jeg egentlig trengte å gjøre, blei litt for begrensa. Sånn sett er det godt å være tilbake igjen. Problemet med "Mjuke, svarte stjerner" er forøvrig ikke at det ikke skjer nok, det er mange dramatiske hendelser, men at de dramatiske hendelsene ikke får konsekvenser for det som skjer videre, ingen ringvirkninger, liksom, de bare skjer, og så trulter romanen videre som om alt var som før. Eller altså, konsekvensene ER der, men de er for vage og utydelige. Men det sagt så er jeg helt enig i at det har blitt utgitt ting som er dårligere enn tinga jeg skriver :p Men akkurat Oktober syns jeg er ganske kvalitetsbevisste.