Korona-postkort

Det er nå over en måned siden jeg blei permittert, og jeg har knapt nok vært ute av døra siden den gang. Det vil si, det var én dag her for litt siden der jeg gikk en tur til Katten, som er nærmeste strand, og så dro på besøk til Mari, og så hadde dårlig samvittighet fordi jeg måtte ta buss og det å besøke en venn ikke er nødvendig i det store og det hele, og dagen etter fikk jeg besøk av Vibeke, og etter det har formen min blitt litt dårligere, fordi universet tydeligvis ønsker å fortelle meg at å omgås andre mennesker uten god grunn er fy-fy. For jeg har vært småforkjøla helt siden slutten av mars, det har ikke gått én dag uten at jeg har hosta hvert fall litt, og det gjør at jeg ikke klarer å fri meg fra en dårlig samvittighet som kommer hvis jeg går ut døra i egentlig noe ærend som helst. Og jeg har foreldre som maser på meg om at de syns jeg bør være hos dem istedenfor i leiligheten min nå som jeg uansett ikke har jobb, og jeg trur at de, til tross for at jeg nå altså er hele tredve år, ennå ikke har innfunnet seg med tanken på at jeg ikke bor der lenger. Jeg bor i Oslo, jeg har ikke bodd hos dem på over ti år, og når mora mi i tillegg er i risikogruppa gjør det at det er uaktuelt for meg å besøke dem så lenge dette holder på, hvert fall så lenge jeg fortsatt har forkjølelsessymptomer, men det er tydeligvis veldig vanskelig å få (enkelte) boomers til å forstå alvoret i situasjonen, til tross for at det i stor grad er nettopp dem som er i risikogruppa og som i teorien burde vært reddere enn det jeg er.

Jeg har prøvd å gjøre mitt for å ha en slags rutine i hverdagen. Jeg står opp, lager meg frokost, leser litt, ser kanskje en episode av en serie, lager middag, ser på film, legger meg. Og denne rutinen har jeg fulgt ganske fast de siste ukene, på godt og vondt. Jeg har en tendens til å henge meg veldig opp i regler når jeg først har lagd dem, sånn at det er vanskelig å bryte ut av dem. Jeg ser film om kvelden, for det er sånn jeg har bestemt at det skal være, og dermed er det veldig vanskelig for meg å gjøre noe annet enn å se film om kvelden, til og med om jeg egentlig heller har lyst til noe annet, kanskje jeg ikke har lyst til å se film i det hele tatt, men jeg gjør det likevel, fordi å bryte reglene jeg har lagd i mitt eget hode fyller meg med en rar skam og en dårlig samvittighet som det er skikkelig vanskelig for meg å forklare for andre. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å snakke om reglene mine til andre, og de har reagert med noe lignende "men hvis du ikke vil gjøre det, så kan du jo bare la det være? Det er jo ingen som sier at du må noe som helst, dette er jo ting du har lagd som rettesnorer for deg sjøl?" Og denne trangen, denne tvangen, denne ekle følelsen hvis jeg bryter med mine egne regler, er grunnen til at jeg trur at jeg kanskje kunne oppfylt diagnosekriteriene for OCD, men om man kombinerer dét med en generell angst for å snakke, og særlig med fremmede, sitter det veldig langt inne for meg å gå til legen med det (og når dette var resultatet sist jeg prøvde meg, er det lett å bli demotivert).

Jeg har lenge sagt til meg sjøl at jeg nok er bedre rusta til å takle isolasjon enn det mange andre er. Jeg er veldig introvert og har uansett ikke så mange venner, og i november 2017 isolerte jeg meg jo i tre uker helt frivillig uten at det var noen pandemi på ferde engang, og da jeg kom tilbake igjen til Oslo, fikk jeg kommentarer om at nå måtte jeg jo være UTSULTA på menneskelig kontakt, men så var jeg egentlig ikke det. Men mer enn at jeg egentlig føler at jeg trenger sosial omgang, merker jeg at jeg trenger distraksjoner. Jeg har lett for å føle meg fanga i mitt eget hode om jeg ikke kan fylle det med opplevelser og gjøremål, og hodet mitt er generelt ikke et godt sted å være, i hvert fall ikke lenge av gangen.

Jeg hadde, som sikkert mange andre med meg, håpa på at jeg i det minste kunne bruke denne aleinetida på å skrive, men jeg orker ikke, klarer ikke, har verken motivasjon eller inspirasjon. Det er visst en greie, og det gir jo mening, det er selvfølgelig utmattende å være engstelig og bekymra, men det er så utrolig frustrerende, for når landet ikke er stengt ned som følge av en pest, er det jo ikke noe jeg heller ønsker meg enn tid til å være i fred og jobbe kreativt. Så nå klarer jeg ikke å skrive fordi det er utmattende å være isolert, der jeg før ikke klarte å skrive fordi det var utmattende å jobbe (altså på den faktiske pengeinnbringende jobben min). Jeg sier til meg sjøl at når jeg har lest ut Dune, skal jeg bruke den tida jeg før brukte på lesing til å tvinge meg sjøl til å skrive. Det trenger ikke å bli så bra, for det blir hvert fall ikke bra om jeg ikke skriver i det hele tatt. Og jeg innser at jeg klarer ikke å forstå dere som både leser og skriver veldig masse? Jeg har inntrykk av at jeg er den eneste som skriver som nesten ikke leser i det hele tatt. Lesing tar energi som jeg ellers ville brukt på skriving, og jeg leser til gjengjeld ekstremt sakte. Jeg føler jo at jeg leser i reserfart når jeg leser Dune, men jeg har jo holdt på med den i over en måned, og jeg er likevel bare så vidt halvveis i ei bok på rundt seks hundre sider. Nesten hver dag blir jeg skuffa over meg sjøl fordi jeg ikke føler at jeg klarer å gjøre nok, kanskje bortsett fra å lage mat, som av en eller annen grunn har blitt det holdepunktet i hverdagen der jeg klarer å holde fokus og komme inn i en flow.

På mandag leste jeg novella mi Jurassic Love live på Instagram, og umiddelbart etterpå føltes det veldig bra. Jeg blei superglad over hvor mange som faktisk så på, og jeg tjente 1000 kroner på frivillige donasjoner, men dagen etter føltes det annerledes. Jeg har store komplekser for stemmen min, og jeg liker ikke å se meg sjøl på kamera, og jeg kunne selvfølgelig valgt å ikke se på opptaket etter at det var gjort, men det er nå en gang ikke sånn hjernen min funker, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg syns det er helt OK å se meg sjøl i et speil, men helt forferdelig å se seg sjøl på kamera. Jeg trur jeg bare slutter å oppføre meg naturlig med én gang det dukker opp et kamera. Plutselig blir jeg ekstremt bevisst på absolutt alt, på åssen jeg beveger meg, på hvor jeg ser, på åssen jeg høres ut, ting jeg ellers ikke ville tenkt over uten et kamera tilstede. Det gjør også at jeg antakelig framstår mer nervøs enn jeg strengt tatt egentlig er, og jeg trur også at stemmen min skjelver mer og at jeg snakker i en lysere toneart enn jeg ellers gjør, noe som gjør at stemmen min høres enda litt rarere ut, og dermed øker usikkerheten min. Jeg fikk uansett gode tilbakemeldinger, og deler av meg har lyst til å gjøre det igjen, kanskje lese noe seriøst neste gang? Fordi eksponeringsterapi kan kanskje kurere angst og alt det der? Jeg har uansett bare éi erotisk novelle å ta av foreløpig, og jeg veit ikke helt om jeg føler meg kallet til å skrive flere sånn på stående fot, så om det er noe du føler du har lyst til å høre meg lese, så skrik for all del ut.

Var på online trommekurs med Georgia her en dag, da.

Og da koste jeg meg skikkelig.