Opplevelser: Kattepass. Middag med jobben. Besøk hos Lauren. Besøk hos Tone. Og det var det jeg rakk før verden kollapsa.
Innkjøp: Trengte et par nye grytekluter etter at jeg klarte å ødelegge de jeg allerede hadde (ikke spør…), og Tone strikka disse til meg!! Er de ikke søte?
TV-serie: I disse korona-tider har jeg gravd meg ned med den beste comfort-TV’en jeg veit om, nemlig drag. Har skaffa meg abonnement på Wow Presents Plus, så nå er jeg fanga i ei glitter og glam-boble som varer så lenge jeg vil at den skal vare. Men før det rakk jeg å se I Am Not Okay With This, som er en skjønn, liten ungdomsserie for alle som likte blant annet The End of the Fucking World og Sex Education, og det gjorde vi jo.
Film: The Karate Kid, Nærkontakt av tredje grad, I Am Jonas, Minority Report, Behind the Candelabra, 12 Years a Slave og Lock, Stock and Two Smoking Barrels (som det er helt merkelig at jeg ikke har sett før). Og de siste månedene har jeg liksom ikke hatt lyst til å ta innover meg noe som helst som kan oppleves tungt og vanskelig, så jeg har nesten bare sett gøye filmer, og med dét mener jeg ikke nødvendigvis bare komedier, men også sci-fi og skrekk og alt annet som jeg syns er underholdende og fornøyelig. Men etter at Eirin anbefalte meg 12 Years a Slave for relativt lenge siden har jeg endelig sett den (etter å ha vurdert å se den flere ganger, men som regel valgt den bort til fordel for noe mer lettfordøyelig). Og det slo meg mens jeg så den at det faktisk er skikkelig lenge siden jeg har sett et godt drama. Og 12 Years a Slave er nettopp det – et godt drama. Man kan kalle den Oscar-bait i et nedsettende tonelag så mye man bare vil, det er ikke til å komme ifra at dette er en rørende og viktig film som gjør så godt som alt riktig. Og jeg håper jeg kan bli litt flinkere til å ikke bare velge de filmene som er lette å se framover, for jeg veit jo at jeg går glipp av mange sterke filmopplevelser hvis jeg fortsetter å sette det gode, gammaldagse dramaet til side.
Musikk: Jeg veit jeg har snakka om det flere ganger på denne bloggen tidligere, det med at noen ganger setter jeg ikke ordentlig pris på noe før på andre forsøk. Altså, jeg har jo hørt Lykke Lis Sadness Is a Blessing før, men hva var det med akkurat mars i år som gjorde at jeg endelig skjønte hvor nydelig den er?
Fin oppsummering og den leve under en pandemi var et unødvendig eksperiment, men jeg klarer å være ganske optimistisk for tiden og legger til og med planer for både sommeren og høsten. Jeg har en sånn form for realistisk optimisme for tiden der jeg gleder meg over småting, håper på det beste og forventer det verste. Det fine er jo at akkurat nå føles pandemien uendelig, men det vil ikke vare evig og etter hvert som de utover senvåren, sommeren og høsten gradvis kan lempe på flere og flere av de strengeste tiltakene så vil hverdagen komme tilbake. Enn så lenge følger jeg retningslinjene så godt jeg kan, jeg legger teaterplaner for høsten og jeg prøver å glede meg ekstra mye over de små ting og så går det som det går.
SvarSlettVeldig fine grytekluter. Og "I am not okay with this" trenger jeg å se merker jeg, det har bare vært veldig fint å ha gjensyn med Merlin og Crazy Ex-Girlfriend i det siste, det er sånne komfortserier som jeg alltid koser meg like mye med. Dessuten har jeg sett hele musikaler inne på Broadway HD og det er kjekt :)
Jeg trur du ville kunne likt "I Am Not Okay With This" ganske godt! Jeg kjenner meg igjen i det med komfortserier forøvrig, det er veldig lett å gå dit man veit at man koser seg når verden er kjip.
Slett