Dunedunedunedunedunedunedune

Paul’s mind had gone on in its chilling precision. He saw the avenues ahead of them on this hostile planet. Without even the safety valve of dreaming, he focused his prescient awareness, seeing it as a computation of most probable futures, but with something more, an edge of mystery – as though his mind dipped into some timeless stratum and sampled the winds of the future.
   Abruptly, as though he had found a necessary key, Paul’s mind climbed another notch in awareness. He felt himself clinging to this new level, clutching at a precarious hold and peering about. It was as though he existed within a globe with avenues radiating away in all directions… yet this only approximated the sensation. 
   He remembered once seeing a gauze kerchief blowing in the wind and now he sensed the future as though it twisted across some surface as undulant and impermanent as that of the windblown kerchief. 
   He saw people.
   He felt the heat and cold of uncounted probabilities. 
   He knew names and places, experienced emotions without number, reviewed data of innumerable unexplored crannies. There was time to probe and test and taste, but no time to shape. 
   The thing was a spectrum of possibilities from the most remote past to the most remote future – from the most probable to the most improbable. He saw his own death in countless ways. He saw new planets, new cultures. 
   People.
   People.
   He saw them in such swarms they could not be listed, yet his mind catalogued them.



Dune har, som jeg har nevnt før, definitivt sine mangler og svakheter, men på sitt beste får den meg til å føle mye av det samme som jeg følte da jeg leste Den mørke materien i sin tid. Det er dette, et WOAH-øyeblikk, og veit dere hva, på dataen min har jeg ei innstilling som gjør at skrivebordsbakgrunnen endrer seg for hver gang jeg skrur dataen på, og nå var det jaggu dette bildet som møtte meg:

Det er jo the Shield Wall! Det er ikke tilfeldig! Eller jo, det er det, men det føltes likevel fryktelig passende.

Og i går kom det første bildet fra den kommende filmen:

Og det er liksom noe med måten boka er skrevet på, med lasguns, dramatisk bruk av adverb og tjukke folk som bruker anti-gravitasjonsfelt for å holde fettet oppe så de skal slippe å bære på det, som gjør at jeg ser det hele for meg i et campy landskap cirka midt i mellom den originale Star Wars-trilogien og The Fifth Element, og nå er for all del camp-faktoren en stor del av det som gjør de filmene så fornøyelige, men samtidig gjør det at jeg ikke klarer å ta dem helt seriøst. Det føles aldri som om det egentlig står noe på spill, man frykter aldri at de gode kreftene ikke skal vinne, liksom. Og jeg har jo sett Arrival og Blade Runner 2049, og jeg veit jo sånn noenlunde hva Denis Villeneuve går i, så jeg forventa jo ikke at denne nye Dune-filmatiseringa skulle se ut som et sirkus, men dette bildet fra filmen gjorde likevel at jeg blei så enormt gira fordi jeg det fikk meg til å for alvor skjønne at filmskaperne har tatt tak i det uhyre interessante råmaterialet som fins i Dune og forbedra det. Ofte syns jeg filmatiseringer av bøker og nyinnspillinger og oppfølgere føles litt som latskap, men om ikke dette er en god grunn til å nettopp filmatisere ei bok, så veit ikke jeg. Hva skulle være poenget med å lage film av ei bok om man bare vil lage en blåkopi? Boka fins jo allerede, så da må jo poenget med å lage film av den være at man kan lage en ny versjon, la seg inspirere av kildematerialet til å ta det i nye retninger, en slags remiks, om du vil? Jeg veit ikke helt, jeg bare føler at Dune 2020 er filmen jeg har venta på hele mitt liv, haha. Jeg har skikkelig skikkelig SKIKKELIG trua på at Villenueve og co har klart å utnytte filmmediet til sitt fulle, for jeg føler at jeg digger alt det som Dune har potensiale til å være, og jeg stoler på at denne gjengen har ikke bare den samme visjonen som meg, men en enda bedre visjon.

Beklager at dette er usammenhengende og sannsynligvis ikke gir mening for andre enn meg sjøl, men jeg har en tendens til å gå inn i berserk-modus når jeg blir engasjert.

Og jeg elska virkelig Hans Zimmer sitt soundtrack til Blade Runner 2049, så en del av meg er veldig glad for at det også denne gangen er Hans Zimmer som står bak musikken, men en annen del av meg skulle virkelig ønske at det heller hadde vært Brian Eno: