(Foto: Mari)
Innkjøp: Nei altså, av åpenbare grunner har det ikke blitt så mye shopping i det siste, men jeg gjorde ei relativt smart investering fra Clas Ohlson via Kolonial.no en eller annen gang i løpet av måneden. Jeg har nemlig ingen lamper på soverommet mitt, eller plass til noen lamper for den saks skyld, og jeg savner å lese før jeg legger meg, så jeg kjøpte et lite LED-lys til å feste på sjølve boka. Det gir ikke allverden med lys, og er ikke fullt så praktisk som ei faktisk nattbordslampe, men det gjør i hvert fall at jeg kan lese på soverommet.
TV-serie: Jeg har sett nye sesonger av gamle favoritter, i tillegg til at jeg har gjort meg noen nye seriebekjentskaper i form av miniserien Tørk aldri tårer uten hansker, dramedien Feel Good og den fargerike Ryan Murphy og Brad Falchuk-kreasjonen The Politician, sånn i tillegg til at jeg så den første episoden av Killing Eve i går. Feel Good slukte jeg i løpet av én (fyllesjuk) dag, det samme gjaldt The Politician (det vil si, de første sju episodene i løpet av én dag, den siste episoden dagen etter). Og jeg merker at dette er sånne serier jeg har hatt veldig behov for den siste tida. Jeg har liksom ikke orka å ta innover meg så mye fiktiv jævelskap nå som det er så mye jævelskap i virkeligheten, så jeg har trengt å koble litt ut med lettfordøyelig underholdning og TV-basert trøst (selv om det skal sies at siste episode av Feel Good fikk meg til å grine).
Spill: I bursdagsgave til meg sjøl kjøpte jeg Myst på Steam. Jeg spilte Myst litt sammen med ei barndomsvenninne da vi var små, men vi skjønte det liksom ikke helt, det er jo tross alt et veldig voksent spill. Men til tross for at jeg hadde noen fine timer med det på akkurat bursdagen min, har jeg ikke tatt det fram igjen siden. Jeg er visst ikke helt i Myst-humør for tida.
Film: Oh lord, har jeg gjort så mye annet enn å se film, egentlig? Okei, hold dere fast, here we go: Overlord, Birdman, Indiana Jones: Raiders of the Lost Ark, Color Out of Space, The Departed, Zoolander, The Warriors, Erin Brockovich, Snakes On a Plane, Scream, Shame, The Square, Som far så sønn, Lilja 4-Ever, BlacKkKlansman, The Sixth Sense, Circus of Books, Alex Strangelove og King Cobra. Jeg… trur ikke jeg har glemt noen nå?
Det interessante her er at jeg i begynnelsen av måneden så veldig mye kos, fjas og moro, i likhet med på seriefronten, men mot slutten merka jeg at jeg var litt i ferd med å bli sliten av det og trengte noe litt mer… ja, hva skal jeg kalle det. Høykulturelt? Jeg satte i hvert fall stor pris på å se så gode filmer som Shame og The Square da jeg omsider gjorde det. Litt sånn, jeg måtte ta pauser underveis for å fordøye dem litt og bare sette pris på de velskrevne manusa og de solide skuespillerprestasjonene. Selv om de er to veldig forskjellige filmer, var de begge så utrolig gjennomført bra at det gjorde skikkelig godt, til tross for at Shame neppe kan kalles noen gladfilm.
Musikk: Lo and behold, jeg har jaggu valgt minst motstands vei også når det gjelder musikk denne måneden! Jeg har hørt mye på listepop, og aprils mest spilte låt for min del har vært Carly Rae Jepsens Call Me Maybe. Men en annen sang jeg har hørt mye på, og som egentlig fortjener oppmerksomheten mer – og det er ikke fordi jeg ikke liker Carly Rae, altså, men fordi Carly Rae tross alt ikke trenger bloggomtalen like mye – er ionnalees Open Sea. Jeg har i det hele tatt snakka lite om ionnalee på denne bloggen, noe som egentlig er litt rart, for jeg har vært fan av det hun driver med i minst et par år nå. For musikken hennes er liksom så mye mer enn musikk, hele greia hun gjør er i større grad performancekunst. Verdenen hennes er magisk og rar, og jeg elsker å forsvinne inn i den. Open Sea er et stykke elektronisk eufori, og da får det heller bare være at jeg syns musikkvideoen ikke burde vært så oransj som den er, men blå, for dette er jo helt åpenbart en blå sang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar