Ti skrekkfilmer som er verdt det

Jeg har et halvkomplisert forhold til skrekkfilmer. For det er nå en gang sånn at jeg liker alle de enkeltelementene skrekkfilmer består av. Jeg elsker spøkelser, jeg er fascinert av seriemordere og true crime, jeg har hatt en dragning mot det makabre siden jeg var liten og… altså, jeg trenger jo egentlig ikke å forklare dette for dere som kjenner meg og/eller leser bloggen min, jeg har vært goth at heart siden jeg var liten, og det kommer veldig tydelig til uttrykk gjennom interessene og preferansene mine. All logikk tilsier at jeg burde elske skrekkfilmer, og noen ganger gjør jeg det, men som oftest misliker jeg dem. Mange ganger er det sånn at jeg liker sjølve oppbygginga, men med én gang spenningskurven når toppen, mister jeg interessen. Og det er så mange skrekkfilmer som er overlessa med klisjeer. Store og falleferdige hus, skumle og krokete trær, onde dokker… og alle de tinga er motiver man kan bruke på en nyskapende måte (The Haunting of Hill House! Halleluja, for en serie), men veldig ofte bare… blir de ikke brukt på en nyskapende måte. Og dere, jump scares er det billigste trikset i boka. Jeg tenker litt sånn at jump scares er det man tyr til når man innser at man ikke har lykkes med å lage en film som er skummel i seg sjøl, så man legger på noen lydeffekter og bø-øyeblikk for å kamuflere det dårlige grunnlaget. Og alt dette er grunner til at jeg ikke liker for eksempel The Conjuring så godt, som ifølge veldig mange er en god skrekkfilm. Og når The Conjuring regnes som en god skrekkfilm, gjør det at jeg mister litt trua på sjangeren.

Men heldigvis, en gang hvert andre skuddår, dukker det opp filmer som gjør at jeg får tilbake trua.

Dette er ei liste over filmer som ikke er som The Conjuring. Originale filmer som kanskje lefler med klisjeene, men mer som et verktøy for videre utvikling og aldri i ubearbeida form. Filmer som ikke lener seg på jump scares, men heller bruker alle tilgjengelige virkemidler filmmediet byr på. Og noen ganger veit jeg ikke helt hvor «skrekkfilm» slutter og for eksempel «thriller» begynner, så noen vil kanskje være uenig i sjangerdefinisjonene mine, men det får de bare være.



It (2017)




It er langt fra å være den skumleste filmen på denne lista, uten at det er et problem for min del. Skummelhetsgraden er cirka på nivå med første sesong av Stranger Things (som faktisk er ganske ubehagelig til tider, altså), og det er ikke den eneste likheten mellom de to. Denne filmen er et aldri så herlig tilskudd til den sjangeren jeg sjøl liker å kalle «tenåringer med sykler» (andre filmer i samme sjanger er blant andre Goonies og Summer of 84), og selv om denne foregår i USA på åttitallet, et land og et tiår jeg strengt tatt aldri har opplevd, oppleves den likevel som merkelig nostalgisk (det Jørgen kaller «fantomnostalgisk»). Den er småskummel, men aldri så skummel at du ikke tør å skru av lyset etterpå, den er koselig og morsom, men ikke uten noen ekstremt mørke undertoner. Og dere, en ting jeg liker veldig godt med Stephen King-filmatiseringer (jeg har aldri lest noen av bøkene hans) er at uansett hvor skumle de måtte være, har de ofte en slags leikenhet ved seg. Noen ganger føler jeg at Stephen King er skrekkens Steven Spielberg. Gir det mening? Det virker som at han koser seg utrolig mye med å skape historiene og universa sine, og denne gleden er absolutt tilstedeværende i It. Og det er ikke så ofte man kan si akkurat dét om en skrekkfilm. Slutten/klimakset er litt corny og lettvint, men det tilgir jeg den.



The VVitch (2015)



Okei dere, denne. Denne kan være den beste skrekkfilmen jeg noen gang har sett, men det skjønte jeg ikke før ei stund etter at jeg hadde sett den. For sånn er det jo med enkelte filmer noen ganger, at de må ligge og fermentere litt i underbevisstheten din litt før du virkelig skjønner hva det er du har sett. The VVitch (det er mye morsommere å skrive det sånn enn The Witch) gjør bortimot alt riktig. Fotografiet er nydelig, musikken er perfekt, og den tar virkelig kildematerialet sitt på alvor. Historien utspiller seg i New England på 1600-tallet, og jeg aner ikke åssen folk faktisk snakka på den tida, men i de fleste historiske filmer snakker jo karakterene temmelig moderne Oxford-engelsk, mens her har skuespillerne blitt gitt et talemål og et vokabular som i hvert fall jeg trur fullt og helt på at var sånn folk faktisk hørtes ut der og da. Og musikken er komponert fullstendig uten elektroniske elementer, men isteden med instrumenter som var mye brukt for noen hundre år siden, men ikke så mye nå lenger, som nøkkelharpe. Dette er rett og slett ei real gavepakke for historienerder, og helt spesifikt de av oss som litt ekstra glad i de mørkere sidene ved historien. Og den er SKUMMEL. Ikke så mye på grunn av heksa, men på grunn av splittelsen heksa skaper innad i familien.



Suspiria (1977)



Nå er kanskje spesialeffektene i denne italienske klassikeren litt vel ketsjup-aktige etter dagens standard, og hele den her greia med å bruke skuespillere med forskjellige morsmål og så deretter dubbe hele filmen framstår jo også som litt rart den dag i dag (så vidt meg bekjent, gjorde de noe lignende med Tre nøtter til Askepott), men! Bruken av musikk og farger føles like forfriskende nå som det må ha vært på søttitallet, og når jeg ser Suspiria kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor så mange av dagens skrekkfilmer ser og høres så like ut? Jeg mener, jeg trur det er derfor jeg liker så få skrekkfilmer, fordi de blir så forutsigbare. Har du sett én, har du sett alle, liksom. Det gjelder ikke bare plott, men også faktisk utseende og, som nevnt, musikk. Musikken i Suspiria er knallskummel og ekstremt stemningsfull, uten å ligne på noe annet du har hørt. Og med sitt fantasifulle produksjonsdesign og scener lyssatt med åpenbart kunstige neoneffekter, beviser den at bildene på ingen måte trenger å være innhylla i skygger og mørke paletter for å skape guffen stemning – tvert imot syns jeg Suspiria er oppriktig skumlere enn de fleste moderne skrekkfilmer. Og hekser er et tema i hvert fall jeg aldri går lei av.



Crimson Peak (2015)



Crimson Peak finner på ingen måte opp kruttet, men det prøver den heller ikke å gjøre. Inspirasjonen fra klassisk gotisk litteratur er ikke bare åpenbar; altså, hele filmen fungerer som en diger homage til gotisk romantikk. Den er alt det den delen av hjernen min som elsker spøkelser, lysekroner, lange trapper og lysestaker kan ønske seg. Regissør Guillermo del Toro har lagd noen veldig fine filmer der han nettopp henter inspirasjon fra eventyret og klassiske fortellertradisjoner, som Pans labyrint, The Shape of Water, og, etter alt å dømme, The Orphanage, som jeg ennå ikke har sett. Og det er nettopp denne kjærligheten til håndverket som gjør filmene hans så utrolig tilfredsstillende å se, for selv om Crimson Peak er ubehagelig til tider (men likevel aldri marerittinduserende), kommer den likevel fra et veldig oppriktig sted, fra en filmskaper som har hatt det gøy med inspirasjonskildene sine, som ikke har vært redd for å leike seg med klisjeene. Og som i The Witch (og de fleste andre skrekkfilmer som faktisk gjør meg litt skremt?) er det heller ikke i denne filmen de faktiske spøkelsene som er det mest skremmende, men menneskene. For mennesker er skumlere enn monstre.



Apostle (2018)



I likhet med The Witch er nok denne en av de beste og mest skremmende nyere skrekkfilmene jeg har sett. Også denne foregår i Gamledager™, på begynnelsen av 1900-tallet, for å være nøyaktig. En mann reiser til ei avsidesliggende øy for å redde søstera si fra ei sekt, men denne sekta er selvfølgelig langt ondere – og stikker mye djupere – enn ved første øyekast. Og det som gjør denne filmen så utrolig interessant, er folkloren rundt den. Det fins sikkert seere som denne filmen vil dytte fra seg med sin overnaturlig twist mot klimakset, men jeg syntes det var helt utrolig fascinerende. Den er i tillegg nydelig fotografert, godt spilt, og inneholder ei henrettelsesscene som er temmelig grafisk og ubehagelig. Jeg trur dette er en sånn type film der man oppdager nye lag for hver gang man ser den, og der noen sikkert vil syns det er frustrerende at vi bare får glimtvise blikk på denne øyas folklore, liker jeg det skikkelig godt når filmer (og bøker, for den saks skyld) etterlater meg med en følelse av å ville ha mer, og etterlater meg rom til å fylle ut med mine egne teorier og fantasier.



Saw (2004)



Jeg innrømmer det: Saw skiller seg ganske mye ut fra de andre filmene på denne lista. Tydeligvis vil jeg enten ha minimalistisk snikende uro, eller maksimalistisk blod og gørr. Kanskje det er problemet med filmer som The Conjuring (og det er litt urettferdig at det fortsatt er den jeg maser om, for det kunne like gjerne vært en annen film): de havner litt mellom to stoler, og tør ikke å gå fullt og helt i den ene eller andre retninga. Jeg veit ikke helt. Uansett, jeg husker at Saw umiddelbart blei berykta for å være noe av det blodigste man kunne se på kino da den kom, og jeg, som var fjorten på den tida, blei selvfølgelig ekstremt interessert. Men Saw er mye mer enn bare gorn (og helt ærlig, det må da være lov å like gorn uten å bli beskyldt for å være psykopat), den er faktisk oppriktig smart, og har en av de mest overraskende plottwistene jeg kan komme på å ha sett. Nå er det riktignok mange år siden jeg har sett den, men jeg husker jeg blei overraska over hvor gjennomtenkt den var, når inntrykket jeg hadde fått av den gjennom markedsføringa dens var at den var lagd primært for å tilfredsstille publikums blodtørst. Og hvor DIY og lavbudsjetts den er gjør den desto mer imponerende.



Color Out of Space (2019)



Denne var ikke fullt så kul som jeg hadde håpa at den skulle være, men det er nok bare fordi jeg forventa at denne skulle være en av de kuleste filmene jeg noen gang kom til å se. Den er basert på ei novelle av H.P. Lovecraft, som jeg ennå har til gode å lese noe av, men denne filmen gjorde at jeg definitivt fikk veldig lyst. På grunn av Nicolas Cage i en sentral rolle og en intens bruk av neonfarger – igjen, kan noen VÆR SÅ SNILL å fortelle produsentene av dagens skrekkfilmer at ting kan være vel så skummelt, om ikke skumlere, ved å bruke andre farger enn det man forventer av sjangeren – endte jeg urettferdig nok opp med å sammenligne denne med Mandy (som forøvrig ifølge mange er nettopp en skrekkfilm, men fordi den er så mange andre sjangre i tillegg opplevde jeg den ikke som en skrekkfilm sjøl, ellers ville den hatt en soleklar plass på denne lista). Og like kul som Mandy er den ikke, men om jeg skal prøve å vurdere filmen på dens egne premisser, er den likevel en visuelt slående og oppriktig uhyggelig sci-fi-fabel, der kjerneelementer fra The Thing har blitt plassert i en amerikansk skog og hjemme hos en helt vanlig middelklassefamilie. Og nettopp familieaspektet gjør denne i min mening enda gufnere enn The Thing. For hva gjør man når sine nærmeste plutselig ikke er menneskelige lenger? Og dere, jeg driter i hva andre måtte mene, Nic Cage er en helt rå skuespiller, og han er perfekt i rollen som en A4-fyr som plutselig får familieidyllen omgjort til et mareritt på verst tenkelige måte (ikke helt ulikt som i Mandy, med andre ord).



Rosemary's Baby (1968)



Denne var en av de første skrekkfilmene som fikk meg til å innse at ikke bare trenger man ikke jump scares for å skremme og oppskake, men som regel blir det hele mye mer skremmende og oppskakende om man bruker energien på helt andre ting. Og antakelig var denne den aller første skrekkfilmen jeg så som fikk meg til å innse hvor mye skumlere det er med det man ikke kan se. For Rosemarys titulære baby blir aldri vist fram for kameraet; det som derimot blir vist, er Rosemarys reaksjon når hun får se babyen. Denne er herlig snikende, med en ulmende uro og en klaustrofobisk frustrasjon på vegne av Rosemary når hun igjen og igjen prøver å si ifra om at noe er galt, mens alle mannfolka rundt henne gaslighter henne og avfeier henne med hersketeknikker – herregud, denne filmen er faktisk skremmende aktuell den dag i dag (til tross for at den er skrevet og regissert av en seksuell overgriper, rasshølet Roman Polanski). Sjøl er jeg svak for (skrekk)filmer som omhandler okkultisme (som i virkeligheten er mye morsommere og mindre ondsinna enn det sjangeren liker å late som), og denne er virkelig en av pionerene blant de etter hvert så mangfoldige satanisme- og heksekunst-grøsserne.



The Village (2004)



Jeg veit at alle hater M. Night Shyamalan, men det driter jeg i, for The Village vil alltid være en av mine favoritter innen skrekksjangeren. Jeg innser at jeg er litt ekstra begeistra for skrekkfilmer som foregår i en såkalt forgangen tid, for verden var jo mye mer mystisk da ikke svaret på det aller meste kun var noen skjermtrykk unna. Jeg forstår rett og slett ikke hva det er kritikere har imot denne filmen – er det fordi de sammenligner den med regissørens tidligere filmer (noe som uansett ikke bør ha noe å si, fordi – og jeg veit jeg banner i kirka her – denne er jo bedre enn hans såkalte mesterverk Den sjette sansen)? Uansett, The Village har vakkert foto, nydelige kostymer og et soundtrack som er oppriktig rørende, og langt bedre og mer innovativt enn veldig mange andre horror-soundtrack. Seriøst, fiolinstykket som spiller når Lucius tar handa til Ivy og leder henne til sikkerhet når those we don’t speak of kommer, har nesten fått meg til å grine. Og monstrene i The Village er faktisk skikkelig skremmende, også når det gjelder utseende, og dette kommer fra noen som pleier å hate når de viser fram monstrene i skrekkfilmer – jamfør det jeg skreiv om Rosemary’s Baby. Enda bedre blir det når man finner ut at monstrene ikke er det man trur de er (dette er tross alt en M. Night Shyamalan-film). Nei altså, dette er en merkelig melankolsk og smart skrekkfilm med nok av uhyggelig stemning (den er aldri SKUMMEL-skummel), og så utrolig undervurdert. Denne filmen gjorde meg forøvrig også litt forelska i Bryce Dallas Howard.



The Shining (1980)




Ingen skrekkfilm-liste er komplett uten The Shining, som er en klassiker av en grunn. Den var skummel første gang jeg så den som trettenåring, og den var skummel sist gang jeg så den, som var da jeg var tjue. Denne har blitt snakka om og sett så mange ganger at jeg føler at hva enn det er jeg kan si om den, allerede har blitt sagt et titalls ganger, men Jack Torrances berømte henfall til galskap er noe av det mest forstyrrende som noen gang er filmatisert. Som i Color Out of Space blir jeg ekstra satt ut av skrekkfilmer der familiemedlemmer vender seg mot hverandre, på grunn av den rollen familien tradisjonelt sett har hatt som det ene stedet man kan føle seg trygg når alt annet brister. Når man ikke kan stole på sin egen familie, det er da desperasjonen virkelig tar overhånd. Også i denne filmen viser det seg at den menneskelige psyken er langt farligere og mer skremmende enn det spøkelser noen gang kan bli, uansett hvor ikoniske tvillingsøstrene i hotellkorridoren måtte være.