Om å bli kidnappa av romvesener

Jeg skriver så lite for tida, og det tynger meg skikkelig. Jeg har prøvd å tvinge meg sjøl til å bli inspirert ved å gjøre de to tinga som oftest sparker igang skrivemotoren min; høre på stemningsfull musikk, og sette meg inn i et mentalt landskap jeg liker å være i. Vissheten om at jeg bør ha ei handling på plass eller noen som helst idé om hvor dette skal føre hen kan være ganske hemmende for min del, jeg syns jo uansett sjøl at jeg er best når jeg beskriver stemninger, så får heller det andre komme etter hvert. Når man leser over de cirka ferdige tekstene mine kan man jo sikkert spørre seg om det andre (narrativ, struktur) noen gang kommer til å dukke opp, men å skrive handlingsløst tullball er bedre enn å ikke skrive, ikke sant? Så fordi jeg har likt romvesener så lenge jeg kan huske, var det dette jeg skreiv sist gang jeg skreiv. Det var i januar. Det var ikke så mye.



Jeg fikk ikke sove den natta, jeg svetta når jeg hadde dyna på, frøys når jeg la den til side. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde spist, men jeg var ikke sulten, ikke direkte, jeg kunne se hendene mine skjelve når jeg holdt dem opp foran meg i det blå mørket, men det var som om skjelvinga ikke angikk meg, det var bare noe som kroppen min gjorde, og kroppen min opererte utelukkende på et fysisk plan. På et eller annet tidspunkt stod jeg opp, vandra rundt i leiligheten min i noen minutter, skrudde på springen, men ombestemte meg og skrudde den av igjen uten å drikke noe, og da jeg gikk inn igjen på soverommet, var det blå mørket så blått og ugjennomtrengelig at det føltes som å bevege seg i stoff, flere lag med slør som jeg måtte dra til side for å nå senga, og det var da jeg kom bort til senga at jeg kjente bevisstheten i rommet, den andre bevisstheten i tillegg til meg, det blå mørket som hadde blitt materie hadde en bevissthet og ei vilje, og da bevisstheten kommuniserte fylte det hele meg, det var en type kommunikasjon som ikke var begrensa til lyd eller engang tanker, dette var en direkte overføring av informasjon, bilder jeg ikke hadde kontroll over bretta seg ut over netthinna mi, følelser jeg ikke kan forklare strømma gjennom brystet mitt, og jeg klarte ikke å fysisk bevege meg, men fysisk bevegelse var uansett overflødig, for jeg var allerede i ferd med å reise gjennom landskap og rom som beina mine ikke ville vært i stand til å ta meg til, 



Og ikke kom her og påstå at dette ikke handler om å bli kidnappa av romvesener, for det GJØR DET. Jeg håper jeg klarer å fullføre denne teksten.

Sangen jeg hørte på? Bare verdens vakreste abduction anthem, fra albumet som er soundtracket til det livet jeg lever i en parallell dimensjon akkurat nå der det alltid er åttitallet og der fibrene virkeligheten består av er tynnere enn de er i denne sånn at vesener fra andre dimensjoner noen ganger trenger seg gjennom. Y'know, Cruel Summer av Black Marble.