De ekstremt motstridende følelsene som innebærer å ville at andre skal vite det og for alt i verden ville at de ikke skal vite det

I dag har jeg spist bittelitt og ellers ligget på sofaen.

Jeg er aleine i sokkelleiligheten vår på Hauketo. Og det er noe med å være aleine som gjør at jeg ikke klarer å bli distrahert fra massevis av tanker som sier for eksempel at jeg aldri kommer til å bli lykkelig uansett, og at det er så mye jeg gjerne skulle ha snakka med folk om, men så tenker jeg at jeg orker ikke, for de kommer ikke til å forstå uansett. Og liksom... noen ganger skulle jeg ønske at folk bare spurte meg direkte om ting sånn at jeg kunne forklart meg, siden jeg ikke tør å ta det opp uansett på eget initiativ, men jeg veit jo at siden de ikke veit, så kommer de heller ikke til å spørre.

Og bare... så deilig det hadde vært å være normalt fungerende og denslags.

Dette er en av de mest fantastiske sangene jeg veit om for tida: