Parantes

(Men har jeg i det hele tatt egentlig lyst til å gi ut Mjuke, svarte stjerner? Eller, for den saks skyld, Døden og gleden? Begge prosjekta er, på hver sin måte, så utrolig personlige, og da tenker jeg ikke nødvendigvis på det som konkret skjer i dem, men som i at de kommer fra en slags urkilde inni meg som er vanskelig å forklare, som om romanene er uløselig bundet til meg på en måte de fleste andre tekstene mine – novellene, noen av kortprosatekstene mine, kanskje til og med noen av dikta mine – ikke er. Det er utrolig skremmende å skulle blottlegge en så viktig og nær del av meg sjøl framfor offentligheten, som de i sin tur står fritt til å pirke i, kritisere og analysere. Og kanskje er det sånn alle som har produsert kunst føler det, men hvorfor føler jeg det da bare sånn med romanene mine, og ikke med, ja la oss nå si novellene? Og dette er også hvorfor jeg er mer motivert til å skrive romanene, hvorfor trangen til å skrive dem er så presserende, hvorfor det er vanskeligere å redigere dem, fordi de på et vis ligger tettere inntil meg. Det føles som om jeg risikerer mindre ved å gi ut noveller eller kortprosa, jeg kan i større grad gjemme meg bak dem, det føles ikke like sårbart å la andre lese dem. Men kanskje dette nettopp er et argument for hvorfor romanene mine må gis ut. Det grenseoverskridende i det å bevege seg utafor komfortsona. Jeg veit ikke helt, jeg dere.)