fredag 12. januar 2018

Neither can live while the other survives

Egentlig helt siden hytteturen min har jeg tenkt på en ting angående min egen skriving.

For som mange av dere sikkert veit, skriver jeg egentlig på to prosjekter samtidig: Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden. Førstnevnte er jo definitivt det som er mest ferdig av det, jeg trur jeg har alt av sjølve historien på plass, men det er fortsatt en del redigering som gjenstår før den ferdig-ferdig, og som jeg snakka masse om i innlegget mitt om konstulentuttalelsen jeg fikk, er det en del greier der som bare ikke funker sånn som det er nå, blant annet dette med konsekvenser. Med dette i bakhodet har Døden og gleden fått langt farligere odds og en mye tydeligere narrativ struktur, og jeg er fortsatt usikker på om fortellerstemmen i Døden og gleden er like god som den i Mjuke, svarte stjerner, men jeg er i det minste helt sikker på at de tinga som fungerte dårligst i MSS fungerer vesentlig bedre i DoG.

MEN, som jeg var inne på i hytteturinnlegget mitt: er de egentlig litt for like? Og er det et problem?

Jeg har ikke posta supermange utdrag fra noen av dem, og i væffal ikke fra DoG, så dette er kanskje ikke så lett for dere å hjelpe meg med, men jeg prøver likevel.

Fordi hovedhandlinga i MSS er at ei usikker jente blir kjent med ei kulere og mer utadvendt jente som hun utvikler ei nesten grenseløs beundring overfor. Etter hvert viser det seg dog at den kulere og mer utadvente jenta – hun heter forresten Elisabeth – ikke er så kul likevel, fordi hun egentlig bare bruker hovedpersonen til å styrke sitt eget ego, men innen dét har hovedpersonen allerede blitt fanga i et avhengighetsforhold til Elisabeth som hun sliter med å bryte ut av. Det vil si, jeg trur det er dét det handler om. Egentlig vil jeg at det også skal være ei alternativ tolkning av historien, som går ut på at den upålitelige fortellerinstansen gjør at man som leser kan lure på om Elisabeth virkelig er så utnyttende og fæl som det hovedpersonen vil ha det til, eller om det bare er jeg-ets litt skakkjørte virkelighetsoppfatning som gjør at hun framstiller Elisabeth på denne måten, og at hun egentlig er sykt urimelig og vanskelig å forholde seg til sjøl, og at om historien hadde blitt fortalt fra Elisabeth sitt perspektiv, hadde den sett ganske annerledes ut.

Det er dette jeg i væffal vil at den skal handle om; konsulentuttalelsen jeg fikk tyder jo på at jeg ikke har lyktes helt, men der har dere nå utgangspunktet mitt.

Så er det DoG. Hovedpersonen ligner på mange måter på hovedpersonen i MSS, men det er en gutt istedenfor ei jente, og han er en del yngre enn hun i MSS. Han er også usikker og engstelig, men i tillegg også veldig emosjonelt ustabil. Jeg-et i MSS har også humørsvingninger i den forstand at om Elisabeth gjør noe fint for henne blir hun ekstatisk, og om Elisabeth gjør noe kjipt blir hun depressiv. Humørsvingningene til jeg-et i DoG er derimot mer ekstreme, og han reagerer mer impulsivt og utagerende. Der jeg-et i MSS ville brutt sammen i gråt, vil jeg-et i DoG bryte sammen i gråt mens han skjeller ut alle rundt seg for bagateller. Jeg-et i MSS ville aldri kunne skjelt ut Elisabeth – og kanskje nettopp derfor har mange som har lest en del fra prosjektet ei oppfatning av at det "skjer lite" – men jeg-et i DoG er absolutt i stand til å skjelle ut "sin Elisabeth" – for så å skamme seg og angre etterpå.

Apropos "sin Elisabeth". Han som "tilsvarer Elisabeth" i DoG heter Tobias og er eldre, mer populær og mer sjølsikker enn jeg-et. Det som kan leses som en subtil forelskelse eller vennskap på grensa til forelskelse i MSS, er en helt uttalt forelskelse i DoG. Og Tobias er både snillere og farligere enn Elisabeth – snillere og mer omsorgsfull når ting er bra, og i stand til å gjøre verre ting enn det Elisabeth gjør når ting går dårlig. Og på samme måten som forholdet mellom jeg-et og Elisabeth utgjør kjernen i MSS, utgjør forholdet mellom jeg-et og Tobias kjernen i DoG. Men jeg har plassert dem i ulike settinger: i MSS er det studietilværelsen som binder hovedpersonene sammen, mens i DoG er det musikkmiljøet og bandet de spiller i.

Så: jeg lurer rett og slett litt på om det egentlig er den samme historien jeg forteller i de to romanene, bare at det eksistensielle trøkket er skrudd til flere hakk i DoG. Ikke bare det eksistensielle trøkket, egentlig, men alt er tatt lenger ut i DoG; ting som er hinta til i MSS, er gjort åpenbart i DoG. MSS er mye mer subtil – og kanskje også tvetydig? De skal forresten slutte helt annerledes, sannsynligvis helt motsatt fra hverandre. Men av hensyn til potensielle lesere når den tid forhåpentligvis kommer, skal jeg ikke snakke om akkurat dét her. Blunkefjes.

Og da er det store spørsmålet: er det et problem? Fordi jeg trur det er det. Jeg mistenker at det er det. Husker dessverre ikke hvor det var, ellers skulle jeg ha linka dere til originalkilden, men Knausgård snakka en gang om at grunnen til at han valgte å skrive Min kamp, var at han hadde sett seg lei på at forfattere basically skreiv den samme boka om igjen og om igjen, fordi de aldri klarte å bearbeide råmaterialet sitt ferdig. Løsninga hans var da altså å skrive ut alt han hadde av råmateriale i klartekst og dermed bearbeide det én gang for alle, og så kunne han gå videre med blanke ark. I den konteksten blir prosjektet hans nærmest beundringsverdig. Jeg lurer på om MSS og DoG egentlig bare er forskjellige versjoner av denne samme historien, og dermed må jeg forholde meg til noe jeg syns er en skremmende tanke: kanskje kan bare én av dem se dagens lys som bok. Men jeg trur jeg skal gjøre som Keith og David i Six Feet Under når de krangler om hvorvidt de skal adoptere barn eller bruke kunstig befruktning: pursue both options until one of them pays off. Sikkert ikke helt ordrett, men dere skjønner greia.

Eller hva trur dere?

Minn meg forresten på å poste flere utdrag fra DoG. Jeg har egentlig ganske lyst til det, og sideantallet har allerede gått forbi det til MSS, og jeg er på ingen måte lei av det eller føler meg ferdig med det ennå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar