Det som egentlig feiler meg

I går blei jeg, i en alder av 31 og et halvt år, omsider diagnostisert med Asperger syndrom. Jeg begynte å le av lettelse da behandleren min fortalte at hun og teamet hennes hadde blitt enige om at jeg passer diagnosen og oppfyller kriteriene. Hun sa også at det at jeg reagerte med lettelse og glede, var bare enda et tegn på at dette var riktig. Jeg skreiv et langt avsnitt på Instagram i går om hvor befriende det føles å endelig få svar på alt det som i løpet av åra har feilt meg – og dere som har fulgt denne bloggen ei stund, veit at det har vært mye – så det er ingen vits i å gjenta meg sjøl. Jeg skreiv jo dessuten dette innlegget for nøyaktig to måneder siden der jeg blant annet gikk litt mer i dybden på måter jeg har følt meg utilstrekkelig på helt siden barndommen. Jeg kan omtrent ikke komme på et eneste problem jeg har som ikke kan forklares med Asperger syndrom. Og nå som jeg veit hvorfor jeg er som jeg er, trenger jeg ikke lenger å gå rundt med dårlig samvittighet for at jeg ikke får til alle de tinga jeg føler at jeg bør få til, eller som andre forteller meg at jeg bør få til. For hvorfor skulle jeg det? Jeg er jo ikke et helt vanlig menneske, så å forvente at jeg skal oppføre meg som et, er som å forvente at en fisk skal kunne klatre opp et tre. Og det er jo ikke fordi det er noe i veien med fisken, det er bare det at fisken er så mye bedre til å svømme enn den er til å klatre. Dette blei litt corny, men plis bær over med meg. Og nå er det nå en gang sånn at jeg er utrolig mye bedre til å skrive enn til å, y'know, holde en samtale i gang, eller til å holde orden i leiligheten min, eller til å takle endringer i rutinene mine. Og det at jeg er så dårlig på så mange ting som de fleste er gode på, gjør at jeg føler meg litt dum innimellom. Men da er det viktig å minne meg sjøl på at jeg er jo faktisk mye bedre til å skrive enn hva de fleste andre er, så dum er jo det siste jeg er. Det er bare det at det er så veldig mye vanligere å være flink til å spise lønsj med kolleger enn å skrive at de fleste ikke engang tenker over at det å spise lønsj med kolleger nettopp også er et talent på lik linje med skriving eller noe annet kreativt. Derfor blir det ekstra tydelig når noen ikke er flinke til noe som det er så normalt å være flink til. Men det at min måte å være flink på er litt mer nisje og litt mindre opplagt, betyr jo ikke at jeg er noe dårligere enn folk flest, jeg er bare annerledes.

Dette er jo litt klisjé, men det er jo en grunn til at jeg har identifisert meg så mye med enhjørninger cirka hele livet, som også er grunnen til at jeg har ei enhjørningtatovering på låret. Enhjørningen som blir mobba av de andre hestene fordi den er annerledes, men så viser det seg at det som gjør enhjørningen annerledes, er at den har superkrefter. Og skriving er på sett og vis min superkraft. Jeg trur ikke jeg hadde vært så god til å skrive om jeg ikke hadde hatt Asperger syndrom. Å skrive og fortelle historier er den eneste interessen jeg har hatt som aldri har gått over, og den har vært der siden før jeg i det hele tatt lærte meg å skrive. Jeg blei fortalt av en av lærerne mine på forfatterstudiet i Tromsø at blant alle i klassen, var jeg den han trudde var minst sannsynlig at kom til å gi opp. Jeg klarer jo ikke å ikke skrive, liksom. Jeg trur jeg omtrent ikke har gått en dag i livet mitt uten å skrive noe som helst. Det er en så stor og viktig del av den jeg er på en måte som jeg ikke veit om folk som ikke er på spekteret er i stand til å oppleve med noe som helst.

Samtidig som det er enormt digg å endelig få diagnosen, innebærer jo dette nettopp noe som jeg syns er ganske ubehagelig: en ny måte å gjøre ting på. DPS har føltes trygt og forutsigbart så lenge jeg har visst at jeg går til skjemaer og tester og samtaler og kartlegging. Nå som vi har funnet svar, må vi begynne å gjøre andre ting. Behandleren min har snakka om Nav-tiltak og tilrettelagt arbeid, og om støttekontakter via bydelstjenesten. Plutselig er det ganske mange ressurser jeg har tilgang på som jeg ikke har hatt før, og nå må jeg sette meg inn i det og finne ut av hva jeg trur vil være mest nyttig for meg. Asperger syndrom er jo ikke en sjukdom, så det fins jo ikke medisiner og direkte behandling på samme måten som det fins for, vel, faktiske sjukdommer. Og som nydiagnostisert er alt dette plutselig veldig overveldende for meg. Men jeg skal få fortsette å gå på DPS i tida fram til jeg har funnet ut av alt, og der kan jeg også få hjelp til å få funnet ut av alt. Jeg har hørt om folk som har hatt masse ymse erfaringer fra sine lokale DPS'er, men jeg syns behandlerne jeg har møtt på min avdeling har vært utrolig dyktige, og jeg er skikkelig takknemlig for all hjelpa jeg har fått derfra.

Alt dette er jo veldig nytt for meg, og jeg har ikke alle svara, men hvis det er noe du vil spørre meg om, enten om diagnosen min eller opplevelsen min av DPS eller måten min å tenke på, må du bare fyre løs! Eller om noe som helst annet. Du kan få spørre meg om hva som er yndlingsfargen min, for eksempel. Både nå og seinere. Jeg har allerede blitt møtt av folk som ikke trur på at jeg har Asperger syndrom, så jeg antar at det betyr at jeg ikke oppfører meg som eller ser ut som det man forventer av noen på spekteret. Og hvis det gjelder deg: jeg håper at jeg kan bidra til å utvide synet ditt på hva autismespekterforstyrrelser er for noe!

Dette var meg på vei hjem fra DPS i går:

Fordi så breit smiler man faktisk når man endelig forstår seg sjøl.