Så hva feiler det meg egentlig?

Jeg har vært litt i tvil om hvor mye jeg skal snakke om min psykiske helse på denne bloggen. Jeg har jo ikke lyst til å holde en så viktig del av livet mitt skjult, samtidig som jeg veit at jeg dessverre kjenner en del folk som fortsatt tenker at begreper som "deprimert" og "engstelig" bare er nymotens varianter av "lat" og "dum". Eller som bare, jeg veit ikke, treffer meg utelukkende på mine gode dager og derfra trekker konklusjonen om at det umulig kan feile meg noe som helst, fordi jeg ikke ser ut som eller oppfører meg sånn som de tenker at psykisk sjuke folk ser ut eller oppfører seg. Eller som trur de kjenner meg, men som egentlig ikke kjenner meg i det hele tatt. Når jeg har prøvd å være åpen om min psykiske helse før, har jeg blitt beskyldt for å bare ville ha oppmerksomhet og for å innta en offerrolle, og det gjør at jeg kvier meg litt for dette, selv om jeg jo egentlig veit at de aller, aller fleste som sannsynligvis kommer til å lese dette er greie folk som skjønner at psykisk sjukdom er, ya know, en greie. Så bare for å ha gjort det klinkende klart: det er altså ingen annen grunn til at jeg skriver dette enn at jeg vil at dere skal vite hva det er som egentlig skjer med meg. Jeg trenger ikke at dere syns synd på meg (selv om det er greit om dere gjør det), men jeg trenger at dere respekterer meg.

Herregud, dette blei plutselig veldig mye mer seriøst og formelt enn jeg opprinnelig hadde forestilt meg, men ting går ikke alltid som man har tenkt.

Det er noe gærent med meg. Det har vært det så lenge jeg kan huske. Jeg skreiv dette for nesten ti år siden, for eksempel, men det begynte jo leeeenge før det. Jeg trur jeg var tolv år første gang jeg skada meg sjøl, men den gangen hadde jeg liksom noe konkret å knytte det opp til: jeg blei mobba på skolen, og jeg grua meg til å stå opp hver eneste morgen. Det var en ganske åpenbar grunn til at jeg følte meg dritt, liksom. Men det gikk liksom ikke over etter at jeg begynte på ungdomsskolen og mobbinga slutta. Jeg hadde skikkelig dårlig sjøltillit, jeg hata meg sjøl og kroppen min, syntes det var vanskelig å knytte meg til andre mennesker, blei sliten av sosiale sammenkomster, ville egentlig bare være i fred og skrive og lese og spille TV-spill og dagdrømme, for fantasiverdener var mye bedre og mer interessante steder å være enn virkeligheten. Og det gikk litt bedre etter hvert som jeg kom meg vekk fra hjemstedet mitt. Jeg begynte på folkehøyskole, og for første gang i mitt liv var jeg på daglig basis omgitt av folk som var interessert i de samme tinga som jeg var, og som syntes det var gøy, og ikke irriterende, når jeg bega meg ut på lange, nerdete monologer om bøker, filmer, band og spill jeg likte. Jeg var riktignok redd jeg aldri skulle klare å få meg utdanning eller jobb fordi nye, ukjente situasjoner var så utrolig overveldende og skremmende for meg, og det gjorde meg så ekstremt sliten, men heldigvis hadde forfatterstudiene et opplegg som passa for hjernen min på en måte mer typiske akademiske utdanninger ikke gjorde, og det var utrolig fint for meg å være sammen med andre folk som hadde de samme interessene som meg, og som kanskje syntes jeg var litt rar, men at det var noe av sjarmen min.

Men uansett hvor hjemme jeg følte meg på forfatterstudiene, måtte jeg likevel forholde meg til resten av livet. Jeg var fortsatt elendig til å holde orden hjemme, betale regninger i tide, organisere livet, sette meg inn i systemer, være på jobbintervju, kjøre kollektivtrafikk (og å ta førerkort gikk hvert fall ikke), få nye venner og holde kontakta med gamle venner, være på konserter (til tross for at det er noe jeg egentlig liker veldig godt), lese (en annen ting jeg er veldig glad i), kommunisere tydelig, være på flyplasser og andre travle steder, sove, forstå romantiske forhold, gjøre noe som helst så lenge jeg måtte høre på en lyd jeg ikke likte, sitte på en normal måte, sitte stille, feire bursdag, studere alt som ikke er forfatterstudiet, spise, kle på meg, dusje, flørte, kjøpe ting, samarbeide, støvsuge, kaste ting, jobbe og smalltalke. For å nevne noe, men lista er så lang, og det er så mye jeg ikke tenker over engang fordi det for meg tross alt bare er sånn livet mitt er og alltid har vært og det tok litt tid før jeg skjønte at dette var ting det ikke var normalt å være dårlig i. Jeg var flink til å skrive, da. Fiksjon, vel å merke. Ikke jobbsøknader, akademiske tekster, kronikker, mailer eller noe annet som har noen praktisk funksjon i livet. Bare kunst. Og det at alle disse tinga som var så mystiske for meg, framstod som så selvfølgelige for alle andre, gjorde at jeg følte meg ekstremt mislykka og dum og lat. Det hjalp heller ikke at enkelte andre mennesker mente akkurat det samme, at jeg nettopp var mislykka og dum og lat for å ikke få til helt vanlige ting, og at de ikke hadde noen kvaler med å la meg få vite det. Jeg skjønte rett og slett ikke åssen jeg kunne være så tilsynelatende smart og flink, når jeg samtidig var så utrolig dum og udugelig. Hvis man klarer å skrive en roman, bør man klare å ta en buss man aldri har tatt før, liksom. Tenkte jeg, da.

Første gangen jeg prøvde å få hjelp, var jeg femten år og blei fortalt at jeg bare ville ha oppmerksomhet og være spesiell. Andre gangen jeg prøvde å få hjelp, var jeg tjuefem år og blei fortalt at jeg bare måtte bli flinkere til å holde meg i fysisk aktivitet, spise oftere, stå opp og legge meg tidligere og gå på kafé med venner. Etter å ha prøvd å begynne i ny jobb for bare å bryte fullstendig sammen etter noen timer på den nye arbeidsplassen fordi det var så mange nye folk og rutiner, så høy musikk og så skarpt lys, fikk jeg endelig hjelp som trettiåring. Og nå er jeg trettién og skal forhåpentligvis få en diagnose i begynnelsen av september. Og det er ikke den diagnosen jeg hadde trudd. Jeg hadde liksom bare gått ut fra at det kom til å være klassikeren "angst og depresjon" som feilte meg, fordi, vel, jeg har vært utrolig engstelig og skikkelig deprimert mesteparten av livet. Men det slo meg liksom ikke at angsten og depresjonen min kunne være på grunn av noe annet.

Yo Samdy Sam har mange utrolig fine YouTube-videoer som i all hovedsak handler om åssen det er å bli diagnostisert med autisme som voksen dame. Som hun forklarer i videoen over, er dessverre nesten all forskning på autisme gjort på gutter, men fordi jenter i myyyyye større grad enn gutter blir oppdratt til å (og kjefta på hvis de ikke gjør det) holde kjeft og sitte stille, kan det være vanskeligere å oppdage, fordi symptomene våre kan se annerledes ut. 

Da psykologen min snakka om autisme og asperger syndrom for første gang, blei jeg litt overraska, men jo mer vi snakka om det og jo mer jeg leste om det, desto mer mening ga det. Autisme kan forklare så godt som alt som feiler meg. Det jeg hele livet har gått ut fra at har vært angstanfall, er sannsynligvis det som på engelsk kalles autistic meltdowns (sjøl liker jeg den direkte oversettelsen "autistisk nedsmelting" veldig godt, men det er så vidt jeg veit ikke et etablert uttrykk). Og igjen: ikke rart jeg har vært deprimert når jeg ikke har klart å forstå hvorfor jeg ikke får til helt hverdagslige ting og dermed har gått ut fra at det er fordi jeg er lat og dum, si!

Som sagt skal jeg altså gjennom det offisielle diagnostiseringsintervjuet sammen med psykolog og overlege i begynnelsen av september. Fra før av har vi vært gjennom et diagnoseskjema der en score på over 65 kan tyde på at man har autisme eller asperger syndrom. Jeg scorte 125. I mellomtida skal DPS'et i tillegg innhente komparentopplysninger, noe jeg gruer meg til, for noen av mine nærmeste pårørende har vært blant dem jeg snakka om innledningsvis som i løpet av åra ikke har tatt meg og symptomene mine på alvor. Jeg er rett og slett skikkelig bekymra for at det skal gjøre at jeg ikke får diagnosen, for som pasient har man umiddelbart mange flere rettigheter hvis man har en offisiell diagnose å vise til.

Og hvis du etter å ha lest alt dette sliter med å forstå åssen i all verden noen så tilsynelatende oppegående som meg sannsynligvis har autisme eller asperger syndrom, så er det fordi jeg – og som Samdy Sam påpeker er det ekstremt vanlig, særlig blant jenter – hver eneste dag prøver ekstremt hardt å passe inn fordi jeg i barndommen og ungdomstida blei fortalt at sånn kunne jeg ikke oppføre meg. Og det er SÅ SLITSOMT! Jeg veit ikke om det går an for folk som ikke er på autismespekteret å skjønne hvor utrolig energikrevende det er å hele tida prøve å følge regler man egentlig ikke fullt ut forstår. 

Så ønsk meg lykke til i begynnelsen av september! Og hey, hvis du da du leste dette kjente deg igjen i mye av det, kan det kanskje være verdt å nevne det for legen din neste gang du er der.