Uåret 2022

Okei, innleggstittelen er litt misvisende, for den første halvparten av fjoråret var egentlig en ganske god periode for meg. Jeg hadde begynt å forstå min nylige diagnose bedre, jeg hadde noen fantastiske lese- og spillopplevelser, som i sin tur inspirerte meg til å skrive stadig rarere og mer intrikate noveller som jeg blei skikkelig fornøyd med, jeg begynte i ny jobb som var den beste jobben jeg noen gang hadde hatt, jeg hadde en ordentlig fin bursdag for første gang på mange år, jeg begynte å trene luftakrobatikk og kjente med dét på en trenings- og mestringsglede som var enda større enn den jeg tidligere hadde følt med yoga, jeg merka virkelig at jeg var omgitt av gode folk som ville meg vel, jeg kjente meg optimistisk og motivert, og kanskje nettopp derfor var fallhøyden ekstra stor da det rakna for meg i sommer. Jeg fikk avslag fra tredjeåret i Tromsø (ikke ventelisteplass engang!) og jeg fikk standardrefusjon fra Gyldendal etter at en Gyldendal-redaktør hadde blitt begeistra for et utdrag fra novellemanuset mitt og oppfordra meg til å sende inn resten. Jeg har fått mange avslag og refusjoner opp gjennom, men dette knakk meg nesten helt. En måneds tid seinere mista jeg dessuten den nye, fine jobben min. Tankene mine gikk til veldig, veldig mørke steder. Så mørke steder at jeg skremte meg sjøl. Jeg hadde ikke lyst til å være der at jeg følte meg nødt til å dø. Jeg måtte gå aktivt inn for å distrahere meg sjøl fra disse tankene, for hvis jeg ikke passa på, begynte jeg å legge helt konkrete, praktiske, logistiske planer. 

Jeg er ikke over den knekken ennå, men som jeg sa for en måneds tid siden; der jeg tenker er det ikke alltid mørkt lenger. Jeg går nå på antidepressiva og ADHD-medisin og får oppfølging fra både lege, psykiater og sjukepleier. 

Med andre ord har dette vært tidenes kontrastår for meg. Og er det ikke alltid sånn? Euforien og dysforien henger tett sammen og opptrer ofte med samme kraft. De er gjensidig avhengig av hverandre, to symbiotiske parasitter. Enten er energien lav, og jeg føler lite av både glede og tristesse, eller så er energien høy, og følelsene herjer med meg på godt og vondt. Vi mennesker er flinke til å jage etter glede uten å skjønne at den gleden nødvendigvis må ha ei tilsvarende skyggeside.

Hva gjorde du i 2022 som du aldri har gjort før?

Hadde en Patreon. Lagde lydbok. Smakte horchata. Fikk betalt for å skrive filmanmeldelser. Aerial hoop. Geocaching. Kom på andreplass i quiz, min beste quizplassering noensinne! Dyrka min aller første grønnsak helt sjøl. Brukte medisiner for hjernen min.

Beste konsert:

2022 var det første ordentlige normale konsertåret siden pandemien brøyt ut. Jeg så Wardruna, Kanga, Kælan Mikla, Lebanon Hanover, Molly Nilsson, Kite, Jon Hopkins, Go_A og Sigur Rós, som slettes ikke er en dårlig ansamling liveartister. En del av meg føler et visst ansvar for å svare Sigur Rós, fordi de har vært yndlingsbandet mitt i så mange år, men jeg har sett dem mange ganger før, og de ga meg sånn sett nøyaktig det jeg forventa. Jon Hopkins var, med sitt fantastiske lysshow og live orkester, sannsynligvis den mest stemningsfulle konserten, og til tross for at jeg dro aleine på Molly Nilsson, var nok dét den konserten jeg hadde det mest gøy på, fordi Molly sjøl er en så sjarmerende scenepersonlighet, publikum koste seg så masse, og Ingensteds var det perfekte lokalet for denne typen konsert.

Hva ønsker du deg i 2023 som du har savna?

God psykisk helse.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Dahmer og The White Lotus.

Hvilken bok var den beste du leste?

Jeg var inne i en skikkelig god leseperiode den første halvdelen av fjoråret. Jeg leste Tid av Carlo Rovelli, Rød selvbiografi av Anne Carson, Red Doc> av Anne Carson, Sarabande av Sara Sølberg, Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado og A Good Man Is Hard to Find av Flannery O'Connor. Jeg var cirka halvveis uti Late dagar, ville netter av Eve Babitz da knekken min inntraff, og siden da har jeg ikke klart å lese igjen. Men om det skulle være noen tvil for noen av dere som leser denne bloggen, og det mistenker jeg at det ikke er, var Rød selvbiografi den beste boka jeg leste i fjor. Ikke bare i fjor, men ei av de beste bøkene jeg har lest noen gang.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

De banda og artistene jeg hørte mest på, var The Cure, Max Richter, PJ Harvey, Nine Inch Nails og Max Cooper, men The Shore av TR/ST var den sangen jeg hørte mest på. Her er forøvrig ei spilleliste med mine mest spilte låter på Spotify.

Hvilke var de beste filmene du så?

Etter å ha sett Saint Maud for andre gang sammen med Martina, er jeg ganske sikker på at det var den mest opprivende filmopplevelsen jeg hadde i fjor. The Green Knight var den filmen som overraska meg mest og føltes mest nyskapende. Everything Everywhere All at Once var den beste kinofilmen jeg så i 2022. Snøleoparden var den beste dokumentaren jeg så.

Beste spill?

Det går egentlig ikke an for meg å velge mellom de tre spilla som opptok meg mest i året som gikk fordi de er så innmari forskjellige fra hverandre. Subnautica: Below Zero var selvfølgelig det spillet som føltes viktigst for meg og som gikk mest inn på meg, men mest fordi det var en oppfølger til Subnautica. Fallout 4 var kanskje det teknisk beste spillet, og også et spill jeg blei veldig investert i, noe jeg til dels fortsatt er. The Sims 4 er det som tar opp mesteparten av tida mi i skrivende stund, og jeg er så glad for at det gir meg mye av de samme følelsene som The Sims 2 gjorde og mindre av de følelsene jeg fikk av The Sims 3.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Feira på Aku Aku med gode venner og drinker og en enøyd fransk bulldogg jeg fikk lov til å kose med.

Hva ønska du deg? Og fikk?

En ADHD-diagnose og dertilhørende medisiner.

Ønsker og planer for det nye året:

Akkurat nå er jeg der mentalt at det bare fyller meg med angst å tenke på framtida lenger fram i tid enn noen få uker, men om jeg får den jobben jeg skal på intervju for om noen dager, kommer i hvert fall det til å bli ei veldig stor og spennende omveltning. ♥