Trettipunktersbloggutfordring #27: fem steder som er fine å være på

Jeg liker at jeg skriver punkt nummer 27 på den 27.!

1. Katten

Det første bildet er tatt i overigår, det midterste er tatt sommeren 2018, det nederste er tatt våren 2019. Katten har vært yndlingsstranda mi så lenge jeg har bodd på Hauketo, av den nesten banalt enkle grunn at den bare ligger et par kilometer unna leiligheten min og jeg kan gå dit på tjue minutter. Det fins strender i Oslo-området som både er mer idylliske, mer langgrunne, bedre tilrettelagt for bading og har bedre plass, men Katten har fått en spesiell plass i hjertet mitt ut av vane mer enn noe annet, uten at et føles som en dårlig grunn. På en måte føles det tvert imot som en ekstra god grunn: jeg elsker ikke Katten på grunn av objektive kvaliteter, men bare fordi det i nærmere ti år nå har vært stranda jeg går til for å være aleine, like mye som stranda jeg tar med venner til. Som jeg skreiv om Katten i fjor vinter: "det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei."

2. Ole Bjørns plass

Hvis man går gjennom skogen langs Ljanselva fra Hauketo til Mortensrud, går man forbi en rydda liten plass med tømmerbenker der Ole Bjørn pleide å bo i sitt hjemmelagde hus. I åra før sommerne mine pleide å bety bortreist for dyrepass, var Ole Bjørns plass yndlingsstedet mitt for å gå og lese. Jeg elsker å lese ute om sommeren, men selv om jeg har en fin, liten hage foran leiligheten min, er nabolaget mitt litt for tettbygd (og barnevennlig…) til at jeg klarer å påkalle det nødvendige lesefokuset der, om jeg så bruker ørepropper og lydkansellerende headset aldri så mye. Det er usedvanlige mye lettere i ei klaring uti skogen, og på seinsommeren pleier til gjengjeld Ole Bjørns plass å være befolka av øyestikkere, som sannsynligvis er yndlingsinsektet mitt. 

3. Toppen av Sloreåsen

Før jeg fant Ole Bjørns plass, pleide toppen av Sloreåsen, som på vinterstid er en slalåmbakke, å være leseplassen min. Det ligger imidlertid en barnehage rett i nærheten, så selv om det fins en veldig fin sitteplass med god utsikt og halvskygge, er dette en plass som bare unntaksvis er velegna for lesing for autister med ADHD som meg. Men det vokser masse blåbær der, og det er faktisk temmelig stas at jeg har markas grøde en snau kilometer unna der jeg bor.

4. Teknisk museum

Okei okei, det første bildet er strengt tatt ikke tatt på sjølve Teknisk museum, men i området rundt. Syntes det fortjente å være med likevel. Uansett, Teknisk museum er lett yndlingsmuseet mitt i Oslo, og jeg har vært der mange ganger, både med venner og aleine. De fleste som kjenner meg veit at jeg er uendelig nysgjerrig og elsker vitenskap, og Teknisk museum har virkelig klart å fange nettopp hvor gøy vitenskap er, selv om naturfag som man kjenner det fra skolen har rykte på seg for å være tørt og teoretisk. Teknisk museum er en sånn sjelden attraksjon som jeg nesten alltid er i humør til å besøke, om jeg så vil leike og herje i de interaktive utstillingene deres, eller chille og filosofere i Astroamfiet.

5. Sometimes studio

Om noen for, la oss si, fem år siden hadde fortalt meg at mitt ypperste happy place i midten av tredveåra skulle være et treningssenter, veit jeg ikke om jeg hadde klart å tru på dem. Jeg har snakka masse før om hvor mye glede luftakrobatikk gir meg, så jeg trenger ikke å gjenta meg sjøl mer enn nødvendig, men herregud, så sinnssykt takknemlig jeg er for at jeg har funnet en fysisk hobby som gir meg så mye mestringsfølelse og god psykisk helse. Smilet på bildet over taler vel for seg. Og ikke bare er sjølve treninga utrolig givende, men miljøet er så innmari støttende og positivt, og jeg har blitt kjent med så mange herlige folk, både blant andre medlemmer og instruktører. 

Tjuetjuefire

Med én gang jeg begynte å tenke tilbake på fjoråret, tenkte jeg på at jeg har vært mye stressa og at jeg generelt fikk gjort altfor lite av det jeg ville. Men så bladde jeg meg bakover i arkivet på denne bloggen og kom på at oy vey, 2023 var jo det året der nesten halvparten av det gikk med på å bli frisk fra den dritkjipe treningsskaden min, og i 2022 var jeg så deprimert som jeg kanskje aldri har vært før, så faktisk er jeg på en upward trajectory hva angår livet mitt for tida. 2024 har kanskje ikke vært mitt gøyeste eller mest produktive år, men det har vært ei langsom endring til det bedre, der jeg starta året med å endelig kunne begynne å trene igjen, i tillegg til at jeg begynte på et nytt skriveprosjekt. 

Det går i bølgedaler for meg, langsomme bølger. Knekken min i 2022 blei såpass brutal fordi den fulgte direkte etter en lang opptur, og selv om jeg ikke bobler over av manisk energi om dagen på samme måten som jeg gjorde en periode for noen år siden, føler jeg ikke at det går direkte dårlig med meg. I høst fikk jeg jo også innvilga uføretrygd, og plutselig kunne jeg slappe mer av og unnslippe de mest påtrengende økonomiske bekymringene. 

Ikke minst så jeg TR/ST live, noe jeg nesten hadde mista håpet om at noen gang skulle skje.

Så ja, dere. Det går sakte, men det går bedre. Riktignok med museskritt, men bedre like fullt.

Hva gjorde du i 2024 som du aldri har gjort før?

Fikk strømterapi hos fysioterapeut. Gjorde et betalt modelloppdrag. Tok ordentlig tak i ryddeproblemene mine som jeg blant annet har snakka om her, i form av å søke om – og få innvilga – bistand i hjemmet, og begynne i behandling for OCD på DPS. Mestra invert på top bar (noe som sannsynligvis bare gir mening for hoopers, men jeg er skikkelig stolt av det). Besøkte Göteborg og Liseberg. Dyrka mine egne krystaller. Spilte tabletop-rollespill. Så et av mine aller høyest elska yndlingsband live. 

Beste konsert:

TR/ST, til ingens overraskelse. 

Hva ønsker du deg i 2025 som du har savna?

Mer kontroll på OCD'en min. Bedre balanse mellom jobb og fritid. Og som alltid: forlagskontrakt.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Baby Reindeer, House of the Dragon, Monsters: The Lyle and Erik Menendez Story og What We Do In the Shadows, der fjorårets sesong av sistnevnte også var den siste. Dette er en serie som kunne pågått i all evighet, og noe så sjeldent som en serie som ikke taper seg etter hvert, og jeg følte at Guillermo i siste episode representerte meg og mine følelser omkring serieavslutninga perfekt.

Hvilken bok var den beste du leste?

Ja nei, altså, til tross for at jeg egentlig ikke følte at jeg leste spesielt lite, så leste jeg nå en gang bare éi bok, og det var Moby-Dick. Og den likte jeg veldig godt.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Artistene og banda jeg hørte mest på var Philip Glass, David Bowie, The Human League, Max Richter og Autechre. Enkeltsangene jeg hørte mest på fins i denne spillelista.

Hvilke var de beste filmene du så?

Poor Things, Civil War og The Substance.

Beste spill?

Horizon: Forbidden West var nok det beste spillet, men jeg vil også nevne Dredge, fordi å få sinnssykt hekta på noe som basically er en fiskesimulator med skrekkelementer, var en hyggelig overraskelse jeg ikke så komme.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Spiste, drakk, spilte, sang og skravla med venner på Raadhuset.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Uføretrygd. Et nytt skriveprosjekt.

Ønsker og planer for det nye året:

Lytte bedre til signalene kroppen sender ut, både fysisk og psykisk. Det er ikke noe gøy å være verken skada eller utbrent, og det eneste jeg beviser ved å tøye strikken til den ryker, er at viljestyrken min er sterkere enn fornuften, og det er ikke en flex. 

Kroppen min gjør det litt vanskelig å være kroppspositivist

Forrige helg blei jeg spurt om legene noen gang fant ut hva som egentlig var greia med ryggen min. Og svaret på det er jo egentlig nei. Og det er ekstremt frustrerende. Siden sist har jeg vært hos fem forskjellige fysioterapeuter, som alle har gjort så godt de kan, men fordi verken øvelser, massasje eller strømterapi (veldig gøy å si til folk at jeg har fått elektrosjokkbehandling) har hjulpet, får heller ikke de gjort noe mer for meg. En av fysioterapeutene sa rett ut da jeg fortalte om daglig yoga, gåturer og luftakrobatikk at jeg allerede gjør alt riktig og at det ikke er noe mer en fysioterapeut kan bidra med. Jeg gjør alt riktig, så i teorien bør jeg ikke ha vondt. Og så gjør det vondt likevel og ingen skjønner hvorfor. Det vil si, flere av behandlere jeg har gått til hevder at de skjønner hvorfor (stort sett skylder de på stress eller at jeg bare er skikkelig uheldig), men jeg syns det er ei veldig vanskelig forklaring å akseptere. Jeg har blitt skrevet ut fra sjukehuset, og nå er vi på papiret ferdig med saken. 

Kit har introdusert meg for Instagram-kontoen burritos_and_adhd, som er drevet av en vektløfter med utdanning innen fysiologi og trening. Hun er også autist og har ADHD og Ehlers-Danlos syndrom. Hun lærte meg om noe som heter hypotoni, som jeg aldri hadde hørt om før:

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Laura Barito (@burritos_and_adhd)

Og… dette gir jo allverden med mening? Hvis ryggen min bruker færre muskler enn den bør når den gjør egentlig relativt chille ting, er det jo ikke rart jeg blir sliten og får vondt, selv om jeg ikke fysisk er noe svakere enn folk flest – heller motsatt, etter fire år eller deromkring med daglig trening. Hvorfor er det ingen behandlere som har fortalt meg dette? Hvorfor må jeg på Instagram for å finne ut av hva som feiler meg, når jeg omtrent ikke har gjort annet de siste åra enn å fly rundt til leger og sjukehus og psykologer og fysioterapeuter?

Kanskje fordi jeg ifølge legen som utreda meg på Ullevål ikke er hypermobil. Og kriteriene hennes for å mene det, er egentlig basert på en detalj: hun mente jeg ikke scora over cutoff på Beighton-testen. Fastlegen min mente derimot at jeg gjorde det, og det var nettopp derfor hun mistenkte Ehlers-Danlos. Det som gjorde utslaget, var den delen av testen som innebærer å dytte tommelen inn til underarmen. Det kan jeg fint gjøre på begge hender, noe som ifølge fastlegen indikerte at jeg fikk poeng. Ifølge legen på Ullevål, brukte jeg for mye kraft på å dytte tommelen inn mot underarmen, og derfor fikk jeg ikke poeng. Hadde også hun gitt meg poeng for det, hadde jeg scora over cutoff og hadde blitt regna som hypermobil.

Jeg har snakka med sjukepleieren min om dette, og hun sa at til tross for at medisinske undersøkelser og tester er utforma for å være så nøyaktige og objektive som mulig, må de tross alt tolkes av mennesker. Uansett hvor profesjonelle menneskene som tolker dem er, vil det alltid være en viss grad av subjektiv mening tilstede. Sånn som i at fastlegen min mente at tommelen min gikk inntil underarmen min såpass lett at det tyder på at jeg er hypermobil, mens sjukehuslegen mente at tommelen min ikke gikk inntil underarmen min lett nok. Det er meninger basert på skjønn, riktignok kvalifisert skjønn, men skjønn ikke desto mindre.

En av fysioterapeutene jeg var hos, mente at det ikke egentlig spilte noen rolle om jeg så fikk diagnosen EDS eller ikke, fordi det uansett ikke fins noen behandling mot det. Hun har forsåvidt et poeng, men for det første liker jeg å vite hvorfor ting er som de er, for jeg har problemer med å godta "sånn er det bare", "veit ikke" eller "det er nok ikke noe å bekymre seg for" når jeg helt åpenbart merker at det er noe. For det andre gjør en konkret diagnose det lettere å forklare ting for andre. Hvem som helst kan ha vondt i ryggen (noe ulike behandlere har mint meg på i det uendelige: at ryggsmerter er veldig vanlig. Det kan godt være, men jeg har likevel aldri hørt om noen som har samme typen ryggsmerter som meg, så selv om generelle ryggsmerter er vanlig, er ikke mitt konkrete symptomsbilde vanlig nok til at jeg har hørt om noe annet enn EDS som kan forklare det). Det gjør at mange ikke forstår alvoret i det eller innser hvor begrensende det er for meg, og jeg er så utrolig lei av å bli avfeid som bare svak eller sutrete. Sutrete er jeg kanskje, men svak er jeg langt ifra, bare spør trenerne mine på Sometimes.

Så for å oppsummere: hadde jeg scora over cutoff på Beighton-testen, som sjukehuslegen mente at jeg ikke gjorde fordi tommelen min ikke gikk lett nok inntil underarmen, hadde jeg kanskje blitt diagnostisert med EDS fordi jeg oppfyller nesten alle de andre diagnosekriteriene i tillegg. Men så lenge jeg scorer under cutoff, er jeg bare helt vanlig mjuk og ingenting feiler meg. Til tross for smerter som har vært tilstede siden tenåra. Til tross for at jeg i perioder skader meg bare fordi jeg svinger på armene når jeg går. 

Siden EDS er en såpass sjelden tilstand, er det så vidt jeg veit ingen flere steder i landet enn på akkurat Ullevål som diagnostiserer det, så det er liksom ikke bare-bare å få en second opinion heller. Og kanskje spiller det uansett ingen rolle, men siden jeg tydeligvis fortsatt plages av å ikke vite, så vil jeg egentlig påstå at jo, det spiller noen rolle. Om ikke for annet, så for min psykiske helse sin skyld.

På den positive sida er jeg i det minste i ferd med å gjenvinne styrken min, da. Jeg klarer per akkurat nå ennå ikke å klatre opp en silk som før, men jeg har ikke lenger problemer med å komme meg opp og inn i hoopen.

På den negative sida har jeg skada den venstre hamstringen min på nytt. Etter at den hadde begynt å gro. Heldigvis skada jeg denne gangen ikke den høyre hamstringen i samme slengen sånn som sist, så å ha én som ikke fungerer og én som fungerer suboptimalt, er i hvert fall bedre enn å ha to som ikke fungerer i det hele tatt.

Kropp, dere! Og fortsatt er jeg bare i tredveåra. Blir spennende å se om jeg fortsatt kan stå oppreist om enda tredve år.

Nyttårsgaver, fryd og fred

Det føles litt merkelig å titulere et blogginnlegg med "fryd" og "fred" så lenge verden forøvrig er prega av alt annet, men det så enda merkeligere ut å sette dem i hermetegn. 

Dette var også en måte å starte et blogginnlegg på, dere.

Jeg føler meg overhodet ikke klar for et nytt år, men det er jeg kanskje ikke aleine om. Jeg har så vidt begynt å trene igjen etter å ha hatt rehabpause siden august, og det går foreløpig ganske dårlig. Én ting er hoftene og låra mine, noe helt annet er at jeg har mista ekstremt mye armstyrke i løpet av dette halve året. Jeg veit egentlig at dette er helt normalt, og at det er noe som heter muskelminne, der kroppen husker åssen det er å ha muskler og dermed bruker kortere tid på å bygge dem opp på nytt enn å bygge dem for første gang, men det er likevel sinnssykt frustrerende å plutselig ikke være like god lenger. Litt sånn å vite at jeg egentlig kan dette her, men nå bare går det ikke lenger. Jeg prøver å være tålmodig og ikke gi opp, for dét blir jeg hvert fall ikke bedre av, men mestringsfølelsen jeg alltid har følt i møte med luftakrobatikk, har nå blitt snudd helt på hodet, og hvor naturlig det enn er, er det kjedelig når noe som pleide å få meg til å føle meg bedre plutselig gjør at jeg føler meg verre.

For å gjøre noe annet enn å sutre: jeg er veldig fornøyd med gavene jeg fikk til jul denne gangen. Å snakke om hva jeg fikk til jul har jo blitt som en tradisjon å regne her inne, om ikke en årlig sådan, så en sporadisk en. Jeg fikk faktisk bare ting jeg blei oppriktig glad for, uten å føle at noe var overflødig eller unødvendig. Bare se:

Nye kniver er et kjærkomment tilskudd til kjøkkenskuffen, med tanke på at jeg i praksis bare hadde én kniv fra før, og dampkoker vil gjøre, vel, damping usedvanlig mye greiere nå som jeg ikke lenger trenger å bruke metoden kjele + dørslag + aluminiumsfolie. Og jeg gleder meg så mye til å gro mine egne krystaller!!!! Et veldig perfekt eksempel på en gave jeg ikke visste at jeg ønska meg før jeg fikk den. 

Nå kan man kanskje innvende at det er tullete å gi bøker til noen som leser så lite som meg, men jeg har alltid syntes at bøker er en av de fineste gavene man kan få. I går tok jeg dessuten et aktivt valg om å lese mer. Jeg er en sånn person som generelt syns det er innmari vanskelig å vite hva jeg føler til enhver tid, herunder hva jeg har lyst til å gjøre. Nettopp derfor har jeg i løpet av livet mitt lagd meg regler for hva jeg skal gjøre når, for uten reglene mine blir jeg fullstendig handlingslamma. Reglene kan endre seg over tid, men brå endringer kan være krevende å takle for meg. Helt siden pandemien traff i 2020 har dagene mine vært lagt opp etter følgende regler: stå opp, spise frokost mens jeg ser på noe, gjøre noe fornuftig, spise middag, gjøre noe gøy, trene, legge meg. De siste to åra eller deromkring har "gjøre noe gøy" vært ensbetydende med å spille TV-spill, og når jeg har blitt så vant til å spille TV-spill på kvelden, er det rett og slett nesten umulig for meg å gjøre noe annet. Jeg mangler rett og slett den evnen til å "se det an" og "kjenne på det", så jeg spiller bare TV-spill fordi det er det jeg pleier å gjøre. Å lese er noe som de siste åra nesten har vært forbeholdt ferier, hvor jeg ikke føler på noe press om å gjøre noe fornuftig, eller når jeg passer dyr fordi jeg dermed uansett ikke har Playstationen min tilgjengelig. Med andre ord: hvis jeg skal gjøre alvor av årets nyttårsønske om å lese mer, må jeg ta et aktivt valg om å putte det inn i den mentale kalenderen min. Og ikke minst: om jeg faktisk skal komme lenger enn til forordet i Moby-Dick før jeg skal se den på teater, må jeg faktisk lese den også utenom mine mer eller mindre ubevisste fastsatte leseregler, for det er ingen ferier eller dyrepassoppdrag i sikte i nær framtid. Siden jeg nå uansett er på et ikke-fullt-så-spennende sted i Horizon: Forbidden West, har jeg bestemt meg for at i dagene framover, hvert fall fram til jeg skal på teater, skal jeg lese istedenfor å spille TV-spill etter å ha spist middag. I går var min første lesekveld etter at avgjørelsen var tatt, og jeg innser jo at med min lesehastighet – i Moby-Dick sitt tilfelle cirka ti sider i timen – er det veldig usannsynlig at jeg leser boka ferdig på halvannen uke, men jeg er allerede fornøyd med å bare ha kommet lenger enn til innledninga.

Jeg gleder meg også til den dagen jeg kan henge opp de nye LED-lysa mine. Som de fleste som kjenner meg veit – eller tør jeg si alle? – er jeg veldig glad i farger, og jeg har generelt få lyskilder hjemme i leiligheten min. Grunnen til at bildet over er lilla, er fordi jeg har funnet ut at jeg elsker å lese i lyset fra UV-lampa mi, til tross for at den egentlig er ment som et vokselys for planter. Blått lys skal jo liksom være en dårlig idé på soverommet, men jeg blir fylt med energi og glede av farga lys, og særlig lesing og skriving kan være veldig, i mangel på bedre ord, sjelfulle opplevelser for meg, så min erfaring er at å lese i farga lys setter meg bedre i kontakt med meg sjøl og orda. Det jeg prøver å si er: når jeg elsker farga lys og generelt har for få lyskilder i leiligheten min, er det å gi meg farga lys i gave å slå to fluer i én eneste fantastisk smekk.

Men det er ett stort problem. Jeg har hinta til det problemet her inne før, men ikke gått noe særlig i detalj, mest fordi det er kjedelig å skrive om og jeg aldri helt har funnet ei passende anledning til det, og litt fordi det er noe av det jeg skammer meg aller mest over.

Jeg har oppriktig store problemer med å holde det ryddig og reint rundt meg. Dette har vært et problem siden jeg var liten, og jeg trur foreldra mine antok at jeg kom til å vokse det av meg, men det gjorde jeg ikke. Det var et litt mindre problem i den perioden av livet mitt da jeg flytta én gang i året, rett og slett fordi rotet ikke rakk å akkumulere like lenge, og et mindre problem da jeg bodde sammen med Jørgen, som til tross for å egentlig også være en ganske rotete person, ikke hadde det samme gjennomgripende problemet som meg. Nå har jeg bodd aleine i omtrent fire og et halvt år, og leiligheten min er verre enn noen gang. En morgen for litt siden våkna jeg av det som hørtes ut som mus, og inne i ovnen min syntes jeg at jeg kjente den umiskjennelige lukta av musepiss. Jeg blei så frustrert og ute av meg at jeg begynte å grine. Jeg skulle virkelig ønske det funka sånn som enkelte bedrevitere hevder å mene: at bare man skammer seg nok, gjør man automatisk noe med det. Dessverre gjør skam som oftest bare at man unngår problemet desto mer, og særlig når man er en autist med ADHD og store vansker med eksekutiv funksjon.

Jeg har diskutert problemet med sjukepleier og lege, men jeg trur egentlig de ikke skjønner omfanget av problemet. Den beste løsninga på problemet har imidlertid sjukepleieren min kommet på: at jeg inviterer vennene mine hjem til meg på en dugnad, reiser vekk og lar dem rydde leiligheten for meg (for hvis jeg er der, kommer jeg bare til å få et sammenbrudd fordi de rydder feil og ting forandrer seg og jeg klarer ikke når ting forandrer seg utafor min kontroll), og så kommer hjem med en form for belønning, for eksempel take-away-pizza. På den måten kan jeg late som at leiligheten min bare har rydda seg sjøl, og det er mye enklere for meg å få inn gode rutiner og systemer i samarbeid med sjukepleier om jeg kan begynne fra et reint utgangspunkt. Til tross for at flere av vennene mine allerede har sagt seg villige til å hjelpe meg på denne måten, kvier jeg meg for det. Jeg har så utrolig liten lyst til at noen skal komme hjem til meg og se åssen jeg har det, så jeg vil jo helst fikse det sjøl. Så de siste månedene har jeg prøvd. Jeg har, med mindre jeg har andre tidssensitive ærender på agendaen, satt av et par timer hver dag til å ordne litt hjemme. Jeg prøver å være fornøyd med det jeg har gjort uansett hva det er, så lenge jeg har gjort noe. Jeg er veldig mye flinkere til å gjøre enkle, konkrete ting som jeg forstår omfanget av, for eksempel å renske sluket, enn store, generelle ting der jeg fort mister oversikten (sånn som det å "rydde leiligheten"). Det funker dermed bedre for meg å bryte ned de store oppgavene til mindre oppgaver. Et problem med dette, er at jeg fort blir veldig oppslukt når jeg gjør repetitive oppgaver, og plutselig kan jeg ha brukt tre timer på å vaske innsida av røra under vasken på kjøkkenet til de skinner, når det egentlig haster mer å fjerne alle brusboksene som blokkerer inngangen til soverommet mitt, for eksempel. Jeg er veldig dårlig til å vurdere hva som til enhver tid er viktigst og dermed prioritere riktig, så. Alt dette er liksom ei større utfordring enn at jeg "bare" er en hoarder. Selv om jeg også er det. Og det er ille nok i seg sjøl.

Jeg har ikke satt noen tidsfrist på hvor lenge jeg skal prøve på egen hånd før jeg eventuelt kaller inn kavaleriet. Kanskje jeg må ta det opp med legen når jeg skal dit om ei ukes tid for min årlige ADHD-sjekk. Det føles uansett best å vente til våren med å invitere folk, sånn at de også kan få lufta litt ordentlig der mens de holder på, pluss at hjernen min går delvis i dvale om vinteren og jeg egentlig aldri har lyst til å begynne på noen større prosjekter før det blir varmere og lysere likevel.

Så tilbake til LED-lysa: jeg føler ikke at det er noe vits i å pynte leiligheten min så lenge ekstra pynt bare vil oppleves som ekstra rot. Leiligheten må liksom gå veien om nøytral fra negativ før den kan bli positiv, om det gir mening for noen andre enn meg.

Gjenvinne styrken min. Prioritere lesing i større grad. Rydde leiligheten. Det får være måla mine for dette året. 

Godt nyttår, da dere. To uker på etterskudd.

Tjuetjuetre

På nyttårsaften blei jeg spurt hva som var det beste som hadde skjedd meg i løpet av året, og det eneste jeg kom på var at jeg skada meg i august og at alt har vært kjipt siden. Men i august var vi allerede over halvveis, og teknisk sett var det dermed sju måneder før den tid at jeg ikke var skada. Sånn sett, når jeg tenker tilbake på det, var det kanskje greit at når det først skulle skje, skjedde det såpass seint uti året, etter at jeg hadde hatt litt tid på meg til å komme meg ut av depresjonen min fra 2022. For dere, 2022 var ikke et godt år for meg, og det var ikke før i desember 2022, da jeg begynte på ADHD-medisiner, at det begynte å gå bedre. Jeg vil ikke si at det går bra ennå, men skaden til tross har 2023 vært et bedre år for meg enn 2022. Jeg har ikke gjort så mye nytt eller spennende, for det har jeg ikke hatt kapasitet til. I all hovedsak har jeg fokusert på å bli bedre, bli frisk, helbrede kropp og sjel, hvor corny det enn måtte høres ut. Jeg syns fortsatt det er kjempeskummelt å tenke på framtida, og jeg tør ikke å ønske meg noe spesielt for 2024, men i det minste er jeg stolt over prosessen og fremgangen jeg har følt på dette siste året, og jeg er veldig takknemlig for at jeg skriver dette fra et bedre mentalt ståsted enn jeg skreiv fjorårets oppsummering.

Hva gjorde du i 2023 som du aldri har gjort før?

Prøvde – og klarte ganske bra – white January. Hadde krystallsyken. Fikk det kjipeste jobbavslaget jeg noen gang har fått. Bada i badestamp ute om vinteren! Aerial silks. Blei bundet fast. Jobba som profesjonell dyrepasser. Kom helt ned i spagaten, og i forlengelse av det: fikk min første skikkelige idrettsskade. Holdt en seanse. Hadde korona.

Beste konsert:

Det er godt mulig årets beste konsert ville vært den jeg er mest bitter over at jeg gikk glipp av: Depeche Mode. De spilte bare noen uker etter at jeg skada meg, og jeg klarte knapt nok å gå, så jeg måtte selge billetten min. Dermed står to konserter igjen som de beste av vilt forskjellige grunner: Still Corners og Zola Jesus. Jeg hadde i utgangspunktet ingen å gå med på Still Corners, men Mari bestemte seg i siste liten for å bli med meg selv om hun ikke engang hadde hørt om dem før, og det endte opp med å være en av de beste konsertene hun noen gang hadde vært på. Etterpå endte vi også tilfeldigvis opp med å snakke med to skikkelig ålreite fremmede, og hele kvelden blei i det hele tatt en stor suksess; ikke bare fikk jeg oppleve et band jeg er veldig glad i og som har inspirert meg masse i min egen skriving, men jeg fikk æren av å gi en fantastisk opplevelse til en god venn i tillegg, pluss at jeg fikk to nye venner, så får tida vise om de to nye vennene mine var vennene mine for en kveld, eller om vi holder kontakta også i framtida. Zola Jesus var en veldig annerledes konsertopplevelse. Hun sang og spilte akustisk og aleine i Tøyen kirke, og jeg blei vitne til en intim og unik opptreden helt ulik noen annen konsert jeg har vært på tidligere.

Hva ønsker du deg i 2024 som du har savna?

En ryddig leilighet (mer om det seinere. Kanskje). Et forlag som vil gi ut tekstene mine. Studieplass på et av studiene jeg har tenkt å søke på.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

De sannsynligvis teknisk beste seriene jeg så, var The Last of Us og Succession, men den jeg koste meg mest med og blei mest emosjonelt investert i, var Young Royals.

Hvilken bok var den beste du leste?

Dette er et like spennende avsnitt hvert eneste år, haha. I 2022 leste jeg seks bøker før depresjonen min inntraff omkring midtsommers, noe som gjorde at nummeret for totalt antall leste bøker det året endte opp på seks og ei halv. I 2023 var jeg mer balansert; mindre euforisk og mindre deprimert, og det er tydeligvis sterke følelser som får meg til å lese, for antall leste bøker i året som gikk er det ekstremt uimponerende to og ei halv. Jeg leste ferdig Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg begynte på året før, i tillegg til at jeg leste The Girl Who Fell Beneath the Sea av Axie Oh og The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, og så vidt rakk å begynne på Moby-Dick av Herman Melville. Jeg syns det er vanskelig å sammenligne Late dagar, ville netter med de andre fordi den liksom verken er fiksjon eller sakprosa, og siden jeg ikke likte The Girl Who Fell Beneath the Sea i det hele tatt, betyr det at The Colour Out of Space står igjen som vinneren.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Artistene og banda jeg hørte mest på var David Bowie, Dead Can Dance, Röyksopp, Alva Noto og Nils Frahm (ikke med vilje og ganske kult at de alle har forskjellige nasjonaliteter), mens enkeltsangene jeg hørte mest på fins i denne spillelista.

Hvilken var den beste filmen du så?

Trur jaggu det var Barbie, jeg ass.

Beste spill?

Jeg har absolutt elska å utforske det post-apokalyptiske USA sammen med Aloy i Horizon: Zero Dawn. Den typen spill jeg skulle ønske aldri måtte ta slutt.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Spiste meze på Habibi, spilte arkadespill på Tilt og sang karaoke på Syng.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Skrivekurs (sponsa av Nav), en fantastisk skrivestøttespiller (shout-out til Susanne) og noe av skrivemotivasjonen tilbake.

Ønsker og planer for det nye året:

Umiddelbart tenker jeg at jeg vil lese mer, men for å unngå å stresse med det, lar jeg det forbli et ønske heller enn et forsett. Jeg har også lovt Susanne å purre på noen skumle mailer jeg har sendt. Og så var det dette med studieplass, da. Jeg har ikke lyst til å snakke for mye om det nå i frykt for å jinxe det, og jeg er mer nervøs enn håpefull, men når jeg er en sånn person som cirka ikke klarer å være glad uten å bli faktisk manisk, er jeg litt redd for å ta gledene på forskudd. Det er en komplisert balansegang for meg, dette med følelser.

KrOpP eR tOpP

Hei venner.

Hver gang jeg snakker mye om et spesifikt tema på bloggen min, føler jeg at jeg maser. Men så kommer jeg på at det er hundre prosent frivillig å lese denne bloggen, og at jeg uansett ikke trur at de som driter i hva jeg driver med og åssen jeg har det til enhver tid i det hele tatt klikker seg inn, så sånn sett taler alt for at jeg bare kan dure i vei med det jeg vil.

Så den fysiske kroppen min, dere! Som faste lesere – og treningskolleger – antakelig har skjønt allerede, er kroppen min ekstra vanskelig for tida. Alt mulig av helsepersonell har i alle år bedt meg om å "trene mer" når jeg har snakka om smertene mine, seinest da jeg var hos revmatolog for noen uker siden. Da jeg bemerka til ham at jeg allerede trente hver dag og hadde gjort det i tre år, sa han at da var jeg "veldig uheldig" som ikke hadde hatt noen effekt. Veldig uheldig, eller så bare hjelper ikke egentlig trening mot mine spesifikke smerter i det hele tatt. Så lite hjelpsomt har trening vært i det siste at det tvert imot har gjort meg verre, noe som har tvunget meg til å ta pause fra luftakrobatikken min, som jeg har blitt så glad i. Da jeg fortalte det til Mari, blei hun oppriktig bekymra for meg, fordi hun veit hvor viktig den har vært for meg. Da jeg meldte meg på introkurs i hoop for snart halvannet år siden, var jeg inne i veldig dårlig psykisk periode. Jeg hadde fullstendig mista trua på egen skriving og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt om jeg ikke kunne skrive. Det viste seg at hoops var den perfekte hobbyen å fylle tomrommet med, ikke bare fordi det ga meg glede og mestringsfølelse, men også fordi det var såpass krevende at alt annet forsvant fra hodet mitt mens jeg dreiv med det. Det tok absolutt all kapasiteten jeg hadde, både fysisk og mentalt, og dermed var det rett og slett ikke plass til andre tanker enn de som dreide seg om det jeg helt konkret gjorde. Det var et sted der jeg både fikk pause fra mine egne demoner, og der jeg lærte at det fins andre ting i livet enn skriving som jeg faktisk kan lære meg å bli god i. Dessuten var det nettopp en hobby. Jeg har nevnt det før, men jeg blir alltid litt fornærma når folk omtaler skrivinga mi som en hobby. Jeg har ikke brukt tre år av mitt liv på å utdanne meg til å bli flinkere til å pusle med hobbyen min; skriving har alltid vært sjølve identiteten min, på godt og vondt. Hoop, derimot! Når jeg trener kan jeg glemme alt annet og bare ha det gøy. Det er selvfølgelig ganger hvor det ikke er bare gøy, for eksempel når jeg blir frustrert over ting jeg ikke får til, men jeg har likevel ei radikalt annerledes innstilling til luftakrobatikk enn hva jeg har til skriving. Jeg aksepterer at jeg ikke er den aller flinkeste der, og jeg klarer å heie på andre uten å føle på sjalusi. Om jeg aldri kan leve av å være luftakrobat, har det ikke noe å si for min verdi som menneske. Og det er faktisk utrolig behagelig å ha dette pusterommet, fordi jeg har en tendens til å se på verden gjennom et slags alt-eller-ingenting-filter, der bare det beste er bra nok, hvis ikke er det ikke noe vits. Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke klarer å overføre denne mer avslappa holdninga til andre aspekter ved livet mitt, men jeg mistenker at det er fordi at jeg alltid har følt meg ekstremt udugelig til alt innen sport og idrett. Å oppdage at det ikke stemmer, at jeg faktisk får til noe jeg alltid har ansett som umulig for meg, er en følelse jeg ikke helt klarer å beskrive, nettopp fordi jeg ikke trur jeg har følt den før. 

Dette blei plutselig et veldig langt avsnitt. Men jeg håper det gir litt kontekst til hvorfor Mari bekymrer seg for åssen det skal gå med meg uten dette pusterommet i livet mitt, og hvorfor jeg syns det er skikkelig kjipt å ikke få drevet med dette på ei stund. Jeg fikk mer eller mindre treningsforbud fra den ene treneren der en av de siste gangene jeg var der. Hun sa at jeg ikke skulle trene akrobatikk, jeg skulle til fysioterapeut, og at jeg ikke fikk komme tilbake før jeg var bedre. Problemet er bare at jeg har stått på venteliste til fysioterapi i noen måneder allerede og at verken jeg eller fysioterapeuten aner hvor lang tid det vil ta før jeg får time, og jeg har ikke penger til å gå privat. Men i mellomtida håper jeg å få hjelp hos Frisklivssentralen. Jeg har vært der en gang allerede, og skal etter planen tilbake til uka. Selv om det innebærer at jeg må stå opp altfor tidlig for hva den biologiske klokka mi er komfortabel med, haha, men jeg prøver å trøste meg med at om det er dette som midlertidig må til for at jeg skal kunne komme tilbake til luftakrobatikk så fort som mulig, så er det tross alt verdt å ofre en sporadisk god natts søvn for. 

Dessuten skal jeg, etter alt å dømme, endelig utredes for Ehlers-Danlos syndrom på sjukehuset. Jeg tør ikke å puste ut med mer enn 75% lettelse ennå, fordi jeg fortsatt venter på en dato for timen min, men henvisninga mi har blitt vurdert, og nå er det – så vidt jeg har skjønt – bare opp til en sekretær å finne plass til meg i kalenderen. Jeg håper at de på landets største sjukehus har noe mer hjelpsomt å komme med enn "du må trene mer." 

Og siden jeg, som nevnt, ikke føler på sjalusi innen hoops på samme måten som innen skriving, vil jeg dele denne fantastiske rutinen med dere, som kanskje er den vakreste og mest rørende hoop-rutinen jeg noen gang har sett. Jeg kommer aldri til å komme opp på dette nivået, men det føles helt greit, for jeg kan likevel nyte og la meg bevege av andres talent:

Ingen har etterspurt det, men jeg skreiv et langt innlegg om mat, trening og helse ikke desto mindre

Gode venner! Jeg skulle egentlig vært på trening i dag, men våkna til en mail om at klassen min var blitt avlyst, og for noen som planlegger hver dag på detaljnivå dagen i forveien, bydde det på et aldri så lite sjokk å plutselig måtte omstille seg. Jeg tenkte liksom så masse på trening i går som en del av de mer eller mindre ubevisste forberedelsene mine til i dag at nå klarer jeg liksom ikke helt å slutte å tenke på det, til tross for at jeg altså ikke skal trene likevel (ikke på senter, hvert fall, men jeg skal likevel gjøre min daglige yogaøkt i kveld). 

Så siden jeg nå altså ikke får brukt dagen som planlagt, har jeg beslutta å dele noen av disse tankene med dere. Jeg har uansett ikke sjelefred til noe annet, siden jeg også, etter å ha venta i tre uker på tilbakemelding på episoden jeg skreiv i forbindelse med jobben jeg har søkt på, sendte arbeidsgiver en purremail i dag morges som jeg jevnlig oppdaterer innboksen min på utkikk etter svar på. Dessuten er jeg fortsatt sjuk med krystallsyken. Jeg er riktignok bedre enn sist jeg nevnte det, da jeg var ganske nedfor av den grunn, men det er likevel nok til at dagene er så vidt litt mer ubehagelige enn de trenger å være. Og jeg skjønner allerede nå at dette kommer til å bli et sånt springende og kaotisk blogginnlegg som jeg med ujevne mellomrom produserer, fordi hodet mitt ofte ser sammenhenger som andre ikke nødvendigvis ser, så det lønner seg å forberede seg allerede nå.

Fordi jeg har ikke alltid vært en sånn person som er opptatt av å ha god helse. Jeg ga beng gjennom hele tenåra mine, rett og slett fordi det bare ikke interesserte meg. Jeg var mye mer opptatt av bøker, filmer og musikk, sånn som jeg jo egentlig fortsatt er, og ADHD-hjerner er typisk enten fullstendig oppslukt eller helt uinteressert, og siden helse ikke falt innunder kategori nummer én, havna det automatisk i kategori nummer to. Det var ikke før jeg blei tvunget til å lage min egen mat da jeg begynte å studere i Bø at jeg så vidt begynte å interessere meg, mest av nødvendighet. Det var ikke like lettvint å være vegetarianer den gang som det er nå, og kanskje særlig ikke i Bø, så uten at jeg egentlig likte spesielt godt å lage mat, blei jeg nødt til å lage mye av den fra bunnen av uansett. Og siden mat lagd fra bunnen av åpenbart smaker bedre om man gjør litt research og setter seg litt inn i prosessen istedenfor å bare schmekke masse ingredienser sammen, varme det opp og si FERDIG, og jeg er avhengig av å spise mat som smaker godt for at jeg skal gidde å spise overhodet (jamfør fullstendig oppslukt versus helt uinteressert-mentaliteten), blei jeg nesten umerkelig en matnerd. Egentlig er jeg jo av den oppfatning at omtrent alt er mer spennende enn det virker på overflata. Det aller meste kan bli interessant om man bare undersøker nærmere, tar et dypdykk, prøver å forstå. Mat er intet unntak. Green Bonanza blei yndlingsmatbloggen min, fordi den i motsetning til de fleste andre store vegetarmatbloggene her til lands ikke bare forklarte åssen man gjorde som man gjorde, men hvorfor. Jeg er generelt en veldig nysgjerrig person, nesten irriterende nysgjerrig, for hvis ingen foklarer meg hvorfor jeg skal gjøre en ting, har jeg ofte heller ikke noe lyst til å gjøre det. Det fins få ting som er mer frustrerende enn å bli fortalt "det bare er sånn, aksepter det." Jeg er rimelig sikker på at grunnen til at jeg for eksempel syns økonomi er noe av det kjedeligste i hele verden, er at jeg ikke forstår det. Og jeg har virkelig prøvd, altså, men dyskalkulien min kommer i veien for forståelsen, og når forståelsen uteblir, gjør også interessen det. I hvert fall for mitt vedkommende.

Og dere, interesse for mat er et gateway drug, altså. Det er en slippery slope som etter hvert leder til interesse for også andre aspekter ved god helse, som trening. Fordi de to tinga henger jo uløselig sammen. Ikke bare for å holde ei sunn vekt, men også for å unngå sjukdommer. Har ikke tenkt å bruke mye tid på å snakke om vekt i dette innlegget, for et tall er bare én indikator og helse er veldig sammensatt, men den teorien om hvorfor vi er mer overvektige i dag enn for noen tiår siden som jeg har mest tru på, handler om dette med ultraprosessert mat. For verdens befolkning er fysisk større nå enn noen gang før, til tross for at forskning viser at vi egentlig ikke spiser flere kalorier eller er vesentlig mindre i bevegelse nå enn før. Det som derimot har forandra seg, er måten vi velger å innta vår daglige dose med kalorier på. På omtrent søtti- eller åtti-tallet en gang – beklager, årstall er ikke min sterke side, ref. min tidligere nevnte dyskalkuli – gjorde nemlig halvfabrikataen sitt inntog, og slitne foreldre over hele verden møtte dermed sin frelser i en hektisk hverdag. Som min studiekompis Jenny fra forfatterstudiet i Tromsø en gang sa, og nå parafraserer jeg: "Toro har innbilt nordmenn at det er vanskelig å lage mat." Da Jenny var ny i Norge – hun er fra Sverige – blei hun bedt til noen venner på middag. Hun blei veldig skuffa da hun kom dit og fant ut at det var Toro-lasagne det var snakk om. Hun skjønte heller ikke hvorfor de skulle lage Toro-lasagne, når det ikke var noe raskere å lage dét enn å lage ordentlig lasagne, så hun nevnte det for vennene sine. Som ikke kunne tru sine egne ører. Fordi for dem var Toro-lasagnen den eneste lasagnen. Ingen av dem hadde noen gang lagd sin egen lasagne. De hadde aldri engang hørt om noen andre enn kokker som gjorde det. Lasagne på norsk = Toro-lasagne.

Og sånn var det også hjemme hos oss da jeg vokste opp. Jeg tenkte at å lage lasagne fra bunnen av var for meeeget spesielt interesserte. Da vi hadde hjemmelagd pizza i helgene, var det stor stas, men den hjemmelagde pizzaen bestod som oftest av pizzasaus fra en pose med pulver, alskens muk i form av kjøttdeig eller pølser, og hermetisk sjampinjong. Det som i begynnelsen var en nødløsning å ty til for å få dagene til å gå opp, hadde blitt den eneste måten å lage mat på. Toro og resten av halvfabrikata-produsentene hadde vunnet, kanskje enda mer enn de hadde regna med. De hadde lykkes i å innbille nordmenn at det er vanskelig å lage mat.

Da jeg altså begynte å lage min egen mat fra bunnen av i Bø, kombinerte jeg det med hel- og halvferdige løsninger. Jo eldre jeg blei og jo mer interessert i matlaging jeg blei, dess flere hel- og halvferdige løsninger kutta jeg ut. Den dag i dag er det fortsatt enkelte ting jeg kjøper ferdig, som ketsjup, pesto (men bare de dyre variantene som faktisk smaker pesto) og rundstykker, men det aller meste lager jeg fra bunnen av. Da pandemien slo til, kom jeg faktisk til og med over kneika det var å bake sitt eget brød. Jeg er glad i å lage mat, men ikke like glad i å bake, så å faktisk lære seg at også det å lage sitt eget brød går helt fint, var en aldri så liten revolusjon for meg. Da jeg var på hyttetur i 2017 hadde jeg for første gang på årevis pakka med meg posesupper og posegryter for enkelhets skyld, men jeg fant fort ut at jeg faktisk ikke klarer å spise det lenger. Både konsistensen og smaken er plutselig ufattelig ekkel når du har vent deg til åssen mat egentlig skal føles og smake, så jeg endte likevel opp med å gå fram og tilbake til nærmeste matbutikk to – tre kilometer unna og kjøpe med meg ferske råvarer så jeg faktisk kunne lage meg ordentlig mat likevel.

Sier ikke noe av dette for å skryte eller shame noen – vi er alle forskjellige og vi prioriterer forskjellig og det respekterer jeg – men for å forklare at interessen min for mat og helse ikke dukka opp av seg sjøl over natta. Det er en prosess som sannsynligvis ennå ikke er ferdig, for som når det gjelder så godt som alt annet her i verden, er det alltid noe nytt å lære. Det er det som gjør at livet tross alt kan være ganske spennende! 

Så det begynte altså med mat for meg. Fra å være et kjedelig onde jeg måtte tvinge meg gjennom fordi næring må man tross alt ha, har det blitt en genuin interesse. Jeg trur ikke det er mulig å være glad i å lage mat hvis man bare gjør det på den kjedelige måten, som er hel- og halvfabrikata. For å syns at noe som helst er gøy, må man sette seg inn i det, lære om det, lære seg mekanikken bak.

Brødbaking var ikke den eneste helserevolusjonen pandemien brakte med seg for meg; det var også starten på min seriøse yogareise. Jeg hadde gjort litt yoga før, men uten å være interessert nok til at jeg klarte å gjøre det til en vane. Litt som mat, med andre ord. Akkurat som at jeg så vidt begynte reisen mot å bli glad i og god til å lage mat i Bø, der jeg kombinerte hjemmelagd med ferdigprodukter, begynte jeg å lefle med yoga i Bø. Den gangen gjorde jeg yoga én gang i uka på Gullbring trening. Og akkurat som at pandemien dytta meg over grensa til å bli noen som til og med baker sitt eget brød, dytta pandemien meg over grensa til å bli noen som gjør yoga hver dag. Og, som dere veit, driver jeg nå i tillegg med aerial hoop. Jeg gjør fortsatt yoga de dagene jeg er på Sometimes. 

Og her er en ting, dere. Jeg vil at dere virkelig skal forstå at akkurat som med mat, tok det mange år å bygge seg opp dit jeg er i dag når det gjelder trening. Jeg har ikke lyst til at noen av dere skal se på meg med misunnelse og tenke at det der kunne dere aldri fått til. Jeg sier ikke at du nødvendigvis kommer til å få til akkurat det samme som meg, vi er tross alt forskjellige personer med forskjellige forutsetninger, men forandringer skjer ikke over natta. For et problem mange som har lyst til å komme i gang med trening har, er at de legger lista for høyt med én gang. De tenker at nå, nå skal de gå ned så og så mange kilo, fra og med 1. januar skal de begynne å trene hver eneste dag, de skal bygge så og så mye muskler, og så mister de motet igjen nesten med én gang fordi de har satt seg for ambisiøse mål. Tålmodighet er helt essensielt her. Det virker fristende å prøve å gå fra å være noen som aldri trener til å få sixpack på en måned, men det funker veldig sjeldent sånn og de aller færreste har viljestyrken til å få det til på den måten – og det er helt i orden! Det er en grunn til at vi ikke er utstyrt med viljestyrke av stål! Å gå raskt ned i vekt eller å bygge muskler for fort er sjeldent spesielt sunt og kan føre til både løshud og skader og det som verre er. 

Så dette er mitt tips til noen som vil begynne å trene og komme i bedre form: begynn i det små. Vær så snill. Du kan trene på hvilken enn måte som passer deg best, det viktigste er at du har det gøy, for du kommer aldri til å klare å holde på en rutine du ikke liker. Nå kommer jeg til å bruke yoga som eksempel fordi det er mest naturlig for meg, men om du heller liker å løpe eller å løfte vekter eller noe annet, så gjør du dét isteden. Men om du vil komme dit at du gjør yoga hver dag, så sett deg realistiske mål. Sett deg mål som er så realistiske at du veit du kommer til å gjennomføre dem. Jobber du fulltid og er mye sliten, kan et realistisk mål for eksempel være ti minutter én gang i uka. Du trenger ikke engang å trene spesielt mye i begynnelsen, det viktigste er at du tar på deg treningstøy og finner fram matta. Bare ved å gjøre de to tinga vil du allerede fortelle hjernen at det skal skje noe og du vil kjenne en viss forpliktelse til å gjøre det du faktisk har bestemt deg for framfor å bare sette deg for å se på TV isteden. Kanskje du begynner så enkelt som å gjøre noen pusteøvelser og kanskje noen cat-cows i ti minutter. Disse spillelistene kan være gode steder å begynne. Jeg lover deg at til og med om én solhilsen én gang i uka er alt du får til, vil nervebanene i hjernen din begynne å grave ut en sti som vil forsterkes for hver gang du gjentar solhilsenen. Dette er faktisk den vitenskapelige forklaringa på åssen man lærer seg noe, om det så gjelder å spille et instrument, å snakke et språk, eller å komme inn i en rutine: repetisjon skaper helt konkrete, fysisk beviselige forbindelser i hjernen som gjør ei handling lettere og mer automatisk for hver gang du gjør den. Først når du har blitt så vant til å trene ti minutter én gang i uka at det ikke ville falt deg inn å hoppe over, akkurat som at det ikke ville falt deg inn å ikke pusse tenner før leggetid, først da kan du begynne å avansere. Kanskje du avanserer fra én gang i uka til to ganger i uka. Kanskje du avanserer fra ti minutter til tjue minutter. Kanskje du avanserer fra solhilsen og cat-cow til mer kompliserte øvelser. Kanskje en kombinasjon av alle disse. Og kanskje opplever du at du plutselig kan ta det steget som jeg gjorde under pandemien: jeg opplevde at det var lettere å huske å gjøre yoga hvis jeg gjorde det hver dag framfor to ganger i uka, så det var det jeg gjorde. En annen ting: det er ikke tull at man får energi av å trene, så selv om det i starten kan føles tungt å sette av ti minutter til en vinyasa eller to, kommer det til å føles lettere jo flere ganger du gjør det. Utholdenhet og styrke bygges akkurat like gradvis som nervebanene i hjernen, så når du kjenner at ting går fra å være akkurat passe utfordrende til lett, er tida inne for å gå videre. Jo mer du trener, jo lettere blir det å huske å gjøre det, jo sterkere blir du, jo mer energi får du, og jo mer lyst har du til å trene enda mer. Det er det motsatte av en ond sirkel, det er en god spiral eller noe sånt.

Å gjøre noe som helst er bedre enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Om du en dag tenker at det ikke er noe vits i å ta på seg treningsklær og sette seg på matta si bare for å sitte og puste oppmerksomt i ti minutter, så vit at det er vits i, for hver gang du gjør de tre enkle tinga, styrker du den nervebanen hjernen din er i ferd med å forme som etter hvert vil føre til at du i framtida setter av ti, tjue, tretti, førti, femti eller seksti minutter til å trene hver dag helt uten at det føles som et bevisst valg. Ikke stol på meg fordi jeg er utdanna personlig trener, for det er jeg ikke, men stol på meg fordi det var sånn jeg begynte, og nå er yoga en selvsagt del av min daglige rutine. Jeg vil ikke gå en dag uten å spise med mindre jeg er veldig sjuk. På samme måten vil jeg ikke gå en dag uten yoga med mindre det er en veldig god grunn til det.

Og litt relatert til dét igjen: for hvis et bevisst forhold til mat er en slippery slope som leder til et bevisst forhold til mosjon, er et bevisst forhold til mosjon en slipperly slope som leder til et bevisst forhold til rusmidler. Jeg sa det ikke til så mange, for jeg var litt redd for å ikke lykkes, pluss at det har involvert en viss skam for meg, men jeg hadde et nyttårsforsett i år som gikk ut på at jeg ikke skulle drikke alkohol i januar. Det var et veldig lavterskel nyttårsforsett, for jeg lovte meg sjøl at om jeg ikke fikk det til, skulle det være helt greit, for å gå rundt og ha dårlig samvittighet eller å skamme seg over noe, er ikke produktivt på noen som helst måte (også noe å ha med seg hvis man vil bli flinkere til å spise og/eller trene). Jeg fikk det ganske bra til: i januar hadde jeg et totalt alkoholkonsum på én og en halv cider, og én aperol spritz. Den ene aperol spritzen hadde jeg veldig lyst på og den koste jeg meg med. De halvannen ciderne drakk jeg mest ut av vane og fordi jeg følte det var forventa av meg. 

Det nyttårsforsettet mitt først og fremst lærte meg, er at i de aller fleste sammenhengene der jeg drikker alkohol, gjør jeg det nettopp ut av vane og/eller en opplevd forventning. Jeg lærte at å drikke alkoholfritt eller nesten bare alkoholfritt en kveld ute, har null å si for hvor gøy jeg har det, og alt å si for hvor enkel hjemveien er og hvor bra jeg har det dagen etter. Jeg har ikke satt noe tidsbegrensning på nyttårsforsettet mitt utover januar, men foreløpig vil jeg fortsette i dette sporet: å kjenne etter hvorfor jeg egentlig drikker, og hvis svaret er vane eller forventning, kan jeg droppe det, mens hvis svaret er at jeg har oppriktig lyst på, får jeg lov å drikke en enhet. Og så etter den enheten spørre meg sjøl det samme spørsmålet enda en gang. Ikke bare er det godt for helsa, psykisk vel så mye som fysisk, men også bankkontoen. Det skal også sies at jeg ikke veit om jeg hadde vært i stand til å kutte så kraftig ned på alkoholinntaket mitt om det ikke hadde vært for ADHD-medisinene, for det var jo en grunn til at alkoholinntaket mitt var høyt nok til at det kjentes som noe jeg burde redusere in the first place. 

Sånn. Det var bare det jeg ville si.