Ingen har etterspurt det, men jeg skreiv et langt innlegg om mat, trening og helse ikke desto mindre

Gode venner! Jeg skulle egentlig vært på trening i dag, men våkna til en mail om at klassen min var blitt avlyst, og for noen som planlegger hver dag på detaljnivå dagen i forveien, bydde det på et aldri så lite sjokk å plutselig måtte omstille seg. Jeg tenkte liksom så masse på trening i går som en del av de mer eller mindre ubevisste forberedelsene mine til i dag at nå klarer jeg liksom ikke helt å slutte å tenke på det, til tross for at jeg altså ikke skal trene likevel (ikke på senter, hvert fall, men jeg skal likevel gjøre min daglige yogaøkt i kveld). 

Så siden jeg nå altså ikke får brukt dagen som planlagt, har jeg beslutta å dele noen av disse tankene med dere. Jeg har uansett ikke sjelefred til noe annet, siden jeg også, etter å ha venta i tre uker på tilbakemelding på episoden jeg skreiv i forbindelse med jobben jeg har søkt på, sendte arbeidsgiver en purremail i dag morges som jeg jevnlig oppdaterer innboksen min på utkikk etter svar på. Dessuten er jeg fortsatt sjuk med krystallsyken. Jeg er riktignok bedre enn sist jeg nevnte det, da jeg var ganske nedfor av den grunn, men det er likevel nok til at dagene er så vidt litt mer ubehagelige enn de trenger å være. Og jeg skjønner allerede nå at dette kommer til å bli et sånt springende og kaotisk blogginnlegg som jeg med ujevne mellomrom produserer, fordi hodet mitt ofte ser sammenhenger som andre ikke nødvendigvis ser, så det lønner seg å forberede seg allerede nå.

Fordi jeg har ikke alltid vært en sånn person som er opptatt av å ha god helse. Jeg ga beng gjennom hele tenåra mine, rett og slett fordi det bare ikke interesserte meg. Jeg var mye mer opptatt av bøker, filmer og musikk, sånn som jeg jo egentlig fortsatt er, og ADHD-hjerner er typisk enten fullstendig oppslukt eller helt uinteressert, og siden helse ikke falt innunder kategori nummer én, havna det automatisk i kategori nummer to. Det var ikke før jeg blei tvunget til å lage min egen mat da jeg begynte å studere i Bø at jeg så vidt begynte å interessere meg, mest av nødvendighet. Det var ikke like lettvint å være vegetarianer den gang som det er nå, og kanskje særlig ikke i Bø, så uten at jeg egentlig likte spesielt godt å lage mat, blei jeg nødt til å lage mye av den fra bunnen av uansett. Og siden mat lagd fra bunnen av åpenbart smaker bedre om man gjør litt research og setter seg litt inn i prosessen istedenfor å bare schmekke masse ingredienser sammen, varme det opp og si FERDIG, og jeg er avhengig av å spise mat som smaker godt for at jeg skal gidde å spise overhodet (jamfør fullstendig oppslukt versus helt uinteressert-mentaliteten), blei jeg nesten umerkelig en matnerd. Egentlig er jeg jo av den oppfatning at omtrent alt er mer spennende enn det virker på overflata. Det aller meste kan bli interessant om man bare undersøker nærmere, tar et dypdykk, prøver å forstå. Mat er intet unntak. Green Bonanza blei yndlingsmatbloggen min, fordi den i motsetning til de fleste andre store vegetarmatbloggene her til lands ikke bare forklarte åssen man gjorde som man gjorde, men hvorfor. Jeg er generelt en veldig nysgjerrig person, nesten irriterende nysgjerrig, for hvis ingen foklarer meg hvorfor jeg skal gjøre en ting, har jeg ofte heller ikke noe lyst til å gjøre det. Det fins få ting som er mer frustrerende enn å bli fortalt "det bare er sånn, aksepter det." Jeg er rimelig sikker på at grunnen til at jeg for eksempel syns økonomi er noe av det kjedeligste i hele verden, er at jeg ikke forstår det. Og jeg har virkelig prøvd, altså, men dyskalkulien min kommer i veien for forståelsen, og når forståelsen uteblir, gjør også interessen det. I hvert fall for mitt vedkommende.

Og dere, interesse for mat er et gateway drug, altså. Det er en slippery slope som etter hvert leder til interesse for også andre aspekter ved god helse, som trening. Fordi de to tinga henger jo uløselig sammen. Ikke bare for å holde ei sunn vekt, men også for å unngå sjukdommer. Har ikke tenkt å bruke mye tid på å snakke om vekt i dette innlegget, for et tall er bare én indikator og helse er veldig sammensatt, men den teorien om hvorfor vi er mer overvektige i dag enn for noen tiår siden som jeg har mest tru på, handler om dette med ultraprosessert mat. For verdens befolkning er fysisk større nå enn noen gang før, til tross for at forskning viser at vi egentlig ikke spiser flere kalorier eller er vesentlig mindre i bevegelse nå enn før. Det som derimot har forandra seg, er måten vi velger å innta vår daglige dose med kalorier på. På omtrent søtti- eller åtti-tallet en gang – beklager, årstall er ikke min sterke side, ref. min tidligere nevnte dyskalkuli – gjorde nemlig halvfabrikataen sitt inntog, og slitne foreldre over hele verden møtte dermed sin frelser i en hektisk hverdag. Som min studiekompis Jenny fra forfatterstudiet i Tromsø en gang sa, og nå parafraserer jeg: "Toro har innbilt nordmenn at det er vanskelig å lage mat." Da Jenny var ny i Norge – hun er fra Sverige – blei hun bedt til noen venner på middag. Hun blei veldig skuffa da hun kom dit og fant ut at det var Toro-lasagne det var snakk om. Hun skjønte heller ikke hvorfor de skulle lage Toro-lasagne, når det ikke var noe raskere å lage dét enn å lage ordentlig lasagne, så hun nevnte det for vennene sine. Som ikke kunne tru sine egne ører. Fordi for dem var Toro-lasagnen den eneste lasagnen. Ingen av dem hadde noen gang lagd sin egen lasagne. De hadde aldri engang hørt om noen andre enn kokker som gjorde det. Lasagne på norsk = Toro-lasagne.

Og sånn var det også hjemme hos oss da jeg vokste opp. Jeg tenkte at å lage lasagne fra bunnen av var for meeeget spesielt interesserte. Da vi hadde hjemmelagd pizza i helgene, var det stor stas, men den hjemmelagde pizzaen bestod som oftest av pizzasaus fra en pose med pulver, alskens muk i form av kjøttdeig eller pølser, og hermetisk sjampinjong. Det som i begynnelsen var en nødløsning å ty til for å få dagene til å gå opp, hadde blitt den eneste måten å lage mat på. Toro og resten av halvfabrikata-produsentene hadde vunnet, kanskje enda mer enn de hadde regna med. De hadde lykkes i å innbille nordmenn at det er vanskelig å lage mat.

Da jeg altså begynte å lage min egen mat fra bunnen av i Bø, kombinerte jeg det med hel- og halvferdige løsninger. Jo eldre jeg blei og jo mer interessert i matlaging jeg blei, dess flere hel- og halvferdige løsninger kutta jeg ut. Den dag i dag er det fortsatt enkelte ting jeg kjøper ferdig, som ketsjup, pesto (men bare de dyre variantene som faktisk smaker pesto) og rundstykker, men det aller meste lager jeg fra bunnen av. Da pandemien slo til, kom jeg faktisk til og med over kneika det var å bake sitt eget brød. Jeg er glad i å lage mat, men ikke like glad i å bake, så å faktisk lære seg at også det å lage sitt eget brød går helt fint, var en aldri så liten revolusjon for meg. Da jeg var på hyttetur i 2017 hadde jeg for første gang på årevis pakka med meg posesupper og posegryter for enkelhets skyld, men jeg fant fort ut at jeg faktisk ikke klarer å spise det lenger. Både konsistensen og smaken er plutselig ufattelig ekkel når du har vent deg til åssen mat egentlig skal føles og smake, så jeg endte likevel opp med å gå fram og tilbake til nærmeste matbutikk to – tre kilometer unna og kjøpe med meg ferske råvarer så jeg faktisk kunne lage meg ordentlig mat likevel.

Sier ikke noe av dette for å skryte eller shame noen – vi er alle forskjellige og vi prioriterer forskjellig og det respekterer jeg – men for å forklare at interessen min for mat og helse ikke dukka opp av seg sjøl over natta. Det er en prosess som sannsynligvis ennå ikke er ferdig, for som når det gjelder så godt som alt annet her i verden, er det alltid noe nytt å lære. Det er det som gjør at livet tross alt kan være ganske spennende! 

Så det begynte altså med mat for meg. Fra å være et kjedelig onde jeg måtte tvinge meg gjennom fordi næring må man tross alt ha, har det blitt en genuin interesse. Jeg trur ikke det er mulig å være glad i å lage mat hvis man bare gjør det på den kjedelige måten, som er hel- og halvfabrikata. For å syns at noe som helst er gøy, må man sette seg inn i det, lære om det, lære seg mekanikken bak.

Brødbaking var ikke den eneste helserevolusjonen pandemien brakte med seg for meg; det var også starten på min seriøse yogareise. Jeg hadde gjort litt yoga før, men uten å være interessert nok til at jeg klarte å gjøre det til en vane. Litt som mat, med andre ord. Akkurat som at jeg så vidt begynte reisen mot å bli glad i og god til å lage mat i Bø, der jeg kombinerte hjemmelagd med ferdigprodukter, begynte jeg å lefle med yoga i Bø. Den gangen gjorde jeg yoga én gang i uka på Gullbring trening. Og akkurat som at pandemien dytta meg over grensa til å bli noen som til og med baker sitt eget brød, dytta pandemien meg over grensa til å bli noen som gjør yoga hver dag. Og, som dere veit, driver jeg nå i tillegg med aerial hoop. Jeg gjør fortsatt yoga de dagene jeg er på Sometimes. 

Og her er en ting, dere. Jeg vil at dere virkelig skal forstå at akkurat som med mat, tok det mange år å bygge seg opp dit jeg er i dag når det gjelder trening. Jeg har ikke lyst til at noen av dere skal se på meg med misunnelse og tenke at det der kunne dere aldri fått til. Jeg sier ikke at du nødvendigvis kommer til å få til akkurat det samme som meg, vi er tross alt forskjellige personer med forskjellige forutsetninger, men forandringer skjer ikke over natta. For et problem mange som har lyst til å komme i gang med trening har, er at de legger lista for høyt med én gang. De tenker at nå, nå skal de gå ned så og så mange kilo, fra og med 1. januar skal de begynne å trene hver eneste dag, de skal bygge så og så mye muskler, og så mister de motet igjen nesten med én gang fordi de har satt seg for ambisiøse mål. Tålmodighet er helt essensielt her. Det virker fristende å prøve å gå fra å være noen som aldri trener til å få sixpack på en måned, men det funker veldig sjeldent sånn og de aller færreste har viljestyrken til å få det til på den måten – og det er helt i orden! Det er en grunn til at vi ikke er utstyrt med viljestyrke av stål! Å gå raskt ned i vekt eller å bygge muskler for fort er sjeldent spesielt sunt og kan føre til både løshud og skader og det som verre er. 

Så dette er mitt tips til noen som vil begynne å trene og komme i bedre form: begynn i det små. Vær så snill. Du kan trene på hvilken enn måte som passer deg best, det viktigste er at du har det gøy, for du kommer aldri til å klare å holde på en rutine du ikke liker. Nå kommer jeg til å bruke yoga som eksempel fordi det er mest naturlig for meg, men om du heller liker å løpe eller å løfte vekter eller noe annet, så gjør du dét isteden. Men om du vil komme dit at du gjør yoga hver dag, så sett deg realistiske mål. Sett deg mål som er så realistiske at du veit du kommer til å gjennomføre dem. Jobber du fulltid og er mye sliten, kan et realistisk mål for eksempel være ti minutter én gang i uka. Du trenger ikke engang å trene spesielt mye i begynnelsen, det viktigste er at du tar på deg treningstøy og finner fram matta. Bare ved å gjøre de to tinga vil du allerede fortelle hjernen at det skal skje noe og du vil kjenne en viss forpliktelse til å gjøre det du faktisk har bestemt deg for framfor å bare sette deg for å se på TV isteden. Kanskje du begynner så enkelt som å gjøre noen pusteøvelser og kanskje noen cat-cows i ti minutter. Disse spillelistene kan være gode steder å begynne. Jeg lover deg at til og med om én solhilsen én gang i uka er alt du får til, vil nervebanene i hjernen din begynne å grave ut en sti som vil forsterkes for hver gang du gjentar solhilsenen. Dette er faktisk den vitenskapelige forklaringa på åssen man lærer seg noe, om det så gjelder å spille et instrument, å snakke et språk, eller å komme inn i en rutine: repetisjon skaper helt konkrete, fysisk beviselige forbindelser i hjernen som gjør ei handling lettere og mer automatisk for hver gang du gjør den. Først når du har blitt så vant til å trene ti minutter én gang i uka at det ikke ville falt deg inn å hoppe over, akkurat som at det ikke ville falt deg inn å ikke pusse tenner før leggetid, først da kan du begynne å avansere. Kanskje du avanserer fra én gang i uka til to ganger i uka. Kanskje du avanserer fra ti minutter til tjue minutter. Kanskje du avanserer fra solhilsen og cat-cow til mer kompliserte øvelser. Kanskje en kombinasjon av alle disse. Og kanskje opplever du at du plutselig kan ta det steget som jeg gjorde under pandemien: jeg opplevde at det var lettere å huske å gjøre yoga hvis jeg gjorde det hver dag framfor to ganger i uka, så det var det jeg gjorde. En annen ting: det er ikke tull at man får energi av å trene, så selv om det i starten kan føles tungt å sette av ti minutter til en vinyasa eller to, kommer det til å føles lettere jo flere ganger du gjør det. Utholdenhet og styrke bygges akkurat like gradvis som nervebanene i hjernen, så når du kjenner at ting går fra å være akkurat passe utfordrende til lett, er tida inne for å gå videre. Jo mer du trener, jo lettere blir det å huske å gjøre det, jo sterkere blir du, jo mer energi får du, og jo mer lyst har du til å trene enda mer. Det er det motsatte av en ond sirkel, det er en god spiral eller noe sånt.

Å gjøre noe som helst er bedre enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Om du en dag tenker at det ikke er noe vits i å ta på seg treningsklær og sette seg på matta si bare for å sitte og puste oppmerksomt i ti minutter, så vit at det er vits i, for hver gang du gjør de tre enkle tinga, styrker du den nervebanen hjernen din er i ferd med å forme som etter hvert vil føre til at du i framtida setter av ti, tjue, tretti, førti, femti eller seksti minutter til å trene hver dag helt uten at det føles som et bevisst valg. Ikke stol på meg fordi jeg er utdanna personlig trener, for det er jeg ikke, men stol på meg fordi det var sånn jeg begynte, og nå er yoga en selvsagt del av min daglige rutine. Jeg vil ikke gå en dag uten å spise med mindre jeg er veldig sjuk. På samme måten vil jeg ikke gå en dag uten yoga med mindre det er en veldig god grunn til det.

Og litt relatert til dét igjen: for hvis et bevisst forhold til mat er en slippery slope som leder til et bevisst forhold til mosjon, er et bevisst forhold til mosjon en slipperly slope som leder til et bevisst forhold til rusmidler. Jeg sa det ikke til så mange, for jeg var litt redd for å ikke lykkes, pluss at det har involvert en viss skam for meg, men jeg hadde et nyttårsforsett i år som gikk ut på at jeg ikke skulle drikke alkohol i januar. Det var et veldig lavterskel nyttårsforsett, for jeg lovte meg sjøl at om jeg ikke fikk det til, skulle det være helt greit, for å gå rundt og ha dårlig samvittighet eller å skamme seg over noe, er ikke produktivt på noen som helst måte (også noe å ha med seg hvis man vil bli flinkere til å spise og/eller trene). Jeg fikk det ganske bra til: i januar hadde jeg et totalt alkoholkonsum på én og en halv cider, og én aperol spritz. Den ene aperol spritzen hadde jeg veldig lyst på og den koste jeg meg med. De halvannen ciderne drakk jeg mest ut av vane og fordi jeg følte det var forventa av meg. 

Det nyttårsforsettet mitt først og fremst lærte meg, er at i de aller fleste sammenhengene der jeg drikker alkohol, gjør jeg det nettopp ut av vane og/eller en opplevd forventning. Jeg lærte at å drikke alkoholfritt eller nesten bare alkoholfritt en kveld ute, har null å si for hvor gøy jeg har det, og alt å si for hvor enkel hjemveien er og hvor bra jeg har det dagen etter. Jeg har ikke satt noe tidsbegrensning på nyttårsforsettet mitt utover januar, men foreløpig vil jeg fortsette i dette sporet: å kjenne etter hvorfor jeg egentlig drikker, og hvis svaret er vane eller forventning, kan jeg droppe det, mens hvis svaret er at jeg har oppriktig lyst på, får jeg lov å drikke en enhet. Og så etter den enheten spørre meg sjøl det samme spørsmålet enda en gang. Ikke bare er det godt for helsa, psykisk vel så mye som fysisk, men også bankkontoen. Det skal også sies at jeg ikke veit om jeg hadde vært i stand til å kutte så kraftig ned på alkoholinntaket mitt om det ikke hadde vært for ADHD-medisinene, for det var jo en grunn til at alkoholinntaket mitt var høyt nok til at det kjentes som noe jeg burde redusere in the first place. 

Sånn. Det var bare det jeg ville si.