Det er mye greier om dagen! Egentlig føler jeg jo at det stort sett alltid er det, men jeg prøver å akseptere at jeg, med alle mine diagnoser, blir fortere sliten enn såkalt friske/"normale" folk.
Og for alle denne tekstens feil og mangler, syns jeg likevel det er litt interessant at jeg allerede i 2004 egentlig skreiv om de samme tinga som jeg gjør i dag: om å ikke høre til der man hører til, om følelsen av at hjemme er et annet sted, om å lengte bort fordi det er der man føler seg mest tilstede. Klikk her for tidligere kapitler.
Jeg gråt åpenlyst på flyet hjem. Jeg hadde blitt så utrolig glad i dem alle sammen at nå skulle de kanskje forsvinne ut av livet mitt for godt.
Jeg var omtrent apatisk der jeg satt på den lange reisen hjem til Norge. Jeg satt rett opp og ned med et utrykksløst fjes, men inni meg kvernet mange tanker rundt. Alt fra alt det morsomme vi hadde gjort sammen, til at jeg aldri kom til å se dem igjen. Kanskje.
Jeg merket knapt at flyet gikk inn for landing og gikk på stive bein ut døra og tok imot kofferten min som en zombie.
Mamma og pappa ventet på meg. ”Fort deg litt, da!” maste mamma. Pappa bemerket hvor dust jeg så ut og maste litt om at jeg måtte raska på litt han også.
Da jeg satt i bilen, stirret jeg ut. Det regnet i Norge. Regndråpene lagde lange, våte striper nedover bilvinduet og minte meg om tårer. Kanskje det var englene som gråt for at jeg ikke fikk være sammen med de beste vennene jeg noen gang hadde hatt.
”Stå opp, da! Stå opp!” maste mamma.
Hæ? Hadde jeg sovnet? Virket sånn, ja. Jeg lå i allefall i sengen min med pysj og en dyne rundt kroppen, men jeg kunne ikke huske at jeg hadde gått og lagt meg.
Sløv sto jeg opp. Jeg trasket inn på badet og tok på meg en av genserne jeg hadde kjøpt i D.C. Den tøffe buksa med naglebelte og lenke også. Armbåndene og kjedene hadde jeg visst alt på meg. Hadde visst ikke tatt dem av igjen.
Da jeg kom ut på kjøkkenet, oppdaget jeg at det regnet i dag også. Ikke det at jeg brydde meg, altså, for akkurat nå føltes det ikke ut som om det var her jeg hørte hjemme. Ok, det er jo et ordtak som sier ”borte bra, men hjemme best”, men jeg følte ikke at det stemte i det hele tatt. Selv om jeg nettopp hadde kommet hjem, fikk jeg ikke den herlige følelsen av at det var deilig med ferie, men at det jammen er godt å være hjemme også. Sannheten var at jeg ønsket meg tilbake til D.C., tilbake til klikken.
”Slutt å somle! Du kommer for seint!” remjet mamma. Jeg nikket slapt og spiste en brødskive uten egentlig å merke at jeg gjorde det.
Etter frokost pusset jeg tenner og gredde håret. Så var jeg klar til å dra på skolen. Det var i allefall meningen at jeg skulle være klar, men det føltes ikke akkurat sånn.
Jeg lusket ut døra. Paraply tenkte jeg ikke engang på selv om det høljet ned ute. Ikke det at jeg enset regndråpene, altså, for jeg gikk som i en døs.
”Hallo, Vicky! Hvorfor har du ikke paraply? Og… Har du hørt den triste nyheten? Læreren fortalte oss det i går… Tobias har flyttet!”
Lill. Hvem ellers. Nå kom hun mot meg med en Burberry-rutete paraply.
”Han har flyttet helt til USA… Én ting er i allefall bra med det, da, han Sid har også flyttet. Men hvor har du egentlig vært? Læreren fortalte bare at du var på ferie! Men… har det skjedd noe? Du virker så nedfor?”
Lill kom helt bort til meg. Hun skulle til å legge en hånd på skulderen min og jeg lot henne gjøre det.
”Hva har skjedd?” spurte hun igjen, roligere denne gangen.
”Vel, som du også har fått med deg, har bestevennene mine altså flyttet til USA og her går jeg aleine og aner ikke hva som skal skje”, sa jeg dystert.
”Er de virkelig bestevennene dine?” lurte Lill på.
”Ja!” svarte jeg, uten tvil denne gangen. De var virkelig bestevennene mine. De hadde tatt over den rollen som Pernille hadde hatt i alle år.
Lill gikk, for en gangs skyld, i taushet med meg ved siden av seg og det gikk ikke lenge før vi kom til skolen.
”Hei, Lill og Victoria!” hørte jeg Yvonne rope. Jeg så opp og hun kom mot oss.
Med en gang Yvonne kom, hadde visst Lill glemt meg. Hun utbrøt: ”Nei, har du fått ny jakke, Yvonne? Den var bare råstilig!”
”Ja, er den ikke?”
”Hvor kjøpte du den?”
”BikBok.”
”Jøss, har du penger til det? Der er det jo dyrt!”
”Ja, men den var på skikkelig tilbud! Kostet 700 kroner, men var satt ned til 300! Kaller du det røverkjøp, eller?”
”Ja, gjett om!”
Jeg gikk. De merket det ikke.
Jeg gråt igjen da jeg kom hjem. Fløy rett inn på rommet mitt, kastet meg ned på senga og gråt. Skoledagen hadde vært nitrist. Kanskje været hadde noe av skylden, men jeg tviler egentlig på det. Hadde det vært solskinn, hadde jeg nok grått like mye.
Takk og lov var det lørdag dagen etter og da jeg våknet lørdag morgen, oppdaget jeg at været holdt på å sprekke opp litt. Jeg tittet ut av vinduet mitt som stod oppe og så ut. Himmelen var lyseblå bak de gråhvite skyene.
Jeg trakk pusten og den umiskjennelige duften av vinter frisket opp.
Jeg sjekket datoen. 8. oktober. Vinteren kom tidlig i år, selv om det ikke var snø ute.
Nå visste jeg det! Kvelden 7. oktober skulle Pernille komme hjem, det hadde jeg fått med meg mens jeg var i D.C. en av de gangene jeg hadde pratet med henne.
Jeg bestemte meg for å ringe henne. Høre hvordan hun hadde hatt det og sånn. Kanskje hun hadde det bedre enn meg, selv om jeg ikke følte meg like ille. Ikke det at jeg akkurat følte meg på topp i dag heller, altså.
”Hallo?” sa Pernille.
”Hey, det er meg, Stan.”
”Hei, Stan! Du kom hjem i over i går, ikke sant?” spurte Pernille.
”Jepp, det gjorde jeg. Du, da, hvordan hadde du det?” lurte jeg på.
”Ikke så fint som jeg regnet med at jeg ville få det. Anniken og Iren kan bli litt slitsomme å holde ut med i så mange dager i strekk. Blir aldri det samme igjen uten deg, veit du!” sa Pernille og jeg kunne nesten høre at hun smilte.
”Planer for helga, eller?” lurte jeg på.
”Ja, uheldigvis. Mens jeg var borte, har mamma sagt til bestemor og bestefar at jeg kommer i morra! Ærlig talt, jeg har jo akkurat kommet hjem, jo! Så plutselig må jeg med tog helt til Ålesund. Kommer til å bli gørr kjedelig”, sa Pernille mørkt.
”Hm… Kanskje jeg kunne bli med? Da hadde det vel ikke blitt så gørr?” sa jeg, men grunnen var egentlig noe helt annet…
”Ja! Kjempegod idé! Vent litt, så skal jeg spørre mamma…” Jeg hørte Pernille la fra seg telefonen. Så, litt senere, var hun der igjen: ”Du fikk lov!”
”Supert!” hvinte jeg.
”Ikke sant? Møter du meg på togstasjonen her i morgen kvart på ett eller?” spurte Pernille.
”Ja da”, sa jeg og gledestrålende la vi på, jeg av en litt annen grunn enn Pernille.
Oi. Hva ville mamma og pappa si? Ja, ja, de ble bare nødt til å godta det. Det var ikke så ofte jeg så Pernille lenger og de kunne bare ikke nekte meg det. De måtte ikke nekte meg det!
”Mamma? Pappa? Jeg blir med Pernille til Ålesund i morra!” ropte jeg inn i stua. Ingen respons. Neivel. Jeg visste at de var der og de hadde garantert hørt meg og er det ikke slik at den som tier samtykker? I allefall begynte jeg å pakke kofferten og la bevisst ned den aller fineste sminken min og de aller kuleste klærne mine. Jeg var sikker på at jeg skulle treffe Ole og han skulle få så godt inntrykk av meg som mulig!
”Pass på deg sjøl”, mumlet mamma da jeg steg på toget neste dag. Hun mente det ikke. Såpass visste jeg. Mamma er den typen som egentlig ikke liker barn, så hvorfor hun absolutt skulle ha barn selv, kan man jo lure på. Kanskje jeg var resultat av en one night stand. I hvertfall ga mamma konstant uttrykk for at det ikke var meningen at jeg skulle være født og at jeg aller helst ikke burde ha vært det.
”Stan! Hei!” Pernilles glade stemme rev meg tilbake til virkeligheten. Den fantastiske virkeligheten som hadde virket så håpløs for noen dager siden. Nå hadde den blitt utrolig, jeg var tross alt et skritt nærmere Ålesund – og Ole...
”Hei, Pernille!” sa jeg og satte meg ved siden av henne og ga henne en klem, ”kjempekoselig å se deg igjen!”
”I like måte!” sa Pernille og gjengjeldte klemmen.
Skravla gikk i et kjør mellom oss to venninnene, om løst og fast, men jeg fortalte ikke et ord om Ole. Dette var min sak og jeg ville ikke blande andre inn i den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar