KrOpP eR tOpP

Hei venner.

Hver gang jeg snakker mye om et spesifikt tema på bloggen min, føler jeg at jeg maser. Men så kommer jeg på at det er hundre prosent frivillig å lese denne bloggen, og at jeg uansett ikke trur at de som driter i hva jeg driver med og åssen jeg har det til enhver tid i det hele tatt klikker seg inn, så sånn sett taler alt for at jeg bare kan dure i vei med det jeg vil.

Så den fysiske kroppen min, dere! Som faste lesere – og treningskolleger – antakelig har skjønt allerede, er kroppen min ekstra vanskelig for tida. Alt mulig av helsepersonell har i alle år bedt meg om å "trene mer" når jeg har snakka om smertene mine, seinest da jeg var hos revmatolog for noen uker siden. Da jeg bemerka til ham at jeg allerede trente hver dag og hadde gjort det i tre år, sa han at da var jeg "veldig uheldig" som ikke hadde hatt noen effekt. Veldig uheldig, eller så bare hjelper ikke egentlig trening mot mine spesifikke smerter i det hele tatt. Så lite hjelpsomt har trening vært i det siste at det tvert imot har gjort meg verre, noe som har tvunget meg til å ta pause fra luftakrobatikken min, som jeg har blitt så glad i. Da jeg fortalte det til Mari, blei hun oppriktig bekymra for meg, fordi hun veit hvor viktig den har vært for meg. Da jeg meldte meg på introkurs i hoop for snart halvannet år siden, var jeg inne i veldig dårlig psykisk periode. Jeg hadde fullstendig mista trua på egen skriving og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt om jeg ikke kunne skrive. Det viste seg at hoops var den perfekte hobbyen å fylle tomrommet med, ikke bare fordi det ga meg glede og mestringsfølelse, men også fordi det var såpass krevende at alt annet forsvant fra hodet mitt mens jeg dreiv med det. Det tok absolutt all kapasiteten jeg hadde, både fysisk og mentalt, og dermed var det rett og slett ikke plass til andre tanker enn de som dreide seg om det jeg helt konkret gjorde. Det var et sted der jeg både fikk pause fra mine egne demoner, og der jeg lærte at det fins andre ting i livet enn skriving som jeg faktisk kan lære meg å bli god i. Dessuten var det nettopp en hobby. Jeg har nevnt det før, men jeg blir alltid litt fornærma når folk omtaler skrivinga mi som en hobby. Jeg har ikke brukt tre år av mitt liv på å utdanne meg til å bli flinkere til å pusle med hobbyen min; skriving har alltid vært sjølve identiteten min, på godt og vondt. Hoop, derimot! Når jeg trener kan jeg glemme alt annet og bare ha det gøy. Det er selvfølgelig ganger hvor det ikke er bare gøy, for eksempel når jeg blir frustrert over ting jeg ikke får til, men jeg har likevel ei radikalt annerledes innstilling til luftakrobatikk enn hva jeg har til skriving. Jeg aksepterer at jeg ikke er den aller flinkeste der, og jeg klarer å heie på andre uten å føle på sjalusi. Om jeg aldri kan leve av å være luftakrobat, har det ikke noe å si for min verdi som menneske. Og det er faktisk utrolig behagelig å ha dette pusterommet, fordi jeg har en tendens til å se på verden gjennom et slags alt-eller-ingenting-filter, der bare det beste er bra nok, hvis ikke er det ikke noe vits. Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke klarer å overføre denne mer avslappa holdninga til andre aspekter ved livet mitt, men jeg mistenker at det er fordi at jeg alltid har følt meg ekstremt udugelig til alt innen sport og idrett. Å oppdage at det ikke stemmer, at jeg faktisk får til noe jeg alltid har ansett som umulig for meg, er en følelse jeg ikke helt klarer å beskrive, nettopp fordi jeg ikke trur jeg har følt den før. 

Dette blei plutselig et veldig langt avsnitt. Men jeg håper det gir litt kontekst til hvorfor Mari bekymrer seg for åssen det skal gå med meg uten dette pusterommet i livet mitt, og hvorfor jeg syns det er skikkelig kjipt å ikke få drevet med dette på ei stund. Jeg fikk mer eller mindre treningsforbud fra den ene treneren der en av de siste gangene jeg var der. Hun sa at jeg ikke skulle trene akrobatikk, jeg skulle til fysioterapeut, og at jeg ikke fikk komme tilbake før jeg var bedre. Problemet er bare at jeg har stått på venteliste til fysioterapi i noen måneder allerede og at verken jeg eller fysioterapeuten aner hvor lang tid det vil ta før jeg får time, og jeg har ikke penger til å gå privat. Men i mellomtida håper jeg å få hjelp hos Frisklivssentralen. Jeg har vært der en gang allerede, og skal etter planen tilbake til uka. Selv om det innebærer at jeg må stå opp altfor tidlig for hva den biologiske klokka mi er komfortabel med, haha, men jeg prøver å trøste meg med at om det er dette som midlertidig må til for at jeg skal kunne komme tilbake til luftakrobatikk så fort som mulig, så er det tross alt verdt å ofre en sporadisk god natts søvn for. 

Dessuten skal jeg, etter alt å dømme, endelig utredes for Ehlers-Danlos syndrom på sjukehuset. Jeg tør ikke å puste ut med mer enn 75% lettelse ennå, fordi jeg fortsatt venter på en dato for timen min, men henvisninga mi har blitt vurdert, og nå er det – så vidt jeg har skjønt – bare opp til en sekretær å finne plass til meg i kalenderen. Jeg håper at de på landets største sjukehus har noe mer hjelpsomt å komme med enn "du må trene mer." 

Og siden jeg, som nevnt, ikke føler på sjalusi innen hoops på samme måten som innen skriving, vil jeg dele denne fantastiske rutinen med dere, som kanskje er den vakreste og mest rørende hoop-rutinen jeg noen gang har sett. Jeg kommer aldri til å komme opp på dette nivået, men det føles helt greit, for jeg kan likevel nyte og la meg bevege av andres talent: