Vi må snakke om Skam igjen

Så dere. Nå på fredag var det sesongsavslutning i Skam, og jeg trur det kanskje kan ha gått tilstrekkelig med tid nå til at jeg har klart å fordøye det og sånn noenlunde er klar til å kommentere min viktigste popkulturelle dille denne høsten. Jeg gjorde det jo i begynnelsen av november òg, da jeg nettopp hadde begynt å se på det, men nå som berg-og-dalbaneturen omsider er slutt, sitter jeg igjen med SÅ MANGE FØLELSER og jeg trur ikke jeg har vært så ekstremt glad i en serie på aldri så lang tid, og bare... jeg veit ikke hvor jeg skal begynne.

Kanskje jeg bare skal begynne med å sitere andre. For mye fornuftig og viktig har allerede blitt sagt om dette lille vidunderet av TV-serie, og jeg skjønner nesten ikke hva nytt av lovprisning jeg skulle kunne komme med. Dagbladets recap av episode ni, for eksempel, fanger opp essensen av hvorfor Skam kanskje er det beste innen norsk TV noen gang. Here be spoilers:



Jeg har tidligere skrevet om at det unike med historiefortelling er at den, via innlevelse, lar oss føle sannheter og ikke bare forstå dem rasjonelt. Disse sannhetene framstår gjerne ekstremt selvsagte når man skriver dem ned på papir: «Du skal ikke ta nakenbilder av sovende jenter.» Neijasså, sier du det?

«Mennesker med bipolaritet er mer enn bare diagnosen sin.» Duh.

Men likevel forholder folk seg overraskende lite til disse sannhetene. Overgrep skjer. Mennesker med psykiske lidelser stigmatiseres. Vi har generelt liten evne til å se verden fra andres ståsted. Fordi en rasjonell forståelse for noe ikke er så mye verdt hvis ikke den emosjonelle forståelsen er til stede også. Veien til empati går ikke gjennom kronikker (ikke et vondt ord om kronikker, altså. Mange av mine beste venner er kronikker!), men gjennom innlevelsen og opplevelsen. Det er gjennom denne innlevelsen at kunsten bygger broer mellom menneskeøyer, og forteller oss at selv om det av og til virker sånn, så er vi ikke alene i våre egne hjerner, likevel.

Og det er her «SKAM» kommer inn, og måten man forteller historier på. For jeg er temmelig overbevist om at dersom «SKAM» hadde gjort det «riktige», og fra første stund presentert Evens bipolaritet på en saklig, informativ og ufarliggjørende måte, hadde den emosjonelle forståelsen uteblitt. Innsikten hadde ikke blitt større enn av å lese på Wikipedia.

Men ved å oppleve dette gjennom Isak – for disse tingene er jo en del av sykdomsbildet, og utgjør gjerne det første, traumatiske møtet med sykdommen for pårørende, og det er jo gjennom Isaks øyne vi ser denne sesongen, og det vi skal oppleve her er hvordan det er at en du elsker har en psykisk lidelse, ikke hvordan det er å ha en psykisk lidelse, det hadde blitt en annen historie – når vi får føle sjokket og forvirringen sammen med ham, så er vi også langt mer emosjonelt mottakelige for nyanseringen av bildet når det blir presentert. Og vi er også langt nærmere å føle oss temmelig dumme over hvor raskt vi trakk konklusjoner og trakk oss unna.



For ikke bare har denne sesongen av Skam brutt ned tabuer om ikke-heterofili, men den har også bidratt til å øke forståelsen for det enorme stigmaet som er psykiske lidelser. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av mitt liv har blitt bedt om å ta meg sammen, om å bare "gå ut og ha det gøy", om å slutte å være så lat og syns så synd på meg sjøl, og her kommer altså Skam og får ungdommer over hele verden til å spørre hverandre i Skam-fangrupper på Facebook: hva er egentlig å være bipolar? Hva vil det si å være manisk? Øverst i sitatet ovenfor finner man sjølve poenget med kunst, i mitt tilfelle er det skriving: "det unike med historiefortelling er at den, via innlevelse, lar oss føle sannheter og ikke bare forstå dem rasjonelt." Dette er målet jeg hele tida strekker meg mot, dette er grunnen til at jeg fortsetter å skrive på den jævla romanen som aldri blir ferdig. Og dette klarer Skam, dere!! Så til de grader!!!

Og jeg skjønner ikke hvor i all verden det er de har funnet Tarjei Sandvik Moe og Henrik Holm?? De er så jævla gode og de har en sånn tilstedeværelse i rollene sine som veldig mange Hollywood-veteraner ikke har, og nå som det er klart at Skam skal remakes i USA, blir jeg nødt til å stille spørsmålet: kommer det til å funke? Og med mindre produsent Simon Fuller er så "tro mot det opprinnelige konseptet" som han angivelig har lovt å være, så vil jeg tru at svaret er nei. For Skam kan ikke lages i USA av en stjerneprodusent, det er jo nettopp det som er hele poenget. Og ikke bare fordi det er så mye ved Skam som er så distinkt norsk, som russetid og Nissenrevy, men også fordi Skam tross alt er en lavbudsjettsproduksjon med fjes som ikke var kjent fra før i alle rollene. Dette er så ikke-amerikansk og ikke-Hollywoodsk som det kan få blitt, og det er nettopp hvor langt Skam er fra den amerikanske filmkulturen som gjør det så troverdig og unikt som det jo er. Jeg leste denne saken i KK som kommer med tips til hvem som bør spille de forskjellige rollene i den amerikanske varianten, og jeg er så utrolig uenig i dem alle sammen. Ikke fordi de nevnte skuespillerne nødvendigvis er dårlige, men fordi de allerede er skuespillere. De ukjente ansikta minsker sjansene for at man allerede forbinder dem med andre roller, litt sånn at man bør ikke kunne si at "åh ja, hun som spiller Noora, det er hun fra Kick-Ass, ikke sant?", pluss at det NRK faktisk har gjort for karrierene til de unge rolleinnehaverne er jo bare fantastisk, da; tenk for en flying start de har fått, takket være gode, gamle NRK som tør å gi dem en sjanse på denne måten! Og ingenting er påkosta, locationene kjenner vi fra før, setta er enkle, kostymene likeså, soundtracket domineres av norske artister fordi rettighetene er billigere, og i det hele tatt er jeg skikkelig skeptisk (men hallo, hvem gadd egentlig å se de amerikanske utgavene av Skins eller Les Revenants anyway, ammirite).

Egentlig vil jeg bare hyle som den gærne fanen jeg er, så for de av dere som ikke følger meg på Facebook:

Og dere, en eller annen twitrer har lagd denne fantastiske videoen:

Og det fikk meg til å intenst ønske meg en slags merkelig spin-off som egentlig bare er Skam-gjengen som har det koselig. For å sitere meg sjøl:

Okei jeg ønsker meg Skam Friends SÅ MYE
En hel sesong der alle bare er lykkelige og søte
Der alle er venner
Uten drama
De bare henger rundt med hverandre og sier morsomme ting
Plis gi meg dette

Jeg har aldri engang likt Friends noe særlig, jeg syns bare ikke det er spesielt morsomt, men sjølve settinga og konseptet hadde passa så usannsynlig godt med de nydelige og kompliserte Skam-karakterene, og jeg er så forbaska glad i dem alle sammen. Det er ikke egentlig så veldig farlig for meg hvem som blir hovedpersonen i fjerde sesong heller, jeg veit at jeg uansett ikke kommer til å bli skuffa, men la meg nå komme med et radikalt forslag her:

Linn.

That's right. Linn.

Jeg tviler egentlig veldig sterkt på at hun kommer til å bli den neste hovedpersonen, eller en hovedperson i det hele tatt, bare fordi jeg trur det er et kriterium at man går på Nissen, eller kanskje til og med på det samme trinnet som gjengen på Nissen, men la oss nå late som at hvem som helst i dette fabelaktige universet kan bli hovedperson - mange blei jo overraska da Isak blei avslørt som denne sesongens hovedperson òg fordi de trudde det bare skulle handle om jentegjengen - og dvele litt ved denne tanken.

Okei, nå har denne sesongen handla en del om psykiske lidelser, og dét varmer i væffal mitt grå, kalde hjerte. Og nå har jeg kanskje et litt ekstra ømt punkt for Linn fordi jeg sjøl var Linn da jeg bodde i kollektiv på Frogner for en god del år siden nå, faktisk, men altså: da Even, som var på besøk hos Isak var deprimert, trådde hele kollektivet til for å hjelpe ham. Men hva med Linn? Til tross for at hun nesten aldri er ute av rommet sitt, blir hun framstilt nærmest som et comic relief, og de andre i kollektivet har en del halvstygg humor på hennes beskostning. Sånn som denne kommentaren fra ellers veldig kule Noora:

Når Linn seinere ymter frampå om at hun kjenner seg en del igjen i Even og lurer på om kanskje hun også kan være bipolar, ler Noora og Eskild det bort. Og så er det et vindunderlig øyeblikk nå i siste episode, der Isak kommer hjem fra skolen og finner Linn og Even i engasjert Fifa-kamp på Playstation, der vi for én gangs skyld får et bare litt mer nyansert blikk på henne, og det gjorde meg så utrolig glad. Så ja, der mange har kommet fram og takka Skam for å gi dem karakterer de kjenner seg igjen i, og som de kan vise til når de prøver å forklare åssen de har det ("husker du det som skjedde med Noora på den festen? Jepp, det har skjedd med meg òg" eller "hadde jeg hatt Isak å relatere til som søttenåring, hadde det vært så mye enklere for meg å komme ut av skapet"), så er Linn på mange måter denne karakteren for meg. Hun fortjener å få sin historie fortalt. Og nå har som sagt denne sesongen handla en del om psykisk helse, så om Linn noen gang får sin egen sesong, så skjer det nok væffal ikke i neste, men det hadde betydd veldig mye for meg om det skjer en vakker dag.

Jeg har hittil snakka veldig lite om hvor forbanna søte Isak og Even er sammen, men herregud dere:

Og da mener jeg ikke søte på samme måte som denne gjengen mener søte:

Heldigvis er Isak den kuleste i verden:

Og btw JONAS ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Måtte alle som kommer ut av skapet (og egentlig alle andre òg) ha en bestevenn som Jonas.

Og nå har jeg skrevet på dette blogginnlegget i ganske mange timer allerede, og jeg begynner å bli sulten, og kanskje har jeg muligens fått sagt det viktigste nå? Nei, det har jeg ikke, vent litt:

Sånn. Ferdig. ♥