Fortsettelsen på visa

Da jeg skreiv dette innlegget for snart tre måneder siden, var jeg… vel, jeg vil ikke gå så langt som å si lykkelig uvitende, for spesielt lykkelig var jeg ikke, men jeg var definitivt uvitende om hvor omfattende problema med leiligheten min skulle vise seg å være.

For å ta opp tråden igjen fra der jeg slapp den sist: det var april og jeg var sånn noenlunde i rute med nedpakking med tidvis hjelp fra venner, da jeg en skjebnesvanger søndag morgen – dagen derpå etter utdrikningslaget til Trine, bare sånn for sikkerhets skyld – våkna til lyden av knitring. Jeg syntes også det lukta litt brent, men skyldte på at jeg var trøtt og fyllesjuk og sannsynligvis uansett halvveis i drømmeland. Jeg sovna igjen, men våkna av det samme litt seinere, så jeg stod opp og gikk ut på stua, og da så jeg at det kom røyk ut fra den ene stikkontakta. Jeg kledde på meg og ringte brannvesenet, som ba meg om å skru av sikringene, og så dukka de opp omkring fem minutter seinere. Det var ikke så mye mer de fikk gjort enn å konstatere det vi jo egentlig allerede visste: at jordfeilen i leiligheten min var en big deal og at jeg ikke under noen omstendigheter kunne fortsette å bo der. Så jeg ringte Vibeke, hun ba meg pakka de viktigste tinga mine og ga beskjed til pappa om at jeg trengte å hentes, og halvannen time seinere var jeg på vei til Lier med en sekk full av bagasje jeg håpa ville være nok til de neste ukene.

Vi er vel i skrivende stund oppi sånn cirka ti uker.

Sånn i tillegg til de veldig konkrete, fysiske skavankene som må fikses av håndverkere, har det vært en del utfordringer av en litt mer personlig karakter, som jeg ikke har noe videre lyst til å dele her. Men det er snakk om ting jeg i april trudde ville gå greit som har vist seg å overhodet ikke gå greit, og nå befinner jeg meg i et ubehagelig limbo der jeg ikke aner åssen den nærmeste framtida vil se ut, og for noen som blir engstelig AF av å ikke vite, kan jeg ikke tenke for lenge på det om gangen. 

Jeg er veldig takknemlig over å få bo hos Vibeke, ikke minst fordi hun har stor nok plass til at vi ikke trenger å bo oppå hverandre av den grunn, men som rutinemenneske av rang som er veldig vant til – og glad i –  å bo aleine, kan jeg bli litt frustrert over at jeg ikke kan gjøre absolutt alt på den måten jeg pleier lenger. Jeg har for eksempel kommet veldig ut av treningsrutinene mine, ikke bare fordi jeg har fryst medlemskapet mitt på Sometimes fordi det blir for tungvint å komme seg dit når jeg ikke bor i Oslo, men også fordi det er vanskelig å få drevet med hjemmetrening så lenge jeg er gjest et sted. Ikke at Vibeke ikke gjør at jeg føler meg velkommen, for dette er utelukkende i mitt eget hode, og det gjelder uansett ikke bare trening: når jeg ikke er hjemme hos meg sjøl, har jeg lett for å glemme helt grunnleggende rutiner jeg egentlig har, som hvilken rekkefølge jeg gjør ting i på badet. Det blir lett for meg å for eksempel glemme å pusse tenner eller å ikke lenger huske hva jeg pleier å spise til middag, bare fordi jeg ikke er vant til å gjøre disse helt fundamentale greiene i akkurat disse omgivelsene. Men det jeg syns er det mest krevende, er at det ikke fins noe kollektivtilbud utover skolebussen, så jeg er helt avhengig av å få skyss av familien min når jeg skal ting, så ikke bare må ting passe inn i min timeplan, men også i timeplanen til de som gjør meg en tjeneste.

Jeg håper det fins en slags lærdom et sted i dette. At situasjonen kanskje tvinger meg til å sette pris på ting det kanskje er litt for lett å ta for gitt, sånn som, hva skal jeg kalle det, logistisk autonomi.

I det minste har Vibeke fire veldig fine katter, da. På godt og vondt, kan man kanskje si, siden jeg sånn egentlig er allergisk.

Og ikke minst har jeg overtalt Vibeke til å spille Baldur's Gate 3. Ikke at hun trengte rare overtalelsen; jeg har tross alt bedrevet en ganske intens vervekampanje i månedsvis allerede. 

I hele juli minus tre dager er jeg opptatt med kattepass på for det meste mer sentrale plasser enn familiegården. Egentlig stengte jeg ned dyrepasserbusinessen min allerede i april da Alt Skjedde™, men dette er oppdrag som kunder har betalt for for lenge siden, så selv om jeg per akkurat nå ikke tar på meg nye oppdrag – jamfør punktet om logistisk autonomi – gjør jeg fortsatt oppdrag som allerede var avtalt før ting begynte å gå til helvete. Nå har jeg vært ei ukes tid på Nordstrand, og man skulle kanskje ha håpa og trudd at denne nyfunne midlertidige friheten skulle gjøre underverker, men dessverre er hjernen min sånn at dette bare innebærer enda et lokasjonsbytte og enda flere endringer i rutinene, så jeg har ikke funnet tilbake til meg sjøl helt ennå likevel. Jeg satser på at det kanskje går lettere etter hvert som juli skrider fram. Nå har jeg oppholdt meg i – i hvert fall for meg – ekstraordinære omstendigheter såpass lenge at jeg merka at da jeg så Europavisjonar sist måned – og det var første gang på ganske lenge at jeg var sosial med noen utafor nærmeste familie – hadde jeg nesten glemt åssen man gjør sosiale greier. Det var vanskelig for meg å holde en samtale, og det føltes som om jeg ikke helt klarte å huske min egen personlighet.

Det meste som pleide å utgjøre hverdagen min har blitt kraftig stokka om på. Jeg får ikke trent på studio, hjemmetrening er vanskelig å få til så lenge hjernen min er som den er, DnD er en luksus som må planlegges nøye, og hobbyer som blogging, lesing og til dels gaming må gjøres i… tilpassa former. Jeg har ikke lyst til å høres altfor sutrete ut, for jeg veit hvor heldig jeg er som har familie som stiller opp og at alt dette kunne vært mye verre enn det allerede er, men for å si det med Tommy og Tigern:

Og: selv om hva som skjer framover er ganske mye mer usikkert enn hva jeg sjøl ville foretrukket, så varer ingenting evig, ikke engang dette. Selv om det akkurat nå føles litt sånn.

Greia med leiligheten min om dagen

Dette er kanskje et tilfelle av det som kalles skjebnens ironi, men jeg har lefla litt med magisk tenkning de siste åra, og en del av meg trur litt at det at jeg satte ord på visse ting for litt siden, fungerte som en mer eller mindre u(nder)bevisst katalysator for det som skjedde etterpå. Jeg innleda innlegget jeg linka til med å si at jeg ikke hadde skrevet på lenge, og dagen etter at jeg hadde publisert det, skreiv jeg masse på det nyeste romanprosjektet mitt som jeg blei skikkelig fornøyd med. Jeg posta også nylige bilder fra leiligheten min for å dokumentere framgangen i ryddeprosjektet jeg har hatt gående i litt over et år nå, for bare å oppleve ei lita krise hjemme som for alvor begynte noen dager seinere.

Jeg skal ta det fra begynnelsen.

Cirka halvannen uke uti mars dro jeg til Nordstrand for å passe en katt. Jeg kom meg av gårde mye seinere enn jeg hadde planlagt, for da jeg stod opp på avreisedagen, var det til en leilighet uten strøm. Viste seg at det hadde gått ei sikring, men jeg hadde ikke flere sikringer med riktig ampere. Etter litt fram og tilbake fikk jeg ei sikring av naboene mine, og så dro jeg. Problem løst. Trudde jeg.

Da jeg kom tilbake igjen fra kattepass, oppdaga jeg at strømmen i leiligheten hadde gått igjen. Jeg åpna sikringsskapet og det var den samme sikringa, noe jeg stussa over. Jeg hadde fortsatt mangel på den typen sikring, spurte naboene igjen om de hadde flere, og det hadde de, men bare én. Jeg bytta sikring og tenkte at det var jammen uflaks at sikringa skulle gå to ganger med så tett mellomrom, men javel, nå var det i det minste i orden igjen. Jeg skrudde på varmekablene på stua, det smalt i sikringsboksen og strømmen gikk igjen. 

Okei, dette var et ekte problem.

Jeg gikk på butikken for å kjøpe flere sikringer, og naboene, som forøvrig også er de jeg leier leiligheten av, sa at de skulle tilkalle elektriker så fort som mulig, for her var det åpenbart noe feil. De ba meg om å ikke skru på varmekablene inntil videre, siden det så ut til å utløse kortslutning, men heller bruke panelovnene isteden.

Så jeg skrudde på panelovnen. Og det smalt igjen. Og strømmen gikk igjen.

Inntulla i pledd og med varmeflaske i fanget venta jeg på elektriker i noen dager, og da han kom, fant han kjapt ut at det var jordfeil i leiligheten min fordi ei velta plante i vinduskarmen hadde ført til jord i ei stikkontakt. Så bokstavelig talt en jordfeil, altså.

Men det var ikke alt, for han fant også store mengder mugg og sopp i leiligheten min. Jeg bor i en sokkelleilighet og har slitt med høy luftfuktighet siden jeg flytta inn for tolv år siden, men jeg trudde vi hadde fått bort det meste av muggen for noen år siden. Den gang ei. Det var faktisk så høye forekomster av mugg og sopp at elektrikerne ikke kunne lovlig fikse jordfeilen før inneklimaet var bedre, fordi det ifølge arbeidsmiljøloven regnes som helsefarlig. Med andre ord blei vi helt nødt til å kvitte oss med alt av mugg og sopp før jobben med å utbedre jordfeilen kunne begynne. Og for å kunne kvitte oss med alt av mugg og sopp, måtte vi først tømme leiligheten fullstendig for innbo.

Og alt dette i leiligheten til en klinisk hoarder (eller "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser", som den offisielle diagnosen min strengt tatt er, fordi hoarding er ikke en egen diagnose i den utgaven av DSM som vi bruker i Norge). En hoarder som også er autist med angst og ADHD, og som begynte å få behandling og hjelp for de hoarding-spesifikke symptomene først for halvannet år siden. Og som, til tross for bedring, fortsatt var langt unna en OK bostandard, og som bare så vidt hadde begynt å øve på å ha folk på besøk. 

Brukte noen dager etter å ha fått beskjeden fra naboene mine om åssen ståa var til å egentlig bare ha sammenhengende angstanfall. 

Og midt oppi det hele var jeg så innmari takknemlig, fordi så mange av folka rundt meg tilbydde seg å hjelpe uten at jeg engang hadde bedt dem om det først. Også takknemlig for naboene mine, som jeg var redd for at skulle bli sinte på meg, men som isteden bare har vært hjelpsomme og lei seg fordi de ikke visste hvor ille situasjonen min var. Og siden vi nå først uansett må rense leiligheten min fullstendig, har naboene også tenkt å benytte anledninga til å pusse opp, som egentlig var tentativt planlagt i 2020, meeeen vi veit jo alle åssen det gikk med de fleste prosjekter som var planlagt det året. De har også sagt at vi kan male leiligheten innvendig om jeg vil, fordi de hvite veggene som er her nå var noe de blei fortalt av eiendomsmeglere at lønte seg når de skulle leie ut, men så var det jeg som endte opp med å bo her, og de syns jeg kan få en mer fargerik bopæl som passer personligheten min bedre. 

Med andre ord må det bli verre før det kan bli bedre.

Så i disse dager står jeg oppi den verste biten; nedpakking, og så etter hvert grundig vasking. Jeg skal få bo hos Vibeke mens sjølve arbeidet pågår, og jeg har fått rydda opp i kalenderen min sånn at jeg skal tåle å være temmelig isolert på en gård i Lier uten kollektivtilbud og førerkort når den tid kommer. Det er så mye ved denne situasjonen som suger noe helt jævlig, men hvor villige folk har vært til å stille opp på forskjellige måter har tross alt gitt meg tilbake trua på menneskeheten litt. Jeg kommer til å måtte tvinges ut av maaaaange komfortsoner framover, om jeg vil eller ei, for jobben som må gjøres før håndverkene i det hele tatt får begynt, er for omfattende til at jeg klarer det på egen hånd. Kjenner jeg meg sjøl rett, er jeg ikke ferdig med panikkanfall og grining i denne forbindelse. Men nød lærer naken kvinne å spinne, I guess. Og nød lærer kanskje muligens engstelig autist å gi fra seg noe av kontrollen til andre. Det er hvert fall det jeg håper på.

Jeg har vært nødt til å sette det meste av ikke-essensielle planer på foreløpig vent, inkludert trening og DnD, som har vært noen av mine viktigste hobbyer den siste tida. Jeg er likevel ikke i verken fysisk eller psykisk stand til å jobbe så effektivt som noen kanskje mener jeg burde, men jeg vil heller at dette skal ta litt lenger tid enn at jeg skal være sliten og sur hver dag. Hele denne greia stresser meg nok som det er, og jeg syns at min egen mentale velstand er et viktig hensyn å ta. Såpass syns jeg faktisk at jeg fortjener.

Vi ses på den andre sida.

Trettipunktersbloggutfordring #9: Ti artige/fine ting i huset/leiligheten din

Jeg elsker nips og stæsj, og kan på den måten sies å være ganske materialistisk av meg. En vakker dag har jeg lyst på et enormt kråkeslott som er fylt av rot/skatter (alt ettersom). Inntil videre har jeg bare en overfylt leilighet.

1. Denne enhjørningen fikk jeg til jul en gang for maaaange år siden, og den har fulgt meg siden. 

2. Jeg elsker venetianske masker. Her er tre av mine (selv om bare den første har fått en fast plass i leiligheten vår).

3. Mitt motto, fra Flight of the Conchords. Innramma broderi, en gave fra Vibeke.

4. Fikk dette My Favourite Murder-inspirerte magnetpoesisettet av Vibeke sist jul! Jeg har ikke skrevet så mange dikt med det ennå, men de få jeg har skrevet, er veldig prega av... hva skal jeg kalle det. Ordforådet til Karen og Georgia.

5. Jørgen fant en kreativ måte å henge opp noe av greiene våre på ved hjelp av tråder. Dette området av veggen vår har blitt et slags oppsamlingspunkt for stæsj. Her er et bilde av den samme kroken for fem år siden, tatt med speilreflekskamera.

 6. Mye av nipset vårt som ikke har plass andre steder har endt opp på toppen av bokhyllene våre. Her representert ved en flosshatt Jørgen har lagd, noe av restelageret av bøkene jeg har gitt ut på Panthera, en alvestatuett, et krusifiks, en spilledåse kjøpt på et marked i Budapest, enda ei venetiansk maske, artig lampe, piknikkurv, enda en flosshatt og brettspillet Ticket to Ride.

7. Denne gamle båndopptakeren kjøpte Jørgen i en bruktbutikk en gang. Den virker nesten.

8. Vi har mange fine plakater på veggene våre, men denne, som ikke engang er en plakat, er den som betyr mest for meg. En liten papirpose som jeg fikk buttons'ene jeg kjøpte på Sigur Rós-konsert i 2005 i. Og det er så lenge siden at denne bloggen ikke engang eksisterte da.

9. En telysholder jeg trur vi kjøpte på et loppemarked eller i en bruktbutikk eller noe lignende en gang. Denne skal jeg henge fra et tre den dagen jeg får meg hage.

10. En av få pyntegjenstander jeg har som ikke er kjøpt brukt. Kjøpte den på Kremmerhuset på Hamar veldig, veldig billig på grunn av en skade. Jeg elsker faktisk øyenstikkere, og har skikkelig lyst på øyenstikkertatovering.

Tre anbefalinger på Æ

Okei, jeg skal ikke ljuge. Æ var et reint, lite helvete, og dét bærer dette innlegget preg av.

Ærlighet - Jørgen har ved flere anledninger rost min evne til å "ikke være så kjerring" - det vil si, jeg sier aldri én ting og mener noe annet. Jeg får seriøst spader av når folk innleder setninger med fraser som "dette er ikke ment som kritikk, men -" - og så er det ment som nettopp kritikk. Hvis jeg faktisk innleder en setning med den frasen der, så er det - faktisk - fordi det ikke er ment som kritikk. Men fordi den har blitt brukt i hjel av folk som mener det som kritikk, men vil ha et slags alibi eller noe, så føler folk likevel at det jeg sier etterpå er kritikk, til tross for at jeg aldri ville misbrukt et uttrykk på den måten. Beklager hvis jeg forvirrer noen nå. Et annet eksempel er når folk spør om jeg vil ha, ja la oss si en sjokoladebit. Hvis jeg vil det, sier jeg ja takk. Hvis ikke, sier jeg nei takk. Jeg sier aldri nei takk når jeg egentlig vil ha bare for å være høflig, fordi jeg antar at de som spør faktisk spør fordi de vil at jeg skal ta en bit, som er den samme grunnen til at jeg spør noen om de vil ha en bit hvis det er jeg som sitter med sjokoladen. Jeg er sikker på at sånne ting kan gjøre at jeg til tider oppfattes som litt autistisk eller noe, eller at jeg bare ikke forstår sosiale normer - og sistnevnte er jo helt sikkert noe av grunnen også, for all del - men det er bare det at jeg syns det er så fullstendig idiotisk å bare... si én ting og mene noe annet? Naiv som jeg er, har jeg også en tendens til å tolke frasen "skal vi ta en kaffe en dag?" ganske bokstavelig. Det har fått meg oppi minst én klein situasjon, som i ettertid har gjort meg livredd for å bruke den sjøl, fordi tenk hvis folk jeg har lyst til å ta en kaffe med en dag, skulle tru at det er en date? AAHHH. Ser dere hvorfor alle bare burde si ting rett ut? Jeg gjør i væffal det ganske konsekvent. Så hvis jeg spør deg om du vil ha sjokolade, så si for all del ja hvis du vil det!

Æser og sånn - Jeg var veldig mye mer into norrøn mytologi og denslags da jeg var yngre - ikke minst godt hjulpet av en fantastisk barne-TV-serie som het "Norrøn gudelære" eller noe sånt - hva skjer med at den har blitt helt borte, a? Jeg har prøvd å google den, og det nærmeste jeg har funnet er dette her - og selvfølgelig er det Kvinneguiden Google leder meg til - uten at jeg blei noe voldsomt mye klokere. Jeg innser at mye av kunnskapen om norrøn mytologi som jeg tilegna meg som liten nå er glemt, men jeg syns fortsatt det er utrolig interessant!!

Ærverdige hus - Jeg bare hater når fantastiske hus alltid skal pusses opp. Altså, jeg skjønner greia med å unngå mugg og fukt og sånne ting, men liksom, hvorfor rive ut gamle trevegger for å erstatte dem med gips? Og apropos gips, hvorfor hive ut gipsrosetten med mulighet for lysekrone, til fordel for spotter? Jeg bare forstår ikke. Altså, jeg skjønner at folk har forskjellig smak, men det er ikke akkurat sånn at gamle hus bare kan bygges nytt, i motsetning til nye, moderne hus. Gamle hus er en utryddningstrua rase, og jo eldre de er, jo mer kritisk er situasjonen. Jeg blir helt kvalm når jeg leser dette om Grand Café, for eksempel, og jeg bare... har ikke folk noen respekt for historie her til lands? Jeg kunne sikkert posta bilder med eksempler på hva jeg snakker om, men jeg veit ikke helt hva jeg skulle ha posta, egentlig.

Hauketo

I går var det slippfest for litteraturtidsskriftet Lassos siste nummer for i år, men det tar jeg heller og kommer tilbake til en annen gang.

Mens jeg var i Tromsø sist, var Jørgen kjempeflink og rydda hele leiligheten! Jeg blei reint rørt, jeg. Hadde jeg vært aleine hjemme i nesten seks dager, hadde jeg sannsynligvis bare sittet og spilt TV-spill og spist ostepopp, haha. Poenget er at jeg faktisk ikke har vist dere noen ordentlige bilder av leiligheten ennå, til tross for at vi har bodd her i nesten et halvt år allerede. Jeg lovte dyrt og hellig da vi flytta inn at det skulle komme flere bilder om "noen dager." Heldigvis sa jeg ikke noe om hvor mange dager! Grunnen til at det tok så lang tid, har rett og slett vært at det ikke har sett anstendig nok ut til at jeg følte at jeg med god samvittighet kunne vise det fram til verden. Vi kom liksom aldri så langt at vi fikk pakka ut ordentlig.

Nå er det altså andre boller.

Jeg presenterer herved vår ringe bolig!

(Damn you, automatiske instillinger... og damn you, Kristine, som ikke gidder å bruke manuelle instillinger. Det jeg prøver å si er: beklager mørket.)

Det har nå blitt hjemmekoselig, på sett og vis.

I tilfelle dere skulle lure på åssen det går med meg på rein generell basis, så kan jeg nevne at jeg fortsatt ikke har jobb, men at jeg skal ta i noen tak på Nokas i jula, og at ting sånn alt i alt er forholdsvis... greit?

Om å begynne på nytt igjen

Så. Ting begynner å falle på plass. Vi har vært her i to dager, og alt er fryktelig rotete, og jeg er fortsatt veldig stressa, det er fortsatt så mange mange ting å bekymre seg for, men det er i det minste deilig å vite at her kan vi være, lenge. Jeg er jo ikke så flink til dette med livet og sånn, men jeg prøver i det minste så godt jeg kan, og helt ærlig: jeg slutter aldri å la meg overraske når jeg oppdager at jeg får til ting jeg ikke trudde jeg kunne få til. De forrige gangene jeg bodde i Oslo, var det jo folk som hjalp meg med alt, men nå har det bare vært Jørgen og meg, og ingen av oss er så veldig velfungerende, haha. Men likevel har vi altså vår egen leilighet igjen, i et hus med to fine hunder, som ligger fem minutter fra toget i den ene enden og fem minutter fra skogen i den andre. Jeg syns jo tross alt vi har fått til mye.

Ser dere den latterlig store TV'en, forresten? De supersnille folka vi leier hos bare lånte den bort til oss sånn helt uten videre. Vi hadde jo en tretten tommers reise-TV fra før, liksom. Jeg veit at folk som ikke har det samme merkelige forholdet til teknologi som det jeg har, ikke helt klarer å sette seg inn i åssen det var å plutselig se på TV-serier på denne enorme doningen, ikke i 2014, men jeg bare... mind blown.

Om noen dager er det forhåpentligvis ryddigere og mer hjemmekoselig her. Flere bilder da!

Vi har fått leilighet!

Jeg har vært så travel i det siste atte herregud! Jeg har holdt foredrag for noen av verdens beste folk på Skrivebuatreff, jeg har lysna håret mitt ytterligere hos Lars, jeg har vært statist i en kommende TV-serie, og ikke minst har jeg vært på en del visninger. Noe som nå har resultert i følgende:

Bilder henta fra finn.no-annonsen. Bare vent. Vi skal nok sette vårt personlige preg på den. Kontrakt underskrives på torsdag. Nå trenger jeg bare en litt ålreit deltidsjobb, og så trur jeg alt kan være bra i ei tid framover. Jeg håper på det beste.

Vibeke var forøvrig i Tyskland for ei stund tilbake. Hva kan jeg si? Ingen veit åssen de skal kjøpe suvernirer med hjem til meg som det hun gjør:

Tilstandsrapport

Vi er hjemme fra SÅ 2014. På grunn av noe som sannsynligvis var en forurensing av drikkevannet der, blei halvparten av alle folka på festivalen gørrsjuke - inkludert Jørgen, Kolbjørn og meg. Vi har så vidt begynt å kvikne til, men leiligheten vår skal være fraflytta allerede den trettiførste. Det blir noen hektiske dager, dette. Og enda er vi ikke ordentlig friske engang. Minn meg på å sove et par timer når alt dette er over.

Jo, og hvis noen veit om en to-eller-flerroms i Oslo eller omegn på mer enn 37 kvadrat, så si det til meg først, a.

Nei, jeg veit ikke, jeg, katt?

Hamar cribs

Det har blitt et hjem.

Og vi har vært på loppemarkeder og bruktbutikker og fått tak i fantastiske asjetter og fantastiske glass og dere må egentlig bare komme og besøke oss med én gang. Vi har kaffe og te og for øyeblikket en shitload av blåbær!

Om å flytte inn

Det er fortsatt pappesker overalt og møbler hulter til bulter, men det kommer seg.

I går spiste vi nudler til kveldsmat i stearinlys, hørte på fem plater, hengte engangskamerafotografier opp på veggene og la sjal over lamper.

Jeg liker å flytte inn med Jørgen.

Bilder av ferdig møblert leilighet kommer forhåpentligvis snart.

Spøkelseshus ved Stavsjø

Det har nok vært ei seter i gamledager, med mer vestlandsk utseende enn hva den geografiske plasseringa skulle tilsi, på toppen av en bakketopp med sauebeite under seg. Det hadde råtna opp til the point of no return. Helt utenkelig at slekt og venner bare har latt det stå og tæres vekk. Innvendig var det utvilsomt bevis for at det en gang for lenge siden var en koselig, liten boplass. Nå hadde det blitt så skeivt at jeg var redd hele huset skulle velte da vi gikk opp i andre etasje.

Pjatt

Jeg har internett i leiligheten! Og alle hjerter gleder seg.

Den siste tida har jeg utvikla meg til å bli helt ekstremt huslig. Det er kjemperart. Det begynte en gang på Frogner, trur jeg, og nå har det tatt helt av. Jeg har kjøpt dritfin bilderamme! Og dritfin kommode! Og dere aner ikke hvor mye jeg gleder meg til å finne en dritfin bokhylle og en dritfin stol og en dritfin skrivepult! Og dere har sett den dritfine sofaen min, sant? Den som står i stua på bildene i det forrige innlegget? Og så vil jeg bake pai!

Men det var en digresjon. Tenkte kanskje dere ville vite at torsdag tjuende september kan dere for en femtilapp oppleve meg live på Lier bibliotek. Høhø. Jeg skal snakke om bøkene mine og det å skrive, pluss lese litt høyt og svare på spørsmål og litt sånn ymse. Koster som nevnt femti kroner, begynner klokka sju. Ja? Ja?

Og ellers, da? Jo. Det går vel greit.

Trevegger og gipsrosett

Mennesker! De første bildene!

 

Det bærer jo fortsatt ganske tydelig preg av å nettopp har blitt flytta inn i, men dere skal ikke se bort ifra at dette kan bli riktig så hjemmekoselig etter hvert.

Rommet mitt er forøvrig så lite at jeg ikke får til å ta et oversiktsbilde av det. Det blir liksom bare rett inn i veggen på den andre sida, på en måte. I det minste er husleia justert deretter, og dét betyr at jeg har hele ett tusen fem hundre mer i måneden nå enn jeg hadde mens jeg bodde på Frogner. Det er kult!

Vi har fortsatt ikke fått internett og denslags i stand ennå. Så nå sitter jeg på Parkteatret med Simon & Garfunkel over høyttalerne som en annen hipster.

Vi snakkes en gang jeg har fått internett.