Fortsettelsen på visa

Da jeg skreiv dette innlegget for snart tre måneder siden, var jeg… vel, jeg vil ikke gå så langt som å si lykkelig uvitende, for spesielt lykkelig var jeg ikke, men jeg var definitivt uvitende om hvor omfattende problema med leiligheten min skulle vise seg å være.

For å ta opp tråden igjen fra der jeg slapp den sist: det var april og jeg var sånn noenlunde i rute med nedpakking med tidvis hjelp fra venner, da jeg en skjebnesvanger søndag morgen – dagen derpå etter utdrikningslaget til Trine, bare sånn for sikkerhets skyld – våkna til lyden av knitring. Jeg syntes også det lukta litt brent, men skyldte på at jeg var trøtt og fyllesjuk og sannsynligvis uansett halvveis i drømmeland. Jeg sovna igjen, men våkna av det samme litt seinere, så jeg stod opp og gikk ut på stua, og da så jeg at det kom røyk ut fra den ene stikkontakta. Jeg kledde på meg og ringte brannvesenet, som ba meg om å skru av sikringene, og så dukka de opp omkring fem minutter seinere. Det var ikke så mye mer de fikk gjort enn å konstatere det vi jo egentlig allerede visste: at jordfeilen i leiligheten min var en big deal og at jeg ikke under noen omstendigheter kunne fortsette å bo der. Så jeg ringte Vibeke, hun ba meg pakka de viktigste tinga mine og ga beskjed til pappa om at jeg trengte å hentes, og halvannen time seinere var jeg på vei til Lier med en sekk full av bagasje jeg håpa ville være nok til de neste ukene.

Vi er vel i skrivende stund oppi sånn cirka ti uker.

Sånn i tillegg til de veldig konkrete, fysiske skavankene som må fikses av håndverkere, har det vært en del utfordringer av en litt mer personlig karakter, som jeg ikke har noe videre lyst til å dele her. Men det er snakk om ting jeg i april trudde ville gå greit som har vist seg å overhodet ikke gå greit, og nå befinner jeg meg i et ubehagelig limbo der jeg ikke aner åssen den nærmeste framtida vil se ut, og for noen som blir engstelig AF av å ikke vite, kan jeg ikke tenke for lenge på det om gangen. 

Jeg er veldig takknemlig over å få bo hos Vibeke, ikke minst fordi hun har stor nok plass til at vi ikke trenger å bo oppå hverandre av den grunn, men som rutinemenneske av rang som er veldig vant til – og glad i –  å bo aleine, kan jeg bli litt frustrert over at jeg ikke kan gjøre absolutt alt på den måten jeg pleier lenger. Jeg har for eksempel kommet veldig ut av treningsrutinene mine, ikke bare fordi jeg har fryst medlemskapet mitt på Sometimes fordi det blir for tungvint å komme seg dit når jeg ikke bor i Oslo, men også fordi det er vanskelig å få drevet med hjemmetrening så lenge jeg er gjest et sted. Ikke at Vibeke ikke gjør at jeg føler meg velkommen, for dette er utelukkende i mitt eget hode, og det gjelder uansett ikke bare trening: når jeg ikke er hjemme hos meg sjøl, har jeg lett for å glemme helt grunnleggende rutiner jeg egentlig har, som hvilken rekkefølge jeg gjør ting i på badet. Det blir lett for meg å for eksempel glemme å pusse tenner eller å ikke lenger huske hva jeg pleier å spise til middag, bare fordi jeg ikke er vant til å gjøre disse helt fundamentale greiene i akkurat disse omgivelsene. Men det jeg syns er det mest krevende, er at det ikke fins noe kollektivtilbud utover skolebussen, så jeg er helt avhengig av å få skyss av familien min når jeg skal ting, så ikke bare må ting passe inn i min timeplan, men også i timeplanen til de som gjør meg en tjeneste.

Jeg håper det fins en slags lærdom et sted i dette. At situasjonen kanskje tvinger meg til å sette pris på ting det kanskje er litt for lett å ta for gitt, sånn som, hva skal jeg kalle det, logistisk autonomi.

I det minste har Vibeke fire veldig fine katter, da. På godt og vondt, kan man kanskje si, siden jeg sånn egentlig er allergisk.

Og ikke minst har jeg overtalt Vibeke til å spille Baldur's Gate 3. Ikke at hun trengte rare overtalelsen; jeg har tross alt bedrevet en ganske intens vervekampanje i månedsvis allerede. 

I hele juli minus tre dager er jeg opptatt med kattepass på for det meste mer sentrale plasser enn familiegården. Egentlig stengte jeg ned dyrepasserbusinessen min allerede i april da Alt Skjedde™, men dette er oppdrag som kunder har betalt for for lenge siden, så selv om jeg per akkurat nå ikke tar på meg nye oppdrag – jamfør punktet om logistisk autonomi – gjør jeg fortsatt oppdrag som allerede var avtalt før ting begynte å gå til helvete. Nå har jeg vært ei ukes tid på Nordstrand, og man skulle kanskje ha håpa og trudd at denne nyfunne midlertidige friheten skulle gjøre underverker, men dessverre er hjernen min sånn at dette bare innebærer enda et lokasjonsbytte og enda flere endringer i rutinene, så jeg har ikke funnet tilbake til meg sjøl helt ennå likevel. Jeg satser på at det kanskje går lettere etter hvert som juli skrider fram. Nå har jeg oppholdt meg i – i hvert fall for meg – ekstraordinære omstendigheter såpass lenge at jeg merka at da jeg så Europavisjonar sist måned – og det var første gang på ganske lenge at jeg var sosial med noen utafor nærmeste familie – hadde jeg nesten glemt åssen man gjør sosiale greier. Det var vanskelig for meg å holde en samtale, og det føltes som om jeg ikke helt klarte å huske min egen personlighet.

Det meste som pleide å utgjøre hverdagen min har blitt kraftig stokka om på. Jeg får ikke trent på studio, hjemmetrening er vanskelig å få til så lenge hjernen min er som den er, DnD er en luksus som må planlegges nøye, og hobbyer som blogging, lesing og til dels gaming må gjøres i… tilpassa former. Jeg har ikke lyst til å høres altfor sutrete ut, for jeg veit hvor heldig jeg er som har familie som stiller opp og at alt dette kunne vært mye verre enn det allerede er, men for å si det med Tommy og Tigern:

Og: selv om hva som skjer framover er ganske mye mer usikkert enn hva jeg sjøl ville foretrukket, så varer ingenting evig, ikke engang dette. Selv om det akkurat nå føles litt sånn.