Opplevelser: DnD hos Kit. Lønsj på Nordvegan og tur på Historisk museum med Vibeke. Middag på Mamma Pizza og kinotur med Vibeke. Bursdagen til Camilla.
Innkjøp: Kjøpte meg ny PS4-kontroll, som ikke er spennende nok til at jeg gidder å poste bilde av den, pluss noen suvenirer, som jeg sannsynligvis poster neste måned.
TV-serie: I all hovedsak prioriterer jeg å holde meg oppdatert på serier jeg allerede ser på, men jeg har slumpa til å se et par episoder av Altered Carbon. Foreløpig er jeg ganske likegyldig til hele greia, men at serien ser helt nydelig ut er det ingen tvil om.
Spill: Jeg har begynt på Mass Effect 3!! Men vil også nevne at jeg i begynnelsen av måneden lasta ned Dave the Diver på Steam fordi jeg sliter sånn med å komme inn i Baldur's Gate 1 som jeg kjøpte meg fordi jeg ville ha noe som lar seg spille på Macen min til de gangene jeg er kattepasser og ikke har konsollene mine tilgjengelig. Jeg har noen veldig spesifikke krav til hvilke typer spill jeg er OK med å spille på Mac, fordi konsollgaming jo er min åpenbare preferanse og Mac generelt ikke akkurat er optimalisert for gaming, og en gang i tida var Disco Elysiumdet helt perfekte spillet i så måte. Men all good things come som kjent to an end, og jeg skaffa meg det første Baldur's Gate-spillet til å fylle tomrommet, og jeg har prøvd mange ganger nå og det bare går ikke. I hvert fall ikke nå, kanskje seinere. Så jeg blei lei av å prøve å tvinge meg sjøl til å like et spill jeg ikke fikk noe særlig ut av og kjøpte Dave the Diver, som er så tullete og teit at det nesten føles bortkasta å spille det, men samtidig er det så gøy at jeg innser at det umulig kan være helt bortkasta. Generelt foretrekker jeg jo, hva skal jeg kalle det, den mentale stimulansen fra spill som for eksempel Mass Effect 3, men når jeg bare trenger dum underholdning i noen timer, funker Dave the Diver som bare faen.
Film: The Odyssey og Picnic at Hanging Rock. Jeg hadde liksom lyst til å finne noe å ta The Odyssey på, siden det føles som basic bitch-oppførsel å digge Christopher Nolan og jeg selvfølgelig har lyst til å være en unik rebell, men jeg må bare innrømme at den i mine øyne er en nesten perfekt film. Jeg driter i om rustningene (og skipa) ikke er historisk korrekte, de ser dritbra ut (ryggvirvlene nederst på hjelmen til Agamemnon make me go rrrrrr). Elska hvor brutal og til tider rett ut creepy de har gjort den. Kyklop-scena gjorde meg uvel på en måte de fleste skrekkfilmer bare kan se langt etter (og syns det er kult at noe av det første jeg tenkte på var Saturn-bildet til Goya, bare for å finne ut at jepp, nettopp Saturn-bildet til Goya har fungert som inspirasjon). Jeg klarer bare ikke å tenke meg noen måte som helst dette kunne vært gjort bedre på.
Bok: Jeg har – og dette føles nesten for godt til å være sant – fullført Dune Messiah, og dermed satt ny personlig rekord i hvor lang tid jeg har brukt på ei bok noensinne – og det med ei bok på under 300 sider. Kanskje er jeg for sta for mitt eget beste, men nå er det over, og nå gleder jeg meg til å ikke lese noe mer Frank Herbert igjen på leeeenge, kanskje noen gang. Herbert har en skrivestil som er komplisert, men uten å være mer presis av den grunn, heller motsatt; de innfløkte setningene hans minner mer om noen som prøver å høres smart ut for å dekke over at de ikke aner hva de snakker om, enn de lange og elegante tankespringa til, ja, la oss nå si Herman Melville. Nå har jeg så vidt begynt på The Man In the High Castle av Philip K. Dick, og er så langt bare skikkelig glad for at den er mye, mye bedre skrevet enn Dune.
Musikk: Sånn apropos å ville være unik rebell, hater jeg litt når sosiale medier gjør at jeg får hekta på hvilke enn popsanger som trender for tida, men dere. Folkens. De John Carpenter-aktige synthene i Dance av Slayyyter?? KØDDER DERE MED MEG?? De er så mmmmm delicious.
Opplevelser: Perleworkshop hos Kit. Rollespill hos Martin. DnD hos Kit. Kino med Vibeke.
Innkjøp: Nei.
TV-serie: Den generelle situasjonen min er litt ekstraordinær om dagen, og jeg har i hovedsak oppdatert meg på nye sesonger av serier jeg allerede følger, istedenfor å begynne å se så mye nytt. Jeg har fullført sesong to av Fallout og er i gang med sesong tre av Euphoria, og jeg merker jeg ikke har noen sterke meninger fra eller til vedrørende noen av dem.
Spill: Jeg fortsetter å være ond i min tredje playthrough av Baldur's Gate 3, parallelt med at jeg guider Vibeke gjennom hennes første playthrough.
Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var Project Hail Mary, som absolutt innfridde forventningene mine. Jeg trur den kunne tålt noe mer klipping mot slutten, men scfi-fi-hjertet mitt forlot kinosalen fullt og fornøyd.
Musikk: Ved en tilfeldighet har jeg oppdaga Haute & Freddy, og som om det herlige synthpop-lydbildet deres ikke var nok, kjører de i tillegg en vintage-sirkus-estetikk som gjør meg svak i sjela på den riktige måten.
Opplevelser: Sushi på Mini Thai og kino med Kit og Karoline. DnD hos Kit. Konsert med Lnua og Jo Quail på Vaterland med Kit og Karoline.
Innkjøp: Ikke noe.
TV-serie: Jeg har fått hekta på reality/dokumentarserien Neighbors, som rett og slett handler om nabofeider mellom et utvalg særdeles fargerike typer. Hver episode tar for seg nye nabofeider, og selv om jeg liker at vi blir kjent med mange forskjellige bygdetullinger og byoriginaler, skulle jeg litt ønske at vi likevel fortsatte å følge de vi allerede har blitt kjent med, i og med at man tross alt blir ganske investert i kranglene deres og gjerne vil se åssen det utvikler seg. Kanskje lov å håpe på at vi får nettopp dét i en eventuell andresesong?
Spill: Jeg har gått hen og fullført Clair Obscur: Expedition 33etter at jeg hadde nådd max level og ikke lenger gadd å krangle med de siste gjenstående bossene, og jeg må innrømme at slutten ikke ga meg så veldig mye. Dermed har jeg plukka opp igjen Mass Effect, og i likhet med mange andre spill før det, blant annet Cyberpunk 2077, var det eneste som skulle til et nytt forsøk. Jeg tuller ikke, minst halvparten av alle spill jeg begynner på legger jeg fra meg igjen nesten med én gang, for så å plukke dem opp igjen månedsvis, i noen tilfeller til og med årevis seinere, og så plutselig er alt så mye lettere, akkurat som at hjernen min blir litt overvelda av alt som er nytt, får et akutt behov for pause, og så kan inntrykka marinere i underbevisstheten min i noen uker, sånn at de på magisk vis føles mye enklere å forholde seg til neste gang jeg oppsøker dem. Jeg veit ikke helt, jeg ass, men dette er på altså på ingen måte første gangen det skjer. Jeg har hatt et større enn vanlig behov for eskapisme i det siste – jeg kommer tilbake til det i et framtidig innlegg, jeg lover – og da har å utforske fremmede planeter i Mass Effect vært gull. Jeg var litt overraska over hvor kort det var, og syntes en del av sideoppdraga blei litt for monotone, men alt i alt har jeg kost meg mye. Før jeg reiste bort for påsken rakk jeg så vidt å begynne på Mass Effect 2, og ifølge absolutt alle jeg har snakka med om Mass Effect, er visst toeren det beste i serien. Og foreløpig gir det masse mening, for selv om jeg ikke har kommet så veldig langt, syns jeg rett og slett dialogene er bedre skrevet, skuespillet er bedre, og NPC'ene er mer utvikla denne gangen – i tillegg til at spillet har mer humor, uten at det samtidig betyr at det er mindre seriøst. Jeg gleder meg rett og slett skikkelig til å spille videre.
Film: Jeg så Kraken på kino med Kit og Karoline, og Queer mens jeg passa katt på Nordstrand for noen uker siden. Kraken var helt grei underholdning som det ikke gjør meg så mye fra eller til at jeg har sett, og Queer var nydelig fotografert – lyset! fargene! – uten at jeg klarte å bli grepet av historien av den grunn.
Musikk: Health er et sånt band jeg har hørt på jevnt og trutt siden hvert fall folkehøyskolen. De har rett og slett et sound jeg ikke blir lei av uansett hvor mye jeg hører på dem, kanskje fordi det er et sound som ikke ligner på noe annet. Ikke minst fikk bandet en ny renessanse for meg da jeg spilte Cyberpunk, i og med at de har en sang med i soundtracket – forøvrig en av soundtrackets beste, i min ydmyke mening – noe som gir all verden av mening, for jeg syns ikke "cyberpunk" er en dum beskrivelse av soundet deres, uten at det betyr synthwave av den grunn. Anyway, Ashamed var blant låtene jeg hørte mest på i mars, og det er ei fantastisk låt.
Opplevelser: DnD-økter hos Kit. Varieté-show med Haus of Blossom på Sentralen. Middag på Monsun og kino med Kit.
Innkjøp: Jeg er tydeligvis i ferd med å bli seriøs som rollespiller, for nå har jeg (etter pålegg fra dungeon master Kit) gått til innkjøp av Player's Handbook, pluss blyant som matcher personligheten til karakteren min, viskelær og blyantspisser.
TV-serie: Jeg har så vidt begynt å se på Heated Rivalry, som jeg syns er litt oppskrytt, men det er kanskje bare fordi jeg forventer det samme av en serie som primært er lagd for å, vel, innfri basale lyster, som jeg forventer av en hvilken som helst annen serie? Etter tre episoder syns jeg den rett og slett ikke er særlig godt skrevet, med den tredje episoden som et hederlig unntak, og jeg sliter ganske enkelt med å finne en grunn til å heie på romansen mellom de to hovedpersonene. Har også begynt å se på A Knight of the Seven Kingdoms, som jeg liker tålelig godt, og som jeg vil anbefale også til folk som ikke likte Game of Thrones, for den er vesentlig lettere i tonen, i tillegg til at den foreløpig er mindre opptatt av pupper og voldtekt.
Spill: Siden sist har jeg fullført Disco Elysium, og jeg har egentlig ikke så mye å tilføye som jeg ikke allerede har sagt om det, men jeg er veldig takknemlig for å ha fått muligheten til å spille noe så velskrevet, morsomt, absurd, filosofisk og unikt. Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av å ville ha mer, og det er visst basert på et tabletop-rollespill utvikla av de samme folka som står bak TV-spillet, så i teorien har jeg flere muligheter til å fordype meg i dette sjeldent rike og fascinerende universet som jeg nå har vært så heldig å få oppleve en flik av. Jeg vil ydmykt anta at om du noen gang har likt noe jeg har skrevet, vil sjansene være gode for at du også vil like Disco Elysium, for det er i det minste mitt håp at jeg har fått til noe av den samme viben i blant annet novellene mine og i mitt nyeste romanprosjekt.
Film: The Northman, som er første gang jeg har blitt skuffa av Robert Eggers, og den enormt kule indieoverraskelsen Iron Lung. Jeg så den uten å ane noen ting annet om den enn ratinga dens på IMDb (6,5 av 10) og at den var kategorisert som horror/sci-fi, og jeg trur det var en god idé, for dette var den typen film der mesteparten av moroa var å prelle av lag etter lag etter hvert som filmen presenterte dem for oss. Med andre ord har jeg ikke lyst til å si for mye om handlinga, men den klarte den imponerende bragden det er å fengsle seeren i to timer med stort sett én skuespiller og én location, og den ga meg en distinkt følelse det er vanskelig å beskrive av å oppleve et TV-spill. Etter filmen fant jeg ut at den faktisk er basert på et spill, så den merkelige følelsen min var velbegrunna. Først og fremst så jeg mange paralleller til Subnautica, men også (kanskje overraskende nok) Baldur's Gate 3og Disco Elysium. Jeg hadde det hvert fall skikkelig gøy på kino – men den anbefales ikke til folk som er rødgrønn-fargeblinde.
Musikk: Den sangen som antakelig oppsummerer februar best for min del, må være Hildegard von Blingin's versjon av Pink Pony Club, fordi DnD-karakteren framførte den på et vertshus i løpet av vår første session ♥︎ I hodet mitt har jeg begynt på et framtidig innlegg om DnD og kampanjen vår, la oss håpe at det blir virkelighet om noen uker.
Opplevelser: DnD hos Kit. Middag på Maximus Trattoria og kino med Vibeke.
Innkjøp: TV'en som jeg har hatt i tolv år, og som ikke var ny da jeg fikk den heller, takka omsider for seg, og etter temmelig mye om og men og stress og angst, har jeg nå kjøpt ny TV!
TV-serie: Jeg så Alex Garland-miniserien Devs, etter å ha elska alle filmene jeg har sett som Alex Garland har vært involvert i. Jeg likte sci-fi-delen av den bedre enn spion-thriller-delen (syntes spiondelen føltes litt påklistra, som om det var noe produsentene pusha igjennom for at serien skulle favne breiere, på en måte?), men jeg er alt i alt glad for å ha sett den.
Spill: Jeg er på det stadiet av Clair Obscur: Expedition 33 nå der det eneste som gjenstår er the endgame, pluss alle de kjedelige og/eller vanskelige tinga jeg har prokrastinert i månedsvis. Dessverre har jeg OCD, så jeg syns det er oppriktig vanskelig å gå hen og fullføre et spill når jeg veit at det fortsatt fins ting igjen å gjøre, selv om jeg egentlig ikke syns det er noe gøy lenger. Så jeg er der om dagen at jeg prøver å prioritere å jobbe meg gjennom de siste strabasene i E33, og så unner meg litt kos når jeg syns jeg fortjener det i form av playthrough nummer to av Cyberpunk 2077, playthrough nummer tre og fire (!) av Baldur's Gate 3 (henholdsvis multiplayer med Kit og Karlach origin i tactician mode), og selvfølgelig Disco Elysium, som jeg nå dessverre også nærmer meg slutten av.
Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var Avatar: Fire and Ash. Den ga meg nøyaktig det jeg forventa, og noen ganger er det akkurat det jeg trenger (og jeg crusher litt på Varang, må innrømme det).
Musikk: Hvis noen, inkludert meg sjøl, kom til skade for å tru at jeg blei ferdig med Chappell Roan for ei stund tilbake, så let the record show at vi tok feil, alle som en. Det er ikke engang de nye låtene hennes jeg hører på (må innrømme at de ikke gir meg noe særlig), bare slagere fra The Rise and Fall of a Midwest Princess som popper opp igjen og igjen. Men en vokal i mesterklasse og relaterbar låtskriving er nå en gang kvaliteter som aldri går av moten.
Sist jeg var innom her, nevnte jeg et blogginnlegg jeg hadde begynt på den 25. oktober, og nå, nesten to måneder seinere, har jeg omsider tid, mental ro og kapasitet nok til å sette meg ned og plukke det opp igjen. Og det har jo skjedd litt på to måneder, men det meste av det føles ekstremt lite interessant for noen andre enn meg sjøl, og knapt nok dét, så jeg kan kanskje bare oppsummere det sånn: det er mørketid, dyremennesket jeg er har lyst til å gå i hi, men samfunnet jeg lever i forventer at jeg fortsetter som før, og denne konflikten gir både fysiske og psykiske utslag i kroppen min. Ingen grunn til å syns synd på meg, men jeg bruker mesteparten av tida mi på å bare holde følge, så overskuddsprosjekter – herunder blogging – prioriteres bort.
Og så var det dette vakuumet, da, som jeg på to måneder ennå ikke har klart å fylle. Hvor tomt livet plutselig føles når man på den ene eller andre måten er ferdig med det som har opptatt det aller meste av den ledige tankekapasiteten din fram til nylig er antakelig en uungåelig del av tilværelsen som følsom nerd, men den vissheten trøster mer i teorien enn i praksis.
Nå skal det sies at Baldur's Gate 3på mange måter ikke er den verste besettelsen å navigere i kjølvannet av, rett og slett fordi det er basert på Dungeons and Dragons, og som et resultat av å sannsynligvis være en av verdens mest populære fandoms, er det myyyye å fordype seg i selv om man har spilt BG3 både én og to ganger. Det er også veldig mye lettere å finne miljøer rundt en fandom av denne størrelsen enn når det gjelder mine litt smalere interesser og diller opp gjennom. Selv om for eksempel Cyberpunkogså er et sykt populært spill, både i digitalt og analogt format, hadde jeg ingen nære venner som hadde hekta på det samtidig som meg, mens BG3-perioden av livet mitt har inneholdt både memegruppechatten vår, DnD-økter og friendship bracelets, all of which forøvrig fortsatt lever i beste velgående.
Det øverste armbåndet der er egentlig et sitat av Astarion.
(Ja, konteksten er nøyaktig det det ser ut som, haha. IT'S NOT PORN, IT'S ART.)
Men da Karoline lagde armbåndet til meg, leste jeg den første biten ("delicious as you were") fonetisk, altså noe i nærheten av "DAVE", bare med en mer ekstravagant stavemåte, noe som igjen ga opphav til DnD-karakteren min Dayw, en dragonborn bard som ser sånn ut:
Og Dayw har allerede fått æren av å være den første karakteren jeg har spilt med i DnD, men i tillegg til dét har Kit og jeg planer om en low-stakes co-op kampanje i BG3 der vi begge spiller som bards og der vi respeccer alle de andre karakterene som bards og det hele ser foreløpig ut til å ligne på en særdeles tøysete verdensturné for et omreisende trubadurband som ennå ikke har fått noe bandnavn. Jeg liker hvert fall tanken på at selv om jeg ikke ser for meg en ny Stor og Seriøst playthrough av BG3 med det aller første, kan denne formodentlig kaotiske all bards-kampanjen ligge der som et mjukt og trøstende fløyelsteppe i bakhodet mitt som ei ekstra forsikring om at selv om jeg går videre med livet mitt og spiller andre spill, er ikke vennene mine i Faerûn lengre unna enn en multiplayer-session med Kit.
BG3/DnD tok meg også på min første ferietur utenlands siden jeg dro til Stockholm i 2019, og gjorde at jeg dro til… Stockholm, haha. Men Skandinavia er fortsatt utlandet! Kit og jeg dro på Comic Con sammen med Catrine og Vibeke, og jeg fikk se noen av skuespillerne fra BG3 i panelsamtale, og vi fikk også skvist inn DnD på hotellrommet flere av kveldene.
Jeg veit ikke helt, dette er bare første gang på veldig, veldig lenge at jeg har funnet fellesskap i en fandom, for som regel er mine besettelser og diller ensomme affærer der jeg stort sett bare sitter for meg sjøl og jazzer, eventuelt plager intetanende venner som ikke har peiling og som egentlig ikke bryr seg med monologer og metaforiske Powerpoint-presentasjoner. BG3 og DnD har gjort meg mye mer sosial enn jeg pleier å være, og det har gitt meg lyst til å være sosial. Og denne sosiale komponenten gjør at det liksom ikke føles helt over likevel, selv om jeg prøver å komme videre i livet mitt ved å spille andre spill. Jeg er egentlig i sluttfasen av Clair Obscur: Expedition 33 for tida, men jeg multitasker litt ved å samtidig spille Cyberpunk for andre gang, fordi jeg har bestemt meg for at nå har det gått nok tid til at det er greit, og jeg må innrømme at de siste dagene har det blitt en overvekt av Cyberpunk, selv om jeg prøver å prioritere E33. Det føles tross alt mer nyttig/produktivt/sunt (?) å spille noe for første gang enn å spille noe for andre gang i løpet av et år. Men hey, jeg klarer ikke å la meg fange og oppslukes av E33 på samme måten som med Cybepunk og BG3, og som allerede sagt noen ganger nå: livet mitt føles litt tomt uten et noe som føles viktigere enn alt annet. Det er kanskje litt som å ha en bestevenn som flytter langt unna; det betyr ikke at dere aldri kommer til å se hverandre igjen, men du må likevel forberede deg på en hverdag der en viktig del av livet ditt bare… ikke lenger er der.
… jeg trur jeg, da jeg begynte på dette innlegget for lenge siden, hadde en litt mer substansiell plan med det enn som så, men som sagt: ting skjer på to måneder, og mye av det føles ikke like relevant å snakke om lenger. Jeg ville også bruke dette som ei anledning til å minne dere på at jeg lever, og at jeg egentlig liker bloggen min, jeg bare har vært litt overvelda av livet i det siste, og at jeg prøver å komme meg ut av en slags spillbasert kjærlighetssorg som gjør en del ting vanskeligere enn de trenger å være.
Opplevelser: Lønsj på Sara med Mari. Besøk hos Vibeke. DnD med Hannah, Kit og Karoline. Slippfest for Steder vi var av Silje Heier. Den uendelege historia på Det Norske Teatret og middag på Pincho Nation med Kit og Karoline. Tusenfryd med Karoline. Tur til Stockholm med Kit (og Catrine og Vibeke).
Innkjøp: På slippfesten til Silje kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes. Gleder meg til å lese! Og siden mine personlige emotional support stuffed animals (Dokka og Kosen) har blitt for slitte til at tør å ta dem med meg rundt omkring lenger, overtalte Kit meg til å kjøpe meg en ny reisevenn på Naturhistorisk museum i Stockholm, så folkens: hils på Alfira the rosy maple moth. Og før noen eventuelle besserwissere der ute påpeker at Alfira er et for feminint navn til en møll som har hannlig biologi, så kan jeg informere om at Alfira er trans og bruker hun/henne-pronomen.
TV-serie: Det har vært spooktober, og jeg har benytta anledninga til å legge opp månedens TV-baserte underholdning deretter. Jeg så Wayward, som jeg alt i alt likte, men syntes slutten var for åpen til at jeg hadde lyst til at det skulle være en miniserie. I utgangspunktet har jeg ikke noe imot åpne slutter, men det var for mange elementer som vi bare fikk et overfladisk innblikk i som blei introdusert for seint i serien til at jeg syntes den føltes ferdig. Hadde jeg visst at jeg hadde en sesong to i vente, hadde det vært noe annet. Så også Monster: The Ed Gein Story og The Fall of the House of Usher, som jeg syntes var gode, men begge var dessverre for meg den svakeste sesongen av sine respektive antologiserier.
Spill: Jeg er litt in between games for tida der jeg leiter etter det som føles riktigst akkurat nå. Jeg prøver standhaftig å komme inn i Mass Effect, særlig fordi det visstnok skal bli TV-serie i løpet av 2026, men jeg må innrømme at jeg sliter litt. Ikke fordi spillet er dårlig, det er bare jeg som er autist og har problemer med å skifte fra én modus til en annen. Å gå fra sci-fi (Cyberpunk) til klassisk fantasy (BG3) gikk litt hakkete sist, men da jeg først var klar til å omfavne forandringa, gikk jeg til gjengjeld all inn. Siden sci-fi er sånn cirka min yndlinssjanger innen alt av media noensinne, hadde jeg egentlig trudd at å skifte tilbake igjen til sci-fi skulle gå forholdsvis knirkefritt, men om jeg skal være helt ærlig, butter det mye mer imot nå enn da jeg begynte på BG3.
Film: Den eneste filmen jeg så i oktober var An Evening with Beverly Luff Linn, som er en sånn film som jeg mistenker at om den ikke er hundre prosent riktig for anledninga, så er den hundre prosent feil. Jeg var skikkelig sliten da jeg så den, og det viste seg å være helt perfekt sinnstilstand, for jeg lo mer enn jeg har gjort av en film på lenge. Nå har jeg også veldig sansen for den typen komedie Aubrey Plaza, Jemaine Clement og Matt Berry har en tendens til å by på (Matt Berry er en sånn type skuespiller som kan få meg til å le bare av å bevege seg), så for meg blei dette et herlig avbrekk av tullball i et liv som har inneholdt litt for mye seriøse greier for min smak i det siste.
Musikk: Jeg merker jeg blir litt vrang når jeg begynner å like en sang fordi den trender i sosiale medier, men Golden Brown av The Stranglers er oppriktig skikkelig fin (om enn litt ihjelbrukt i reels der den ikke nødvendigvis passer inn). Cembaloen gir låta et visst ｡ₓ ू ₒ ु fordums sus ू ₒ ु ₓ｡ som passer veldig godt inn i den delen av hjertet mitt som blei igjen i the Forgotten Realms, selv etter at siste kapittel av historien til både Natt og Mímir var fullført. Når koringa kommer inn mot slutten, blir jeg faktisk ikke så reint lite emosjonell.
Opplevelser: Besøk hos Mari. Cyberpunk-kveld. Vin og kostymeworkshop hos Lina. Grillfest hos Trine. Slippfest for Mi høgre hand av Mone Celin Skrede. Baby's first show som luftakrobat på Salt (selv om jeg bare var backup-danser aldri så mye). Eurovision finalefest hos Trine. En Cyberpunk-kveld til. Kino og middag på Hakuna Matata med Vibeke. Outland og boblete med Hannah og Kit. Besøk hos Vibeke.
Innkjøp: På slippfesten til Mone kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes, og etter at Hannah og jeg blei shama av game masteren vår på rollespillkveld for å ikke ha egne terninger (!), måtte vi dra og kjøpe hvert vårt sett på Outland sammen med Kit, som i samme slengen overleverte ei t-skjorte hen kjøpte på konsert for meg for noe vi begge trudde var omkring et halvt år siden, men som viste seg å være nesten et helt år siden. Oops.
TV-serie: Jeg har omsider fått sett den legendariske animeen Neon Genesis Evangelion, som har stått på den mentale lista over serier jeg må se siden jeg var tenåring. Og helt ærlig: kanskje hadde den truffet annerledes om jeg faktisk hadde sett den i søtten – attenårsalderen, men jeg syntes den var temmelig oppskrytt. Jeg syns den blir mer interessant – og forvirrende – helt mot sluttspurten, men før den tid må vi gjennom mange episoder med teit misogynistisk animehumor fra nittitallet og actionscener som aldri helt klarte å fenge meg. Med det sagt virkelig elska jeg designet på englene, og på sitt beste hadde den både forunderlige og filosofiske øyeblikk.
Spill: Hoh boy, nå er jeg jaggu spent på om jeg kommer til å klare å sette ord på alle følelsene som herjer med nervesystemet mitt. Jeg valgte nemlig å fullføre Cyberpunk for kort tid siden, og de av dere som har fulgt med, veit at det ikke var småtterier. Jeg var rett og slett dritnervøs for å gjøre det siste oppdraget, både fordi jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt, men også fordi jeg var oppriktig bekymra for åssen det skulle gå med V og alle de andre, for situasjonen han befinner seg i er så håpløs at jeg sleit med å se ei løsning som ikke ville kreve betydelige ofre av det ene eller andre slaget. Siden jeg i stor grad er bortreist og opptatt med kattepass i så godt som hele sommer, var den siste uka i mai egentlig den eneste perioden der jeg i det hele tatt kunne ha tid til å spille det siste oppdraget, særlig fordi at jeg på forhånd visste at det umulig fantes en versjon av denne virkeligheten der jeg ikke ville bli fryktelig emosjonelt opprørt på en eller annen måte, så jeg kunne ikke bare sette meg ned og spille etter trening eller noe sånt; jeg var klar over at jeg måtte ha ro og fred rundt meg for å føle alle følelsene. Så onsdag 28. mai endte opp med å få et visst seremonielt drag over seg; jeg forberedte meg mentalt ved å gjøre yoga, brenne røkelse og drikke en drink før jeg gikk i gang. Det som fulgte var en enda mer følelsesmessig turbulent berg-og-dalbane enn jeg hadde forestilt meg, og jeg var forberedt på sterke følelser. Hele affæren gikk så kraftig inn på meg at jeg blei nærmest handlingslamma i dagene som fulgte, noe som er en stor del av – om ikke hele – grunnen til at dette innlegget tross alt kommer såpass seint som det gjør, og for at jeg i det hele tatt har blogga lite i mai (som dere ser av det første avsnittet her, hadde jeg usedvanlig mange planer, og ledige stunder gikk med til å spille og forberede meg så godt som mulig på det siste Cyberpunk-oppdraget). Foreløpig er dette spoilerfritt, men jeg kommer til å si ifra når det kommer spoilere, for jeg har en rant å komme med, men inntil videre er det trygt å lese videre for alle og enhver.
Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.
Jeg trudde jo at dette skulle være sånn det kom til å foregå, for det hadde aldri skjedd før at jeg lasta inn spillet fra et tidligere checkpoint bare fordi jeg innså for seint at valget jeg tok viste seg å være temmelig dumt. Men etter å ha spilt gjennom slutten natt til Kristi himmelfartsdag, var jeg så fra meg at jeg ikke fikk sove, for jeg klarte ikke å akseptere at den slutten jeg fikk skulle være Slutten™. Men det verste var at hovedgrunnen til at jeg valgte å avslutte spillet akkurat da jeg gjorde det, var jo så jeg endelig skulle få closure før sommeren og forhåpentligvis få til å fokusere på andre ting når jeg uansett ikke får spilt, som kattepass, lesing og skriving. Isteden endte jeg opp med å være mer stressa og opprørt enn på mange, mange uker, og så skulle jeg rett og besøke Vibeke på torsdagen, så jeg fikk ikke tid til å spille meg en ny slutt før seinest søndag kveld. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem på søndagen etter å ha tilbrakt langhelga hos Vibeke, var å spille en ny slutt – som muligens var enda verre enn den første jeg fikk. Og som om ikke dét var nok, hadde jeg time tidlig den påfølgende mandagsmorgenen på DPS, og jeg møtte opp hos psykologen som et stotrende vrak. Eller for å sitere fra journalen min:
Dette høres jo unektelig ikke spesielt bra ut, men sannheten er den at det blei en av de mest produktive samtalene vi har hatt så langt. Duster kan argumentere så hardt de bare klarer for at TV-spill er ødeleggende for hjernen eller whatever, men gode TV-spill – og Cyberpunk er virkelig blant de beste – booster empatien min og setter meg nærmere i kontakt med egne følelser.
Jeg spilte gjennom en tredje slutt. Var den bedre eller verre enn de foregående? Veit ennå ikke. I et av scenariene sier en av karakterene, når V sliter med å godta åssen ting har blitt, noe sånt som "dette er Night City, hva forventer du?". Og det er jo helt sant. Uansett hvor forelska jeg blei i Night City, er det ikke til å komme ifra at byen er sitt eget lille helvete, og til tross for at det er dit folk drar for å følge drømmene sine, ender Night City oftere opp med å knuse drømmer enn å oppfylle dem. Dette er ikke et spill for optimister, og nettopp hvor mørkt og gritty det er, er jo en stor del av hvorfor jeg elsker det.
Jeg har linka til denne artikkelen fra NRK mange ganger før, men jeg trur det ikke er før i akkurat tilfellet Cyberpunk at jeg trur jeg innser nøyaktig hva den handler om. De siste dagene har vært så utrolig vonde, jeg føler at dette spillet har mørbanka sjela mi, og jeg elsker det for det.
Jeg har grått masse i det siste, men mer i etterkant av spillet enn underveis. Mer enn direkte trist, er spillet… bleak, som jeg på stående fot ikke kommer på et godt tilsvarende ord for på norsk. Men altså, Keanu Reeves som Johnny knuste meg hver eneste gang jeg hørte ham levere denne replikken før jeg tok en av spillets viktigste avgjørelser:
Uansett hvor mange ganger jeg kommer til å sitte gjennom nøyaktig samme scene i framtida, vil dette alltid være øyeblikket tårene kommer, om de ikke allerede har kommet.
Så, for å oppsummere: jeg har fått tre forskjellige slutter, der jeg har hata dem alle i varierende grad, men ikke nødvendigvis fordi de var dårlige. En av dem var sinnssykt spennende og helt latterlig godt skrevet. Hadde det vært en film hadde det vært en perfekt ambivalent, hjerteskjærende, forstyrrende slutt. Men så var det ikke en film, bare det mest personlige spillet jeg noen gang har spilt, så isteden kommer den til å hjemsøke meg for alltid.
I min desperate jakt på en slutt jeg om ikke direkte likte, så i det minste kunne akseptere, tydde jeg til Google og fant ut at det fins flere slutter enn de jeg fikk tilbud om, men på grunn av noe så banalt som et "feil" valg jeg gjorde på et punkt myyye tidligere i spillet hvis savefil jeg uansett har overskrevet for lenge siden, kunne jeg ikke få denne slutten med mindre jeg starta hele spillet på nytt, over tre hundre timer seinere. Det var ei særdeles bitter pille å svelge, som det heter på anglifisert norsk. Gledene og sorgene ved choose-your-own-adventure-spill, I guess. Jeg kan være så frustrert jeg bare orker over det, men det er jo ikke til å komme ifra at de høyst reelle konsekvensene beslutningene man tar underveis har, nettopp er en viktig grunn til at dette spillet har gått så sinnssykt inn på meg.
Og så kom nyheten om at Cyberpunk skal få en ny patch i slutten av juni. Er det lov å håpe på noe så ambisiøst som kanskje til og med flere slutter? Planen min var i hvert fall opprinnelig å, så godt det lot seg gjøre, spille noe annet, og så begynne på nytt igjen i Cyberpunk når det har gått tilstrekkelig med tid til at jeg har glemt de fleste detaljene, men jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å vente etter at den nye patchen kommer. Det føles tross alt som at jeg har kjærlighetssorg akkurat nå, og hvem har vel viljestyrken til å avslå når your lost love gir deg en ny sjanse, liksom.
Okei, dere! Jeg er klar for ranten min. I avsnittet under kommer jeg til å spoile masse fra den slutten som heter The Star, så les bare videre om du enten veit at du ikke kommer til å spille Cyberpunk eller bare ikke bryr deg så mye fra eller til, fordi hey, din opplevelse av spillet kommer uansett til å være radikalt forskjellig fra min på grunn av måten gameplayet fungerer på:
Så javel. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken, for jeg har sett andre spillere på Reddit nevne det samme, men jeg har sterkt på følelsen av at spillutviklerne har prioritert det romantiske forholdet V kan ha til Panam framfor noen av de andre mulige romansene. Det er ikke nødvendigvis vondt ment eller engang med vilje, for jeg vil anta at de fleste spillutviklere er heterofile menn, og de fleste historiefortellere har en tendens til å fortelle historier fra perspektiver som ligner ens egne. Jeg som spilte som mannlig V fikk tidlig i spillet inntrykk av at fortellinga prøvde å pushe meg romantisk mot Panam, noe jeg ignorerte. Isteden innleda jeg et romantisk forhold til Kerry, som jeg vil komme til å gjøre igjen neste gang, fordi Kerry er fantastisk og jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Men nettopp fordi min V ikke valgte Panam som romantisk partner, ga The Star-slutten veldig lite mening, eller det vil si, den ga mening opp til et visst punkt. I et nøtteskall: V velger å forlate Night City og drar sammen med Panam og resten av nomadefamilien hennes ut på landeveien. Som jeg, siden jeg strengt tatt spilte som nomade, egentlig kunne akseptert, hvis bare Kerry hadde blitt med. Under de siste forberedelsene til reisen, får V beskjed om at det er noen som venter på ham i leiren, og jeg blei så letta og glad da det viste seg å være Kerry. Men både V og jeg fikk sjokk da Kerry fortalte at han ikke hadde kommet for å bli med, men for å si ha det. Altså: V blei dumpa av Kerry, av en grunn som overhodet ikke føltes troverdig i hodet mitt. I denne versjonen av slutten, får V på et tidligere tidspunkt beskjed om at han har seks måneder igjen å leve, men Panam sier at hun kjenner noen som kanskje kan hjelpe. Resonnementet til Kerry er at han ikke ville takla å legge ut på et nytt eventyr med V, vel vitende om at han kanskje blei nødt til å dra hjem igjen aleine. Men er det ikke uendelig mye verre å se kjæresten sin reise fra seg, vel vitende om at man kanskje aldri vil få se dem igjen???? Både V og jeg blei opprørt og lei oss, men da Kerry hadde dratt igjen, stakk V rett bort til Panam og var tydeligvis allerede i godt humør igjen. Panam spøkte til og med om hvor lol det hadde vært å se Kerry ute i ørkenen som en fisk på land på den måten, og liksom why the fuck ville V fortsatt bli med Panam vekk istedenfor å bli værende sammen med Kerry når jeg gjennom hele spillet har bygd opp et myyye sterkere forhold til Kerry enn til Panam? Eller hvorfor ville ikke Kerry bli med V og nomadene av nøyaktig samme grunn? Og den siste cutscenen var så mye V + Panam i monitor at jeg et øyeblikk var redd de skulle kysse. Jeg fikk nesten på følelsen av at spillskaperne ville "straffe" meg for å ha valgt et skeivt forhold ved å lede V tilbake "på rett vei" sammen med Panam i siste liten. Og ifølge Reddit er denne slutten den mest optimistiske av dem?? Som jeg sikkert ville vært helt enig i om Panam hadde vært min romantiske partner, men jeg syntes det var unødvendig ondskapsfullt å la V bli dumpa når han har en mannlig kjæreste når det hadde vært så lett å bare la Kerry bli med, som etter dialogen å dømme tydeligvis uansett hadde vært planen til ham og V hele veien, før Kerry altså ombestemte seg i siste liten. Jeg får litt den samme følelsen når jeg er på en restaurant der menyen er full av kjøttretter, og så er det sånn ett eller to vegetariske alibi, og så kan restauranten si at se, vi er inkluderende! Litt på samme måten føltes det å spille et spill som teknisk sett lar hovedpersonen din være kvinne, trans, ikke-binær og/eller skeiv, men sånn eeeeegentlig mener de at heterofil mann skal være standardopplevelsen. Sånn, spoiler over.
Film: Den eneste filmen jeg så denne måneden, var dokumentaren Ocean with David Attenborough, som jeg så på kino sammen med Vibeke. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for undervannsfoto av dette kaliberet fortjener stort lerret.
Musikk: Skjermbildet mitt der oppe av V i ørkenen fikk meg til å gjenoppsøke fantastiske Anna von Hausswolff, og spesifikt låta Stranger, som har et så sykt deilig southern gothic-gitarparti mot slutten at det er helt der oppe med Chelsea Wolfe. Hva er det med ørkenen, som er så solfylt og gyllen, som inspirerer så mye mørk countryinspirert folkpop? Er det den samtidige erkjennelsen av isolasjon og vissheten om at man kan kjøre i dagevis uten å se noe annet enn døde busker og dyrekadavere? Og i samme slengen fikk jeg også hekta på den kanskje hakket lettere og mer tilgjengelige Mountains Crave. Begge fantastiske låter, på måter som både ligner hverandre og er radikalt forskjellige fra hverandre.
Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Tapas på Anchas bodega med Martina, Trine og Hannah. Cyberpunk-kveld.
Innkjøp: Performance, det nyeste albumet til TR/ST, er ute i verden!
TV-serie: Som hjemmelekse i forkant av Cyberpunk-kvelden vår (altså tabletop RPG-versjonen av TV-spillet) så jeg animeserien Cyberpunk: Edgerunners, som foregår i samme univers. Absolutt en kul serie, selv om den inneholder enkelte animeklisjeer, men veldig nyttig om man trenger å bli bedre kjent med verdenen og syntes spillet var litt overveldende :)))))
Spill: Okeiså. Jeg hadde eeeegentlig bestemt meg for at jeg skulle gå hen og fullføre Horizon: Forbidden West nå til tross for at jeg mangler bare ett datapunkt, rett og slett fordi det ikke er så veldig gøy å fly rundt og leite etter det lenger, og så kunne komme ordentlig igang igjen med Cyberpunk 2077, som jeg begynte på en gang for lenge siden, men så var det så mye på én gang at jeg datt litt ut, men så har jeg vært ganske sliten i det siste, også til meg å være (derav lite blogging), så jeg fant ut at jeg ikke orker noen nye inntrykk på nåværende tidspunkt. Dermed er jeg inne i en ny The Sims-periode. Og der har jeg planer om å bli værende helt til jeg er klar for å gå videre.
Film: Syk pike og Close. Jeg må innrømme at jeg blir ekstra glad når jeg ser god norsk film som ikke er "god til å være norsk", men bare god, og det er nettopp det Syk pike er. Satirisk og fryktelig morsomt om karikaturer på typer man garantert kjenner i virkeligheten. Close var vakker, velspilt og noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett på lenge, og med tanke på at regissørens forrige film Girl, som også var hans spillefilmdebut, også var en nydelig og sterk opplevelse, kan jeg ikke annet enn å slå fast at Lukas Dhont veit nøyaktig åssen man lager realistiske og såre oppvekstskildringer. Og han er yngre enn meg!!
Musikk: Som sagt er altså det nyeste TR/ST-albumet omsider her, og ikke helt uventa er jeg litt skuffa. Fantastiske The Shoreer med, og det er også Boys of LA, som jeg har hørt i liveversjon tidligere via videosnutter fra konserter og kan konstatere at den høres rålekker ut i studioversjon. Et tredje høydepunkt er Regret, som er mørk og møkkete på den måten TR/ST gjør aller best. All At Oncehar vokst på meg siden den blei sluppet som singel, men den er ikke på høyde med klassikerne hans. Resten av låtutvalget har dessverre vært forglemmelig for meg.
.JPG)
.jpeg)
.jpg){kind=link}