Opplevelser: DnD-økter hos Kit. Varieté-show med Haus of Blossom på Sentralen. Middag på Monsun og kino med Kit.
Innkjøp: Jeg er tydeligvis i ferd med å bli seriøs som rollespiller, for nå har jeg (etter pålegg fra dungeon master Kit) gått til innkjøp av Player's Handbook, pluss blyant som matcher personligheten til karakteren min, viskelær og blyantspisser.
TV-serie: Jeg har så vidt begynt å se på Heated Rivalry, som jeg syns er litt oppskrytt, men det er kanskje bare fordi jeg forventer det samme av en serie som primært er lagd for å, vel, innfri basale lyster, som jeg forventer av en hvilken som helst annen serie? Etter tre episoder syns jeg den rett og slett ikke er særlig godt skrevet, med den tredje episoden som et hederlig unntak, og jeg sliter ganske enkelt med å finne en grunn til å heie på romansen mellom de to hovedpersonene. Har også begynt å se på A Knight of the Seven Kingdoms, som jeg liker tålelig godt, og som jeg vil anbefale også til folk som ikke likte Game of Thrones, for den er vesentlig lettere i tonen, i tillegg til at den foreløpig er mindre opptatt av pupper og voldtekt.
Spill: Siden sist har jeg fullført Disco Elysium, og jeg har egentlig ikke så mye å tilføye som jeg ikke allerede har sagt om det, men jeg er veldig takknemlig for å ha fått muligheten til å spille noe så velskrevet, morsomt, absurd, filosofisk og unikt. Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av å ville ha mer, og det er visst basert på et tabletop-rollespill utvikla av de samme folka som står bak TV-spillet, så i teorien har jeg flere muligheter til å fordype meg i dette sjeldent rike og fascinerende universet som jeg nå har vært så heldig å få oppleve en flik av. Jeg vil ydmykt anta at om du noen gang har likt noe jeg har skrevet, vil sjansene være gode for at du også vil like Disco Elysium, for det er i det minste mitt håp at jeg har fått til noe av den samme viben i blant annet novellene mine og i mitt nyeste romanprosjekt.
Film: The Northman, som er første gang jeg har blitt skuffa av Robert Eggers, og den enormt kule indieoverraskelsen Iron Lung. Jeg så den uten å ane noen ting annet om den enn ratinga dens på IMDb (6,5 av 10) og at den var kategorisert som horror/sci-fi, og jeg trur det var en god idé, for dette var den typen film der mesteparten av moroa var å prelle av lag etter lag etter hvert som filmen presenterte dem for oss. Med andre ord har jeg ikke lyst til å si for mye om handlinga, men den klarte den imponerende bragden det er å fengsle seeren i to timer med stort sett én skuespiller og én location, og den ga meg en distinkt følelse det er vanskelig å beskrive av å oppleve et TV-spill. Etter filmen fant jeg ut at den faktisk er basert på et spill, så den merkelige følelsen min var velbegrunna. Først og fremst så jeg mange paralleller til Subnautica, men også (kanskje overraskende nok) Baldur's Gate 3og Disco Elysium. Jeg hadde det hvert fall skikkelig gøy på kino – men den anbefales ikke til folk som er rødgrønn-fargeblinde.
Musikk: Den sangen som antakelig oppsummerer februar best for min del, må være Hildegard von Blingin's versjon av Pink Pony Club, fordi DnD-karakteren framførte den på et vertshus i løpet av vår første session ♥︎ I hodet mitt har jeg begynt på et framtidig innlegg om DnD og kampanjen vår, la oss håpe at det blir virkelighet om noen uker.
Opplevelser: DnD hos Kit. Middag på Maximus Trattoria og kino med Vibeke.
Innkjøp: TV'en som jeg har hatt i tolv år, og som ikke var ny da jeg fikk den heller, takka omsider for seg, og etter temmelig mye om og men og stress og angst, har jeg nå kjøpt ny TV!
TV-serie: Jeg så Alex Garland-miniserien Devs, etter å ha elska alle filmene jeg har sett som Alex Garland har vært involvert i. Jeg likte sci-fi-delen av den bedre enn spion-thriller-delen (syntes spiondelen føltes litt påklistra, som om det var noe produsentene pusha igjennom for at serien skulle favne breiere, på en måte?), men jeg er alt i alt glad for å ha sett den.
Spill: Jeg er på det stadiet av Clair Obscur: Expedition 33 nå der det eneste som gjenstår er the endgame, pluss alle de kjedelige og/eller vanskelige tinga jeg har prokrastinert i månedsvis. Dessverre har jeg OCD, så jeg syns det er oppriktig vanskelig å gå hen og fullføre et spill når jeg veit at det fortsatt fins ting igjen å gjøre, selv om jeg egentlig ikke syns det er noe gøy lenger. Så jeg er der om dagen at jeg prøver å prioritere å jobbe meg gjennom de siste strabasene i E33, og så unner meg litt kos når jeg syns jeg fortjener det i form av playthrough nummer to av Cyberpunk 2077, playthrough nummer tre og fire (!) av Baldur's Gate 3 (henholdsvis multiplayer med Kit og Karlach origin i tactician mode), og selvfølgelig Disco Elysium, som jeg nå dessverre også nærmer meg slutten av.
Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var Avatar: Fire and Ash. Den ga meg nøyaktig det jeg forventa, og noen ganger er det akkurat det jeg trenger (og jeg crusher litt på Varang, må innrømme det).
Musikk: Hvis noen, inkludert meg sjøl, kom til skade for å tru at jeg blei ferdig med Chappell Roan for ei stund tilbake, så let the record show at vi tok feil, alle som en. Det er ikke engang de nye låtene hennes jeg hører på (må innrømme at de ikke gir meg noe særlig), bare slagere fra The Rise and Fall of a Midwest Princess som popper opp igjen og igjen. Men en vokal i mesterklasse og relaterbar låtskriving er nå en gang kvaliteter som aldri går av moten.
Opplevelser: Middag på Mathallen med Mari og Knut og Anna von Hausswolff-konsert på Vulkan Arena med Kit. Jul i Vinterland med Martina og Hannah. Jul i Lier. Nyttårsaften hos Kit.
Innkjøp: Nei.
TV-serie: Endelig har AMC-serien Interview With the Vampire dukka opp på Netflix, og av grunner jeg føler det er overflødig å forklare, elsker jeg det, i hvert fall første sesong; andre sesong går litt treigere unna, kanskje fordi Lestat er vesentlig mindre med i den. Jeg må innrømme at fordi alt ved denne serien er så innmari min greie, har jeg oppriktige vansker med å forholde meg objektiv til den, og jeg er genuint usikker på om det faktisk er en god serie, eller om jeg bare blir litt blenda av, y'know, kjekke vampyrer og New Orleans tidlig på 1900-tallet.
Spill: 2025 har først og fremst vært et intenst spillår for meg, noe jeg med stor sannsynlighet kommer til å snakke mer om en gang om forhåpentligvis ikke altfor lenge, prega av Cyberpunkog BG3 og tomrommet som fulgte i etterkant. De siste månedene har hovedsakelig handla om å fylle dette tomrommet, eller i det minste finne en måte å akseptere det på, og i prosessen har jeg vingla litt mellom spill. På PS5 har jeg veksla mellom Clair Obscur: Expedition 33og playthrough nummer to av Cyberpunk, og som tidligere nevnt har jeg vært… småskuffa over E33. Mye av det er nok fordi det hadde en veldig urettferdig oppgave foran seg, nemlig å leve opp til den nye standarden satt av mine to beste spillopplevelser kanskje noensinne, men nå som kjærlighetssorgen min tross alt har hatt litt tid til å roe seg, ser jeg spillet i et marginalt klarere lys, og jeg syns fortsatt ikke det når opp til BG3 og Cyberpunk – i hvert fall ikke for meg personlig, for alle rekordene det har satt og andres lovord tilsier at flertallet ikke er enig med meg. Jeg er nå helt på slutten av spillet og liker det bedre nå enn på begynnelsen, nå som jeg i større grad kan utforske mer eller mindre fritt og gjøre litt mer som jeg vil. Det er fortsatt intenst vakkert å se på, men det virker som at den viktigste grunnen til at fansen elsker det, er på grunn av historien, og kanskje er det nettopp derfor dette spillet ikke helt hadde den effekten på meg som jeg hadde håpa på, for jeg syns rett og slett ikke historien er så god. Det er mye ved den som funker, men jeg syns spillet bruker en del kjedelige narrative klisjeer og virkemidler som blir for lette å gjennomskue til å fortelle det det vil. En stor grunn til at jeg for eksempel aldri har likt krim, er tendensen enkelte krimforfattere har til å bevisst og på kunstig vis holde tilbake informasjon. For meg ligner dette rett og slett på et billig triks for å distrahere lesere fra det faktum at plottet ikke er spennende nok i seg sjøl. BG3 gjør til dels det samme innimellom, men BG3 har så gode karakterer og et så sinnssykt engasjerende gameplay med sine myriader av ulike versjoner av den samme historien at jeg ikke opplevde det som et like stort problem. Som en leser med universitetsutdanning innen skrivefaget, sliter jeg rett og slett med å tru på historien i E33, ikke fordi den i seg sjøl er usannsynlig, men fordi Verso sin motivasjon for å holde tilbake informasjon ikke er sannsynliggjort grundig nok for meg. Eller kanskje er det heller det at jeg ikke kjøper det faktum at de andre karakterene ikke peprer ham med spørsmål om typ alt med én gang de møtes og han forteller dem hvem han er. Og det verste av alt er at historien egentlig er ganske god, men på grunn av virkemidlene som brukes for å fortelle den, lures hjernen min til å tru at den er dårligere enn den faktisk er, litt som en oppriktig skummel skrekkfilm som lener seg tungt på jumpscares som den egentlig ikke hadde trengt, men som den slenger på likevel bare i tilfelle de ikke har klart å lage skummel nok stemning uten dem. Istedenfor å, vel, stole på at håndverket står støtt som det er. Misforstå meg rett, jeg liker spillet og syns det er bra, men jeg syns ikke det er fullt så bra som jeg hadde trudd det skulle være.
Men dere, jeg har faktisk også spilt på Steam i det siste!! Da BG3-avhengigheten min var på sitt verste, dro jeg med meg Playstationen min rundt til katteeiere for å spille mens jeg var ute på oppdrag, men en av mine faste kunder har ikke TV, og fordi jeg er inne i en periode nå der jeg ikke klarer å ha lyst til noe annet enn å spille på kveldstid, blei det til at jeg spurte venner om anbefalinger til spill som funker på laptop og resten er historie. Jeg har siden den gang kommet skikkelig inn i Disco Elysium, og om jeg skal være helt ærlig, er jeg mer personlig investert i det enn i E33. Det er et isometrisk rollespill som ser litt retro ut i lys av samtidas 3D-default, men for meg som har vokst opp med Fallout 2 er old school-vibbene pur nostalgi og good times. Og: det er et av de best skrevne spilla jeg noen gang har spilt, kanskje det faktisk best skrevne. Det klarer å balansere så perfekt mellom hysterisk morsomt og mindblowingly filosofisk at man nesten ikke skulle tru det var mulig, men det er det altså!!
Film: Train Dreams og Weapons. Førstnevnte var en langsom og melankolsk meditasjon over livet, og riktig så fin. Sistnevnte hadde en veldig god idé og var guffen og interessant fram til mysteriet blei avslørt for raskt – og som så ofte er tilfellet, var løsninga på mysteriet temmelig utilfredsstillende.
Musikk: Min mest spilte sang i desember var Stamina av Pixel Grip. At jeg syns vokalisten er skikkelig heit er en fin, liten cherry on top på ei allerede kul og sexy låt.
Innkjøp: Stengene på mitt hyppigst brukte solbrillepar knakk, noe som nesten var full krise, for jeg haaaater følelsen av sol i øya, samtidig som jeg er ekstremt kresen på… de aller fleste ting, helt ærlig. Jeg er liksom ikke typen til å bare kjøpe noe; hver en ting jeg går til innkjøp av må liksom . ݁₊ ⊹ . ݁˖ . ݁spark joy ݁.˖ ݁.⊹ ₊ ݁.. Heldigvis tok Kit meg med på Flying Tiger og jeg fikk kjøpt meg et dugelig par. Ikke bare det, jeg kjøpte meg også et fryktelig søtt kjøkkenglass!
TV-serie: Jeg har vært ganske sliten og overvelda den siste tida, og TV-messig er det få ting som passer hjernen min bedre i sånne tilfeller enn naturdokumentarer som fokuserer mest på det visuelle, fordi det gjør at jeg lærer noe og underholdes uten at det gjør noe om jeg noen ganger soner litt ut. De siste ukene har dinodokuserien Prehistoric Planet, med ingen ringere enn legenden David Attenborough, tilfredsstilt akkurat det behovet for meg.
Spill: Jeg tviler på at er noe vits for meg å tilføre noe som helst om Baldur's Gate 3 etter mitt forrige innlegg i denne omgang, men det er kanskje verdt å nevne at en gang i august da jeg passa katt i en leilighet som ikke hadde TV, og dermed null mulighet for å spille PS5, lasta jeg ned Disco Elysium på Steam etter anbefaling fra Hannah. Å game på Mac er langt fra min yndlingsmåte å spille på, men enkelte typer spill egner seg faktisk dårlig nok på konsoll til at jeg kan tåle å spille dem på laptop, og Disco Elysium er et eksempel på nettopp det. Jeg har ikke kommet fryktelig langt ennå, og nå som jeg er atter gjenforent med min PS5 veit jeg ikke når jeg spiller det neste gang, men det var nesten latterlig tilfredsstillende å spille som en alkoholisert politietterforsker som er sykt boksmart, men så sosialt klønete at til og med jeg ville framstått karismatisk i forhold. Noe av det gøyeste med spill må jo være å kunne gjøre ting man innerst inne alltid har hatt litt lyst til å gjøre, innafor trygge rammer som ikke har konsekvenser i den virkelige verden, og å gå bort til folk og lire av seg verdens mest unhinged replikker som inntil nylig ga fullstendig mening i eget hode, er en uventa fornøyelse jeg har kost meg overraskende mye med.
Film: Sinners, Heretic, Talk To Me og Bring Her Back. Talk To Me er den første filmen til de australske tvillingregissørene Danny og Michael Philippou, Bring Her Back er deres andre film, og de var begge gode på hver sin måte. Begge er skrekkfilmer som har noe de vil utover å skremme, og i en sjanger der det ikke er en selvfølge, føles filmene deres ekstra velkomne. Talk To Me framstår for meg som den mest filosofiske av de to, en film som kjennes som om den fortsatt har et liv inni hodet mitt etter at rulleteksten er over, mens Bring Her Back virker mer avslutta på et vis; jeg følte meg ferdig med den da jeg gikk ut av kinosalen, uten at det nødvendigvis er ment som kritikk, heller et spørsmål om hva man sjøl liker best.
Musikk: Jeg er ute av stand til å svare på hvorfor, men i august trengte jeg å høre usedvanlig mye på Dragula av Rob Zombie.
.gif)
